Fra nettets mørkeste avkroker til Anders Breiviks manifest

Forfatteren Sindre Bangstad har skrevet boken “Anders Breivik and the rise of islamphobia”. Han er forsker tilknyttet Teologiske Fakultet ved Universitetet i Oslo. Dette er et intervju med forfatteren.

Saroj Chumber
Om Saroj Chumber (3 artikler)
Saroj Chumber er frilansjournalist og skribent. Hun er i tillegg PR- og kommunikasjonsansvarlig i Indian Norwegian Community (INC).

Hvordan var det å skrive den boken?

– Jeg opplevde det tidvis som veldig utfordrende. Det er et sterkt personlig ubehag knyttet til å utforske noen av nettets mørkeste avkroker. Breiviks klipp-og-lim-manifest, som blant mye annet er en ren instruksjonsmanual for fremtidige terrorister, gir et forferdelig innblikk i Breiviks egen moralske avstumpethet. Å gå inn i det mørket, opplevde jeg som fundamentalt ubehagelig. Anders Behring Breivik er ene og alene ansvarlig for sine handlinger, men de mange som etterhvert har hevdet at ‘han står helt alene’ om sine ideer, holdninger og forestillinger tar dessverre grundig feil. Det er grunnen til at det er viktig å utforske islamofobiens mørke for enhver som er interessert i å finne ut mer om hvordan vi som tilhører det store flertallet kan bekjempe det med demokratiske og lovlige midler.

Har du møtt Anders Behring Breivik?

– Nei. Det er jo en del forskere som vil møte han, men for meg reiser det seg såpass store etiske og moralske og problemstillinger at hvis jeg skulle få forespørsel om det så vil jeg takket nei.

I ettertid av 22 Juli er det flere bøker som har kommet ut om Breivik. Men tror du at han kan forandre seg  og  angre på det  han har gjort?

– Nei det tror jeg ikke. Det er noe også jeg snakket om på boklanseringen.  Det er noen som har en forestilling at bare Breivik får undervisning om folkemord på universitetsnivå så vil han bli et godt menneske og vise anger for sine forferdelige handlinger. Det tror jeg er en ganske misforstått oppfatning. Boken min tar ikke i utgangspunkt terrorhandlingene eller Breivik som person, men dreier seg snarere om den islamofobien som hans ideer var og er forankret i.

Tror du vi kan få en ny Breivik i Norge igjen ?

– Det er vanskelig å si, men boken  handler jo om  ideologien hans som en  bakgrunn for terrorhandlingene, så vet vi opplagt at det i den ideologien som inspirerte Breivik finnes et klart voldspotensial. Det betyr at vi heller ikke kan utelukke at noe lignende  kan skje, kanskje ikke i samme skale, men at rasistisk motivert vold og terror motivert av de samme forestillinger og overbevisninger som Breiviks kan finne sted i fremtiden vil jeg på ingen mate utelukke.

 I ettertid av 2001 har vi lest veldig mye om islam og hvordan muslimer skaper problemer, også i Norge. Politikere fra FrP  har fått mye media dekning for sine uttalelser. Alt dette har også påvirket mennesker som leser nyheter og blitt mer negative til muslimer. Media har ikke tatt ansvar for sin rolle om å påvirke Breivik, mens Fremskrittspartiet har fått mye pepper i ettertid av 22 juli, siden Breivik var medlem av FrP for en kort stund.

– Boken påviser hvordan fremgangen til  høyrepopulistiske bevegelser, og det gjelder ikke bare i Norge, men også  i store deler av Vest-Europa, er knyttet til anti-muslimske holdninger og ideer. En av de viktige forklaringsvariablene bak den store oppslutningen til Fremskrittspartiet er utvilsomt folks motstand mot innvandring generelt , og mot muslimsk innvandring spesielt.

Dette har man etterhvert fått solide forskningsdata på i Norge, og det er en viktig variabel. Men denne utviklingen har gått parallelt med tydelige endringer i mediebildet og i den norske konteksten, sterke endringer i synet på ytringsfriheten og dens grenser, spesielt blant liberale eliter som man blant annet finner i mediene. For eksempel når en mediaredaktør sitter med 25 innkomne kronikkbidrag på en dag og bare en av dem kan få plass i avisen, så er det klart at  medieredaktøren er i besittelse av betydelig makt knyttet til hva han velger å publisere.

Det  er ikke slik at alle har en lik stemme i den offentligheten. I både norske og i en rekke andre lands medier, slapp man etter  2001 inn en helt annen gruppe man tidligere valgt å ikke slippe til. Man ga til og med en priviligert stilling til høyrepopulistiske og i noen tilfeller endog høyreekstreme  stemmer i den offtenlige debatten. Med dette fikk ekstreme stemmer en type legitimitet og en kanal for å uttrykke sine meninger i en bredere offentlighet, som de ellers  ikke ville hatt.

For å ta et konkret eksempel. Jeg  finner det høyst problematisk at Aftenposten etter 22 juli, valgte  å trykke en kronikk av ‘Fjordman’ (Peder Are Nøstvold Jensen). Dette fant sted etter at Knut Olav Åmås, daværende debattredaktør i Aftenposten, hadde gjort det klart at rasistiske ytringer ikke hadde noen plass i Aftenpostens kronikk- og kommentarspalter. Det vi vet om ‘Fjordman’  er at han i kraft av sine ytringer i bloggosfæren over atskillige år er at en overbevist biologisk rasist.  Argumentet for å trykke det rasistiske var  at hvis han ikke utrykket dette i akkurat den kronikken , så ville vi sett bort i fra det faktum at mannen både var en en rasist, og hadde en lang historikk om biologisk rasisme.

Men det at man slipper høyrepopulister og i enkelte tilfeller høyreekstremister til betyr ikke nødvendigvis at norske journalister og redaktører sympatiserer med FrP. Undersøkelser blant norske redaktører og journalister viser at det er  ytterst få som sympatiserer med FrP. Men man har begynt å tenke på offentligheten som et sted for konfrontasjon snarere enn dialog. I henhold til denne mediale logikken er det desto mer spissformulert ytringer er, og desto mer polariserende, desto bedre er det for avisen som publiserer ytringene. For det medieredaktører vet og er interesserte i, er selvsagt det som genererer debatt og som fører til økt salg av aviser i en tid hvor trykkepressen er under kraftig press. Det vi mister på veien er siviliserte måter å snakke med hverandre i offentligheten. Ytterkantene, og herunder også muslimske ekstremister, får utifra denne logikken svært mye plass i mediene, selv om de representerer ytterst få. Man har sett det samme når det gjelder mediedekningen av Profetens Ummah, de representerer  de ytterst få norske muslimer, men får bred dekning. Det skapes en mediedynamikk som gir ekstreme stemmer en fremskutt talerstol i offentligheten, og gir dem anledning til å fremstå som mye viktigere enn de faktisk er.

Tror du vi vil se mer av islamofobi i Norge? Det er kun tre år etter 22 juli, og vi ser at hatkriminalitet er økende i Norge. Eksempelvis ble en norsk pakistansk lege ble overfalt og banket opp nylig.  

– Vi har ikke  tilstrekkelig data for å fastslå at islamofobi er økende eller minskende. Dette er en av de utfordringene som lenge har vært påpekt i forskningslitteraturen om islamofobi. Men det er verdt å understreke at de retoriske ideer og forestillingene som står sentralt i islamofobien, er transnasjonale.  I for eksempel “Eurabia”-litteraturen, finnes det bestemte forestillingen om islam og muslimer, som ofte sprer seg gjennom internettbaserte nettverk på tvers av landegrenser. Man kan finne den samme ideen i Norge, Danmark , Frankrike, England eller Nederland, ofte med utgangspunktet i en eller annen høyreekstrem blogg.

Hvis du for eksempel skulle tro på Eurabia-teorien (hvor den sentrale ideen er at muslimer er i ferd med å etablere et islamsk kalifat i Europa i samarbeid med EU), så vil du finne tusenvis av blogginnlegg som støtter opp om dette. I disse vil du verken finne korrektiver eller motforestillinger. Det er også nøkkelen til å forstå utviklingen.

Vi ser konsekvensene av den teknologiske revolusjonen vi nå star oppe i ved at digitalisering av samfunnet gir en sterkere fragmentering av offentligheten, óg også har konsekvenseer  hvordan vi forholder oss til hverandre i det offentlig  debatten som medmennesker.
Det som jeg tror er ytterst viktig i møte med den medievirkeligheten, og i den fragmentert offentligheten, at barn og ungdom allerede i skolealder blir lært opp i kritisk tenkning. Som for eksempel kildekritikk, og hvordan man analyserer en tekst. Det har jo lenge vært en sentral del av skolens oppgave i Norge å lære barn og unge nettopp dette, men fremstår for meg som en nøkkeloppgave i vår tid.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

  • geir

    Fobi? Ha ha