En personlig (farget) rapport fra Ukraina

Foto: David Liuzzo

Ingen forutså de dramatiske begivenhetene som rystet Ukraina i året som gikk. Frilansjournalist John Færseth reiste dit for å skrive en bok om begivenhetene der. Her er bokanmeldelsen.

Johannes Wilm
Om Johannes Wilm (16 artikler)
Johannes Wilm er doktor i antropologi. Han har gjort reportasjer fra ulike latinamerikanske land om progressive bevegelser og jobber i tillegg med IT.

Ukraina. Landet på grensen, John Færseth, Humanist forlag, 2014

I forbindelse med urolighetene og maktovertakelsen i Ukraina, som startet for rundt ett år siden, fant John Færseth ut av at han skulle skrive en bok om hendelsene. Boken er nå ferdig, og det er forfriskende å følge med i hvordan Færseth møter folk og leser seg opp på landets historie.

Men dessverre bærer boken i alt for stor grad preg av at Færseth allerede hadde bestemt seg for hvordan ting hang sammen før han kom til Ukraina. Maidan-aktivistene er «de gode», som handler helt uavhengig av eksterne aktører, mens motstanden i det østlige Ukraina består av usympatiske typer, kontrollert mer eller mindre direkte av Russland, Kreml og Vladimir Putin.

Uklar kildebruk
Færseth var ikke selv til stede under det meste av Maidan-opprøret, men han intervjuer ulike personer som var til stede og var aktive på den ene eller andre måten. Noen av disse kildene siterer han direkte og unngår dermed eventuelle problemer med ikke å kunne verifisere sannheten i utsagnene deres.

Likevel er det ikke alltid klart når han siterer og når han selv analyserer. På ett tidspunkt lar han en aktivist snakke om hendelsene på Maidan. Neste avsnitt er bare en setning for å forklare størrelsen på Maidan-demonstrasjonene: «Fra Mikaelplassen bega mengden — som kan ha bestått av så mange som 400.000 eller til og med 700.000 mennesker — seg mot Maidan.» Det er ingen indikasjon på at dette er et sitat eller hvor tallene kommer fra.

Litt lenger nede i teksten skriver han om Anti-Maidan: «Selv om disse bare tiltrakk seg en brøkdel av dem som trakk til Maidan […] utgjorde motdemonstrasjonene likevel mellom ett og tre tusen personer, og de kan til tider ha vært så mange som 10.000.» Det virker ikke som om Færseth har hatt noe særlig kontakt med Ukrainere som var mot Maidan i Kiev.

Betalte demonstranter?
Som så ofte i konflikter der mange folk engasjerer seg på ulike sider, forteller også Færseth om anklager om betalte demonstranter — på begge sider. Men det er stor forskjell i hvordan han gjør det. Når det gjelder anklagene mot Maidan-demonstrantene, så er det «et rykte som blant annet ble spredt av redaktøren for den russiske propagandakanalen Russia Today og av den pro-russiske amerikanske konspirasjonsteoretikeren Alex Jones», mens anklagene mot anti-Maidan-demonstrantene «ble tilsynelatende bekreftet da nett-fjernsynsstasjonen TV Espresso i forkant av et møte […] svarte på en annonse som sirkulerte på sosiale medier, bare for å bli tilbudt 200 hryvna for å delta i en demonstrasjon […]». Kommentarene til Victoria Nuland, statssekretær (Assistant Secretary of State) for European and Eurasian Affairs, om at fem milliarder dollar gitt av USA til ulike grupper i Ukraina var å regne som en investering for å «assistere Ukraina med å oppnå dens europeiske ambisjoner», er underlig nok ikke verdt å gå nærmere etter i sømmene. Hvor havnet disse midlene mon tro?

Færseth levner ikke i tvil om hvem han sympatiserer med. Det har han lov til, men det at han selv mener å kunne bestemme når noen sier sannheten og når det er propaganda og konspirasjonsteorier, virker som en metode for å la være å måtte forandre ideene han allerede hadde om Ukraina.

Slurv med kilder og fakta
Til tider er han upresis når det gjelder fakta. Han skriver at samarbeidsavtalen som skulle undertegnes med EU blant annet gikk ut på «oppheving av visumplikt». Avtalen ble kritisert nettopp fordi teksten ikke forpliktet EU til å oppheve visumplikt på noe tidspunkt og ikke kom med konkrete krav om hva som måtte skje for at visumplikten skulle opphøre.

Andre ganger siterer Færseth kilder, men ved nærmere ettersyn står det noe annet i originalen. Slik skriver Færseth om forhenværende president Janukovytjs: «Gjennom ulike stråselskaper og fond hadde han klart å karre til seg en enorm formue […] Mens det er vanskelig å komme med noe konkret beløp, varierer anslagene mellom 37 og 100 milliarder dollar […]». De to kildene som angis, viser at statsminister Arsenij Jatsenjuk sa at lån verdt 37 milliarder hadde blitt lånt ut til ukjente, mens riksadvokat Oleh Makhnitskyi, med bakgrunn fra Svoboda-partiet, anklaget Janukovytsj for å lede et mafiøst syndikat som var ansvarlig for forbrytelser som kostet landet 100 milliarder dollar. Det var altså to politiske motstandere som kom med anklagene mot ekspresidenten. Anklagene går faktisk heller ikke på det Færseth påstår. Færseth sier pengene gikk rett i lomma på Janukovytsj. Jatsenuk/Mkhinitskyi sier det var penger som forsvant i korrupt praksis. I samme kilde står det: «Makhnitsky said that exact figures were impossible to give at such an early stage, but that there was already evidence that $350 million had been stolen from the state by Yanukovich and his allies, including his two sons Oleksander and Viktor.» Det fremkommer også at Janukovytjs selv avviser anklagene.

Man kan nok si at Janukovytjs var en korrupt statsleder, men er det likegyldig om han stjal 5, 10, 15 millioner eller 100 milliarder? Hvis så, hva er da vitsen med konkrete tall og sitater?

Det bør understrekes at jeg kun har utført stikkprøver av bokas kilder.

LES OGSÅ: Putins maktgalskap, Ukrainas tragedie

Maidan versus separatismen i øst
Færseth ser også på separatistene i det østlige Ukraina. Færseth drar til Kharkiv (i østlige Ukraina), men gir ordet mest av alt til pro-Maidan aktivister derfra som kritiserer det som foregår. Mens hendelsene fra Maidan blir fortalt av personer som deltok, får vi høre om hendelsene på Krim gjennom stemmene til Maidan-demonstranter fra Krim som flyktet til Kiev i forbindelse med at halvøya skiftet til russisk styre. Forfølgelsen av tartarene på Krim beskrives fra perspektivet til folk i Kiev, men hva med Ukraina? Kommunistpartiet ble fratatt statusen som parlamentsfraksjon etter en regelendring i juli 2014, og venstreorganisasjonen Borotba forteller om en storstilt forfølgelse av deres medlemmer. Dette hopper Færseth bukk over.

I Donetsk treffer han pro-separatistiske aktivister og gjengir noen av deres anklager mot Maidan-demonstrantene. Disse går blant annet ut på at de bruker symboler fra høyreekstreme grupper som kjempet mot Sovjetunionen under andre verdenskrig. Disse symbolene er populære i vestlige Ukraina og veldig upopulære i østlige deler av landet, men kontakten er ikke dyptgående nok til at han klarer finne ut av hvor frivillig deres deltakelse er. Færseth går ut fra at de yngre deltakerne ble tatt med av eldre familiemedlemmer, og også denne gangen ender Færseth opp med å gi ordet til pro-Maidan aktivister som kritiserer det som skjer og som via Facebook diskuterer om ikke aktivistene egentlig kommer fra Russland.

Fagforeningsbrannen i Odessa
En av hendelse som fikk mange presseoppslag, var brannen i fagforeningshuset i Odessa 2. mai 2014, der kamper mellom pro-Maidan/ukrainske og pro-separatistiske/russiske aktivister førte til at 46 pro-separatister mistet livet.
Færseth var selv intervjuet i VG denne dagen. Her uttaler han at de drepte var tilreisende pro-separatister. I boken har han endret forklaringen slik: «[t]il tross for at det først gikk rykter om at mange av de døde var russiske borgere eller fra utbryterrepublikken Transnistria, viste samtlige seg å være fra Odessa», altså lokalbefolkning.

Om hvem som sto bak massakren at det finnes ulike forklaringer på hva som skjedde: et anonymt øyenvitne mener begge grupper kastet molotovcocktails på hverandre i inngangspartiet, en annen forklaring går ut på at brannen startet i fjerde etasje og først som en tredje mulighet presenterer Færseth at «andre igjen legger skylden på de pro-ukrainske aktivistene utenfor bygningen.»

Uansett hvordan brannen oppsto mangler det en forklaring på hvorfor den måtte føre til at så mange mennesker mistet livet. Færseth nevner at «[e]t medlem av den pro-russiske, marxistiske organisasjonen Borotba ser også ut til å ha blitt drept av pro-ukrainske demonstranter etter å ha hoppet ut.» Det kan jo tenkes at dette var en del av forklaringen, at folk i huset var redd for hva som kom til å skje hvis de forlot det.

LES OGSÅ: – La djevlene brenne i helvete

Bortforklarer fascisme
Færseth drar også til Lviv i Vest-Ukraina der Stepan Bandera (1909-59) blir feiret offentlig. Bandera var en leder for den mer ekstreme fløyen av Organisasjonen av Ukrainske Nasjonalister (OUN) som gikk inn for samarbeid med Nazi-Tyskland, mot Sovjetunionen og Polen. Bandera satt likevel i nazistisk konsentrasjonsleir i tre år (1941-44) på grunn av uenighetene med sentralregjeringen i Berlin da han prøver å opprette en egen ukrainsk stat etter nazistenes invasjon. SS-avdelingen Galizien for ukrainske frivillige ble opprettet i 1943, og det var i stor grad Banderas tilhengere fra OUN som deltok. Den mer militære geriljaorganisasjonen UPA, som etter hvert også ble en del av OUN, rekruttert av Banderas tilhengere, drepte opp mot 100.000 polakker 1943-44.

Dette er sterk kost, og det er vanskelig å bortforklare båndene til fascismen, men Færseth prøver så godt han kan. Først gir han plass over flere sider til en 89-åring som deltok i SS Galizien, og som har kreative forklaringer på det meste: De var med i SS Galizien, ikke fordi de ville hjelpe nazistene, men fordi det ga dem mulighet til å få en egen hær å rømme til skogen med. Riktignok drepte de polakker, men polakker drepte også dem. De hadde ingenting mot jøder (dette er sovjetisk propaganda), og han minnes en jøde som samarbeidet med dem. Et annet intervjuobjekt forteller at straffen for å samarbeide med en jøde var mye hardere i Øst-Europa enn i Vest-Europa, åpenbart som et forsøk på en forklaring på hvorfor banderistene var tvunget til å være jødemotstandere. Færseth selv erklærer at Sovjetunionen var «minst like brutal» som Nazi-Tyskland og at Bandera «ser […] ut til å ha vært forholdsvis uinteressert i jødespørsmålet som sådan og primært opptatt av hva som var til nytte for Ukraina».

LES OGSÅ: 9 fascister på toppen i nye Ukraina

Slipper til fascister fra Svoboda
Færseth får hjelp av Andreas Umland, forsker på Universitetet i Kiev, som forklarer at dagens banderister legger vekt på perioden «etter 1943, da bevegelsen tilsynelatende gjorde helomvending og omfavnet en borgerlig nasjonalisme, med rom for alle etniske grupper og en ideologi som nærmest fremsto som sosialdemokratisk» og «de fleste [assosierer ikke] OUN med fascisme».

Det høyreekstreme Svoboda-partiet blir representert gjennom et intervju av partiets internasjonale sekretærer, Taras Osaulenko og Andrij Volosjyn. Osaulenko legger ut om hvordan de fysisk sloss for å forhindre bruk av russisk fra talerstolen i det ukrainske parlamentet. Og Volosjyn foreslår å skrive personens rase inn i ukrainske pass og hevder at «[j]øder er flinke i forretninger, til å tjene penger, innenfor propaganda og medier og innenfor kunst» mens russere «til en viss grad» har medfødte egenskaper når det gjelder «å drikke og til å gjøre ingenting» og «nordmenn er flinkere til å fiske enn afrikanere».

Man kunne tro at denne slags intervjuer kunne føre til at Færseth analyserer situasjonen litt mer nøye, men nei. Færseth forteller Umland om samtalen, som så veldig forsiktig konkluderer med at det «antakelig er riktig å kalle dem høyreekstreme, tross alt». Bare et par sider tidligere blir Umland sitert på at Svoboda ikke er så problematisk, og han får en side til å utdype synet sitt: «Det er neppe grunnlag for å kalle partiet fascistisk, selv om det finnes fascister blant medlemmene. […] De har også erklært seg som tilhengere av EU-medlemskap og europeiske verdier, så på den måten fremstår de mest av alt som et populistisk parti […] De har også noen venstre-elementer, som når de snakker om statens rolle i økonomien. […] De støtter tiltak mot korrupsjon og for mer uavhengighet fra Moskva — noe alle er enige om — og så kommer de nå og da med et forslag som ikke blir vedtatt. […] Det foregår, så vidt jeg vet, ingen faktisk diskriminering av russisktalende, jøder, innvandrere eller andre der».

Alt i alt mener Umland at det er for mye fokus på de høyreekstreme, siden de nå utgjør en så liten del av Maidan-opprøret, og at man kunne sverte andre land fordi det også eksisterer høyreradikale partier der, for eksempel i Tyskland med NPD.
Umland og Færseth synes ikke å kunne se forskjell på betydningen av NPD-partiet, som er marginalisert og langt fra enhver maktposisjon, og partier som Svoboda og det Radikale Partiet, som har vært del av regjeringsgrunnlaget for post-maidan regjeringen. Umland mener at de forskerne som fokuserer på disse elementene «ufrivillig [har] gjort seg til instrumenter for russisk propaganda».

Færseth lar uttalelsene fra Umland og hans intervjuobjekter fra pro-maidansiden stå nærmest uimotsagt. Det gir inntrykk av at Færseth er enig i det de skriver.

Putin = Hitler?
Færseth er oppslukt av en stor konspirasjonsteori som handler om at Putin, Kreml og Russland står bak alt, eller i det minste det meste, som skjer i Ukraina, som ikke er det Maidan-aktivistene gjør.

Mens Færseth bidrar til å renvaske fascistiske bevegelser og tendenser i vestlige Ukraina, starter han omtalen av Putin med å spørre seg om det er snakk om en ny Hitler.

Uansett om det er rimelig innholdsløse samtaler, der pro-maidanaktivister mener å kunne se at separatistene er fra Russland via bilder på Facebook, eller om det er Færseth selv som forteller at de russiske demonstrantene i Odessa var tilreisende, kommer denne teorien igjen, uten at det leveres sannsynlige årsaker for å anta at det forholder seg slik.

I det neste siste kapittelet går Færseth enda litt lenger. Leseren får presentert litt ulike teorier: alt fra at Putin har en plan om å samle krefter for å angripe hele Europa, til en forklaring om at Putin «bare» satte i gang opprørerne i øst. Begge fortellinger er konspirasjonsteorier. Hadde noen sagt noe lignende om NATOs innblanding på Maidan, uten å tydeliggjøre aktivistenes egen vilje, ville nok vedkommende raskt blitt tildelt merkelappen konspirasjonsteoretiker av Færseth. Verden er svart-hvit.

LES OGSÅ: Russisk anneksjon forer høyreekstremisme

En personlig rapport
Færseth fløy inn i et konfliktområde og intervjuet en del (engelsktalende?) folk på gata på pro-maidan siden. Det er til dels glimrende historier om hvordan de ser verden, og hvis han hadde holdt seg til det og en videoreportasje med et par dybdeintervjuer, hadde det fungert veldig bra. Problemet oppstår når Færseth prøver å late som om han kan gi et objektivt overblikk over situasjonen Ukraina befinner seg i. Det klarer han ikke. I stedet leverer han et ønskebilde av situasjonen, der han selektivt plukker ut biter fra ulike steder for å konkludere med det verdensbildet han hadde fra før.

Det er ikke lett å vite hva som egentlig skjer i situasjoner med stor sosial uro. Selv opplevde jeg dette blant annet under opprøret i Oaxaca og okkupasjonen av Mexico by (2006), statskuppene i Honduras (2009) og Paraguay (2012) og også under globalisering-nedenfra-protestene i blant annet Oslo (2001), Göteborg (2002) og Rostock (2007). Det flommer over av rykter, og man vet ikke egentlig hva som skjer.

Som journalist må man derfor passe seg for ikke å oppgradere rykter til å fremstå som sannheter. Det unngår man ved å finne ut hvem som er kildene bak en bestemt informasjon. Når man selv har en forestilling om hva man tror foregår, er det nødvendig å utfordre egne forestillinger ved å tale med folk som har andre oppfatninger. Med tiden kan slik informasjon så forhåpentligvis bekreftes eller avkreftes.

Færseth følger ikke denne metoden. Han snakker stort sett med folk som står på samme side som ham selv i spørsmålet om Maidan, og han gir dem mye plass til å forklare sine ideer, mens han i mange saker ikke engang snakker med de han er uenige med. Han gjør «kreativ» bruk av ting han siterer og holder seg ikke til datagrunnlaget sitt når han konkluderer med noe. Han siterer mange aktivister direkte, noe som gjør at man ikke like lett kan ta ham til inntekt for det de sier, men utvalget av dem han intervjuer og den mengde plass de får, er likevel ganske entydig.

Boka introduseres som «en personlig rapport, skrevet av en lekmann». Og ja, Færseth er en lekmann. Hvis du tror at Putin kontrollerer det meste, vil lese en bok du kan være enig med og der fakta ikke er så viktige for deg, så er dette en bok du bør se på. Hvis du derimot leter etter en mest mulig objektiv bok som prøver å forklare oppfatningene på begge sider av Ukraina-konflikten, bør du finne noe annet å lese.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.