Da Steigan tok hvit identitetspolitikk inn i varmen

På MotDag-konferansen i februar tok Pål Steigan og hans nettside og hans steigan.no et langt og veldig ugreit steg mot høyre. Nyhetsredaktøren for det rasistiske nettstedet Resett, Lars Akerhaug, kritiserte det han oppfatter som venstresidas, kulturelitens og antirasistisk identitetspolitikk. Denne ville han erstatte med en «norsk» identitetspolitikk, ei oppskrift fascistoide partier og bevegelser følger i hele Vesten.

LES OGSÅ: Holder Steigan døra åpen for ytre høyre?

Clinton og Trump
Før vi går videre med Steigan og Akerhaug, la oss ta et steg tilbake og zoome ut. Etter at Donald Trump i 2016 blei valgt til president i USA har begrepet identitetspolitikk vært tema for en tidvis het debatt. Både til høyre og venstre mente mange at det var dette som gjorde at Hillary Clinton tapte en valgkamp de fleste eksperter følte hun nesten ikke kunne unngå å vinne. Clinton skulle appellere til kvinner og svarte. Med tanke på at langt flere svarte ikke avla sin stemme enn før og at et flertall av hvite kvinner foretrakk Trump kan man skjønne at forklaringa har en viss appell.

Jeg er sjøl en kritiker av identitetspolitikk. Målet for denne teksten er ikke å etablere en presis definisjon, men for å unngå misforståelser kan vi tenke på det som når både organiseringa og målene til politikken tar utgangspunkt i en identitet, hvor kjønn, seksuell legning, etnisitet og religion er de vanligste.

Identitetspolitikken er ikke for venstresida
I farta kan jeg si at det er tre grunner til at tror at det finnes bedre måter for venstresida å drive fram sine saker på:

1) Identitetspolitikken fremmes vanligvis basert på moral, ikke materialistiske forhold. Dette av den enkle grunn at hvis en skal inkludere alle innafor én identitet kan en ikke føre en politikk basert på klassekamp på grunn av klassemotsetningene som også vil eksistere i ei gruppe. Mye derfor behandles ofte klasse som en identitet, ikke som et sosialt forhold bestemt av ens rolle i produksjonssystemet. Da blir den felles interessekampen flyktig og kampsakene ofte formelle rettigheter, lover og reguleringer. Slikt blir sjeldent spesielt radikalt og de som normalt sett vil ha mest å tjene på det er de som allerede er sterkest innafor gruppa. At det ofte er relativt tannløst kan illustreres ved hvordan store selskaper ofte omfavner slike kamper i sine reklameframstøt.

2) Venstresidas sterkeste saker er og har alltid vært økonomisk, sosial- og arbeidslivspolitikk. Når den har vært universell har den også gitt de største bidragene for kvinner og etniske minoriteters vei ut av undertrykking. Gitt definisjonen over vil de universelle ordningene gis mindre viktighet om vi følger en slik oppskrift.

3) Minoritetenes identitetspolitikk kontres effektivt med majoritetens identitetspolitikk, spesielt i en tid av økonomisk og sosial usikkerhet. Nettopp fordi man baserer seg på ei gruppeinndeling i henhold til tilhørighet blir det naturlig for motparten å legge vekt på det samme, med tanke på at deres identitet gjerne utgjør et flertall. Særlig om mange i majoritetsgruppa føler seg trua, være seg av minoritetenes identitetspolitikk, av den økonomiske usikkerheten eller gjerne begge deler — hvor den ene forsterker den andre — er det lett å se på sin posisjon som priviligert trua og de mindre priviligerte som krever sitt som trusselen. Den ene store identitetsgruppa — i Vesten vil det vanligvis være hvite — vil vanligvis ha lettere for å stå sammen enn mange små.

LES OGSÅ: Eksisterer det et norsk brunvenstre del 1 og del 2

Hvit identitetspolitikk
Når det er sagt, Hillary Clinton er ikke på venstresida. Og for liberalister er denne politikken på mange måter beleilig. De kan være moralsk overlegne og ansvarlige, men slippe å ta ansvar for den økonomiske politikken som har bana vei for ytre høyre. Det samme gjelder nyliberalistiske sosialdemokrater i Europa.

Men som vi har sett viser det seg at den er enda mer hendig for ytre høyre, slik den var det for Donald Trump. Det bør ikke overraske oss. Det er i hovedsak to grunner til dette. Det ene er at hvit identitetspolitikk er deres ekspertise. Det er deres sterkeste sak og sjansen er stor for at en diskusjon med dem om dette vil skje på deres premisser. Ytre høyre, om det er FrP eller Sverigedemokraterna, har en viss appell hos segmenter av befolkninga som har mye å tape på en rasering av velferdsstaten og en kapital som får fritt spillerom til utbytting av arbeiderklassen. Et oss og dem basert på hvem som ansees som norske eller ikke gjør ta de slipper dette.

LES OGSÅ av Joakim Møllersen: Media og ytre høyre — fødselshjelp og mikrofonstativ

En felles fiende for Steigan og Resett
Pål Steigan har ved flere tilfeller kritisert identitetspolitikk, så det var ingen overraskelse at dette også skulle ta plass på konferansen hans. At mannen som skulle fremme kritikken var henta inn fra en milliardærsponsa blogg på ytre høyre som sjøl er en av de fremste eksponentene for identitetspolitikk i landet kom kanskje mer uforvarende for mange.

Redaksjonssjef i Resett, Lars Akerhaug, kunne fra scena fortelle at i «det postindustrielle samfunn er ikke lenger klassemotsetninger viktig». Som sedvane er på høyre fløy var offerkortet en av de viktigste ingrediensene i Akerhaugs presentasjon. «krenkelsestyranniet sprer seg over hele samfunnet», kunne han fortelle de frammøtte.

«Er du en minoritet eller velger du å være det, så er det en form for kapital. Det skal ikke bare gi det ekstra fortrinn, fordeler og rettigheter, men det brukes også til å delegitimere meningsmotstanderne.»

Lars Akerhaug på MotDag-konferansen

«det å være en minoritet eller i en utsatt posisjon kan gi deg noen fordeler», utdypet han. Foredraget kalte han «Å være norsk har blitt motkulturelt». Man skulle ikke tro han bodde i et land med ei regjering som, med unntak av forsvarsministeren, er uten etniske minoriteter, hvor landets milliardærliste er enda mindre mangfoldig. Det er rart at Akerhaug ikke ser egne utsagn i sammenheng med, som han sjøl sa det, at «identitetspolitikk [handler] om å plassere oss i selvvalgte kategorier». I et kort foredrag flust av feil og feilslutninger er det kanskje ikke så overraskende, men det blir enda mer åpenbart når han velger seg en kategori og forteller at «det dreier seg om å være norsk i hjertet ditt«.

LES OGSÅ: Rasismen skal ikke forstås — den skal knuses

Det norske
Man får verken «spalteplass eller kredibilitet» for å «være stolt av landet ditt», fortelles publikum. Det virker som Akerhaug verken har sett på sport, hørt om 17. mai eller fått med seg at landets mektigste har drevet en særs ekskluderende kampanje basert på en «norsk kultur» og «norske verdier», som de for øvrig ikke vil fortelle oss hva er.

Før steget blei tatt til ytre høyre og Akerhaug tjente til smør på skiva hos mer respektable Minerva kunne vi lese om hans tur på Tøyenbadet hvor både denne kulturen og disse verdiene var i ferd med å bli knust på grunn av tilstedeværelsen av folk med opphav fra andre land og verdensdeler.

Om slike halvkved ikke er klart nok gjorde sjefen hans, Helge Lurås, det tydelig i Resetts programerklæring, den aller første artikkelen de publiserte:

Nordmenn er nødt til å begynne å stå opp for seg selv. Kun med stolthet og kraft kan landet bygges videre (…) Realisme, og sosial og identitetsmessig kontinuitet er nødvendig.

Akerhaug kan si at norskheten ikke har noe med hudfarge å gjøre i et forsøk på å framstå som inkluderende, men Lurås sier at den nasjonale identiteten er bygget på slektsbånd som går tilbake til før Harald Hårfagre.

Globalisme og nasjonalisme
Men dette er Akerhaug, Lurås og Resett, og ikke nødvendigvis hva Pål Steigan mener, tenker du muligens. Og joda, Steigan ville neppe gått god for alt som blei sagt, men det var likevel en grunn til invitasjonen.

I en kommentar til en sak i Klassekampen hvor Mímir Kristjánson angriper identitetspolitikk kritiseres den tidligere journalisten for å ikke klare «å sette arbeiderklasse og klassekamp opp mot identitetspolitikk og splittelse» og for å begrense inspirasjonen om temaet til Francis Fukuyama. Det er i og for seg et gode poenger, men dessverre er Steigan enda mer begrensa og til og med destruktiv når det kommer til løsninger.

I en annen artikkel viser det seg at Steigan, i likhet med høyresidas identitetskrigere, tror identitetspolitikk blei «født på campuser i USA» blant «radikale studenter på nittitallet». Også her settes identitetspolitikk opp mot klassepolitikk og deler av skylda får «en småborgerlig venstreside som også har omfavnet globalismen». Tullebegrepet «globalisme» er ikke det eneste Steigans analyse har til felles med ytre høyre. Også løsninga er til forveksling lik:

Globalismen tegner en verden der statene ikke lenger har så stor betydning. Og når statene ikke betyr noe særlig, betyr også statsborgerskap noe særlig. (Og siden nasjonalstaten er det eneste rammeverket som kan gi demokrati, forsvinner også demokratiet i samme sluket.)

At overnasjonale institusjoner som EU og WTO utgjør en trussel mot folkestyre er ikke kontroversielt. Det er det heller ikke at det er fra vanligvis mer demokratiske institusjoner i landene sjølråderetten fratas. En beskyttelse av den innflytelse vanlige folk i dag har vil være å forsvare og tilbakeføre den nasjonale makta som står i fare for å bli eller allerede har blitt overført til de nevnte overnasjonale organer. Men at en mann som kaller seg kommunist får seg til å skrive at «nasjonalstaten er det eneste rammeverket som kan gi demokrati» er smått utrolig.

Nasjonalstaten og arbeiderklassen
Når Pål Steigan forlater geopolitikkens verden virker det som at nasjonalstaten plutselig ikke står i noe motsetningsforhold til arbeiderklassen, på tross av at dette jo er en del av den marxistiske ABC. Dette passer imidlertid ikke inn i en verdensforståelse hvor «globalismen» er den store fienden.

Innafor den (euro)maoistiske tradisjonen Steigan er en del av har det imidlertid alltid vært slik at arbeiderklassen mer er en masse som må frelses for sin egen redning enn en sjølstendig politisk kraft som skaper sin egen endring, sin egen revolusjon og former ei bedre framtid. Det er en form for elitistisk tekning hvor en nasjonal interesse formulert og satt ut i live av en politisk avantgarde blir svaret.

Det har lite med Karl Marx’ visjoner, arbeiderstyre og et sant demokrati å gjøre. Men det er nettopp på grunn av dette at en kar som kaller seg kommunist kan ha så mange følgere på ytre høyre. Det er også derfor det faktisk rimer når Akerhaug gis ordet og sier «lik det eller ikke, dette er Frankrike i dag, ingen snakker lenger om en felles nasjonal interesse», og holder det opp som et skrekkens eksempel.

En logisk følge
Steigan har tidligere henta sin virkelighetsforståelse av hvordan muslimer skal ha ødelagt Malmö fra ytre høyre, og gjør noe lignende i en artikkel hvor «den afghanske kriminalitetsbølga i Europa» tas opp kun ved bruk av én kilde, en forfatter som jobber for en NATO-tenketank og som i andre tekster får seg til å kalle afghanere for beist og parasitter som utgjør en epidemi.

Nylig valgte Steigan å fronte en kampanje for å rehabilitere Hans Olav Brendberg som for 15 år sia blei sparka ut fra Rødt for å fremme antisemittisme og som har fortsatt ufortrødent etter det. Blant underskriverne finner man ikke overraskende flere høyreekstremister. Han har funnet sammen med en gammel kamerat fra AKP(m-l)-dagene, Trond Andresen, som har vakt harme for antisemittiske tekster i Klassekampen, og som til slutt blei for mye for venstresidas dagsavis da han ville støtte Marine Le Pen og Front National. Andresen mener at sosialisme ikke er dagens store kampsak, men heller den for nasjonalstaten. Under påskudd av at det skulle styrke fredskampen har Steigan drevet artikkelutveksling og samarbeid med Israel-vennen og den kristne identitetsforkjemperen Hanne Nabinthu Herland. Dette i tillegg til vennskapelighet med Resett helt fra starten.

Det er blitt sagt at identitetspolitikk verken er høyre eller venstre, noe som kan stemme. Majoritetens identitetspolitikk og mer spesifikt hvit identitetspolitikk er imidlertid alltid høyrevridd. Ofte er den forbundet med en rasistisk politikk som har gitt oss historiens verste folkemord.

Nasjonsbygging, dannelsen styrkinga av en nasjonal bevegelse vil ofte se en slik identitetspolitikk som en viktig og ofte uunnværlig del av sitt prosjekt.

Jeg skal ikke påstå at Pål Steigan er i Resett-land når det kommer til synet på minoriteter eller det norske. Deres felles samling rundt det nasjonale er imidlertid en naturlig del av kampen mot «globalismen». I denne verdensanskuelsen sauses venstresidas internasjonalisme og internasjonale solidaritet sammen med transnasjonale selskaper som i sin jakt på profitt kan stille seg over lands lover og menneskerettighetene. At Steigan har tatt hvit identitetspolitikk inn varmen er en logisk følge av dette.