Debatten etter Breivik – nå kan den kanskje begynne for alvor (del 2)

Foto: Jechstra

Enkelte Frp-politikere høres ut som høyreekstreme. Når skal samfunnet ta et oppgjør med dette?

Magnus Eriksson
About Magnus Eriksson (33 Articles)
Magnus Eriksson er utdannet idéhistoriker. Antirasist, antifascist og asylaktivist.
Kort tid etter terrorangrepet den 22/7 ga AUF-leder Eskil Pedersen, som selv var til stede på Utøya, opphav til nyordet «ytringsansvar». I prinsippet var dette en kritikk rettet mot den retorikken Fremskrittspartiet hadde benyttet i sin omtale av innvandrere generelt og muslimer spesielt.

AUF-lederen mottok en del kritikk for dette begrepet, blant annet omtalte daværende statsminister Jens Stoltenberg, som mente det var upresist og forvirrende. Stoltenbergs uttalelse var ikke bare problematisk, men faktisk ignorant overfor den forskningslitteraturen som omhandler relasjonen mellom språk og handling. Sindre Bangstad berører tematikken flere steder i “Anders Breivik and the Rise of Islamophobia.” I kapittel 1. Human Terror skriver han blant annet: «I also want to problematize the sharp distinction between ‘words’ and ‘acts’, a distinction that has been made by mainstream Norwegian media editors and politicians since 22/7».

LES OGSÅ: Debatten etter Breivik – nå kan det kanskje begynne for alvor (del 1)

Debatten rundt Fjordmann
Riktignok oppsto det også en debatt om forholdet mellom tanker og handlinger. Terroristen hadde gjort rede for sin ideologiske overbevisning i sitt manifest, hvor han i detalj beskrev det ekstreme ideologiske tankeuniverset som lå til grunn for handlingene. Inspirasjon og motivasjon hevdet han blant annet å ha hentet fra den «islamkritiske» bloggeren «Fjordman» (Peder Nøstvold Jensen), og ikke mindre enn 39 essayer i Breivik-manifestet stammer fra ham.

Disse essayene utgjør dessuten omtrent en sjettedel av den totale tekstmassen. Manifestets tittel er dessuten hentet fra artikkelen De innfødtes revolt: En europeisk uavhengighetserklæring, skrevet av den samme bloggeren. Breiviks advokat, Geir Lippestad, uttalte til NRK at det var åpenbart at mye av tankegodset i manifestet kom fra blant annet «Fjordman». Samtidig oppsto en annen debatt om hvorvidt Nøstvoll Jensen og hans meningsfeller hadde en del av det ideologiske ansvaret for Breiviks handlinger den 22. juli. Selv fraskrev Nøstvold Jensen seg alt ansvar og omtalte Breivik krast i en samtale med Verdens Gang:

«- Jeg har aldri tatt til orde for vold. Det er absurd å beskylde islamkritikere for å være delaktig i at en voldelig psykopat, som skytteren på Utøya helt opplagt må være, skyter på sitt eget folk, attpåtil ikke-muslimer».

Kontroversene og debatten rundt «Fjordman» ble ikke mindre etter at Fritt Ord besluttet å gi ham et stipend på 75.000 kroner til et bokprosjekt. Idehistorikeren Kjetil Jakobsen, professor ved Humboldt-universitetet i Berlin, omtalte stipendet som ufattelig i debattartikkelen “Fjordmans ragnarokk”. I artikkelen omtaler Jakobsen Nøstvold Jensens tekster som en modernisert form for nazisme, og i tre punkter viser han hvordan retten tolket Breiviks massemord som et prosjekt for å vekke nazismen til live. Breivik reformulerte fiendebildet med vekt på islam, og han byttet ut belastede uttrykk med tidsriktige.

Tekstene i manifestet var riktignok inkludert uten Nøstvold Jensens tillatelse, uten at det endrer på det faktum at Breivik fant de nyttige. Breivik hevdet at Nøstvold Jensen var en viktig inspirasjonskilde, og med utgangspunkt i hans artikler kunne han rettferdiggjøre massedrap. Jakobsen skriver at til tross for at «Fjordmans» hatretorikk har hatt uønskede konsekvenser for ham, så er hans moderniserte nazisme både «nerven og substansen» i Breiviks prosjekt. Nøstvold Jensen på sin side fraskrev alt ansvar, juridisk såvel som moralsk, ved å peke på avstanden mellom teoretiske idéer og praktisk handling. Der Breivik hevdet et kausalitetsforhold mellom tanke og handling, avskrev Nøstvoll Jensen et slikt forhold og omtalte Breivik som en voldelig psykopat. Det var den voldelige psykopatien, og ikke ideologien, som var den kausale lenken til handlingene, ifølge Nøstvold Jensen.

Flere norske samfunnsdebattanter og akademikere, deriblant professor Bernt Hagtvet, trakk paralleller fra Breivik til den «lydige funksjonæren» og nazisten Adolf Eichmann, som i 1962 ble henrettet for forbrytelser mot menneskeheten. I debattartikkelenBreivik og Eichmann – anstendighetsbrødre publisert i Verdens Gang, skrev Hagtvet at det eksisterte påtakelige fellestrekk mellom de to, til tross for store forskjeller for øvrig. Eichmann var antisemitt, Breivik var antiislamist, begge ønsket et homogent samfunn og mente at deres handlinger kunne rettferdiggjøres moralsk. Ofrene, «de andre», ble i begge tilfeller avhumaniserte, en forutsetning for overgrepene. Samtidig var aldri «de andre» tilfeldige ofre, verken for Eichmann eller Breivik. Eichmann tillot aldri tilfeldig og «unødvendig brutalitet» fra sine underordnede. Å skyte tilfeldige personer, uten ideologisk forankring, var bare «uanstendig», ifølge Breivik.

Slik kunne både Breivik og Eichmann mene at de ved «anstendigheten» hevet seg over den «gemene morderen». En av de mest interessante parallellene mellom Breiviks og Eichmann i Hagtvets artikkel er kausalitetsforholdet mellom tanke og handling. Når Hagtvet viser til parallellene mellom Breivik og Eichmann, setter han samtidig Breiviks tankeunivers inn i en større sammenheng. Moralen synes å være at hvis vi studerer Eichmann, kan vi forstå Breiviks handlinger, og omvendt.

Hvorfor gå over elven for å hente vann, kan man da spørre seg. Det er i alle fall det Bangstad spør seg i sin bok. Til tross for at mange av disse elementene er å gjenfinne i fascistisk tankegods, så finner man også en del av retorikken til stede i mye av retorikken fra politikere med tilknytning til Fremskrittspartiet.

LES OGSÅ: Nå sier vi takk til Frp

Noen ideologiske trekk
Men det ideologiske aspektet er uansett ikke helt fraværende i Bangstads bok. Han viser at han har god kjennskap til en rekke høyreekstreme og nynazistiske grupperinger i Norge og Europa. Det skjedde en forandring i den høyreekstreme retorikken på slutten av åttitallet, ifølge Bangstad. Tidligere hadde fiendebildet bestått av jøden, men i alt økende grad begynte muslimen å ta dennes plass. Ikke sjeldent omtaler den nynazistiske antisemitten og den rasistiske islamofoben hverandre som fienden, enten direkte eller indirekte. Breivik blir ofte omtalt som «sionisten» av nynazistiske grupper, mens islamofober gjerne sammenligner islam med nazismen.

Like fullt står de to i gjensidig relasjon til hverandre. Ofte refererer de til hverandres kilder når det passer og selektiv kildebruk og verifikasjon av tidligere antakelser er kjennetegn ved begge gruppene:

«Conspiracy theories can form a monological belief system: a self-sustaining worldvew comprised of a network of mutually supportive beliefs. The present research shows that even endorsement of mutually incompatible conspiracy theories are positively correlated».

Den nynazistiske antisemittismen og den kontrajihadistiske islamofobien er gjensidig inkompatible konspirasjonsteorier, noe som kommer frem når de to sammenlignes med hverandre. Innenfor psykologien har dette blitt omtalt som:

«… the most consistent finding in the work on the psychology of conspiracy theories is that belief in a particular theory is strongly predicted by belief in others – even unrelated ones».

Dette eksemplifiseres ved av to motstridende forestillinger finner støtte i den andres kilder og omvendt.

Til tross for at slike ideer gjerne har oppstått i høyreekstreme miljøer, så ble det med dette også etablert en kilde som Fremskrittspartiets medlemmer kunne forsyne seg fra. Flere steder påpeker Bangstad viktige innsikter som jeg er enig i at mange forskere har oversett. For eksempel blir Breivik omtalt som en «pro-Zionist anti-Semite», hvilket er en korrekt beskrivelse av massemorderen. Det eksisterer en rekke strukturelle likheter i argumentasjonen mellom kontrajihadistiske grupper, det miljøet Breivik ofte har blitt knyttet til, og nynazistisk retorikk. Et eksempel er den felles oppfatningen om multikulturalismen som et politisk styrt fenomen. Det er med bakgrunn i dette at Breiviks angrep på Arbeiderpartiet blir forståelig. Men likheten er ikke bare av strukturelt slag, det er en overforenkling.

LES OGSÅ: Nazitenes flukt fra nasizmen

Hvorfor henrettet Breivik sosialdemokrater og ikke muslimer?
Bangstad spør retorisk «Why socialdemocrats, and not muslims?». Jeg har tidligere omtalt noen av de sitatene hvor sentrale politikere tilknyttet Fremskrittspartiet hadde uttrykt at Arbeiderpartiet var medskyldige for alle drap begått av «multikulturelle» i Norge. Trond Røed, fra Buskerud Frp, hadde til og med gjort Arbeiderpartiet medskyldige for det massedrapet deres eget ungdomsparti hadde blitt ofre for. Denne type «forræderretorikk» har skremmende paralleller til ideer man kan finne på ytterste høyrefløy.

I boken “Hur Sverige blev en mångkultur”, gitt ut på det nynazistiske Logikk Förlag i 2007, blir det for eksempel hevdet at Sverige ble et multikulturelt samfunn i 1975 på grunn av en beslutning fattet i Sveriges riksdag. Forfatteren av boken hevder at beslutningen var påvirket av «jødiske innflytelse». De samme forestillingene kan spores i de fleste nyfascistiske gruppene. Norske miljøer med nasjonalsosialistiske sympatier har også rettet tilsvarende anklager som de man kan finne hos både Breivik og nynazister. For eksempel anklaget det norske nettstedet Fyret, som i dag heter Frieord, Arbeiderpartiets Gro Harlem Brundtland for å ha skyld for multikulturalismens fremtog i Norge. Under rettssaken mot seg selv uttrykte Anders Behring Breivik blant annet følgende:

«… sosialdemokratene og andre partier i Norge og Vest-Europa valgte å fullstendig transformere landene våre om til multietniske og multikulturelle samfunn, uten engang å spørre folket sitt gjennom en folkeavstemning».

Men var det ikke akkurat slike ytringer en rekke politikere tilknyttet Fremskrittspartiet også hadde ytret både før og etter massemordet? Carl I. Hagen har jo blant annet uttrykt at «Et samfunn uten etniske minioriteter er et samfunn i harmoni». Per Sandberg gjentok noe lignende ved et senere tidspunkt «Forskjellige raser, religioner og kulturer må ikke blandes hvis vi skal ha et harmonisk samfunn i Norge». Øystein Hedstrøm har blant annet uttalt «Der kristne og muslimer, jøder og arabere og andre forskjellige kulturer lever sammen, preges tilværelsen av drap, narkotika og annen type kriminalitet». Tybring-Gjeddes artikkel, hvor han hevdet at Arbeiderpartiet hadde dolket den norske kulturen i ryggen, skriver inn seg i akkurat denne tradisjonen.

Breiviks utsagn kan også knyttes til konspirasjonsteorien om Eurabia, en forestilling han også skriver om i manifestet. Eurabia kan sies å gå igjen i to varianter. Den ene varianten kan beskrives som en «Stealth Jihad», en demografisk bombe, hvor muslimske kvinner oppfordres til å føde flere barn med mål om å skape en muslimsk majoritet. Den andre varianten har likhetstrekk med enkelte antisemittiske konspirasjonsteorier. Her er Gisele «Bat Ye’Or» Littman et sentralt navn, og i sin bok “The Euro-Arab Axis” tegner hun opp et bilde hvor den muslimske innvandringen til Europa skyldes en hemmelig handelsavtale fra 1973, mellom de arabiske statene og Europeiske Fellesskapet (EF). Avtalen var i praksis en byttehandel, hvor vilkårene var presset igjennom av de arabiske stater. Europa skulle få olje i bytte mot at de mottok en større muslimsk populasjon.

Mustafabrevet
Interessant nok velger Bangstad å løfte frem det fabrikerte Mustafabrevet som et eksempel på lignende retoriske troper, allerede i kapittelet før behandlingen av Eurabia. På den måten viser han hvordan retorikken fra Eurabia-forestillingene slett ikke kan bortforklares fra en norsk kontekst.

Mustafabrevet var et brev som Fremskrittspartiets Carl I. Hagen leste opp få dager før valget i 1987, under et valgmøte i Trøndelag. Forfatteren av brevet hevdet at han var muslim og at det forelå konkrete planer om å gjøre Norge til et muslimsk land. Dette var mulig fordi den muslimske befolkningen fødte flere barn enn nordmenn og på grunn av den økende innvandringen fra muslimske land. I sluttet av brevet skriver «Mustafa» at til og med korset i det norske flagget ville bli fjernet. Til tross for at brevet nokså kjapt ble avslørt som falskt kunne Hagen og Frp høste sitt beste valg noensinne.

Breivik og antisemittismen
Breivik har i senere brev, sendt fra fengselsoppholdet, bekreftet sin antisemittisme ytterligere. Men det er også viktig å påpeke at den også gjorde seg gjeldende tidligere og ikke bare i Manifestet. Den 13. september 2008, klokken 02.22, postet Breivik en oversikt over europeiske partier som motsetter seg multikulturalismen på det nynazistiske nettstedet Stormfront. I den samme posten skriver han: «keep in mind that American nationalism is different from European», hvorpå han sammenligner Europas to millioner jøder med USAs 6 millioner, mens Europa i tillegg har 60 millioner muslimer.

Breivik mener altså at det eksisterer et «jødeproblem» i USA, men at «problemet» er prekært i Europa. For Breivik er dette mer snakk om en prioriteringssak enn at han forkaster antisemittismen. Det er en antisemittisk nerve i begge hans poster, spesielt sett i sammenheng med manifestet og brevene. I kommentaren på Stormfront betrakter han feminismen, korrupte og forræderske politikere, korrupt akademia og «pro-immigration jewry», som hullet i demningen, mens muslimene er vannet som strømmer gjennom. Det antisemittiske motivet, «pro-immigration jewry», er en kjent tematikk i høyreekstrem retorikk.

Enkelte journalister har hevdet at forestillinger som de Breivik har, ikke umiddelbart kan knyttes til en norsk kontekst. For eksempel hevder journalist Øyvind Strømmen, i sin bok “I hatets fotspor”, at Breivik ikke er «…en norsk terrorist. Nettstedene han leste, ideologien som inspirerte ham, verdensbildet han tror på er preget av en internasjonal ideologi, en ideologi som definitivt har sådd frø også i Norge, men som ikke er norsk». Dette er en sannhet med modifikasjoner.

Som en parallell til konspirasjonsteorien «Eurabia» trekker Strømmen frem det han kaller «Eurabias søskenbarn», en konspirasjonsteori om en hemmelig avtale som hadde som mål å slå sammen USA, Canada og Mexico. Men man trenger ikke å gå over bekken for å hente vann. Forestillingsverden til Breivik har, som Bangstad også viser ved å peke til blant annet Mustafabrevet, en gjenklang i fremmedfiendtlighetens historie i Norge. Oså andre aspekter av Breiviks ideologi har gjenklang i høyreekstrem ideologi, og man trenger ikke å dra lengre enn til nabolandet for å finne konkrete eksempler på dette.

Oppsvinget i den islamofobe retorikken
Den islamofobe retorikken fikk et drastisk oppsving etter terrorangrepet på World Trade Center i 2001. Det er likevel klart at islamofobi var et element i rasistiske gruppers agitasjon også før angrepet. I 1993 uttalte for eksempel Vivianne Franzén fra Ny Demokrati at det bare var et tidsspørsmål før også svenske barn måtte vende seg mot Mekka, som følge av den muslimske innvandringen. Franzéns muslimske skrekkscenario ble gjenstand for heftig debatt i Sverige. På 80- og 90-tallet var islamofobien knyttet til innvandring, og muslimfiendtlige sentimenter oppsto i debatter rundt bygging av moskéer og lignende. En tidlig eksponent for islamofobisk tankegods i Sverige var kampanjegruppen Bevara Sverige Svenskt (BSS).

I 1979 ble BSS grunnlagt av flere personer med bakgrunn i høyreekstreme og nynazistiske miljøer. En av disse var Leif Zeilon (senere Ericsson), som hevdet at BSS ikke var grunnlagt med rasistiske motiver. Likevel hadde Zeilon tilknytning til både Nordiska Rikspartiet (NRP) og Nysvenska Rörelsen (NsR). Hvorvidt Zeilon selv var medlem i disse gruppene er usikkert, men ifølge SÄPO hadde han i hvert fall utstrakt kontakt med det kjente nazistiske paret Oredsson. Selv om personene bak Bevara Sverige Svenskt (BSS) ønsket å tone ned arven fra Hitler og Mussolini, hadde det store flertallet bakgrunn fra nazistiske grupper.

I boken BSS – ett försök att väcka debatt fra 1990, skrevet av Leif Zeilon (senere Ericsson), som deltok i grunnleggelsen, blir den polsk-jødiske redaktøren og samfunnsdebattøren David Schwarz gjentatte ganger trukket frem som en sentral pådrivningskraft for det mangkulturelle samfunnet. Schwarz var riktignok en tidlig og toneangivende proponent for at Sverige burde føre en inkluderingspolitikk til forskjell fra en assimileringspolitikk, men hans rolle har blitt sterkt overdrevet i høyreekstreme miljøer. Schwarz representerer på mange måter den klassisk antisemittiske forestillingen om «media-jøden», hvor han nærmest blir fremstilt som multikulturens primus motor. Ericsson/Zeilon bruker i og for seg aldri begrepet «media-jøde» boken, derimot har Schwarz fått tilegnet et helt kapittel for seg selv og blir omtalt, parafrasert og sitert et tyvetall ganger.

En av de virkelig sære skikkelsene i BSS var journalisten Christopher Jolin. I 1972 hadde han skrevet boken “Vänstervridningen: hot mot demokratin i Sverige”, hvor han hadde anført påstanden om at venstreekstremister hadde infiltrert svenske medier. Trusselbildet fra sovjetmakten, feministisk propaganda og en rekke hatefulle utlegninger om Olof Palme var temaer i boken. Det er ikke vanskelig å gjenkjenne argumenter om en media infiltrert av politisk korrekthet, eller trekke paralleller til «new speak»-argumentet som var en del av ZOG-teorien. I 1973 deltok Jolin som kongressdelegat ved World Anti Communist League, hvor svært mange deltakere kunne knyttes til høyreekstreme aktiviteter. Jolins antikommunistiske engasjement og intellektuelle fremtoning ga ham en viss anerkjennelse i borgerlige kretser. Han var påpasselig med å ikke omtale jøder og rasebiologi, det ville han ikke snakke om, i hvert fall ikke på TV. I stedet var det innvandringen generelt og de som hadde skylden for den spesielt – forræderne i sosialdemokratiet – som var tema. I TV-programmet Magasinet fra 1980 sa han blant annet:

“Faran uppstår i främsta rummet då det kommer väldigt många invandrare från helt främmande kulturkretsar då blir det så kallade kulturkollisioner kulturchocker hör man också om och det här med den rasliga blandningen det överlåter till rasexperter, rasbiologer…”

Denne måten å ordlegge seg på er interessant i sammenheng med argumentasjonen som er å gjenfinne i dagens kontrajihadistiske grupper. Som Bangstad viser, så kan Breiviks massakre på AUF i 2011 forklares ut fra et underliggende hatbilde mot sosialdemokratiet, et aspekt som knapt kan overdrives i undersøkelse av høyreekstreme miljøer. I Sverige snakket man om et Palme-hat, og i begge tilfeller er hatbildet preget av forræderretorikk. Antifeminisme, arbeiderpartihat, antikommunisme og fiendtlighet mot multikultur er felles for både Breivik og Jolin. Hos både Jolin og Breivik ulmet det en antisemittisme i bunn av forestillingsverden. Godt skjult til og med for mange som beskjeftiger seg med høyreradikal retorikk, og ideologi.

Offisielt forsøkte BSS å nedtone antisemittiske sentimenter, men det så ut til å være vanskelig å balansere innvandringsfiendtlighet og forræderretorikk uten å peke på bakenforliggende årsaker. Spesielt når man, som Jolin, snakket om infiltrerte medier. Denne type argumentasjon har som forutsetning at det «skjulte» i mediebildet vektlegges. Fokus rettes da gjerne mot jødene (agendajøder) eller kommunistene, og ofte hang dessuten disse to sammen (marxistjøder). Dette skrev for eksempel et av BSS’ styresmedlemer i avisen Patrioten; «Judarna och kommunisterna har visat vilka såta vänner de är. De är dreglande mördartyper som vill jaga livet ur människor med annan åsikt än deras.» Det kan også nevnes at Jolin bidro med en artikkel, under pseudonymet Erik Niloj (Jolin baklengs), i bladet Fria Ord. Denne artikkelen hadde tittelen “Mördade tyskarna sex miljoner judar?” Senere kom Jolin til å innlede et samarbeid med Achmed Rami som driftet den antisemittiske radiokanalen Radio Islam.

Dette førte til at Jolin ble skjøvet ut av BSS og mistet mye av den støtte han hadde hatt i borgerlige kretser. Likevel er mye av tankegodset til Jolin å finne igjen i den kontrajihadistiske bevegelsen, som BSS umiddelbare arvtaker Sverigedemokraterna har vært en sentral del av.

LES OGSÅ: Rasisme og anti-rasisme i vår tid

Kontrajihad, Sverigedemokrater og synet på mediene
Lørdag 14. april 2007 arrangerte Edward «Baron Bodissey» May fra Gates of Vienna og Peder Are «Fjordman» Nøstvold Jensen møtet «UK and Scandinavia Counter-Jihad Summit» i København. Flere representanter fra Sverige, Danmark og Norge deltok på arrangementet. I tillegg til Anders Gravers gruppe Stop Islamiseringen av Danmark (SIAD), May’s initiativ The Center of Vigilant Freedom og en rekke bloggere, var også Sverigedemokraterna, som eneste politiske parti, representert. På Gates of Vienna omtaler May møtet som topphemmelig, og alle sikkerhetstiltak var på plass for å unngå antirasistiske aktivister. I sin tale på møtet holdt ikke May igjen på karakteristikken av fienden. Han snakket blant annet om «the powerful socialist state», «the poison of multiculturalism» og «the violent intolerance of Islam», som sammen utgjorde en ondskapsfull kombinasjon – en demonisk samling av makt, gift og intoleranse. Dette er en språkdrakt det har blitt stiftet bekantskap med tidligere i denne teksten.

Dette er ikke ensbetydende med å si at muslimen har overtatt jødens rolle i fiendebildet, slik enkelte forskere har hevdet. Dette ble omtalt nærmere i forrige del av denne teksten. Tvert imot brukes det fortsatt en rekke eksempler som tradisjonelt har blitt knyttet til jøden. Dermed er det mer korrekt å si at muslimen som fiende blir vektlagt, uten at jøden nevnes eksplisitt. Under møtet ble radikale muslimer sammenlignet med Hitler, og disse hadde som mål å opprette et verdensomspennende kalifat. Valget for ikke-muslimene vil da stå mellom utslettelse eller underkastelse til slaveri. Skylden for dette la May på media, byråkratiet og akademia. Imidlertid er nettopp media, byråkrati og akademia ofte slikt som knyttes til jøden i den antisemittiske retorikken. Samtidig vektla May at dette, takket være internett, nå var i ferd med å endre seg:

“A major part of the problem lies with the media, but the very nature of media is changing. Gutenberg, meet the internet! We are devising alternatives to the mainstream media. We are constructing new systems for collecting and diffusing information. We are changing the way news is discovered, reported, and acquired by ordinary citizens.”

I samme talen vektla May betydningen av Ted Ekeroths deltakelse som representant for Sverigedemokraterna. Et halvår senere, den 18-19. oktober, samlet det kontrajihadistiske nettverket seg igjen, denne gang i Brüssel. I tillegg til Ekeroth deltok blant annet nordmannen Jens Arnfindsen, amerikaneren Robert Spencer og Gisele «Bat Ye’Or» Littman. Littman holdt en tale med tittelen Eurabia: How far has it gone?. Også denne gang ble Ekeroths deltakelse knyttet til Sverigedemokraterna: “Active in combating islam since a long time, running a pro-israeli anti-islamic website but dropped that project when he entered Swedish politics, as part of the Sweden Democrats (SD). SD is the only anti-immigration, anti-islamic party in Sweden. He has since tried to establish contact with other groups and parties around Europe.”

I ettertid har Ekeroth hevdet at han ikke representerte Sverigedemokraterna, men deltok på møtet som privatperson, noe som stemmer dårlig overens med hans bidrag om Sverigedemokraternas strategi. Andre med tilknytning til Sverigedemokraterna har også vært aktive i det kontrajihadistiske nettverket, deriblant Teds bror Kent Ekeroth, som i 2009 arrangerte en anti-islamiseringskonferanse i Malmö. På Gates of Vienna blir Kent Ekeroth hyllet av Nøstvoll Jensen som en som kanskje kan stoppe Islams fremvekst. Brødrene Ekeroth er et bindeledd mellom kontrajihadbevegelsen og Sverigedemokraterna.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

7 Comments on Debatten etter Breivik – nå kan den kanskje begynne for alvor (del 2)

  1. flæskogbananer // at // Reply

    Du glemmer at breivik sin forbrytelse var ikke å ha en antiislamsk tankegang, men at han drepte 69 mennesker. Akkurat som at islamske terrorister sin forbrytelse er ikke å ha en islamistisk tankegang, men forbrytelsen ligger i handlingene de gjør.

    Å koble FrP opp mot Breivik på den måten blir alt for enkel. Er det for mye fremmedfrykt i FrP? Såklart, men det er ikke DET som var hovedgrunnen til at breivik er en skurk. Jeg tviler sterkt på at de fleste antiislamister ville støttet breivik, akkurat som de fleste muslimer ikke vil støtte ISIS.

    Norge takla terroraksjonen på en fornuftig måte, uten reaktive lover og uten en altfor ille heksejakt. Det er godt mulig det kommer til å smelle i Norge fra ISIS sin side en dag, og jeg håper vi vil takle det på samme måte. Terror er uansett en minimal trussel for friheten til et samfunn, men vi gir terroren mer legitimitet hvis vi til enhver tid skal diskutere ideologien til de tullingene som er villige til å begå terror. Risikoen for å dø av terror i vesten er uansett minimal, så jeg skjønner ikke hvorfor det er så ekstremt stort fokus på det i media.

    • Liberalist1 // at // Reply

      “…så jeg skjønner ikke hvorfor det er så ekstremt stort fokus på det i media.”

      Fordi at politikerne da kan bruke frykt som virkemiddel når de argumenterer for å innføre nye lover som fratar oss våre friheter.

    • Raoul Duke // at // Reply

      Det var godt å høre så jeg endelig kan komme ut av skapet som iherdig nasjonalsosialist! Takk!

  2. Frank Follestad // at // Reply

    Jeg blir bekymret på venstresidens vegne når jeg leser dette. Som tidligere SV-velger er det trist å se hvilken retning dere velger.

  3. Kent Reichborn-Kjennerud // at // Reply

    Går det an å skille på ideologi og handling, slik at det skulle være noe i hans syn, adskilt fra handlingene? Det er å gi en konsesjon til de som påstår at det foreligger en sammenheng mellom menneskene ABB siterer og det heksebrygget han koker sammen.

    Man må skille mellom tankene ABB har tyvlånt og det han gjør med dem. Det finnes ikke noe poeng ved ABBs handlinger, like lite som det gjør det ved nazismen.

    ABB tar en sosial realitet og bruker den til sine egne formål, som hører hjemme i et annet univers. Det er ikke noe rasjonelt over ABBs handlinger. Det finnes ingen forbindelse mellom de sosiale kritikere han siterer og den handling han begår. De som påstår noe slikt, blir selv et ledd i en sammenheng som hekter ABBs handlinger på den politiske debatten.

    ABBs handling viser ikke tilbake til noe annet enn seg selv, som er radikal ondskap.

    Ondskap vil føde ondskap. Det kreves en aktiv motstand for at ondskapen ikke skal spre seg, også som reaksjon. En slik fortsettelse av ondskap er f.eks. å stemple andre mennesker som medskyldige fordi de våger å ha tanker om samfunnsutviklingen.

    Studier av gruppedynamikker i forbindelse med folkemord eller kollektive selvmord i religiøse bevegelser har vist oss at «vanlige» mennesker kan utføre ekstreme handlinger når miljøet rundt dem signaliserer at slike handlinger er akseptable.

    De fleste gruppene som forfekter holdninger som sammenfaller med dem vi finner hos soloterroristene, vil imidlertid ikke ty til terrorhandlinger for å få gjennomslag for sin sak. For at noen skal ta saken i egne hender og faktisk gå ut og drepe mennesker, uten et sosialt støtteapparat rundt seg, kreves en helt spesiell type personlighet. Men, pressen finner tydeligvis trøst i begrepet “ensomme ulver” trass i at de utgjør en flokk.

    Som Rustad skrev for noen år tilbake: https://www.document.no/2011/0
    «Legitimiteten som journalistene Anbjørg Bakken og Tone Tveøy Strøm-Gundersen gir leder Fahad Qureshi i en to siders oppslått artikkel torsdag 14. april, er uvurderlig. Det handler om noe langt mer enn vanlig PR, det handler om legitimitet, hvilket vil si at Aftenposten på vegne av storsamfunnet sier: – Dere er OK, dere er godtatt».

    Forskeren Jacob Ravndal skrev i en ny rapport fra Politihøyskolen:
    «Det er ikke tvil om at Fjordman og andre prominente islamkritikere hadde innflytelse på Breiviks radikalisering. Men de bør ikke fremstilles som den viktigste årsaken til at han ble en massemorder».

    Ravndal påpeker at Breiviks var anti-islamistisk og anti-sosialistisk lenge før både fjordman og document.no kom på nett.

    Derimot mener han at disse – og andres – avvisning av Breivik, kan ha hatt større innvirkning på utviklingen som førte frem til tragedien 22. juli 2011:

    «Å bli avvist av de personene han beundret aller mest kan ha hatt større innvirkning på ham enn deres politiske skriverier».

    Det er en helt annen dynamikk som gjør seg gjeldene hos de “ensome islamistene”. Media kommer kun som et suplement til deres alternative virkelighetsoppfattelse der det radikaleverdensbilde kan stå mer eller mindre uimotsagt, eller bli forsterket. Det ideologiske landskapet består av indoktrinering fra moskeer, rådene holdninger i sin subkultur, norsk offentlighets vegring for å plassere skapet og tidvise rettferdiggjøring av tankegodset deres. I tillegg kommer revisjonistisk fremstilling av korstogene, og tilfeller av konstruert rasisme som skaper ytterlig næring til deres hat.

    Det er ikke bare Saudi-Arabia som tilbyr penger for å bygge moskeer i Norge. Iran finansierer også moskeer og sender imamer til Norge. Her forkynner de et hat mot Vesten. I kampen om å vinne europeiske muslimers hjerter med en svært konservativ ytterliggående utgave av islam, finansierer også Iran moskeer og sender imamer hit.

    Den reele rasismen i Norge er det få som snakker om. Rasisme er å holde muslimske land eller personer til lavere standard.

    Hadde etniske nordmenn demonstrert mot bøker som “Taushetens tyranni” så hadde man ledd av dem slik man ler nå av hysteriet rundt f eks “Life of Brian” i sin tid. Hvorfor behandles muslimer som mindre intelligente, og ikke stilles de samme krav til deres forståelse av viktige liberale standpunkter?

    Muslimer skal holdes nede. De skal ikke få lov til å ta et oppgjør med undertrykkelse, med ufrihet. De skal ikke som ”oss andre” få lov til å snu ryggen til mørkekrefter i religiøse rekker, eller å kjempe for et nytt islamsk verdensbilde, der eldgamle helliggjorte groteske tekster filleristes så kraftig at de mister all sin kraft til evig tid.

  4. Raoul Duke // at // Reply

    Uten at jeg vet hva Brevik mente med det, så er det jo et udiskutabelt faktum at USA har “et jøde problem” Når en liten elite med dobbelt statsborgerskap har så stor kontroll over myndighetene som i USA at landet handler mot egen interesser i fordel et helt annet land. At alle forsøk på og debattere dette blir møtt med rop om anti semmitisme og konspirasjonsteorier er klassisk og tjener ingen.

    Noe jeg finner interessant er at retorikken ang Islam og innvandring er som hentes fra 30 tallet, mens Hitler for var jødene parasitter fordi de tjente penger på andres arbeid som bedriftseiere, banker etc, mens i dag er de fattige parasitter som kommer og suger ut velferds kronene våre.

    Idag er det helt legitimt å kalle islam et problem i media, men vi har et kollektivt traume der ytterst få tør å kritisere jøder eller jødedommen på samme måte.

    og overtale diskusjonen til nazister eller islamofobe rasister kan vel umulig føre noe godt med seg. Men det er vel kanskje det noen ønsker.

    • Jens Pettersen // at // Reply

      Jødene – eller jødisk *makt* – er det største problemet vi har på Jorda i dag. At det også er forbudt å snakke om noe slikt er igjen et tegn på hvor mye makt jødene har over vår verden.

      For moro skyld, ta en titt på “den usynlige jøden”: http://norvesna.no/den-usynlige-joden/

      Men dette er ikke å skrape i overflaten engang. Vel, kanskje å skrape i overflaten, men det er så mye mer igjen å si. Spesielt når det gjelder organisert massemord av 200 millioner ikkejøder.

      Jeg må legge meg. Og dette slettes sikkert om 5 sekunder uansett. Men du kan kanskje google: “Jewish mass murderers.”

Leave a comment

Your email address will not be published.


*