AV: Anders Høilund
Østmarkas venner ba på sitt årsmøte både Kristin Lund og Kjersti Eidem Dyrhaug om å holde hvert sitt innlegg på deres høstmøte på Skullerudstua. Begge damene hadde stukket fram hodet i det siste årets debatt om bruk av marka. Temaet for møtet var bruk eller forbruk av marka. Temaet var allerede bestemt før det forrige bystyrets forslag om såkalte aktivitetssoner i marka ble fremmet, men ble enda mer aktuelt etter rabalderet rundt forslaget.
Gjørmehav
Kristin Lund er opptatt av at man skal bruke Marka på en måte som tar hensyn til både naturen og turgåere. I høst skrev hun et innlegg i Aftenposten om et eksempel på at Østmarka allerede raseres, innenfor det eksisterende regelverket – om den mangelfulle saksbehandlingen i forkant av et større terrengritt på sykkel som ble arrangert i Østmarka, Østmarkslrittet 2015. Saksbehandlingen bestod kun av en e-post, og noen utredning om konsekvenser for andre brukere og for naturen var overhodet ikke gjort. Resultatet ble at løypa ble lagt over både blåveisfelt og kantarellrenner, og stiene som ble benyttet så ut som gjørmehav i uker etterpå.
–Jeg har opptil flere par langrennsski, jeg har løpesko og piggsko og terrengsykkel, så kall meg ikke ei sykkelhatende kjæring, sier Lund.
Det var nettopp det hun ble kalt i debatten etter at hun skrev sitt innlegg i Aftenposten. Videre pekte hun på at flere brukergrupper må høres når slik bruk av marka skal godkjennes. Det må tenkes nøye gjennom når på året det passer, og hvor en slik løype skal gå. For å bedre kunne sykle gjennom myrområder har det blitt lagt klopper over myrene flere steder i Østmarka.
–Hva dette har å si for plante- og dyreliv er heller ikke blitt utredet, sier Lund.
–Noe at det viktigste i livet
Kjersti Eidem Dyrhaug ble kjent etter at hun skrev om sin frykt for at aktivitetssonene skulle ta fra henne noe av det viktigste i livet, nemlig den bynære delen av marka. I august skrev hun et poengtert innlegg i Dagbladet, med tittelen «Hvorfor er det så lett å ødelegge Østmarka?» Hun fryktet at utbygging i Østmarka kunne forsterke klasseskillene som allerede er i byen.
— Jeg var både sint og trist da hun forstod at noe av det viktigste i livet kunne glippe, sier Dyrhaug. På Østmarkas venners høstmøte fortalte hun videre om barndommens opplevelser i skogen rett utenfor bebyggelsen. Hun fortalte om pilketurer på Kattisa, skøyteløping på Nøklevann og om hvordan det var å være indianerkvinne i den skogen. I ungdommen var det teltturer og andre skumle ting som måtte prøves ut.
–I dag som voksen går det ikke en dag uten at jeg tenker på hvor heldig jeg er som har tilgang på marka, og kan bruke den til mine uorganiserte aktiviteter. Jeg plukker sopp, rusler en tur, og kan sitte lenge på en odde ved vannet og bare nyte av å se utover, se fisken vake, høre fuglene synge, og fortsatt kjenne at dette er eventyrskogen, så Kjersti. Jeg var ikke alene om å tenke slik, og vi må huske på at vi, den uorganiserte gruppen, er en sammensatt gruppe, men vi er aktive i det området hvor aktivitetssonen skulle være.
Hun peker på at det i planene for aktivitetssonene var Østmarka som måtte avse den største biten. Det virket så mye lettere å angripe marka fra øst, men da hadde ikke det borgerlige bystyret regnet med disse rasende damene og deres leserbrev i avisen, påpeker hun.
