Hva er høyre med høyreekstremismen?

Hatet mot muslimer sprer seg over hele Europa. Øyvind Strømmens nyeste bok tar for seg fenomenet. Hatet mot muslimer sprer seg over hele Europa. Øyvind Strømmens nyeste bok tar for seg fenomenet.

Hvorfor fascisme, nazisme og andre høyreekstreme ideologier faktisk plasserer seg ytterst til høyre.

Torgeir Salih Holgersen
Om Torgeir Salih Holgersen (7 artikler)
Torgeir Salih Holgersen er lektor og lærebokforfatter. Han underviser i geografi, samfunnsfag og historie på Blindern videregående skole.

Noen vil sikkert tenke at jeg ved å skrive en slik artikkel bruker i overkant mye kraft på å sparke opp en dør som allerede står på vidt gap. Det ligger jo i selve begrepet høyreekstremisme at vi snakker om ideologier som ligger ekstremt langt til høyre. Det at fascisme i dag brukes som skjellsord blant enkelte høyresiden i USA for å betegne Obamas helsereform, illustrerer imidlertid at det eksisterer et betydelig behov for klargjøring av hva høyreekstrem politikk faktisk handler om.

Tilknytningen til tradisjonell høyreideologi er viktig å belyse for å få en riktig forståelse av grunnlaget for høyreekstremismens appell. Samtidig er nazismens og andre høyreekstreme bevegelsers politiske tilhørighet på høyresiden viktig å etablere for å kunne slå hardt tilbake mot usaklige forsøk på å skape assosiasjoner mellom venstrepolitikk og diktatur og folkemord.

Som grunnlag for den videre analysen, vil jeg starte med å avklare hva som ligger i begrepet høyre i politisk sammenheng. Deretter vil jeg ta for meg de viktigste kjennetegnene på høyreekstrem politikk; demokratimotstand og rasisme, og analysere hva som gjør at dette er så sentralt for ideologiene som ligger aller lengst til høyre. Til slutt vil jeg tilbakevise misoppfatningene om at fascismen og nazismen kombinerte demokratimotstand og rasisme med en relativt venstreorientert økonomisk politikk som særlig appellerte til arbeiderklassen.

Hva er høyre?

Begrepene høyre og venstre ble først brukt i politisk sammenheng under grunnlovsforhandlingene under den franske revolusjonen i 1789. Møtelokalet var delt av en midtgang, og representanter med felles syn på de viktigste stridsspørsmålene satte seg sammen på hver sin side. På høyre side satt de som ville balansere makta til en valgt nasjonalforsamling med en arvelig utøvende makt. De mente også at bare de med betydelig eiendom, inntekter eller embeter burde få stemme ved valg. På motsatt side, lengst til venstre, satt representanter som ønsket republikk og allmenn stemmerett.

I vår tid er et ideologisk forsvar for kapitalisme og fordelingen av goder som oppstår i såkalt frie markeder, det viktigste kjennetegnet på høyrepolitikk. Kontinuiteten fra det opprinnelige høyre, ligger i det prinsipielle forsvaret for ulikhet. Da begrepene oppsto, handlet det om å forsvare både politiske og sosiale ulikheter. Med unntak av de høyreekstreme, har høyresiden i dag godtatt demokrati med politisk likhet som prinsipp. Høyresiden forsvarer imidlertid fortsatt iherdig sosial ulikhet.

Høyresidens moralske forsvar av ulikhet handler i hovedtrekk om at de som har mer makt og rikdom enn andre, er naturlige ledere som er der de er, fordi de er de som er beste egnet til å være der. Det gjelder synet på næringslivstopper i dag like mye som det gjaldt synet på landadelen under den franske revolusjonen. For høyresiden er likhet en unaturlig tilstand som bare kan oppnås gjennom urettmessige politiske inngrep. Motsatt handler venstresidens moralske motstand mot ulikhet om at systematiske ulikheter skyldes urettferdige maktforhold og utbytting.

Demokratimotstand

Høyreekstreme bevegelser oppsto først i etterkant av første verdenskrig, men ikke fordi demokratimotstanden på høyresiden oppsto da. Tvert imot, helt fram til slutten av 1800-tallet var demokratimotstand det sentrale kjennetegnet ved det politiske høyre generelt. Også norske Høyre ble stiftet for å kjempe mot parlamentarisme og allmenn stemmerett. Demokratimotstand var dermed langt fra ekstremisme, forstått som oppfatninger som ligger utenfor det allment aksepterte.

Frykten for at demokrati med allmenn stemmerett skulle lede til “mobbens diktatur”, eller i Marx terminologi, “proletariatets diktatur”, ble dempet blant tradisjonelt borgerlige partier ved overgangen til 1900-tallet. Dette bidro til at demokratiske reformer ble gjennomført i de fleste europeiske land.  Den gamle frykten ble imidlertid vekket til live på nytt i etterkant av den russiske Oktoberrevolusjonen i 1917 og den tyske Novemberrevolusjonen i 1918.

Hitler bruker i Mein Kampf mye plass på å kritisere de borgerlige for, med sin aksept for demokratiske prinsipper, å opptre maktesløst i møtet med en maktbevisst arbeiderbevegelse. Hitler lovte å skape ny orden ved å forby alle marxistiske partier og fagforeninger, og han gjenopplivet på den måten høyresidens historiske motstand mot demokrati, med ny kraft og i ny form.

Løftet om å hindre klassekamp gjennom å forby arbeiderorganisering, var også det sentrale politiske grunnlaget for alle andre høyreekstreme politiske bevegelser i mellomkrigstida, inkludert Fedrelandslaget og Nasjonal Samling i Norge.

Rasisme

Sosiale ulikheter går langt fra bare mellom enkeltindivider. Det er også helt systematiske levekårsforskjeller mellom land, og mellom folk med ulik etnisitet og ulik hudfarge innad i de fleste land. Disse forskjellene kan og blir forklart med venstresidens generelle forklaringsmodell, knyttet til systematisk undertrykkelse og utbytting. Den som derimot søker å anvende høyresidens generelle forklaringsmodell på sosial ulikhet også på slike sosiale forskjeller på land- og gruppenivå, vil nesten uunngåelig måtte lene seg til rasistiske forestillinger om at forskjellene skyldes at noen grupper har en overlegen kultur eller overlegne gener og overlegen intelligens sammenlignet med den andre.

Motsatt påpeker Adolf Hitler i Mein Kampf at likhet også må antas på individnivå: “The belief in the equality of the races will then become the basis of an equal manner of observation of the peoples and further for the individual man” (s 578).

Ifølge Hitler var de demokratiske borgerlige partiene ute av stand til å utgjøre en effektiv motvekt til marxismen, nettopp fordi de hadde akseptert det grunnleggende samme verdigrunnlaget om menneskelig likeverd, “kulturmarxisme” for å si det på moderne norsk, eller for å si det med Hitler:

The Marxist doctrine is the brief spiritual extract of the view of life that is generally valid today. Merely for this reason every fight by our so-called bourgeois world against it is impossible, even ridiculous, as this bourgeois world also is essentially interspersed with all these poison elements, and worships a view of life which in general is distinguished from the Marxian view only by degrees or persons (Mein Kampf s. 579).

Totalitær forvirring om fascismen

En årsak til enkelte har fått det for seg at de italienske fascistene sto for en form for venstreorientert økonomisk politikk, ligger trolig i bruken av begrepet “totalitarisme”. Begrepet som først ble brukt av italienske fascister i 1923, har av andre seinere blitt til et samlebegrep for fascisme, nazisme og marxisme. (For en utdypende kritikk av totalitarismebegrepet, vil jeg henvise til Dybedahl m.fl.)

Carl Friedrich og Zbigniew Brzezinski har satt opp seks kriterier som skal skille totalitære stater fra stater som “bare” er autoritære (og som ofte var vestlige allierte under den kalde krigen). Ett av disse er sentralstyring og kontroll av økonomien gjennom statlig planlegging.

Problemet er at selv om kriteriet er dekkende for å beskrive Italias og Tysklands økonomiske politikk under og umiddelbart før andre verdenskrig, er det like dekkende for krigsøkonomiene til Churchill og Roosevelt, men er derimot ikke dekkende for fascistenes økonomiske politikk i Italia på 1920-tallet, som begrepet totalitarisme altså opprinnelig stammer fra!

Den økonomiske politikken til fascistene før den økonomiske krisa ramma Europa, var mest av alt preget av skattereduksjoner, spesielt for de rike, privatisering av statseide selskaper og avregulering.  Det som skiller fascistenes økonomiske politikk fra klassisk borgerlig høyrepolitikk, er den langt mer hardhendte politikken mot fagforeninger, som ble regelrett forbudt, og det faktum at staten aktivt tilrettela for at store selskaper kunne drive markedssamarbeid gjennom karteller.

Begrepsforvirring om nazismen

Hitlers bruk av begrepet sosialisme i sin nasjonalsosialisme, har bidratt til forvirring rundt nazismens politiske plassering. Her er det viktig først å være klar over at begrepet sosialisme hadde et langt videre bruksområde før andre verdenskrig enn i dag, som betegnelse på all politikk hvor staten tar et visst ansvar for borgernes økonomiske vel. Den konservative tyske kansleren Otto von Bismarck brukte selv begrepet “statssosialisme” om velferdsstatsreformene han innførte i 1880-årene.

Punktene 11-15 i Nazipartiets 25-punktsprogram kan likevel tolkes i reelt sosialistisk retning, spesielt punkt 13 og 14, om henholdsvis nasjonalisering av truster og profittdeling i tungindustrien. Programmet gir imidlertid ingen konkretisering av hva som mentes med disse programpunktene og ingen av dem ble heller på noe vis forsøkt satt ut i livet etter maktovertakelsen. Tvert imot. Som den spanske historikeren Germà Bel har dokumentert, gikk nazistene mot den generelle europeiske tendensen i perioden i mot mer statseide, og reprivatiserte en rekke store banker, industrikonserner og skipsverft som var blitt nasjonalisert tidlig på 1930-tallet.

Når vi leser hva Hitler skriver i Mein Kampf, blir det åpenbart at målet for han ikke kan ha vært å skape inntrykk av at nazismen ville bety politisk, økonomisk og sosial likhet mellom samfunnsklassene, på linje med hva kommunistene og i noen grad sosialdemokratene lovte. Tvert imot var målet å få folk med på en samfunnsvisjon basert på systematisk ulikhet:  

In opposition to this [Marxist doctrine], the ‘folkish’ view recognizes the importance of mankind in its racially innate elements. In principle, it […]  favors also the fundamental aristocratic thought of nature and believes in the validity of this law down to the last individual. It sees not only the different values of the races, but also the different values of individual man (Mein Kampf s. 580).

Hitlers voldsomme opprustningspolitikk førte til at arbeidsløsheten forsvant på kort tid. Men samtidig ble arbeiderne også pålagt betydelige arbeidstidsøkninger, uten lønnskompensasjon, samtidig som fagforeningene ble forbudt. I følge økonomiprofessor Brad DeLong, opplevde tyske arbeidere en reallønnsnedgang på opp mot 25 prosent mellom 1933 og 1938.

Hitler finansierte de offentlige byggearbeidene og opprustninga, ikke ved økte skatter, men ved gjeldsopptak gjennom utstedelse av gjeldsbrev til de private leverandørene, framfor direkte penger. Staten kunne selvsagt ikke fortsatt en slik politikk over lengre tid, uten å gjennomføre det den massive opprustninga også var ment for; en storstilt imperialistisk erobringskrig.

Ingen arbeiderbevegelse

Det offisielle navnet på Hitlers parti var som kjent Det nasjonalsosialistiske tyske Arbeiderparti (NSDAP). Men i motsetning til hva partinavnet søker å gi inntrykk av, og i motsetning til hva svært mange synes å tro, var det ikke arbeiderklassen som brakte nazistene til makta, men alle andre.

Fra 1928 til det siste frie valget i november 1932 økte NSDAP sin oppslutning fenomenalt, fra 2,6 til 33,1 prosent. Noen tidligere sosialdemokratiske velgere gikk til nazistene, men sosialdemokratene tapte langt flere velgere til kommunistene. Samlet gikk sosialdemokratene og kommunistene tilbake fra 40,9 til 37,8 prosent.

Kommunistenes støtte på 17 prosent kom nesten utelukkende fra arbeiderklassen og de arbeidsløse, og også sosialdemokratene hadde langt flere velgere i arbeiderklassen enn ellers. Partiene som aldri på noe vis bidro til å bringe Hitler til makta, hadde altså et solid flertall blant tyske arbeidere i alle demokratiske valg. I forhold til den øvrige velgermassen, var Nazistene var særlig sterkt underrepresentert blant de arbeidsløse. I følge professor Dick Geary oppnådde nazistene aldri mer enn 13 prosent av stemmene blant de arbeidsløse.

Det var i den protestantiske landsbygdsbefolkninga og blant middelklassen i byene at nazistene fikk over femti prosent av stemmene. Dette gjenspeiles i at NSDAPs framgang først og fremst gikk ut over de liberale sentrumspartiene, som gikk tilbake fra samlet 22,8 prosent til 4 prosent, og de konservative protestantiske partiene, som ble redusert fra 18,2 til 8,5 prosents oppslutning.

Selv om en del kapitalister støttet nazistene direkte også før maktovertakelsen, ble NSDAP aldri de rikestes førstevalg. Den stillinga holdt det konservative partiet DNVP. DNVP var imidlertid det partiet som gikk i regjeringskoalisjon med nazistene fra januar 1933.

Ikke i noe land har høyreekstreme bevegelser på noe tidspunkt samarbeidet med venstreorienterte. . I Tyskland kom nazistene til makta gjennom koalisjon med de konservative. I Italia kom fascistene til makta gjennom koalisjon med de liberale.

I Norge fikk Fedrelandslaget, som organiserte streikebrytere, ønsket avskaffelse av parlamentarismen og forbud mot Arbeiderpartiet og NKP, støtte for sine ideer først og fremst fra det liberalistiske høyrepartiet Frisinnede Venstre. Generalsekretær i Fedrelandslaget het Anders Lange, framtidig partistifter av partiet som skulle bli til Fremskrittspartiet. I Bergen gikk Høyre og Frisinnede Venstre i listeforbund med Vidkun Quislings Nasjonal Samling ved stortingsvalget i 1933.

Konklusjon

Nazismen målbærer en høyreorientert samfunnsvisjon trukket ut i sin fulle konsistens: “Ariske” arbeidere må akseptere lydighet overfor sine ledere, både i staten og på arbeidsplassen, uten demokrati eller noen former for reell medbestemmelse. Til gjengjeld loves de å bli del av det herrefolket som skal herske over mindreverdige folkeslag og raser.

Den systematiske rasismen i høyreekstrem ideologi er altså ikke et aspekt av høyreideologi som kommer ved siden av en ellers sosialt utjevnende, og dermed venstreorientert, visjon. Tvert imot, i den rasistiske visjonen om et arisk herrefolk ligger alt som er “sosialt”, i form av løfter om bedre framtidig levekår for den “ariske” arbeiderklassen. Det er en visjon som på alle områder er tvers gjennom preget av høyresidens forestillingsverden om naturlig og rettferdig ulikhet. Den mer fredelige versjonen av høyreekstrem ideologi vi så i Italia på 1920-tallet, representerer på sin side bare en antidemokratisk ekstremversjon av klassisk borgerlig høyrepolitikk.

Høyreekstremismen representerer på alle måter det stikk motsatte av hva den internasjonale arbeiderbevegelsen står for. Arbeidere som hadde stemt sosialistisk tidligere var da også ganske immune mot høyreekstrem ideologi. Da krisa rammet Europa i mellomkrigstida, viste det seg derimot at det var farlig kort vei fra liberal og konservativ borgerlig ideologi til fascisme og nazisme.

 

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 46924315
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

  • Per Henning Jensen

    Det blir veldig simplistisk å begrense den politiske aksen til en éndimensjonal høyre-venstre akse. Mange ser i hvert fall to akser, hvor grad av økonomisk frihet danner den ene og grad av personlig frihet den andre. I den konteksten vil både Josef Stalin og Adolf Hitler ligge i samme kvadrant (liten grad av peronlig frihet og sterk statlig økonomisk styring). Det er også anerkjent at libertarianismen ligger til høyre på en høyre-venstre akse. I libertarianismen ligger et grunnprinsipp om ikke-aggresjon. Det står i sterk kontrast til Hitlers ideologi. Eller Marx’, for den saks skyld.
    Jeg avskyr nazismen og kommunismen med den samme begrunnelsen: Begge ideologier står for forakt for enkeltmenneskers verdi; Det kollektive er individet overordnet. Personlig ufrihet er konsekvensen av begge ideologier. Hvis mine foreldre hadde eid en hytte ved sjøen hadde jeg vært en paria i et kommunistisk samfunn på lik linje som om mine foreldre hadde vært jøder i et nazistisk sakfunn.
    Noen mennesker stempler FrP som et høyreekstremt parti. For de som sverger til den liberale/liberalistiske tanke stemmer dette dårlig. FrP er, i likhet med Høyre og AP, et parti som gjerne vil forvalte en stor grad av samfunnets verdiskapning på vegne av fellesskapet. En liberaler/liberalist ser enkeltmenneskets verdiskapning som en positiv kraft. Raseorientering har ingen plass i en slik overbevisning, da enkeltmenneskets verdi og rett til «the pursuit of happiness», slik USAs uavhengighetserklæring prediker, er det sentrale. Staten har i begrenset grad rett til å forvalte disse midlene i et liberalistisk samfunn.
    For de menneskene som har en begrenset intellektuell kapasitet, holder det sikkert med en høyre-venstre akse. For de som klarer å administrere flere tanker på én gang, vil det bli for enkelt.

    • Despotas

      «I den konteksten vil både Josef Stalin og Adolf Hitler ligge i samme
      kvadrant (liten grad av peronlig frihet og sterk statlig økonomisk
      styring). Det er også anerkjent at libertarianismen ligger til høyre på
      en høyre-venstre akse. I libertarianismen ligger et grunnprinsipp om
      ikke-aggresjon. Det står i sterk kontrast til Hitlers ideologi. Eller
      Marx’, for den saks skyld»

      Man kan undres om du ikke har klart å lese hele artikkelen.

      Libertarianernes ideologi kan bare henge sammen om man ikke forholder seg til kontekst og empiri.
      Empiri: I virkelligheten vernet Hitler om den private eiendomsretten. Og ikke bare vernet han dem, men han ga også en rekke privilegier, som store skattekutt, knusing (bokstavelig talt) av fagforeninger og angrep på arbeiderlønninger. Dette er meget forståelig når man ser hvilke krefter som støttet Hitler nemlig industri- og finanskapitalister!

      Kontekst: Libertarianerne har en tendens til å bare analysere et sett med abstrakte prinsipper. Det gir lite mening å analysere politisk historie om man ikke tar hensyn til omstendighetene, og det er på dette punktet libertarianere så grundig demonstrerer sin komplette irrelevans. For slik den sosio-politiske konteksten var i mellomkrigstiden så hadde kapitalismen svart lav tillitt. Det førte til at de fleste land i vesten, selv i kapitalistiske land som USA og Storbrittannia, førte en relatit sosial politikk, men her var faktisk Nazi-Tyskland et unntak som førte den mest høyrevridde politikken i vesten.

      Bortsett fra dette ser det heller ikke ut som du har særlig forståelse for hva verken kommunisme (i marxistisk forstand) eller libertarianisme er.

      Når libertarianere sier at de setter enkelt individet i sentrum så er det selvsagt bare svada. Ironisk nok, så er jo, særlig de man finner på internett, libertarinerne skremmende like i sin argumentasjon. Samtlige har lest de samme bloggene (Onar Åm og Ron Paul) og samtlige innehar den samme begrepsforvirringen hva gjelder kapitalisme/liberalismeo og marxisime.

      Libertarianere setter den private eiendomsretten som et absolutt prinsipp. Samtidig sier dere at dere forfekter et grunn-prinsipp om ikke aggresjon. Dette er selvsagt fullstendig feil, både logisk og empirisk.
      Logisk: Privat eiendsomrett for en person, betyr nødvendigvis fravær av denne retten for andre! Så lenge eiendom er en finitt størrelse vil altså ikke alle mennesker i et under libertarianismen få oppfylt denne, i følge libertarianere, (menneske)-retten. Inkonsistensen er så åpenlys at man selv med et begrensed intellekt skulle klare å erkjenne dette.

      Empirisk: Den kapitalistiske eiendomsretten er etablert på alt annet en ikke-aggresjon. Tvert i mot er terror, folkemord, ran og svindel helt avgjørende ingredienser i historien om den kapitalistiske eiendomsrettens historie. I USA var det vel en 60 millioner Indianere som ble utryddet for å realisere den kapitalistiske eiendomsretten. På Wikipedia kan vi lese om den samme prosessen i England:

      «I engelsk økonomisk historie er enclosure eller inclosure namnet gitt den prosessen som førte til at land som tidlegare hadde vore allmenningar — med rett til bruk og tilgjenge for alle — vart inngjerda (stengt) og eigedomen
      til ein enkelt privat eigar, som fekk fruktene av landet åleine.
      Omdanninga av felles til privat land skjedde med tvang, motstand og
      blodspille»

      • Frihetsfisken

        Du må ha lest libertariansk litteratur som djevelen leser bibelen. Å hevde at libertarianismen setter eiendomsretten som absolutt prinsipp, er grunnleggende feil. Les for eksempel libertariansk litteratur om nødrett. Eiendomsretten er utledet fra retten til liv. Dersom man eier sin egen kropp, må man nødvendigvis også eie sitt produkt. Ken Schoolland sier det slik: Et menneskes liv består av fremtid, nåtid og fortid. Dette korresponderer med retten til henholdsvis frihet (fremtid), liv (nåtid) og eiendom (fortid). Å bli fratatt sin eiendom, er å bli fratatt sin fortid. Det gir således ingen mening å snakke om rett til liv uten rett til eiendom.

        Det er ingenting ved eiendommens natur og endelige størrelse som antyder at ikke alle kan ha eiendom. Du overser nemlig det faktum at også verdensbefolkningen er en endelig størrelse. Inkonsistensen er med andre ord på din side.

        Å koble sammen imperialisme, svindel og økonomisk liberalisme er en vanlig øvelse på venstresiden, men er man intellektuelt redelig, innser man at dette er en stråmann. Ingen er mer kritiske til korporatisme enn libertarianere. Problemet er ikke eiendomsrett, men en uheldig sammenblanding av big business og big government. Kapitalister blir bare en trussel når de samarbeider med myndighetene, som har monopol på bruk av legitim vold. Dette har selvsagt kapitalistene forstått, og derfor er det ingen eller svært få storkapitalister som er tilhengere av økonomisk frihet. De store bedriftene vet godt at de tjener på reguleringer, fordi de har støtteapparatet til å sno seg i villniset av lover og regler. De små bedriftene taper fordi reguleringene er relativt dyrere for dem å implementere, og fordi det skaper store barrierer mot etablering i markedet. Det grunnleggende problemet er imidlertid regulering av økonomien, ikke frihet.

        • Despotas

          Frihetsfisken skrev:

          «Eiendomsretten er utledet fra retten til liv. Dersom man eier
          sin egen kropp, må man nødvendigvis også eie sitt produkt»

          Detter er bare et tomt postulat. Den kapitalistiske eiendomsretten
          hindrer jo nettopp arbeidere å eie produktet av sitt arbeid. Her er
          vi ved det som kjennetegner kapitalismen. Det er illustrerende at
          libertarianere har så svak forståelse av det systemet de faktisk
          forsvarer.

          «Ken Schoolland sier det slik: Et menneskes liv består av
          fremtid, nåtid og fortid. Dette korresponderer med retten til
          henholdsvis frihet (fremtid), liv (nåtid) og eiendom (fortid). Å
          bli fratatt sin eiendom, er å bli fratatt sin fortid. Det gir
          således ingen mening å snakke om rett til liv uten rett til
          eiendom»

          Dette er bare tomt tåkeprat dette også. Realitetene er jo som
          jeg gir eksempler på over at den kapitalistiske eiendomsretten er
          etablert på grunnlag av frarøvelse! Liberatarianisme/Liberalisme er
          således svært inkonsistent, da de på en side predikerer absolutt
          eiendomsrett med begrunnelsen at rett til eiendom = rett til liv. Men
          i det øyeblikk eiendomsrett blir etablert for noen, vil andre bli
          utesteng. Dvs., at rett til liv bare er en rettighet for en eksklusiv
          gruppe mennesker.

          «Det er ingenting ved eiendommens natur og endelige størrelse
          som antyder at ikke alle kan ha eiendom. Du overser nemlig det faktum
          at også verdensbefolkningen er en endelig størrelse»

          Om du er enig i premisset om at landområder er en finitt
          størrelse, må nødvendigvis konklusjonen bli at eiendomsrett
          nødvendigvis vil være andres ikke-rett. Det at verdensbefolkningen
          er en endelig størrelse hjelper fint lite, så lenge eiendomsretten
          allerede er etablert og forsvares med voldelig makt av stat og
          politi. Det paradoksale er jo at om libertarianere virkelig skulle
          fulgt sitt eget prinsipp om eiendomsrett burde man gå inn for en
          re-distribuering av eiendom for hver generasjon.

          «Å koble sammen imperialisme, svindel og økonomisk liberalisme
          er en vanlig øvelse på venstresiden, men er man intellektuelt
          redelig, innser man at dette er en stråmann»

          Hva er en stråmann? Jeg har vist helt konkret til de historiske
          begivenheter som var forutsetninger for etableringen av den
          kapitalistiske eiendomsretten. Det foregikk vha., svindel, terror og
          folkemord. Jeg skjønner at de historiske fakta går så godt
          overrens med liberalistenes fantasifortellinger, men det endrer
          realitetene. Libertarianere burde heller justere sin egen ideologi,
          istedenfor å ignorere virkeligheten. At du bare avfeier dette viser
          at min påstand om at libertarianismen ikke lar seg forene med
          empirien er sann.

          «Ingen er mer kritiske til korporatisme enn libertarianere»

          Korporatisme? Kan du være litt mer konkret? Hva legger du i ordet
          korporatisme? Begrepet er langt fra entydig, og er ikke kapitalismens
          motsetning. Det er håpløst å diskutere med libertarianere når
          dere har bare slenger ut vage betegnelser.

          «Problemet er ikke eiendomsrett, men en uheldig sammenblanding av
          big business og big government.»

          Men det er da ingenting i et liberalistisk system som hindrer
          private monopoldannelser! Tvert i mot ser vi jo at kapitalmakten får
          stadig større politisk innflytelse jo mer økonomien liberaliseres.
          Ant-trust-lovgivningen ble tross alt iverksatt etter noen tiår med
          økonomisk liberalisering.

          « Kapitalister blir bare en trussel når de samarbeider med
          myndighetene, som har monopol på bruk av legitim vold»

          Men det er jo nettopp nattvekterstater dere libertarianere
          forsvarer!

          «Dette har selvsagt kapitalistene forstått, og derfor er det
          ingen eller svært få storkapitalister som er tilhengere av
          økonomisk frihet. De store bedriftene vet godt at de tjener på
          reguleringer, fordi de har støtteapparatet til å sno seg i
          villniset av lover og regler. De små bedriftene taper fordi
          reguleringene er relativt dyrere for dem å implementere, og fordi
          det skaper store barrierer mot etablering i markedet. Det
          grunnleggende problemet er imidlertid regulering av økonomien, ikke
          frihet»

          Dette er nok en gang bare postulater du ikke gjør noen forsøk på
          å sannsynliggjøre. Det er heller ikke så veldig rart, for i
          virkeligheten er det big business som har vært pådrivere for den
          økonomiske liberaliseringa.

          Om du har tenkt å svare meg forventer jeg at du forsøker å
          dokumentere påstandene dine. Jeg gidder ikke å kaste bort tid på
          dokumentere at dine udokumenterbarte påstandene dine er gale.

          • Frihetsfisken

            Det er en misforståelse at arbeidere ikke får beholde produktet av sitt arbeid. Arbeidere velger frivillig å selge sin arbeidskraft til kapitalisten mot at sistnevnte tar risikoen knyttet til verdiskapning. De fleste mennesker er mer opptatt av trygghet enn av å tjene mest mulig penger, og velger derfor å være arbeidstakere heller enn å drive for seg selv. Svakheten ved det marxistiske argumentet blir åpenbar når en bedrift går med underskudd: Ut fra denne logikken, burde i så tilfelle arbeidstakerne være med på å finansiere dette underskuddet. Denne risikoen ønsker selvsagt ikke de fleste arbeidstakere, og derfor velger de å være nettopp arbeidstakere.

            Denne verdiskapningen som arbeidstakerne går glipp av, er dessuten en rent teoretisk størrelse. Hvis ikke det hadde vært for arbeidsgiveren, som legger til rette for at arbeidstakeren kan skape verdier, hadde vedkommende arbeidstaker ikke produsert noe som helst av verdi. Man kan ikke kjøre bil uten en vei å kjøre på, og en arbeidstaker kan ikke produsere noe uten at en kapitalist først har tatt seg bryet med å skape en arbeidsplass til vedkommende.

            Å si at eiendomsrett utelukker noen, gir ikke noe mer mening enn å si at rett til liv utelukker noen. Dersom en kvinne bestemmer over sin egen kropp, begrenser det menns mulighet til å voldta henne. Dersom et menneske bestemmer over sin egen eiendom, begrenser det andre menneskers mulighet til å frata ham denne eiendommen. Det er en banalitet, ikke et innspill i en politisk debatt. Dersom man har rettigheter, er det åpenbart at de må beskyttes, om nødvendig med vold.

            Eiendomsretten høres selvsagt veldig skremmende ut når du sier at den «forsvares med voldelig makt», men dette er, som alle med et minimum av innsikt i statsvitenskap, definisjonen på en stat. Det er ikke noe annerledes enn at statens voldsmonopol brukes til å forsvare mennesker mot mord, tyveri og overgrep.

            Du har vist til historiske begivenheter, men du har feilet i å koble dem opp mot kapitalisme eller liberalisme. Et marked er summen av individers valg. Det kan aldri være voldelig. Når vi snakker om epiri: Empiri viser at frie markeder, eiendomsrett og en liberal rettsstat er forutsetninger for demokrati, frihet, velstand og respekt for menneskerettigheter. Dette kan ingen ved sine fulle fem benekte.

            Stråmannen ligger i det at venstresiden beskriver kapitalisme som ekvivalent til korporatisme. Sannheten er at kapitalister har svært lite makt når de ikke får hjelp av sine venner, politikerne. Problemet ligger i sammenblandingen mellom stat og kapital, ikke i det frie marked. Det har aldri eksistert et reelt monopol i et fritt marked, og aktører med markedsmakt har heller aldri vært et problem i et slikt marked.

            For å gi noen eksempler på hva jeg mener med at store aktører tjener på reguleringer, kan vi se på ølbransjen: Øl over 4,7 % er ikke tillatt solgt i dagligvarebutikker, som står for over 90 % av ølsalget. Hva betyr dette i praksis? Jo, det betyr at de store bryggeriene, som har brorparten av sin produksjon innenfor dette segmentet, er lett tilgjengelig for forbrukerne, mens de små produsentene får stuet vekk sine produkter på Vinmonopolet. Et annet eksempel er forbudet mot informasjon om alkoholholdige produkter. De store produsentene kan omgå dette ved å reklamere for julebrus eller ved å informere på engelsk «rettet mot et utenlandsk publikum». De små produsentene får ikke lov til å informere om sine produkter. Et tredje eksempel er den omstendelige søknadsprosessen for etablering i dette markedet, som skaper høye barrierer for etablering og bidrar til segmentering av markedsmakt.

            Det er dette som er korporatisme, når de store bedriftene går sammen med politikere om å skape rammeverk som tjener storkapitalen, og dermed bidrar til monopoldannelser og utnyttelse av markedsmakt. Men igjen, i et fritt marked ville dette ikke skjedd, fordi myndighetene da ikke hadde blandet seg borti det frie marked.

            «Men det er da ingenting i et liberalistisk system som hindrer
            private monopoldannelser,» sier du, men som nevnt ovenfor, har det aldri eksistert et reelt monopol i et fritt marked. Jeg utfordrer deg til å finne et eneste eksempel på dette. Som jeg også har vist eksempler på ovenfor, er det reguleringer som skaper grobunn for utnyttelse av markedsmakt. I den grad aktører oppnår store markedsandeler i frie markeder, er det fordi de tilbyr produkter som folk setter pris på. Forsøker de å utnytte sin markedsmakt, vil markedet fort fylles av konkurrenter som presser prisene ned. På sikt går alle markeder mot nullprofitt, fordi det vil tiltrekke seg nye aktører helt til det ikke lenger er profitt å hente ut over nullprofitt. Det er således på sikt umulig for en aktør å utnytte sin markedsmakt med mindre aktørens markedsmakt er beskyttet (det vil si av reguleringer). Og før du begynner å mase om rovdyrprising: Dette har alltid feilet i den grad det er blitt forsøkt, og dette bevises ettertrykkelig av flere økonomer, men spesielt elegant av George Reisman.

          • Despotas

            «Det er en misforståelse at arbeidere ikke får beholde
            produktet av sitt arbeid. Arbeidere velger frivillig å selge sin
            arbeidskraft til kapitalisten mot at sistnevnte tar risikoen knyttet
            til verdiskapning.»

            Misforståelse? Det er en realitet, en
            konsekvens av en arbeidsdeling, basert på den kapitalistiske
            eiendomsretten, som du proklamerer. At du hevder at dette er
            frivillig vitner enten om en uærlighet eller en totalt fraværende
            forståelse av systemet som du selv forsvarer. Eiendomsretten i
            kapitalistiske land, som arbeidsdelinga, holdes per definisjon oppe
            av vold! Og det er akkurat dette du også forsvarer.

            Dessuten har jeg ved to anledninger
            forklart deg ved hvilke virkemidler eiendosmretten ble etablert,
            dette velger du glatt å ignorere, så når du insisterer på
            «frivillighet» så blir det ganske latterlig.

            «Ut fra denne logikken, burde i så tilfelle arbeidstakerne
            være med på å finansiere dette underskuddet. Denne risikoen ønsker
            selvsagt ikke de fleste arbeidstakere, og derfor velger de å være
            nettopp arbeidstakere.»

            Dette hadde gitt mening om arbeiderne også var med å eie
            bedriftene. Når de ikke gjør det er argumentet ditt helt
            innholdsløst.

            «Denne verdiskapningen som arbeidstakerne går glipp av, er
            dessuten en rent teoretisk størrelse»

            Nei, selvsagt ikke. Verdiene er helt
            reelle. Nylige tall fra Oxfam viser at 85 personer eier like store
            verdier som halvparten av jordas befolkning. Når du sier dette er
            teoretisk er eksponerer du nærmest en patologisk trang til å
            ignorere virkeligheten.

            Hvis ikke det hadde vært for arbeidsgiveren, som legger til
            rette for at arbeidstakeren kan skape verdier, hadde vedkommende
            arbeidstaker ikke produsert noe som helst av verdi. Man kan ikke
            kjøre bil uten en vei å kjøre på, og en arbeidstaker kan ikke
            produsere noe uten at en kapitalist først har tatt seg bryet med å
            skape en arbeidsplass til vedkommende»

            Dette er bare enda mer svada siden det impliserer at det bare er
            et kapitalistisk økonomer man kan skape verdier. I følge deg blir
            det f.eks ikke skapt verdier i offentlig sektor. Dette er en påstand
            som er så marginal at det knapt er noen vits å kommentere.

            «Å si at eiendomsrett utelukker noen, gir ikke noe mer mening
            enn å si at rett til liv utelukker noen»

            Dersom en kvinne bestemmer over sin egen kropp, begrenser det
            menns mulighet til å voldta henne. Dersom et menneske bestemmer over
            sin egen eiendom, begrenser det andre menneskers mulighet til å
            frata ham denne eiendommen. Det er en banalitet, ikke et innspill i
            en politisk debatt. Dersom man har rettigheter, er det åpenbart at
            de må beskyttes, om nødvendig med vold»

            Hæ?? Dette er så usammenhengende, og ja banalt, at det er
            vanskelig å forholde seg til. Alle individer er avhengig av en viss
            mengde livsmidler for å overleve. Som konsekvens av eiendomsretten
            (dette er noe du også implisitt vedgår) vil det, i kapitalistiske
            økonomier, være en gruppe individer (kapitalister) som har kontroll
            over produksjonen av livsmidler, mens en annen gruppe (arbeidere) som
            ikke har det. Sistnevnte gruppe, arbeiderne, står i et
            avhengighetsforhold til kapitalistene ved at de må selge sin
            arbeidskraft for å få lønn for å kjøpe livsmidler. Det er med
            andre ord ingen ting ved kapitalismen som garanterer arbeiderne deres
            eksistens, siden de allerede mangler eiendomsretten over produksjonen
            av livsmidler.

            Voldtektsanalogien din er helt meningsløs da voltekt, til
            forskjell fra tilgang på livsmidler, ikke er noen betingelse for å
            sikre sin egen overlevelse.

            «Eiendomsretten høres selvsagt veldig skremmende ut når du sier
            at den «forsvares med voldelig makt», men dette er, som alle med et
            minimum av innsikt i statsvitenskap, definisjonen på en stat»

            Hvilken lærebok har du lest? Nå må du dokumentere, her ser det
            visst ut som om du går i din egen felle. Definisjonen av en stat
            dreier seg om indre og ytre territoriell suverenitet og voldsmonopol.
            Det du sier er rett og slett positivt feil.

            «Du har vist til historiske begivenheter, men du har feilet i å
            koble dem opp mot kapitalisme eller liberalisme. Et marked er summen
            av individers valg. Det kan aldri være voldelig»

            Det er allmenn kjent av kapitalismen oppsto i England og
            begivenhetene jeg har nevnt var nødvendige prosesser i å
            transformere føydale jordbruksstrukturer til eksklusiv eiendomsrett.
            Her er vi også til kjernen av problemet og det er libertarianernes
            ahistoriske begrepsforståelse. Dere har aldri forstått at fenomener
            som eiendomsretten ikke er tidløst, men nødvendigvis har oppstått
            på et bestemt tidspunkt. Da blir spørsmålet: hvordan foregikk
            dette? Til dette har ikke libertarianere noe svar. Men historiebøkene
            er helt entydig på dette punktet. Du kan f.eks begynne å lese deg
            opp på «The enclosure movement» som i følge Wikipedia: «er
            enclosure eller inclosure [I engelsk
            økonomisk
            historie] namnet gitt den prosessen som førte til at land som
            tidlegare hadde vore allmenningar
            — med rett til bruk og tilgjenge for alle — vart inngjerda
            (stengt) og eigedomen
            til ein enkelt privat eigar, som fekk fruktene av landet åleine.
            Omdanninga av felles til privat land skjedde med tvang, motstand og
            blodspille»

            At du spiller dum og later som om at den faktiske overgangen til
            kapitalisme ikke har noe med kapitalisme/liberalisme er ikke akkurat
            argumentativt krutt.

            «Når vi snakker om epiri: Empiri viser at frie markeder,
            eiendomsrett og en liberal rettsstat er forutsetninger for demokrati,
            frihet, velstand og respekt for menneskerettigheter»

            Dette er bare ord, og har fortsatt ikke noe med empiri å vise. I
            motsetning til deg viste jeg nettopp til empiri når det gjaldt disse
            forhold. Verken frihet, velstand, respekt for menneskerettigheter var
            vektlagt når overklassen dreiv bort småbønder fra de britiske
            åkrene. Folkemordet på 60 millioner indianere setter også orda
            dine, i beste fall, i et absurd lys, i verste fall er det hyklersk,
            arrogant, menneskefiendtlig og arrogant.

            «Stråmannen ligger i det at venstresiden beskriver kapitalisme
            som ekvivalent til korporatisme […]

            Det er dette som er korporatisme, når de store bedriftene går
            sammen med politikere om å skape rammeverk som tjener storkapitalen,
            og dermed bidrar til monopoldannelser og utnyttelse av markedsmakt.
            Men igjen, i et fritt marked ville dette ikke skjedd, fordi
            myndighetene da ikke hadde blandet seg borti det frie marked»

            Dette er igjen positivt feil:

            Etableringen og opprettholdelsen av eiendomsretten er de
            facto en intervenering av myndighetene.

            Hvorfor skulle det ikke være mulig å utnytte markedsmakt i
            fravær av myndighetenes inngripen? Det er ingen logisk sammenheng
            mellom ditt premiss og konklusjon.

            Ditt forsøksvise resonnoment stemmer jo også dårlig med
            virkeligheten. Det var jo nettopp i tiårene som libertarianere
            utpeker som gullalderen at monopoldannelse virkelig ble et problem
            og ledet til en rekke anti-trust lover som f.eks The Sherman Anti
            trust act, The Calyton Anti trust act og Federal Trade Commission
            act.

            «men som nevnt ovenfor, har det aldri eksistert et reelt monopol
            i et fritt marked. Jeg utfordrer deg til å finne et eneste eksempel
            på dette. Som jeg også har vist eksempler på ovenfor, er det
            reguleringer som skaper grobunn for utnyttelse av markedsmakt»

            Her snur du på bevisbyrden. Det er du som opprinnelig kom med en
            påstand om at monopoler ikke kan oppstå i frie markeder. Da må du
            komme med helt konkret empiri på dette. Jeg vet jo ikke en gang hva
            du legger i et fritt marked, er mine mistanker korrekte så vi du
            hevde at frie markeder aldri har eksistert? Eller tar jeg feil?
            Isåfall må du fortelle meg nøyaktig hvor og når. Perioden som
            libertarienere trekker fram som ligger tettes opp mot deres
            fri-markeds-ideal er jo «The gilded age», men denne perioden
            bunnet jo nettopp ut i en rekke lover for å forhindre
            monopoldannelsen.

            «I den grad aktører oppnår store markedsandeler i frie
            markeder, er det fordi de tilbyr produkter som folk setter pris på.
            Forsøker de å utnytte sin markedsmakt, vil markedet fort fylles av
            konkurrenter som presser prisene ned»

            Det du skriver videre er mer enda mer tåkeprat og baserer seg på
            at markedet alltid vil justere seg automatisk. Men dette igjen hviler
            på en rekke forutsetninger du unnlater å nevnte:

            Markedsaktørene kan gjøre rasjonelle valg i et marked. For
            at rasjonelle valg skal være mulig kreves det nøytral informasjon
            og ekvivalenter som de rasjonelle vurderingene basers på.

            a) Til denne forutsetningen kan man spørre hvem som skal
            produsere den nøytrale informasjonen» og hvem skal bestemme at den
            er nøytral?
            b) Hvem skal bestemme hva en ekvivalent er og
            hvordan gjøres denne vurderingen?

            Det finnes fullstendig nøytral informasjon som er jevnt
            distribuert til alle markedsaktører.
            a) Hvilken mekanismer skal
            sikre at informasjon blir jevnt distribuert?

            Individer er alltid profitt søkende og gjør rasjonelle
            valg: altså homo economicus. Dette er en forståelse av menneske
            som ingen vitenskap, det være seg psykologi, antropolig, nevrologi,
            filosofi (i den grad det er en vitenskap), sosiologi og forøvrig
            økonomi. Så selv om forutsetningen 1 og 2 hadde vært løst, ville
            det det ikke hjulpet om aktørene selv ikke var i stand til å
            oppføre seg som homo economicus.

            Konklusjonen av dette er at det i et «fritt marked» vil det være
            både underskudd og feildistribuering av informasjon i tillegg til at
            aktørene vil opptre i større eller mindre grad rasjonelt. Over tid
            vil dette nødvendigvis føre til en skjevfordeling som leder til
            monopoldannelser.

            «På sikt går alle markeder mot nullprofitt, fordi det vil
            tiltrekke seg nye aktører helt til det ikke lenger er profitt å
            hente ut over nullprofitt»

            Dette har en snev av sannhet i seg, forutsatt at det vart slik at
            alle markedsaktører eide produktet av sitt eget arbeid. Da ville
            det, om forutsetningene jeg skriver om over er tilstede, bare ende
            opp med en bytte mellom (verdi-) ekvivalenter. Dette ville på sin
            side ikke kunne føre til noen kapitalakkumulasjon og man har per
            definisjon ikke lenger kapitalisme.

            Men nå er det jo slik at i en kapitalistisk økonomi så selger
            arbeiderne ikke varer, men arbeidskraft! Arbeidere har per definisjon
            ikke mulighet til å selge noe annet, for da hadde de ikke lenger
            vært arbeidere.

          • Frihetsfisken

            Her var det mye å ta tak i, så jeg prøver heller å samle det tematisk.

            Eiendomsrett og arbeidstakers produkt:

            Den grunnleggende feilen du gjør, er at du ser på eiendomsrett som en rettighet som kun er relevant for arbeidsgiver. Det er ingen som nekter en arbeider, eller flere arbeidere i fellesskap, å starte sin egen bedrift og dermed slippe å dele sitt produkt med en arbeidsgiver. Likevel velger de fleste å være arbeidstaker, fordi de ikke ønsker risikoen ved å drive en bedrift selv. Når en kapitalist tar på seg denne risikoen for arbeidstakerne, er det bare rett og rimelig at vedkommende kompenseres for dette. Det ville også være særdeles urimelig om arbeideren tjente like mye på å være arbeidstaker som på å drive for seg selv.

            Det er altså ikke slik, som du hevder, at arbeidstakeren er tvunget til å være arbeidstaker. Han kan fint velge å jobbe for seg selv, men han velger å la være fordi han ikke ønsker unødig risiko. Tilsvarende kunne han valgt å dyrke sine egne grønnsaker, men det er langt enklere, tryggere og mer effektivt for ham å kjøpe dem i dagligvarebutikken. Det er dessuten upresist at arbeistakeren står i et avhengighetsforhold til arbeidsgiver, for det gjelder like mye i motsatt retning. Her kan også fagforeninger, som nevnt, spille en viktig rolle i et fritt arbeidsmarked.

            Det er for øvrig en urimelig tolkning at jeg mener at det ikke kan skapes verdier i offentlig sektor. Mitt poeng er imidlertid at noen må legge til rette for verdiskapning før arbeidskraft har noen verdi. Hvis jeg starter en bedrift, investerer betydelige beløp og jobber gratis i tre år før jeg etter hvert tjener nok til at jeg kan ansette en arbeider, har jeg gjort mesteparten av jobben, og arbeideren kun en brøkdel. Jeg har tatt hele risikoen og hele investeringen. Arbeideren har kommet til dekket bord. At han får betalt sine 150 kr i timen, er faktisk en betydelig overkompensasjon i forhold til det reelle arbeidet han utfører.

            Voldelig opprettholdelse av eiendomsretten:

            Igjen, dette er ikke kontroversielt. Som du selv sier, er voldsmonopolet en definerende karakteristikk ved staten, jf. Max Weber. Jeg ser således ikke hvorfor du henger deg sånn opp i det som burde være en åpenbar sammenheng: Staten anerkjenner eiendomsretten, og staten bruker dermed sitt voldsmonopol innenfor et gitt territorium til å beskytte denne retten. Hadde ikke staten gjort dette, ville den opphørt å være en stat.

            Hvordan eiendomsretten ble etablert historisk, kan være et interessant tankeeksperiment, men jeg ser ikke hvordan det berører min eiendomsrett til huset mitt, bedriften min eller bilen min.

            Frie markeder og monopoler:

            Det har eksistert relativt frie markeder. Myndigheter er trege, så når nye markeder oppstår, får de være relativt uregulerte en stund. IT-markedet var eksempelvis relativt fritt helt til det fullstendig irrasjonelle korstoget mot Microsoft.

            Debatten om monopoldannelse er teoretisk og komplisert, men for å oppsummere, kan vi si det slik: Det oppstår ikke reelle monopoler i frie markeder, og dersom selskaper får store markedsandeler, er det ikke noe problem. Forsøker man å utnytte sin markedsmakt, etableres det konkurrenter og man mister markedsmakten. Rovprising er beviselig et tapsprosjekt, mer for den store aktøren enn for den lille.

            Reelle monopoler forutsetter at det ikke er mulig for konkurrenter å etablere seg i markedet. En slik situasjon oppstår kun når det foreligger offentlige reguleringer. I liberalistisk litteratur omtales det som «coercive monopolies», og det mener jeg er presist. Det er når markedsmakt møter statlig voldsmakt, at den blir et problem. Vi kommer altså igjen tilbake til at korporatisme er det grunnleggende problemet.

          • Despotas

            «Den grunnleggende feilen du
            gjør, er at du ser på eiendomsrett som en rettighet som kun er
            relevant for arbeidsgiver. Det er ingen som nekter en arbeider, eller
            flere arbeidere i fellesskap, å starte sin egen bedrift og dermed
            slippe å dele sitt produkt med en arbeidsgiver»

            Ja, i høyeste grad. For å starte en bedrift kreves kapital.
            Siden kapitaltilgang ikke er noe som er jevnt fordelt for alle
            innbyggere er det du skriver bare en teoretisk mulighet, ikke en
            reell.

            Ja, vi ser rett som det er mindre bedrifter startes, men over en
            lengre periode vil mindre bedrifter bli utkonkurrert eller kjøpt opp
            av større – slik at profitt-marginene sikres. Disse mekanismene
            vil gjøre at kapitalen konsentreres og økonomien blir mer
            monopolisert. Dette er kapitalismens jernlov. Dette argumentet er
            ikke bare av teoretisk art, men også i høyeste grad empirisk. Dette
            poenget er også sterkt underbygget av Pikettys funn om at avkastning
            av formue vokser mer enn den øvrige økonomien! Dette er basert på
            studier av økonomien over flere hundre år og underslår ditt
            argument om at hvem som helst kan starte opp en bedrift å konkurrere
            på likefot. Det er rett og slett et fantasifoster du her
            presenterer.

            Det skal også legges til at denne trenden har tiltatt fra
            70-tallet da økonomien ble liberalisert og begrensninger på
            finanstrasaksjoner ble oppheva. Om det skulle vært en sammenheng ,
            så skulle man forventet at kapitalen ble jevnere fordelt når
            økonomien ble liberalisert. Dette er altså stikk i strid med
            libertarianeres argumenter om at liberalisering umuliggjør
            monopoldannelse.

            Selv om libertaterianere vil hevde at vi ikke har en «fri
            markedsøkonomi», forøvrig er det en helt marginal oppfatning som
            er i konflikt med både fagøkonomer, finansinstitusjoner og almen
            oppfatning.

            «Likevel velger de fleste å være arbeidstaker, fordi de ikke
            ønsker risikoen ved å drive en bedrift selv. Når en kapitalist tar
            på seg denne risikoen for arbeidstakerne, er det bare rett og
            rimelig at vedkommende kompenseres for dette. Det ville også være
            særdeles urimelig om arbeideren tjente like mye på å være
            arbeidstaker som på å drive for seg selv»

            For det første er ikke arbeidsdelinga noe «folk selv har valgt».
            Arbeidsdelinga er en funksjon av den kapitalistiske produksjonsmåten
            og presses fram med ulike midler. På 20-tallet var det gjennom
            direkte vold, der arbeidskjøperene organiserte
            utenom-parlamentariske militærstyrker for å slå ned på
            arbeidskonklifter. I dag skjer det hovedsaklig gjennom politiske
            prosesser som er overstyrt av EU-regelverk. EU er i så måte
            markedsliberalismens juridiske manifestasjon.

            «Det er altså ikke slik, som du hevder, at arbeidstakeren er
            tvunget til å være arbeidstaker. Han kan fint velge å jobbe for
            seg selv, men han velger å la være fordi han ikke ønsker unødig
            risiko. Tilsvarende kunne han valgt å dyrke sine egne grønnsaker,
            men det er langt enklere, tryggere og mer effektivt for ham å kjøpe
            dem i dagligvarebutikken»

            Dette avslører igjen forferdelig slette historiekunnskaper.
            Mulighetene for å dyrke sin egen mat forsvant allerede på
            1800-tallet. Da overgikk allerede befolkningsveksten tilgangen på
            dyrkbar mark. Konsekvensen var at 1/3 av Norges befolkning utvandret
            til Amerika siden det her fortsatt var mulig å få seg en jordlapp.

            «Det er dessuten upresist at arbeistakeren står i et
            avhengighetsforhold til arbeidsgiver, for det gjelder like mye i
            motsatt retning. Her kan også fagforeninger, som nevnt, spille en
            viktig rolle i et fritt arbeidsmarked»

            Dette er selvsagt bare tull all den tid det er kapitalistene som
            eier og kontrollerer arbeidernes livsmidler. I henhold til
            liberalistenes sublimering av den private eiendomsretten er det ingen
            ting som hindrer eierne av produksjonsmidler å la være å utnytte
            dem.

            «Det er for øvrig en urimelig tolkning at jeg mener at det ikke
            kan skapes verdier i offentlig sektor»

            Det var ikke en tolkning. Det var en direkte konsekvens av det du
            sier. Du skrev:

            «Hvis ikke det hadde vært for arbeidsgiveren, som legger til
            rette for at arbeidstakeren kan skape verdier, hadde vedkommende
            arbeidstaker ikke produsert noe som helst av verdi. Man kan ikke
            kjøre bil uten en vei å kjøre på, og en arbeidstaker kan ikke
            produsere noe uten at en kapitalist først har tatt seg bryet med å
            skape en arbeidsplass til vedkommende»»

            Her står det svart på hvitt at
            det kreves en kapitalist for å skape verdier. Det er interessant at
            du ikke forstår hva du selv skriver.

            «Mitt poeng er imidlertid at noen må legge til rette for
            verdiskapning før arbeidskraft har noen verdi»

            Her sier du i mot deg selv. Over skrev du at hvem som helst kan
            starte en bedrift (og jeg antar at du mener man da skaper verdier).
            Hele tesen din er Verdier har vært skapt til alle tider. Verdier er
            ikke avhengig av et kapitalisme. Ergo er premisset ditt både
            selvfølgelig og helt meningsløs og følgelig ikke verdt å kaste
            bort tid på.

            «Igjen, dette er ikke kontroversielt. Som du selv sier, er
            voldsmonopolet en definerende karakteristikk ved staten, jf. Max
            Weber. Jeg ser således ikke hvorfor du henger deg sånn opp i det
            som burde være en åpenbar sammenheng: Staten anerkjenner
            eiendomsretten, og staten bruker dermed sitt voldsmonopol innenfor et
            gitt territorium til å beskytte denne retten. Hadde ikke staten
            gjort dette, ville den opphørt å være en stat.»

            Men jeg sier dette fordi lbiertarianere alltid prøver seg på
            frekke tilsnikelser! Dere hevder jo alltid, deg selv inkludert, at
            lbieralisme/libertarianisme dreier seg om en slags frihets- og
            ikke-voldsideologi. Men i det øyeblikket du forfekter privat
            eiendomsrett så kan du heller ikke påstå at du står for
            ikke-vold, noe du forøvrig innrømmer her, men det må dras ut av
            deg, enten fordi du igjen ikke forstår implikasjonene av din egen
            ideologi, eller at du rett og slett er uærlig.

            «Hvordan eiendomsretten ble etablert historisk, kan være et
            interessant tankeeksperiment, men jeg ser ikke hvordan det berører
            min eiendomsrett til huset mitt, bedriften min eller bilen min»

            Det er fordi du og dagens libertarianere ikke forstår forskjellen
            på eiendomsrett over produksjonsmidler og eierett over eiendeler!
            Verken bilen din eller huset ditt er primære eksistensmidler.

            Hvordan eiendomsretten ble etablert historisk er da i høyeste
            grad interessant, da det tilbakeviser din påstand om at denne
            kapitalistiske struktureringa av arbeidet skjedde frivillig.

            «Det har eksistert relativt frie markeder. Myndigheter er
            trege, så når nye markeder oppstår, får de være relativt
            uregulerte en stund. IT-markedet var eksempelvis relativt fritt helt
            til det fullstendig irrasjonelle korstoget mot Microsoft»

            Her må du nesten utdype. IT-sektoren høres ut som et søkt
            eksempel, all den tid den tross alt var et produkt av statlige
            interveneringer. Dessuten forstår jeg ikke helt hva du mener med
            korstoget med Microsoft. Dere libertarianere må lære dere å
            presisere hva dere mener. Det er utrolig slitsomt for oss
            motdebattanter og alltid måtte prøve å lirke ut av dere hva dere
            egentlig mener.

            Dessuten vil jeg heller at du viser til konkrete samfunn som har
            fritt marked etter din ideologiske overbevisning. Jeg har jo allerede
            nevnt en periode som libetarianere ofte trekker frem som overhodet
            ikke underbygger deres teorier, dette ignorerer du.

            «Debatten om monopoldannelse
            er teoretisk og komplisert, men for å oppsummere, kan vi si det
            slik: Det oppstår ikke reelle monopoler i frie markeder, og dersom
            selskaper får store markedsandeler, er det ikke noe problem.
            Forsøker man å utnytte sin markedsmakt, etableres det konkurrenter
            og man mister markedsmakten. Rovprising er beviselig et tapsprosjekt,
            mer for den store aktøren enn for den lille»

            Jeg kan lese, jeg har fått med meg at du HEVDER dette. Det gjør
            tusenvis av andre internett-libertarianere. Jeg har allerede gitt en
            teoretisk innvending, som du ikke prøver å falsifisere, i tillegg
            nekter du fullstendig å gi noen empirisk grunnlag for at teoriene
            deres er riktig. Du har nå fått 3-4 sjanser, så jeg konkluderer
            dermed med at du er ute av stand til det.

            «Reelle monopoler forutsetter at det ikke er mulig for
            konkurrenter å etablere seg i markedet. En slik situasjon oppstår
            kun når det foreligger offentlige reguleringer. I liberalistisk
            litteratur omtales det som «coercive monopolies», og det mener jeg
            er presist. Det er når markedsmakt møter statlig voldsmakt, at den
            blir et problem»

            Enda flere meningsløse ord og setninger. Jeg er fortsatt klar
            over at du mener dette. Men du skjønner vel forskjellen på hva du
            mener og hva virkeligheten
            viser? Sett i gang og vis

            «Vi kommer altså igjen tilbake til at korporatisme er det
            grunnleggende problemet»

            Jeg har bedt deg redegjøre for hva du legger i begrepet
            «korporatisme», som du sier er problemet. Dette er en såkalt black
            boxing så lenge du ikke
            avklarer hva du legger i begrepet. Siden begrepet er så flertydig
            blir det ekstremt lite konkret å hevde «korporatisme er problemet»-

            Er det bare et ord du har plukket
            opp fra libertarianer blogger? Er det Åm du har lest?

      • Per Henning Jensen

        Joda, jeg har lest hele artikkelen. Min hovedargumentasjon er at høyre-venstre-aksen blir for éndimensjonal. Libertarianisme er, i likhet med marxisme en utopisk ideologi. Empirisk sett er ikke privat eiendomsrett i en «nattvekterstat» spesielt konsemmurabelt. På samme måte som kommunisme empirisk sett ikke gir demokrati.

        Om Hitler hegnet om privat eiendomsrett, slår det ikke ben under min argumentasjon. For å sitere meg selv: «Mange ser i hvert fall to akser, hvor grad av økonomisk frihet danner den ene og grad av personlig frihet den andre. I den konteksten vil både Josef Stalin og Adolf Hitler ligge i samme kvadrant (liten grad av peronlig frihet og sterk statlig økonomisk styring).» Hvis du skal skille høyre- og vensteideologi langs én akse (eiendomsrett), faller du i samme felle som artikkelforfatteren, Despotas.

        Jeg ser ikke libertarianisme som en farbar vei. Skal man ha privat eiendomsrett, må man ha en sterk rettsstat for å beskytte den, noe som ikke den ytterste libertarianismen kan tilby. Men kapitalismen, på tross av sine feil og mangler, har i hvert fall løftet flere ut av fattigdom enn «kommunisme» har maktet. Kina og India er eksempler på dette. Man kan jo bare spørre seg hvorfor flere reiser (flykter) fra kommuniststater til kapitalistiske stater enn det motsatte……..

        • Despotas

          «Libertarianisme er, i likhet med marxisme en utopisk ideologi. Empirisk
          sett er ikke privat eiendomsrett i en «nattvekterstat» spesielt
          konsemmurabelt. På samme måte som kommunisme empirisk sett ikke gir
          demokrati.»

          Om du hevder marxisme er utopisk har du forstått lite av hva marxisme dreier seg om. Marxisme er det stikk motsatte: nemlig en analyse av de materielle produksjonvilkårene og hvordan dette er får konsekvenser for ikke-materielle forhold.

          Når du skriver » På samme måte som kommunisme empirisk sett ikke gir demokrati», ja men da kan man jo også innvende at empirien også viser at ingen av de kommunistiske statene oppfylte de kriteriene Marx formulerte for et kommunistisk samfunn. Samtidig har man jo det korte, men meget interessante, forsøket med pariserkommunen, som vel er nærmest det man kommer Marx` idealer, med et demokrati som gikk mye lenger en selv dagens liberale demokratier. At dette forsøket sviktet var jo, som vi kjenner fra historien, fordi kapitalistiske land som Tyskland og Frankrike massakrerte titusenvis av kommunarder.

          «I den konteksten vil både Josef Stalin og Adolf Hitler ligge i samme
          kvadrant (liten grad av peronlig frihet og sterk statlig økonomisk
          styring)»

          Det er her det er vanskelig å få inntrykk av at du har lest artikkelen eller kjenner til Hitlers økonomiske politikk. Som jeg skrev var det spesielle med Hitler var at han, i motsetning til resten av vest-europa, faktisk liberaliserte økonomien. Skatteprosenten i Nazi-tyskland lå langt lavere (litt mer en halvparten) av f. eks Storbritannias. Statlige foretak ble privatisert, skatter holdt lave, slik artikkelforfatteren skriver.

          Hva slags økonomisk akse skal man plassere de relativt liberale vest-europeiske landene som førte en mindre økonomisk liberal politikk enn Hitler? Med din argumentasjon må du sause både Churchill, Hitler, Stalin og Roosevelt sammen, noe som du sikkert skjønner ikke er så veldig fruktbart, om man skal lære noe av historien.

          «Men kapitalismen, på tross av sine feil og mangler, har i hvert fall
          løftet flere ut av fattigdom enn «kommunisme» har maktet. Kina og India
          er eksempler på dette.»

          Dette er særs dårlige eksempler, og kan heller brukes til å dokumentere det motsatte av det du hevder. For faktum er at Kina hadde allerede i 1979 en levestandard som overgikk mange vestlige land. Man kan argumentere for at Kinas økonomiske vekst fra 1979 ikke hadde vært mulig uten den omfattende kommunismens omfattende investering i infrastruktur, utryddelse av analfabetismen og fordoblet levealder.

          På den andre siden er det heller ikke problemer med å finne katastrofale eksempler på innføringen av kapitalisme. Russland er ett.

          • Frihetsfisken

            Det gir i utgangspunktet mening å sette fascistenes økonomiske politikk inn i en historisk sammenheng. Når man ser på dine argumenter for at de faktisk førte en liberal økonomisk politikk sammenliknet med andre stater på samme tid, bunner det igjen i en misforståelse av hva økonomisk liberalisme innebærer. Fagforeninger har en viktig rolle å spille i en fri økonomi, og igjen: Når myndighetene innfører reguleringer, er det aldri et uttrykk for økonomisk liberalisme. Det kan være et uttrykk for kapitalisters ønske om å oppnå markedsmakt eller andre fordeler, men et marked kan aldri bli friere av reguleringer.

            Jeg vil fortsatt hevde at det som gir mest mening, er å se fascismen som en ekstrem sentrumsideologi, det vil si en autoritær variant av sosialdemokratiet. Det gir særlig mening med hensyn til den økonomiske politikken. Fronten mot avvikere er en egenskap fascismen deler med alle kollektivistiske ideologier, det være seg sosialisme, sosialdemokrati eller konservatisme. Min langsiktige spådom er at vi kommer til å få se mer fascisme de nærmeste tiårene, etter hvert som flere og flere velferdsstater kollapser under sin egen vekt. I kriser viser folk sitt sanne jeg, og da blir sosialdemokrater til fascister.

          • Despotas

            «Fagforeninger har en viktig rolle å spille i en fri økonomi, og igjen:
            Når myndighetene innfører reguleringer, er det aldri et uttrykk for
            økonomisk liberalisme»

            Vel, dette kan sees på en annen måte: Fagforeninger er kapitalens motsetning. Når fagforeningene utfordrer kapitalistenes eiendosmrett, noe som skjedde i mellomrkigstiden, vil den naturlige reaksjon fra dem som setter eienomdomsretten øverst, være å forsvare kapitalistene, om nødvneidg med vold, mot fagforeningene.Det er altså ikke noen kvalitativ forskjell mellom fascime og liberalisme på dette punktet.

          • Frihetsfisken

            Hva som oppfattes som en naturlig reaksjon, avhenger av hvilke premisser man legger til grunn. Fagforeningers oppgave i et fritt marked, er å representere arbeidstakernes interesser og forhandle med arbeidsgiver. Dersom fagforeningene utfordrer eiendomsretten, går de ut over sine fullmakter.

            Det er ingen kvalitativ forskjell på noen ideologier eller politiske systemer i så henseende. Enhver stat reagerer med vold når lover brytes. Jeg forstår fortsatt ikke hvorfor du finner dette kontroversielt. Selv i marxismens utopia, det ubegrensede demokratiet, vil man i siste instans måtte reagere med voldsmakt dersom noen handler mot flertallets vilje.

            Når det gjelder hierarkier, er mitt syn det samme: Alle ideologier og politiske systemer forfekter hierarkier av forskjellig art. Det vil alltid være noen som tjener mer på et system. Forskjellige systemer gir forskjellige incentiver og forskjellige belønningsmekanismer. I et fritt marked belønnes skaperkraft, hardt arbeid og innovasjon. I velferdsstaten belønnes frekkhet og kynisme, og de som klarer å sno seg i villniset av lover og reguleringer får størst utbytte av systemet. Spørsmålet er bare hvilke kriterier som skal ligge til grunn.

            Når det er sagt, er liberalismen det eneste politiske systemet der man kan velge å melde seg ut av dette hierarkiet. Det er ingenting i veien for at marxister kan forenes og skape sitt eget marxistiske samfunn i samfunnet innenfor det liberalistiske systemet. Tilsvarende for fascister, sosialdemokrater, miljøvernere eller andre grupperinger. Eiendomsretten legger således til rette for at alle ideologier og livssyn kan eksistere i fellesskap innenfor samme politiske system. Det finnes ingen andre ideologier enn liberalismen som tillater dette.

          • Despotas

            «Hva som oppfattes som en naturlig reaksjon, avhenger av hvilke
            premisser man legger til grunn. Fagforeningers oppgave i et fritt
            marked, er å representere arbeidstakernes interesser og forhandle
            med arbeidsgiver. Dersom fagforeningene utfordrer eiendomsretten, går
            de ut over sine fullmakter»

            Hvem er det som bestemmer hva som er fagforeningas fullmakter?
            Hvem er det som bestemmer at hvem som skal besitte eindomsrett og
            ikke? Det err her dere libertarianere må ty til semi-reiligiøse forestillinger som «naturlige rettigheter».

            «Det er ingen kvalitativ forskjell på noen ideologier eller
            politiske systemer i så henseende»

            Mener du det ikke er en kvalitativ forskjell på de ideologier som
            hevder at produksjonmidler skal være under kollektiv kontroll
            (sosialistiske/kommunistiske) og på den andre siden ideologier som
            hevder produksjonsmidlene skal eies eksklusivt av private?

            «Enhver stat reagerer med vold når lover brytes. Jeg forstår
            fortsatt ikke hvorfor du finner dette kontroversielt. Selv i
            marxismens utopia, det ubegrensede demokratiet, vil man i siste
            instans måtte reagere med voldsmakt dersom noen handler mot
            flertallets vilje»

            Det samfunnet som kom nærmest Marx sitt «utopia» (et begrep det
            er tullete å bruke, all den tid Marx arbeidet med å analysere
            kapiatalismens lover, i den grad han beskjeftiget seg med debatter om
            utopier var det faktisk som en kritiker), Pariserkommunen, nedla
            faktisk politiet. Det er fascinerende i hvor stor grad dere
            libertarianere makter å ta feil på så mange områder.

            «Når det gjelder hierarkier, er mitt syn det samme: Alle
            ideologier og politiske systemer forfekter hierarkier av forskjellig
            art»

            Nei! Dette er igjen absolutt feil. Det er nettopp dette som er
            kjernen av venstreideologier. OM du bare hadde ofret 5 sekunder på å
            lese et minimum om det du selv så pompøst kritiserer hadde du
            innsett at du hadde tatt feil. Første setningen man kan lese på
            Wikipedia om «left wing politics»

            er: «In left-right
            politics, left-wing politics are political
            positions or activities that accept or support social
            equality, often in opposition to social
            hierarchy and social
            inequality»

            At sosio-økonomiske
            hierarkier ikke ble avskaffet i de selv-erklærte sosialistiske
            landene er ikke noe gyldig motargument.

            «et
            vil alltid være noen som tjener mer på et system. Forskjellige
            systemer gir forskjellige incentiver og forskjellige
            belønningsmekanismer. I et fritt marked belønnes skaperkraft, hardt
            arbeid og innovasjon.»

            Ja, akkurat som andre høyreideologier
            vil liberalister forsøke å naturalisere hierarkiene slik du gjør
            her.

            «Når det er sagt, er liberalismen det
            eneste politiske systemet der man kan velge å melde seg ut av dette
            hierarkiet. Det er ingenting i veien for at marxister kan forenes og
            skape sitt eget marxistiske samfunn i samfunnet innenfor det
            liberalistiske systemet»

            Nei, det er det faktisk ikke, all den
            tid den liberalismen innebærer tvang, ekspropriering (noe du i det
            forrige innlegget faktisk vedgår) og markedsekspansjon (les:
            imperialisme)

            «Eiendomsretten legger således til
            rette for at alle ideologier og livssyn kan eksistere i fellesskap
            innenfor samme politiske system»

            Dette er sen iboende selvmotsigelse.
            Privat (eksklusiv) eiendomsrett er jo det stikk motsatte av at
            eksistensen av et fellesskap. Jeg har allerede gitt brukt utryddelsen
            av amerikas 60 millioner urinnvånere som et eksempel på en slik
            påstand du serverer ikke stemmer.

            Alt i alt er det du skriver bare basert
            på løsrevne ord som mangler en hver tilknytning til virkeligheten.
            Gjennom alle de tusenvis av ordene du har lirt av deg har du klart å
            komme med en vag referanse til virkeligheten. Akkurat dette viser
            hvor lite relevans liberalismen har.

  • Frihetsfisken

    Fra konklusjonen:

    «Nazismen målbærer en høyreorientert samfunnsvisjon trukket ut i sin fulle konsistens: “Ariske” arbeidere må akseptere lydighet overfor sine ledere, både i staten og på arbeidsplassen, uten demokrati eller noen former for reell medbestemmelse.»

    Sjeldent har vel Ibsens floskel vært mer treffende: Hvor utgangspunktet er galest, blir titt resultatet originalest. Sannheten er at det både på venstre- og høyresiden finnes autoritære og liberale elementer. Å sammenlikne Benito Mussolini med Murray Rothbard gir ikke noe mer mening enn å sammenlikne Pol Pot med Noam Chomsky. Den som har lest anarkistisk litteratur, vet at høyre- og venstreorienterte anarkisters idealsamfunn beskrives til forveksling likt, med fokus på demokrati og lokal selvbestemmelse samt front mot statlig overstyring og korporatisme. På den annen side kan man finne mange sammenfallende trekk mellom forskjellige typer autoritære og totalitære styrer, enten det er begrunnet i sosialisme, fascisme eller religion.

    I siste instans er hele debatten om høyre- og venstresiden håpløs, fordi venstre-høyre-modellen er altfor forenklet til å kunne beskrive virkeligheten. Man kan argumentere så mye man vil for at en ideologi tilhører høyresiden, men når man ikke kan enes om en definisjon på høyresiden, er man like langt. Dersom man absolutt skal presse fascismen inn i et særdeles mangelfullt høyre-venstre-paradigme, vil jeg hevde at den er en form for autoritært sosialdemokrati, og at den således kan regnes som en ekstrem sentrumsideologi.

  • Her argumenterer du igjen som om arbeidsdeling ikke eksisterer. Det
    er åpenbart at libertarianere er folk som ikke klarer å forstå verden
    slik den virkelig fungerer. http://binaereopsjoner.eu

  • Torgeir Salih Holgersen, takk for en viktig og meget velskrevet tekst! Det jeg imidlertid savner er en tilsvarende dybdeanalyse av venstresiden. Det ble vel nevnt i en kommentar over at radikale venstre som ønsker sterk statsstyring ikke har noen mindre autoritær grunnholdning enn ytre høyre. Det er i alle fall slik jeg har komme til å forstå det. Begge deler må vel sies å utvise ganske lav tillit til mennesket som sådan med altså et tilsvarende høyt kontrollbehov, tenker jeg. Du sier noe om i artikkelen om at elite-holdingen er det grunnleggende hos høyre. Du indikerer motsatt at venstresiden er opptatt av at alle er like mye verdt, og jeg antar i alle fall at du sikter til at da er det ikke snakk om at alle er like i bokstavelig forstand, men at alle er like mye verdt på tross forskjeller i talent og egenskaper. Jeg lurer på om du har noen tanker om hvordan et slikt genuint positivt menneskesyn passer inn i en politikk som i større eller mindre grad opp igjennom har handlet/handler om politisk/statlig overstyring? For det er vel ikke slik at høyresiden tviholder på sitt eldgamle menneskesyn mens venstresiden har utviklet seg og lagt alle de negative aspektene ved sin politiske ideologi bak seg?

    Videre tenker jeg på at det i vårt samfunn ofte bemerkes at det sannelig ikke er greit å se forskjell på høyre og venstre i politikken som føres. (Det er vel dette det handler om når det snakkes om at vi lever i et konformt samfunn?) Vi synes begge at elite-holdningen er forkastelig, men har du noen tanker om hvordan den kan oppheves? Jeg tenker det er rimelig fjernt nettopp i all den tid der har blitt liten forskjell på partiene og videre; skal høyre opphøre, som du nevner, må vel venstresiden legge bort sin hang til autoritet og styringsiver på sin side? Parlamentarismen i det hele tatt, med alle sine iboende og gjensidig avhengige dikotomier, vil vel således måtte forkastes for noe helt nytt?

    Vel.. fryktelig kort om store ting som jeg har tenkt mye på, og som jeg også skriver blogg om. http://ckfadum.blogspot.no/ Jeg har selvfølgelig min egen teori om hvordan vi kan oppheve både elitetenkning og overstyring. Stikkord er SKOLE!

Meld på nyhetsbrev