Debatten etter Breivik – nå kan den kanskje begynne for alvor (del 1)

Foto: Kurt Löwenstein Educational Center International Team

Sannheter kan være svært ubehagelige, svært ubehagelige selv om de også er viktige. Det gjelder for eksempel massemorderen Breiviks forhold til Frp, hans ideologi og islamofobiens fremvekst i Norge.

Magnus Eriksson
Om Magnus Eriksson (33 artikler)
Magnus Eriksson er utdannet idéhistoriker. Antirasist, antifascist og asylaktivist.

«At the heart of the Oslo and Utøya terror attacks on 22 July 2011 was a paradox: how could one of the most peaceful, least crimeridden, most prosperous and least socially unequal countries in the world have generated such acts of terrorism?»

 

Sitatet er hentet fra Sindre Bangstads bok Anders Breivik and the Rise of Islamophobia. I min tekst her, som begynte som en bokanmeldelse, men som ble til noe mer, går jeg i tre deler gjennom noen av de aspektene jeg mener er mest interessante i Bangstads bok. I denne første del går jeg gjennom drøftingen av Fremskrittspartiet og den relativt omfangsrike litteraturen som til dels har unnskyldt FrP, samtidig som den har forsøkt å knytte analysen av massemorderen til uklare og upresise definisjoner.

LES OGSÅ: Debatten etter Breivik — nå kan den kanskje begynne for alvor (del 2)

Noen ord om Bangstads bok
Dette er en ærlig bok skrevet av en forfatter med integritet. Han har åpenbart ikke hatt intensjoner om å pynte på og unnskylde det språkbruket som kan knyttes til det fryktelige angrepet på norsk venstreside den 22.7 2011. Boken fortjener oppmerksomhet fordi redelige undersøkelser av dette slaget dessverre har vært en mangelvare etter angrepet, og kanskje er det å forstå som en naturlig reaksjon på denne type grusomheter. Kanskje var det derfor riktig av Bangstad å skrive på engelsk. Det er godt mulig at den egner seg bedre for et publikum som ikke har terrorangrepet så tett på kroppen. På den andre siden er det kanskje vi som faktisk bor i Norge, som ville hatt best av å lese den? Boken er høyst relevant, ikke minst med tanke på høyrepopulismens fremmarsj i hele Europa den siste tiden. Det er ingen grunn til at dette vil endre seg til det positive etter det nylige terrorangrepet på Charlie Hebdo i Frankrike. Bangstad er svært nære i å løse opp i det som virker som et paradoks i sitatet over. Så spørs det om andre tør å følge med på diskusjonen boken legger opp til. Det er ikke alltid lett å høre sannheten og det er kanskje enda vanskeligere å fortelle den til folk som ikke vil høre. Sannhet kan være ubehagelig, svært ubehagelig, men også ekstra viktig.

Anders Breivik og Fremskrittspartiet
Kort tid etter massedrapet på Utøya ble det kjent at Breivik selv hadde vært medlem og aktiv i Fremskrittspartiet, så vel som dets ungdomsparti i flere år. I rettssaken mot seg selv trakk Breivik frem «medienes demonisering av Fremskrittspartiet i forbindelse med valget 2009» som en utløsende faktor for massemordet. Hans begrunnelse skriver seg inn i en tradisjon for klassisk offermentalitet. Bangstad belyser hvordan Fremskrittspartiet gjentatte ganger forsøkte å fremstille seg som ofre etter terrorangrepet. Allerede to dager etter angrepet gikk partiformann Siv Jensen ut i mediene og sa at det var avskyelig å knytte Breiviks retorikk til Fremskrittspartiet. I samme intervju uttrykte hun følgende:

«Jeg synes det er avskyelig det som har skjedd, men jeg synes det er like avskyelig at enkelte medier forsøker å trekke en kobling mellom denne mannens udåd og Fremskrittspartiet».

Senere trakk Jensen tilbake uttalelsen, med begrunnelsen at hun var blitt misforstått. Noen måneder senere gikk Per Sandberg, nestleder i FrP, ut og anklaget Arbeiderpartiet for å ha spilt offerrollen etter terrorangrepet – en uhyrelig uttalelse med tanke på at det var barn og unge fra Arbeiderpartiets ungdomsparti AUF, som var blitt henrettet av det tidligere FrP-medlemmet Breivik.

Bangstad nøyer seg med å løfte frem disse to kommentarene fra lederskiktet i partiet, i spørsmålet om offerrolle knyttet til terrorangrepet. Han viser også til en debattartikkel skrevet av blant annet Fremskrittspartiets Christian Tybring-Gjedde et år før massedrapet. I denne artikkelen anklager Tybring-Gjedde Arbeiderpartiet for å ha dolket den norske kulturen i ryggen med sin multikulturalistiske politikk. Bangstad ville kunnet underbygget dette poenget ytterligere ved å peke på den serie med uttalelser som kom fra lokale partimedlemmer og partitopper i etterkant av massemordet. For eksempel skrev Trond Røed fra Buskerud Fremskrittsparti følgende i et debattinnlegg i Drammens Tidende:

«–Bombeattentatet i Oslo og de grusomme handlingene på Utøya ga Norge de første ofrene for den innvandringspolitikk som drives i dag»

Johnny Wæhler, kommunestyrerepresentant i Hamar Fremskrittsparti, uttalte at Arbeiderpartiet og deres politikk var å betrakte som medskyldige for massedrapet begått av Breivik. Wæhler fikk hard kritikk fra partiledelsen for å ha sagt dette. Samtidig hadde han bare uttrykt ting som mange sentrale personer i Fremskrittspartiet hadde sagt tidligere. For eksempel skrev Sandberg følgende i en pressemelding i 2003:

«Denne regjeringen og Bondevik er, sammen med Stoltenberg, Halvorsen og Pedersen, indirekte ansvarlig for hvert drap og hver kriminell handling asylsøkere og andre med fremmedkulturell bakgrunn måtte stå bak».

Dette er selvfølgelig bare noen eksempler som ytterligere ville kunne belyst både offermentaliteten og de mildt sagt skremmende analysene som er og var til stede i Fremskrittspartiet før og etter massedrapet.

Populistene Fremskrittspartiet
Da det ble kjent at Norge fikk en borgerlig regjering i 2013, hvor også Fremskrittspartiet inngikk, koblet flere utenlandske medier dette med Breivik-saken. Dette førte til en omfangsrik oppussing av fasadene for å rette opp utenlandske mediers inntrykk av partiet. Ketil Solvik-Olsen hevdet under Frps møte med internasjonal presse at begrepet «snikislamisering», som partilederen Siv Jensen hadde benyttet seg av ved flere tilfeller, var tatt ut av sin sammenheng. Jensen selv nektet imidlertid å beklage ordbruken. Under samme møte med internasjonal presse sa Solvik-Olsen, med en referanse til Breiviks partimedlemskap: «Det er vanskelig å se hvorfor han kom inn i partiet, men lett å se hvorfor han forsvant. Det fins ikke grobunn for hans ideer i vårt parti». Dette er neppe en oppfatning Bangstad deler med Solvik-Olsen, da han skriver: «it is hardly surprising that Behring Breivik was attracted to this party in his late teenage years».

To uker etter terrorangrepet uttalte nåværende statsminister Erna Solberg følgende: «Måten ekstreme, antiislamske grupper omtaler muslimer på i dag, ligner måten ekstreme antisemittiske grupper omtalte jøder i tiårene som førte opp til andre verdenskrig». Under et frokostmøte i regi av Antirasistisk Senter den 27. mars 2014, uttalte Bangstad at: «Harde former for islamofobi eller antisemittisme har jeg ingen problemer med å kalle rasisme». Sammen med sitatet fra Solberg illustrerer dette en vanlig holdning til rasismeproblematikken, som kan omformuleres til spørsmålet: «Er jødehat og muslimhat to sammenlignbare uttrykk for rasisme?». To år etter sin uttalelse om dagens muslimfiendtlige miljøer inngikk Solbergs parti Høyre et regjeringssamarbeid med Fremskrittspartiet, det samme parti massemorderen hadde vært en del av i en årrekke. Enkelte «ekstremismeeksperter» har gått ut i mediene og hevdet at det er «kunstig å koble Fremskrittspartiet til høyreekstremisme».

De høyreekstreme er grupper og enkeltindivider med ideer som de færreste av oss anerkjenner eller vil identifisere oss med. Etter handlingene den 22.7 så har det vært lett å peke ut flere av disse som skyldige, medskyldige eller delvis ansvarlige. Lett fordi de færreste av oss identifiserer seg med dem. De er helt enkelt for ekstreme, og det blir enkelt for oss hvis Breivik kan plasseres i en slik bås i stedet for midt blant oss. Utvilsomt var Breiviks «manifest» også påvirket av høyreekstreme, nyfascistiske og nynazistiske bevegelser rundt om Europa og USA. Mye av litteraturen om massemorderen i ettertid har handlet om hvor han skal plasseres ideologisk. Det er ikke helt uproblematisk. Etter at den svenske komikeren Özz Nujen ble sensurert i den norsksendte utgaven av Skavlan for å ha omtalt Fremskrittspartiet som rasistiske, skrev Expressens journalist Karin Olsson følgende:

«Att det i sig positiva och massiva ställningstagandet mot Breiviks bevekelsegrunder har gjort det besvärligt att tala om att det finns annan rasism än den extremistiskt våldbejakande. En försåtligare, folkligare sort som kan sippra ända in i regeringen. I dag har högerpopulistiska Fremskrittspartiet sju ministrar i Norge, varav partiledaren som varnat för smygislamisering är finansminister. Det är ingen liten sak.»

Olsson etterlyser det Bangstad faktisk gjør i sitt prosjekt. Selv om det er kunstig å koble Fremskrittspartiet til den historiske fascismen, slik enkelte ekstremismeeksperter gjør, så er ikke dette ensbetydende med at Fremskrittspartiet ikke skal kunne ansvarliggjøres for deres uttalelser over et lengre tidsrom. Begrepet «snikislamisering» er ikke bare et uheldig ordvalg, det insinuerer en bevisst strategi hvor tidligere myndigheter anklages for å innføre islam gjennom skjult og trinnvis tilrettelegging. I denne type retorikk er innebygd det man kan kalle en «forræderretorikk», hvor den norske kulturen langsomt erstattes med en islamsk kultur – som en bevisst strategi fra innvandringsvennlige myndigheter.

Bangstad er i mindre grad opptatt av merkelapper som «fascisme» og påpeker i boken at «fascism is a notoriously imprecise and unreliable analytical term and is frequently used as an all-purpose term of abuse». Dette har Bangstad helt rett i, og jeg vil komme tilbake til det poenget. I stedet for å lage definisjoner ønsker han å vise hvordan slike uttalelser og ideer har vært til stede i den aksepterte offentligheten. Mye av denne språkbruken er den samme som vi finner igjen hos høyreekstreme og nyfascistiske grupper, uansett hvordan man velger å definere Fremskrittspartiet. Det er akkurat vektleggingen av hva som faktisk er sagt som gjør Bangstads bok så glimrende, samtidig som innholdet er en brodd mot mye av det som er skrevet om Breivik tidligere.

LES OGSÅ: Hva er høyre med høyreekstremismen?

Ekstremismedebatten
Bangstad gjør et poeng av å ta debatten til et nytt nivå, enn der ekstremismedebatten har havnet i Norge etter angrepet. Likevel er det interessant å se på noen av de tingene som har blitt hevdet etter 22.7.

En som ofte betraktes som en av verdens fremste eksperter på fascisme, er den britiske professoren Roger Griffin. Han er en aktiv bidragsyter og blir hyppig referert til, i samfunnsdebatten etter terrorangrepet i Norge. Flere norske eksperter har løftet frem Griffin som den fremste av de fremste. Bangstad påpeker at Griffin har omtalt Breivik som «vehemently hostile to Nazism». Med rette hevder Bangstad at dette må være basert på en meget overfladisk lesning av Breiviks manifest. Jeg mener at Bangstad er for snill og at Griffins betraktninger ikke bare er overfladiske, men til tider direkte feilaktige.

En mer omhyggelig analyse vil avdekke en umiskjennelig antisemittisk tilstedeværelse i Breiviks skriblerier. Aspektet er imidlertid sekundært i Bangstads bok, da han først og fremst er interessert i å vise hvordan elementer fra den høyreekstreme forestillingsverden har fått plass i normalsamfunnet, blant medier og etablerte politiske partier. Det er likevel interessant å se på noen av tilnærmingene til Breivik fra akademisk hold, da dette også illustrerer det unike ved Bangstads tilnærming.

I The roots of Breiviks ideology skriver Mattias Gardell at det går fire distinkte strømninger gjennom Breiviks manifest, nemlig samtidige islamofobe ideologier, kulturelt konservative/ny-konføderative tradisjoner, elementer av hvit makt-ideologier og antifeminisme. Gardell går veldig langt og skriver at til tross for enkelte likheter med den nazistiske hvit makt-kulturen, så er det viktige forskjeller: «På en punkt är brytningen dock total. Breivik har inget till övers för nazisternas judehat, som han finner helt irrelevant». På dette punktet ser det ut å være, en ikke helt uproblematisk, konsensus mellom Gardell og Griffin.

Idehistorikeren Kjetil Jakobsen, professor ved Humboldt-universitetet i Berlin, omtalte Breivik som «en slags nazist» i debattinnlegget Fjordmans Ragnarokk. I tre punkter viste Jakobsen hvordan retten tolket Breiviks massemord som et prosjekt for å vekke nazismen til live. Breivik hadde reformulert fiendebildet med vekt på islam og byttet ut belastede uttrykk med tidsriktige. I Fjordmans ragnarokk skriver Jakobsen dessuten at Fjordmans artikkel Preparing for Ragnarok, som Breivik inkluderte i manifestet sitt, nærmest er et perfekt eksempel på Griffins fascismedefinisjon som «en revolusjonær form for nasjonalisme som har en politisk, sosial og etisk revolusjon som mål, og ønsker å forme «folket» til en dynamisk, nasjonal enhet under nye eliter med heroiske verdier». Jakobsen hevder at dette er aspekter som gjør det for generelt å kalle Peder Nøstvold Jensen, alias Fjordman, fascist. Han hevder i stedet at Nøstvold Jensen og Breivik ligger nærmere nazismen. Til tross for at Jacobsen sier seg å benytte Griffins teori, så konkluderer han i motsetning til Griffing, at Breivik er en form for nazist.

Øystein Sørensen, professor i historie ved Universitetet i Oslo, er uenig i karakteristikken av Breivik som en form for nynazist. I artikkelen Ideologi og galskap – Anders Behring Breiviks totalitære mentalitet, fra boken Høyreekstremisme – Ideer og bevegelser i Europa, skriver Sørensen at det er åpenbart at Breivik identifiserer seg selv med nazismens tradisjonelle fiender. Breivik er nemlig frimurer og erklærer seg selv som venn av Israel og det jødiske folk. Dessuten hevder Sørensen at det er urimelig å kalle ham nasjonalist.

Jakobsen og Sørensen er dermed uenige i spørsmålet om hvordan Breivik og Nøstvold Jensen skal karakteriseres. Sørensen vil ikke plassere Breivik, og trolig heller ikke Nøstvold Jensen, blant nynazistene. Heller ikke Jakobsen vil definere Nøstvold Jensen eller Breivik som nasjonalister. Både Sørensen og Jakobsen tar i en viss forstand utgangspunkt i Breivik og Nøstvolds Jensens fiendebilder i sine forsøk på å kategorisere dem. Sørensen hevder at Breivik ikke er nazist, fordi han omfavner og identifiserer seg med nazismens tradisjonelle fiender. Jakobsen hevder at Breivik er en slags nazist, med et annet fiendebilde enn som er tradisjonell for nazister.

Ekstremismedebatten i Norge har også blitt ført av svenske akademikere, kulturpersonligheter og journalister. Her kan blant annet journalist og forfatter Henrik Arnstad nevnes. Arnstad skapte sterke reakasjoner da han i to artikler, publisert i Aftenposten, trakk paralleller mellom Fremskrittspartiet, norsk nasjonaldagsfeiring og Breivik. Arnstad plasserte Fremskrittspartiet i det han kalte en gråsone mellom høyrepopulisme og fascisme. I sin bok Älskade fascism hevdet han å støtte seg på Griffins teori om palingenetisk ultranasjonalisme. Dette førte til at fascismeforskeren Griffin kommenterte Arnstads koblinger mellom Frp og fascismen i det han kalte En slags idiotveiledning i Aftenposten. Senere bidro Griffin med ytterligere en tekst som han kalte En klargjøring, en tekst som historiker Nikolai Brandal utdypet med den britiske professorens velsignelse. Avslutningsvis i denne klargjøringen skrev Brandal: «Hadde Arnstad satt seg inn i forskningslitteraturen, for eksempel det store Who Where the Fascists-prosjektet, hadde han sett at de snarere utgjorde et vern mot fascisme og høyreradikalisme enn et potensial for høyreekstrem mobilisering». Dette er nok en uttalelse Bangstad vil være uenig med, uten at han trenger å ty til upresise fascismedefinisjoner.

I innholdsfortegnelsen til Vit makt och blå gula drömmar, en svensk lærebok om de nynazistiske miljøene i Sverige på nittitallet, finnes det et eget kapittel som heter «Orden som förvirrar». I innledningen til kapittelet står det; «Det är ofta oklart vad vi menar med med de ord vi använder för att beskriva främlingsfientliga och rasistiska åsikter och individer. Ord som nazism, fascism och högerextremism används slarvigt och mer eller mindre synonymt.». I fortsettelsen av avsnittet skriver forfatterne at grunnen til dette er at det eksisterer historiske berøringspunkter og ideologiske likhetstrekk, men også viktige forskjeller.

Et fellestrekk blant deltakene i ekstremismedebatten etter 22. juli er fascinasjonen for definisjoner. Hvordan skal Breivik defineres, hvor i det politiske landskapet skal han plasseres og hvilke definisjonskriterier skal ligge til grunn? Antallet definisjoner svarer omtrentlig til antallet deltakere i debatten – alle har sin definisjon. Debatter om temaer som dette blir ofte til ufruktbare debatter om begrepsinnhold i stedet for det man i utgangspunktet ville diskutere. Definisjonsdebatter er med andre ord godt egnet til avsporinger, men mindre egnet til å bringe klarhet til et problem. Bangstads bok er den første fra norsk hold som unngår denne fellen. Han er heller ikke så uforsiktig som journalisten Arnstad, som begir seg inn i en avsporende debatt om hvorvidt Fremskrittspartiet skal defineres som fascistisk eller ikke. Bangstads bok handler ikke om fascismedefinisjoner eller ekstremismedefinisjoner. Det er et seriøst akademisk arbeid og en omhyggelig opptegnelse av islamofobiens fremvekst, et sårt og ømt punkt i Norge.

LES OGSÅ: Kraftig oppgjør mot ekstremismen

Noen refleksjoner i forbindelse med Charlie Hebdo
De siste ukene har terrorangrepet mot Charlie Hebdo preget nyhetsbildet, og det er naturlig å si noen ord om det i forbindelse med denne teksten. Den store mengden av angrep på franske moskeer i ettertid av angrepet, eller attentatene mot svenske moskeer i tiden før angrepet, ville vært høyst relevant. Ytringsfrihet er atter igjen blitt et argument for å akseptere rasistiske ytringer i offentligheten. De mest perverterte formene setter til og med likhetstegn mellom rasisme og ytringsfrihet. Samtidig har SAS-skandalen, hvor Frp aktivt gikk ut mot slikt de ikke liker, vist at denne ytringsfriheten slett ikke er universell. Det kan nok høres ut som en bagatell, men da har man glemt noe av den lærdommen vi burde fått etter vårt eget terrorangrep. I 2011 skrev den norske sosiologen Alf Gunvald Nilsen en artikkel i The Guardian, hvor han gjorde mye av det Bangstad har gjort med sin bok. Han pekte på koblinger mellom Breivik og Fremskrittspartiet. Som en konsekvens av dette ble hans institutt utsatt for en bombetrussel, og hans forelesninger ble innstilt. Bangstad nevner en tale holdt av Fabian Stang etter det norske terrorangrepet:

«Stang, lauded Norwegian Muslims for their acts of solidarity in the aftermath of 22/7 and for having made clear that they regarded the perpetrator as representing no one but himself. Stang also raised the question of whether this would have been the case if the perpetrator had in fact turned out to be a muslim.» 

Jeg er redd at Stang allerede har fått sitt spørsmål besvart, og at dette er noe vi vil se etter angrepet på Charlie Hebdo. Vi vil kunne se at de samme kraftene som krenket Nilsens ytringsfrihet, ved bombetrusler, nå vil maskere seg som ytringsfrihetens yppersteprester under slagordet «Je suis Charlie Hebdo». Derfor kan jeg bare håpe på at flest mulig plukker opp Bangstads bok og leser den.

LES OGSÅ: Gir blasfemi oss et bedre samfunn?

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.