Hva er høyre med høyreekstremismen?

Hatet mot muslimer sprer seg over hele Europa. Øyvind Strømmens nyeste bok tar for seg fenomenet.

Hvorfor fascisme, nazisme og andre høyreekstreme ideologier faktisk plasserer seg ytterst til høyre.

Torgeir Salih Holgersen
Om Torgeir Salih Holgersen (10 artikler)
Torgeir Salih Holgersen er lektor og lærebokforfatter. Han underviser i geografi, samfunnsfag og historie på Blindern videregående skole.

Noen vil sikkert tenke at jeg ved å skrive en slik artikkel bruker i overkant mye kraft på å sparke opp en dør som allerede står på vidt gap. Det ligger jo i selve begrepet høyreekstremisme at vi snakker om ideologier som ligger ekstremt langt til høyre. Det at fascisme i dag brukes som skjellsord blant enkelte høyresiden i USA for å betegne Obamas helsereform, illustrerer imidlertid at det eksisterer et betydelig behov for klargjøring av hva høyreekstrem politikk faktisk handler om.

Tilknytningen til tradisjonell høyreideologi er viktig å belyse for å få en riktig forståelse av grunnlaget for høyreekstremismens appell. Samtidig er nazismens og andre høyreekstreme bevegelsers politiske tilhørighet på høyresiden viktig å etablere for å kunne slå hardt tilbake mot usaklige forsøk på å skape assosiasjoner mellom venstrepolitikk og diktatur og folkemord.

Som grunnlag for den videre analysen, vil jeg starte med å avklare hva som ligger i begrepet høyre i politisk sammenheng. Deretter vil jeg ta for meg de viktigste kjennetegnene på høyreekstrem politikk; demokratimotstand og rasisme, og analysere hva som gjør at dette er så sentralt for ideologiene som ligger aller lengst til høyre. Til slutt vil jeg tilbakevise misoppfatningene om at fascismen og nazismen kombinerte demokratimotstand og rasisme med en relativt venstreorientert økonomisk politikk som særlig appellerte til arbeiderklassen.

Hva er høyre?
Begrepene høyre og venstre ble først brukt i politisk sammenheng under grunnlovsforhandlingene under den franske revolusjonen i 1789. Møtelokalet var delt av en midtgang, og representanter med felles syn på de viktigste stridsspørsmålene satte seg sammen på hver sin side. På høyre side satt de som ville balansere makta til en valgt nasjonalforsamling med en arvelig utøvende makt. De mente også at bare de med betydelig eiendom, inntekter eller embeter burde få stemme ved valg. På motsatt side, lengst til venstre, satt representanter som ønsket republikk og allmenn stemmerett.

I vår tid er et ideologisk forsvar for kapitalisme og fordelingen av goder som oppstår i såkalt frie markeder, det viktigste kjennetegnet på høyrepolitikk. Kontinuiteten fra det opprinnelige høyre, ligger i det prinsipielle forsvaret for ulikhet. Da begrepene oppsto, handlet det om å forsvare både politiske og sosiale ulikheter. Med unntak av de høyreekstreme, har høyresiden i dag godtatt demokrati med politisk likhet som prinsipp. Høyresiden forsvarer imidlertid fortsatt iherdig sosial ulikhet.

Høyresidens moralske forsvar av ulikhet handler i hovedtrekk om at de som har mer makt og rikdom enn andre, er naturlige ledere som er der de er, fordi de er de som er beste egnet til å være der. Det gjelder synet på næringslivstopper i dag like mye som det gjaldt synet på landadelen under den franske revolusjonen. For høyresiden er likhet en unaturlig tilstand som bare kan oppnås gjennom urettmessige politiske inngrep. Motsatt handler venstresidens moralske motstand mot ulikhet om at systematiske ulikheter skyldes urettferdige maktforhold og utbytting.

Demokratimotstand
Høyreekstreme bevegelser oppsto først i etterkant av første verdenskrig, men ikke fordi demokratimotstanden på høyresiden oppsto da. Tvert imot, helt fram til slutten av 1800-tallet var demokratimotstand det sentrale kjennetegnet ved det politiske høyre generelt. Også norske Høyre ble stiftet for å kjempe mot parlamentarisme og allmenn stemmerett. Demokratimotstand var dermed langt fra ekstremisme, forstått som oppfatninger som ligger utenfor det allment aksepterte.

Frykten for at demokrati med allmenn stemmerett skulle lede til “mobbens diktatur”, eller i Marx terminologi, “proletariatets diktatur”, ble dempet blant tradisjonelt borgerlige partier ved overgangen til 1900-tallet. Dette bidro til at demokratiske reformer ble gjennomført i de fleste europeiske land.  Den gamle frykten ble imidlertid vekket til live på nytt i etterkant av den russiske Oktoberrevolusjonen i 1917 og den tyske Novemberrevolusjonen i 1918.

Hitler bruker i Mein Kampf mye plass på å kritisere de borgerlige for, med sin aksept for demokratiske prinsipper, å opptre maktesløst i møtet med en maktbevisst arbeiderbevegelse. Hitler lovte å skape ny orden ved å forby alle marxistiske partier og fagforeninger, og han gjenopplivet på den måten høyresidens historiske motstand mot demokrati, med ny kraft og i ny form.

Løftet om å hindre klassekamp gjennom å forby arbeiderorganisering, var også det sentrale politiske grunnlaget for alle andre høyreekstreme politiske bevegelser i mellomkrigstida, inkludert Fedrelandslaget og Nasjonal Samling i Norge.

Rasisme
Sosiale ulikheter går langt fra bare mellom enkeltindivider. Det er også helt systematiske levekårsforskjeller mellom land, og mellom folk med ulik etnisitet og ulik hudfarge innad i de fleste land. Disse forskjellene kan og blir forklart med venstresidens generelle forklaringsmodell, knyttet til systematisk undertrykkelse og utbytting. Den som derimot søker å anvende høyresidens generelle forklaringsmodell på sosial ulikhet også på slike sosiale forskjeller på land- og gruppenivå, vil nesten uunngåelig måtte lene seg til rasistiske forestillinger om at forskjellene skyldes at noen grupper har en overlegen kultur eller overlegne gener og overlegen intelligens sammenlignet med den andre.

Motsatt påpeker Adolf Hitler i Mein Kampf at likhet også må antas på individnivå: “The belief in the equality of the races will then become the basis of an equal manner of observation of the peoples and further for the individual man” (s 578).

Ifølge Hitler var de demokratiske borgerlige partiene ute av stand til å utgjøre en effektiv motvekt til marxismen, nettopp fordi de hadde akseptert det grunnleggende samme verdigrunnlaget om menneskelig likeverd, “kulturmarxisme” for å si det på moderne norsk, eller for å si det med Hitler:

The Marxist doctrine is the brief spiritual extract of the view of life that is generally valid today. Merely for this reason every fight by our so-called bourgeois world against it is impossible, even ridiculous, as this bourgeois world also is essentially interspersed with all these poison elements, and worships a view of life which in general is distinguished from the Marxian view only by degrees or persons (Mein Kampf s. 579).

Totalitær forvirring om fascismen
En årsak til enkelte har fått det for seg at de italienske fascistene sto for en form for venstreorientert økonomisk politikk, ligger trolig i bruken av begrepet “totalitarisme”. Begrepet som først ble brukt av italienske fascister i 1923, har av andre seinere blitt til et samlebegrep for fascisme, nazisme og marxisme. (For en utdypende kritikk av totalitarismebegrepet, vil jeg henvise til Dybedahl m.fl.)

Carl Friedrich og Zbigniew Brzezinski har satt opp seks kriterier som skal skille totalitære stater fra stater som “bare” er autoritære (og som ofte var vestlige allierte under den kalde krigen). Ett av disse er sentralstyring og kontroll av økonomien gjennom statlig planlegging.

Problemet er at selv om kriteriet er dekkende for å beskrive Italias og Tysklands økonomiske politikk under og umiddelbart før andre verdenskrig, er det like dekkende for krigsøkonomiene til Churchill og Roosevelt, men er derimot ikke dekkende for fascistenes økonomiske politikk i Italia på 1920-tallet, som begrepet totalitarisme altså opprinnelig stammer fra!

Den økonomiske politikken til fascistene før den økonomiske krisa ramma Europa, var mest av alt preget av skattereduksjoner, spesielt for de rike, privatisering av statseide selskaper og avregulering.  Det som skiller fascistenes økonomiske politikk fra klassisk borgerlig høyrepolitikk, er den langt mer hardhendte politikken mot fagforeninger, som ble regelrett forbudt, og det faktum at staten aktivt tilrettela for at store selskaper kunne drive markedssamarbeid gjennom karteller.

Begrepsforvirring om nazismen
Hitlers bruk av begrepet sosialisme i sin nasjonalsosialisme, har bidratt til forvirring rundt nazismens politiske plassering. Her er det viktig først å være klar over at begrepet sosialisme hadde et langt videre bruksområde før andre verdenskrig enn i dag, som betegnelse på all politikk hvor staten tar et visst ansvar for borgernes økonomiske vel. Den konservative tyske kansleren Otto von Bismarck brukte selv begrepet “statssosialisme” om velferdsstatsreformene han innførte i 1880-årene.

Punktene 11-15 i Nazipartiets 25-punktsprogram kan likevel tolkes i reelt sosialistisk retning, spesielt punkt 13 og 14, om henholdsvis nasjonalisering av truster og profittdeling i tungindustrien. Programmet gir imidlertid ingen konkretisering av hva som mentes med disse programpunktene og ingen av dem ble heller på noe vis forsøkt satt ut i livet etter maktovertakelsen. Tvert imot. Som den spanske historikeren Germà Bel har dokumentert, gikk nazistene mot den generelle europeiske tendensen i perioden i mot mer statseide, og reprivatiserte en rekke store banker, industrikonserner og skipsverft som var blitt nasjonalisert tidlig på 1930-tallet.

Når vi leser hva Hitler skriver i Mein Kampf, blir det åpenbart at målet for han ikke kan ha vært å skape inntrykk av at nazismen ville bety politisk, økonomisk og sosial likhet mellom samfunnsklassene, på linje med hva kommunistene og i noen grad sosialdemokratene lovte. Tvert imot var målet å få folk med på en samfunnsvisjon basert på systematisk ulikhet:  

In opposition to this [Marxist doctrine], the ‘folkish’ view recognizes the importance of mankind in its racially innate elements. In principle, it […]  favors also the fundamental aristocratic thought of nature and believes in the validity of this law down to the last individual. It sees not only the different values of the races, but also the different values of individual man (Mein Kampf s. 580).

Hitlers voldsomme opprustningspolitikk førte til at arbeidsløsheten forsvant på kort tid. Men samtidig ble arbeiderne også pålagt betydelige arbeidstidsøkninger, uten lønnskompensasjon, samtidig som fagforeningene ble forbudt. Ifølge økonomiprofessor Brad DeLong, opplevde tyske arbeidere en reallønnsnedgang på opp mot 25 prosent mellom 1933 og 1938.

Hitler finansierte de offentlige byggearbeidene og opprustninga, ikke ved økte skatter, men ved gjeldsopptak gjennom utstedelse av gjeldsbrev til de private leverandørene, framfor direkte penger. Staten kunne selvsagt ikke fortsatt en slik politikk over lengre tid, uten å gjennomføre det den massive opprustninga også var ment for; en storstilt imperialistisk erobringskrig.

Ingen arbeiderbevegelse
Det offisielle navnet på Hitlers parti var som kjent Det nasjonalsosialistiske tyske Arbeiderparti (NSDAP). Men i motsetning til hva partinavnet søker å gi inntrykk av, og i motsetning til hva svært mange synes å tro, var det ikke arbeiderklassen som brakte nazistene til makta, men alle andre.

Fra 1928 til det siste frie valget i november 1932 økte NSDAP sin oppslutning fenomenalt, fra 2,6 til 33,1 prosent. Noen tidligere sosialdemokratiske velgere gikk til nazistene, men sosialdemokratene tapte langt flere velgere til kommunistene. Samlet gikk sosialdemokratene og kommunistene tilbake fra 40,9 til 37,8 prosent.

Kommunistenes støtte på 17 prosent kom nesten utelukkende fra arbeiderklassen og de arbeidsløse, og også sosialdemokratene hadde langt flere velgere i arbeiderklassen enn ellers. Partiene som aldri på noe vis bidro til å bringe Hitler til makta, hadde altså et solid flertall blant tyske arbeidere i alle demokratiske valg. I forhold til den øvrige velgermassen, var Nazistene var særlig sterkt underrepresentert blant de arbeidsløse. Ifølge professor Dick Geary oppnådde nazistene aldri mer enn 13 prosent av stemmene blant de arbeidsløse.

Det var i den protestantiske landsbygdsbefolkninga og blant middelklassen i byene at nazistene fikk over femti prosent av stemmene. Dette gjenspeiles i at NSDAPs framgang først og fremst gikk ut over de liberale sentrumspartiene, som gikk tilbake fra samlet 22,8 prosent til 4 prosent, og de konservative protestantiske partiene, som ble redusert fra 18,2 til 8,5 prosents oppslutning.

Selv om en del kapitalister støttet nazistene direkte også før maktovertakelsen, ble NSDAP aldri de rikestes førstevalg. Den stillinga holdt det konservative partiet DNVP. DNVP var imidlertid det partiet som gikk i regjeringskoalisjon med nazistene fra januar 1933.

Ikke i noe land har høyreekstreme bevegelser på noe tidspunkt samarbeidet med venstreorienterte. I Tyskland kom nazistene til makta gjennom koalisjon med de konservative. I Italia kom fascistene til makta gjennom koalisjon med de liberale.

I Norge fikk Fedrelandslaget, som organiserte streikebrytere, ønsket avskaffelse av parlamentarismen og forbud mot Arbeiderpartiet og NKP, støtte for sine ideer først og fremst fra det liberalistiske høyrepartiet Frisinnede Venstre. Generalsekretær i Fedrelandslaget het Anders Lange, framtidig partistifter av partiet som skulle bli til Fremskrittspartiet. I Bergen gikk Høyre og Frisinnede Venstre i listeforbund med Vidkun Quislings Nasjonal Samling ved stortingsvalget i 1933.

Konklusjon
Nazismen målbærer en høyreorientert samfunnsvisjon trukket ut i sin fulle konsistens: “Ariske” arbeidere må akseptere lydighet overfor sine ledere, både i staten og på arbeidsplassen, uten demokrati eller noen former for reell medbestemmelse. Til gjengjeld loves de å bli del av det herrefolket som skal herske over mindreverdige folkeslag og raser.

Den systematiske rasismen i høyreekstrem ideologi er altså ikke et aspekt av høyreideologi som kommer ved siden av en ellers sosialt utjevnende, og dermed venstreorientert, visjon. Tvert imot, i den rasistiske visjonen om et arisk herrefolk ligger alt som er “sosialt”, i form av løfter om bedre framtidig levekår for den “ariske” arbeiderklassen. Det er en visjon som på alle områder er tvers gjennom preget av høyresidens forestillingsverden om naturlig og rettferdig ulikhet. Den mer fredelige versjonen av høyreekstrem ideologi vi så i Italia på 1920-tallet, representerer på sin side bare en antidemokratisk ekstremversjon av klassisk borgerlig høyrepolitikk.

Høyreekstremismen representerer på alle måter det stikk motsatte av hva den internasjonale arbeiderbevegelsen står for. Arbeidere som hadde stemt sosialistisk tidligere var da også ganske immune mot høyreekstrem ideologi. Da krisa rammet Europa i mellomkrigstida, viste det seg derimot at det var farlig kort vei fra liberal og konservativ borgerlig ideologi til fascisme og nazisme.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.