Bryggesjauernes kamp: et lærestykke om solidaritet

Foto: Emanuel Totland Frogner

I dag faller dommen i havnearbeidernes sak mot NHOs påstander om omfattende strekebryteri i Tromsø. Havnearbeiderne protesterer for å stoppe en utvikling som på sikt kan ramme de fleste arbeidstakere.

Emanuel Totland Frogner
Om Emanuel Totland Frogner (1 artikler)
Emanuel Totland Frogner er daglig leder i filmproduksjons selskapet Integritet Film. Han har en mastergrad i Filosofi fra Universitet i København.

I Oslo har man de seneste dagene kunnet se havnearbeidere marsjere i gatene. I media kan man lese at de er konflikt på havna og at det er steile fronter. Hvorfor marsjerer havnearbeidene? De marsjerer for å stoppe en utvikling som på sikt kan ramme de fleste arbeidstakere.

Under Solberg-regjeringen og høyreordførere rundt i landet har arbeidstagere vært utsatt for flere og koordinerte angrep mot sine rettigheter. Rettigheter som har vært fremkjempet gjennom generasjoner med arbeiderkamp og overenskomster både nasjonalt og internasjonalt. Enten det er snakk om endringen av arbeidsmiljøloven eller det systematiske angrepet på havnearbeiderne er resultatet det samme. Midlertidig arbeid tar over for fast, og utrygge forhold tar over for trygge, både når det gjelder arbeidssikkerhet og ansettelsessikkerhet.

Seks havner, én interessekonflikt
De seneste tre årene har norske havnearbeidere vært utsatt for en kampanje fra arbeidsgiverne. Havnearbeiderne har mistet tariffavtalene sine og førsteretten til lasting og lossing i norske havner. Konflikten pågår i hele seks havner i Norge. Selv om konflikten på noen havner ser ut til å løse seg, har konfliktnivået i Oslo bare økt.

Konfliktene startet i oktober 2012 ved Risavika Terminal AS. En privateid havneterminal som er betydelig for petroleumsvirksomhet i Norge og som ligger i Høyrekommunen Sola i Rogaland. Risavika Terminal AS aviste tariffkravet til Norsk Transportarbeiderforbund (NTF), og ettersom lønnsforhandlingene i næringen blir forhandlet lokalt ble Risavika Havneterminal erklært tarifftomt rom av den faste tvistenemnda. Et tarifftomt rom vil si at det ikke var tariff på Risavika Terminal AS for laste- og lossearbeid.

Stridens kjerne: ILO-konvesjonen nr. 137
Stridens kjerne er havnearbeidernes fortrinnsrett på lasting og lossing av skip, en rett som er nedfelt i ILO-konvensjon nr. 137. ILO-konvensjoner er FN-organet Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) sine gjeldende rettigheter for arbeidstakere og dekker mange områder av arbeidslivet. Av de 193 medlemslandene i FN er 185 medlem, heriblant Norge. Norge er blant de 25 statene som har ratifisert ILO-konvensjon nr. 137, og ved det forpliktet seg til å gjøre havnearbeidernes rettigheter gjeldende i Norge. Mange av de internasjonale forpliktelsene Norge har i arbeidslivet, er gjort gjeldene gjennom tariffavtaler og ikke i lov. Om dette er en god eller en dårlig måte å ordne arbeidslivet på tar ikke jeg stiling til her. Men det har som konsekvens at tariffavtalebrudd fra arbeidsgivernes side også er brudd med internasjonale konvensjoner som Norge har forpliktet seg til å følge.

En av hovedfordelene med ILO-konvesjon nr. 137 er at den hindrer sosial dumping ved at skipsmannskap som ofte ikke ville blitt betalt for å losse og laste overlater arbeidet til fagfolk som kjenner de lokale forholdene. Dette gjør at faren for arbeidsulykker blir mindre og at arbeidet blir mer rettferdig betalt enn om skipsmannskapet skulle ta seg av lossing og lasting.

LES OGSÅ: Bryggesjauere forsøkt påkjørt under havneblokade

Politiet griper inn i en arbeidskonflikt
Likevel har bruk av skipsmannskap til lossing og lasting skjedd på Risavika havneterminal. I tillegg ble ikke skipsmannskapet betalt for dette arbeidet. Dette vedkjenner Risavika Terminal AS seg i en artikkel i Aftenbladet, men de hevder det ikke er snakk om sosial dumping. De mener at det ikke er deres oppgave å lønne skipsarbeidere som lasser og losser. NTF på sin side ser det som sosial dumping.

To måneder inn i boikotten stevnet Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) havnearbeidernes fagforening for retten, under påstand om at boikotten var ulovlig. Imidlertid vant NTF og forhandlingen mellom arbeidstakerne og arbeidsgiverne ble gjenopptatt. Da tariffavtalen igjen ikke ble godtatt gjenopptok havnearbeiderne blokaden av terminalen 1. november 2013.

Syvende desember samme år gikk havnearbeiderne som jobbet i Tromsø havn og Mosjøen i Vefsn kommune ut i sympatistreik. Kort tid etterpå rettet NTF en anklage mot NHO og noen av de lokale arbeidsgiverne for å sette inn streikebrytere for å gjenoppta arbeidet i havnen. NHO på sin side har jobbet for å fremstille streikebryteriet som et spørsmål om bedrifter har lov til å bruke “sine egne” ansatte eller ikke. Imidlertid er det hevet over enhver tvil at arbeidet i Tromsø havn og i Mosjøen, til tross for streiken, har blitt forsøkt gjenopptatt av arbeidere som ikke er organisert i NTF. Som svar på dette organiserte aktivister fra inn- og utland blokader, og NTF stevnet NHO for retten. I Tromsø havn gikk politiet inn med hjemmel i en midlertidig forføyning og arresterte de streikende arbeiderne som deltok i blokaden, noe som er uvanlig i arbeidskonflikter. Arrestasjonene er dypt problematiske ettersom arbeidslivskonflikter er av politisk art og noe politiet ikke bør være part i. Det er verdt å merke seg de politiske forholdene. Tromsø kommune er også styrt av Høyre. NHO har fått en unntaksbestemmelse slik at arbeidet ble gjennopptatt, dommen om streikebryteri faller i dag, den 25. august 2015.

Unntaksbestemmelser brukes for å si opp tariffavtaler
I april 2014 startet en ny arbeidskonflikt i Drammen Havn. I likhet med konflikten i Risavika har den lokale arbeidsgiveren, Holships anlegg, nektet å inngå tariffavtale med havnearbeiderne. Stridens kjerne ligger også her ved LOs og NTFs krav om at Holships slutter seg til rammeavtalen for losse- og lastearbeider. Rammeavtalen gir fortrinnsrett til NTF-organiserte havnearbeidere når det kommer til losse- og lastearbeid. Holships på sin side vil ikke inngå noen slik avtale da de vil bruke egne ansatte til å utføre disse oppgavene.

Etter at NHO fikk en unntaksbestemmelse i arbeidsretten, spredte konflikten seg også til Mo i Rana. Rana industriterminal ga beskjed til Mo losse- og lastekontor at de ville bruke egne ansatte til lossing og lasting. De begrunnet dette med dommen etter anklage om streikebryteri i Mosjøen. Rana industriterminal brukte dermed en midlertidig forføyning og en unntaksbestemmelse som handlet om streikebryteri til å si opp tariffavtalen, og det midt i en tariffperiode; noe som bryter med hovedavtalen.

LES OGSÅ: Havnearbeider påkjørt av Bring-sjåfør – politiet arresterte bryggesjauerne

Noe er råttent i Oslo Havn
På nyåret har konflikten spredt seg til Oslo havn. I likhet med Risavika, Drammen og Mo i Rana handler det også her om havnearbeidernes tariffestede førsterett på laste- og lossearbeid. I februar 2015 har driften av Sjursøya Containerhavn blitt eksklusivt overtatt av det omstridte tyrkiske havneoperatøren Yilport. I likhet med de andre havnoperatørerene har Yilport nektet å videreføre den allerede gjeldene tariffavtalen. Som svar på dette startet NTF den fjerde februar 2015 en boikott av Oslo Havn.

Venstrepolitiker og “styreromsakrobat” Bernt Stilluf Karlsen, som siden 2000 har vært styreleder i Oslo Havn KF, har uttalt til Aftenposten at: “Gjennom at Yilport har eksklusiv rett til bruk av sine havnearealer i Oslo, er det ikke lenger å regne som en offentlig havn og dermed gjelder ikke fortrinnsretten”. En slik støtteerklæring til Yilport bekrefter at dette er en politisert konflikt, som med privatisering som middel ønsker unngå de reglene som Norge har forpliktet seg til internasjonalt. Ledelsen i Oslo Havn KFs motarbeidelse av havnearbeiderne kommer frem i et strategidokument til havnedirektør Anne Sigrid Hamran, datert 11. november 2012, under punktet “Modernisering: hvordan kan vi bruke driftsomleggingen i 2015 til å gjøre endringer?”. Der står det at Kathrin Pedersen fra Oslo Havns eiendomseksjon

«Kathrin Pedersen (HAV) vurderer om framtidige kontrakter med operatører på Sjursøya kan formuleres slik at fortrinnsretten til bryggearbeiderne ikke vil gjelde når vi skal over hit (jf avgjørelse i i tvistenemd om at det er bruksretten til kaiene, og ikke eiendomsretten, som er avgjørende for at kaia anses som offentlig)»

videre står det:

«Thor Christian Hansteen (NHO) forbereder et notat med følgende tema: Hvis bryggearbeiderne ved hjelp av virksomhetsoverdragelse blir ansatt i et operatørselskap, hva skal til for at den nye virksomheten ikke vil «arve» tariffbestemmelsene om fortrinnsrett. Hvilke skritt må i så fall ha vært gjort på forhånd av det aktuelle operatørselskap.»

Et kommunalt selskap tar stilling mot havnearbeiderne
Som det kommer frem av sitatene har kommunalt eide Oslo Havn KF tatt en ledende roller i konflikten med havnearbeiderne sammen med NHO.

I tillegg har dette vært en del av den nøye planlagt strategi at NHO og Oslo Havn KF ønsker å ramme havnearbeiderne gjennom strategisk bruk av “obstruksjon” — at de rett og slett hindrer arbeid i havnene for å sverte havnearbeiderne. Under overskriften “Obstruksjonsveien – hvordan kan vi obstruere slik at bryggearbeiderne vil endre seg” står det:

«Oslo Havn kan stoppe overtidsarbeidet for bryggearbeiderne for på den måten å presse fram en forhandlingsløsning. Det vil i praksis si en dagtidshavn og store økonomiske belastninger for mange av partene. Tiltaket vil vurderes iverksatt på et senere tidspunkt.»

Er denne strategien allerede iverksatt? Prisene i Oslo havn har økt kraftig etter at Yilport overtok 1. februar 2015, samtidig som Yilport nektet å godta tariffavtalen fra NTF.

NHO og Oslo Havn KF ved Stilluf Karlsen NHO mener at ettersom Oslo havn har blitt delprivatisert, gjelder ikke havnearbeidernes førsterett på losse- og lastearbeid lenger. Dette bestrider NTF. De har gått til sak for å få sikret at tariffavtalen gjelder.

LES OGSÅ: Men selvfølgelig, det er havnearbeiderne som er streikende pøbler her

Svertekampanje
I takt med angrepene på tariffavtalene og førsteretten til losse- og lastearbeid, har det også pågått en omfattende svertekampanje mot bryggesjauerne i Oslo havn. Svertekampanjen har hovedsaklig vært rettet mot havnearbeidernes felles lunsj, som fremstilles som et utrykk for at havna er gammeldags organisert og at havnearbeiderne er late. Dette er også en del av mediastrategien til Hamran, NHO og Stilluf Karlsen. I strategidokumentet står det:

» A) Det skrives et brev som på mest mulig objektiv måte forklarer hvorfor fortrinnsretten til bryggearbeiderne gjør det vanskelig å få mer gods på sjø. Brevet sendes for eksempel til LO og samferdselsministeren med flere. Tom Rune Nilsen (LTL) skriver et utkast som går på høring til møtedeltakerne før det sendes ut. Målet er å få flest mulig aktører til å undertegne for å gi det tyngde.
B) Anne Kristin Hjukse (HAV) lager et forslag til kronikk basert på brevet og sender dette ut til møtedeltakerne. Målet er å få kronikken inn i de store riksavisene.
C) Hjukse (HAV) utarbeider forslag til mediestrategi for å utnyttet det mementumet som forhåpentligvis vil oppstå dersom vi får mange aktører til å underskrive brevet. Strategien er planlagt satt ut i livet på nyåret, i forkant av NTP-fremleggelsen.»

Hvis Oslo Havn KF her benytter “obstruksjon” sammen med en mediastrategi for å sverte havnearbeiderne, betyr det at Oslo Havn KF konstruerer en konflikt for å knekke havnearbeiderne i Oslo. Det er et grovt angrep på organisert arbeid her i landet, der man bruker skitne midler uten en gang å ta hensyn til annet næringsliv.

I slutten av mai 2015 begynte havnearbeiderne i Oslo å aksjonere på Oslo havn, med blokader og andre former for politisk rettede aksjoner. I konflikten på Oslo havn har politiet, som i Tromsø havn, vært direkte innblandet. De har stanset blokader, og ved et tilfelle arrestert havnearbeidere med trusler om store bøter om de igjen ble arrestert i samme konflikt.

Med Yilport i spissen, Oslo Havn KF og NHO på flankene og til syvende og sist det borgerlige byrådet i Oslo i kulissene, siden det er de er de som utnevner styret i havnen, er overmakten stor. Derfor er det viktig at maktforholdene i Oslo kommune forandres, om ikke av ideologiske hensyn, så bare fordi at det bør være ordende poliske forhold i kommunen og de kommunale foretakene. Det er derfor havnearbeiderne marsjerer, og vi burde alle marsjere med dem.

LES OGSÅ: – Yilport skaper en fryktkultur på Oslo havn

Lokale konflikter, internasjonale konsekvenser
I kjernen av konflikten ligger spørsmålet om tariff, men også forholdet til del- og helprivatisering av norsk infrastruktur. Mange av havnene som det har vært konflikt på har vært private. Av en eller annen grunn gjelder ikke ILO-konvensjon nr. 137 på private havner. Selv om det står i ILO-konvensjoen nr. 137 Artikkel 3 at:

1. Det skal opprettes og ajourføres registre over alle yrkeskategorier av havnearbei­dere på en måte som fastsettes ved nasjo­nal lovgivning eller praksis.
2. Registrerte havnearbeidere skal ha for­trinnsrett ved tildeling av havnearbeid.

Det er vanskelig å se hvorfor denne bestemmelsen ikke omfatter private havner. Like fullt har NHO gitt utrykk for at det i en tvistnemnd skal være gjort unntak for private havner og da menes det ikke privateide havner, men privat drevne havner. Mange borgerlige kommuner har gått inn for å delprivatisere havnene, dette er aller tydeligst i Oslo. Det er klart at de med privatisering ønsker å unngå ILO-konvensjonens bestemmelser om fortrinnsrett på laste- og lossearbeid.

Kan føre til sosial dumping
Om havnearbeiderne ikke vinner denne konflikten kan det få internasjonale konsekvenser. Angrepet på norske havnearbeidere er et ledd i de internasjonale pengeinteressenes forsøk på å omgjøre de forholdene som er vært gjeldende i mange av verdens havner siden ILO-konveksjonen ble vedtatt på dette området på 1970-tallet. Norske havnearbeidere, med en fagbevegelse som har stått sterkt i havnene, har vært en garantister for at havnene i land med svakere fagbevegelser har kunnet hatt ordende forhold både under og utenfor ILO-konvensjonen. Taper havnearbeiderne i Norge vil det svekke ILO-konvensjonene og kan føre til at den blir tilsidesatt også i andre land.

Under Solberg-regjeringen har vi sett mange forsøk på å svekke arbeidsfolks rettigheter. De har foreslått en svekkelse av arbeidsmiljøloven som innebærer blant annet at arbeidstakere som er ansatt i et bemanningsselskap mister muligheten for Kollektiv søksmålsrett. Den kollektive søksmålsretten sikrer at arbeidsplasser med fagorganiserte arbeidere som er organisert i en fagforening, med over 10.000 medlemmer, har mulighet til å rette søksmål på vegne av en uorganiserte arbeidere mot en arbeidsgiver som bryter tariff for innleid arbeidskraft. Med en økende midlertidighet vil større deler av den norske arbeidsstokken gå over til bemanningsselskaper som igjen vil føre til at arbeidslivet deles i to. En del med fast arbeid som har muligheten til å kunne bruke fagforeninger til å sikre arbeiderrettighet, og en deltidsansatt del, som ikke har den samme muligheten. Hvis denne endringen går igjennom, vil faste og midlertidige arbeider bli satt opp mot hverandre. Denne konflikten kan brukes til å skape økt sosial dumping. Dette vil gå hardest utover unge, arbeidsinnvandrere og folk som allerede har problemer i arbeidsmarkedet på grunn av diskriminering. Og det vil skape en klassedeling på det norske arbeidsmarkedet.

En endring av arbeidsforholdene i Norge
Oslo Havn KF og NHO prøver å svekke det organiserte arbeidet på havna, og regjeringen Solberg vil endre arbeidsmiljøloven. Samtidig er regjeringen i hemmelige forhandlinger om TTIP- og TISA-avtalene, som kan gjøre disse forandringene permanente, på tross av en endret politisk vilje her i landet. Både de borgerlige partiene på Stortinget og i byrådet i Oslo vil del- og helprivatisere fellesskapets eiendom. Som vi har sett på Oslo havn fører dette til mer utrygghet i arbeidslivet.

Regjeringen, NHO, byrådet i Oslo og Oslo Havn KF skaper med dette en cocktail av politiske virkemidler som overfører makt fra medbestemmende organer som fagforeninger, kommuner og Stortinget over til private aktører som bestemmer på vegne av alle, og med interesse kun for seg selv.

I sin kamp for å bevare sine egne rettigheter, står bryggesjauerne solidarisk opp for alle oss andre. Bryggesjauerne er de første rammede i en velregissert omskrivning av arbeidsforholdene i Norge.

Mens havnearbeiderne marsjerer i gatene, har Miljøpartiet de Grønne, Rødt, SV og Arbeiderpartiet sagt at de kommer til å gjøre noe med situasjonene på Oslo havn om de får flertall i bystyre.

Hva skal du gjøre?

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.