Totalitær politisk korrekthet ved svenske universiteter?

Collage av Minervas Lars Akerhaug, Erik Ringmar ved Universitetet i Lund, Knut Olav Åmås, direktør i Fritt Ord og Aftenposten.

Media og høyresiden i Norge elsker å tegne et bilde av et avsindig politisk korrekt Sverige. I sin iver har flere norske aktører videreformidlet falske påstander fra en svensk universitetslektor som har satt seg selv i offerrollen.

Magnus Eriksson
Om Magnus Eriksson (33 artikler)
Magnus Eriksson er utdannet idéhistoriker. Antirasist, antifascist og asylaktivist.

Av en eller annen grunn elsker norske journalister å skrive om det avsindig politisk korrekte genusvitenksapspropagerende Sverige som totalitært og nådesløst svinger PK-pisken over sine feminiserte undersåtter for å tvinge dem til fortsatt underkastelse. Denne gangen handler det om en svensk foreleser som har blitt pisket blodig for å presse inn feministiske tenkere på pensum i et kurs som ifølge ham selv skal omhandle fascistisk teoridannelse.

Tappert men nyttesløst har den stakkars foreleseren ropt ut om hvordan hans ytringsfrihet har blitt kneblet, og et alvorlig angrep har blitt rettet inn sitt mot vitenskapene og truer nå både sjel og tenking: feministene er i ferd med å ta over alt.

Han har naturligvis mottatt solid støtte fra noen norske journalister som sympatiserer med mannen, hans sak og alle andre som har falt ofre for «svenske tilstander», først i Aftenposten og så i en artikkel forfattet av den alltid angrende eks-venstreekstremisten Lars Akerhaug på Minerva. Fritt Ords Knut Olav Åmås har fulgt opp med en tangerende kommentar om «de dogmatiske og enøyde kvoteringsfanatikerne i svensk akademia» på sin egen facebook-profil.

Det skal sies at denne saken har så mange tråder at det er vanskelig å bestemme seg for hvor man skal begynne. Summa summarum av saken bønnfaller i alle fall om en sarkastisk innledning lik den jeg tok sats fra. Som man roper får man svar, helt enkelt.

Og ropene startet med et blogginnlegg forfattet av Erik Ringmar som underviser i politisk teori ved statsvitenskapelige institutttet på Universitetet i Lund. I det aktuelle blogginnlegget klaget han over å bli pålagt å inkludere Judith Butler på pensum i et fag om prefascistiske tenking. I Norge fulgte man opp dette med overskrifter som «Sverige: Foreleser må kvotere inn feministisk teori i undervisning om høyreorienterte tenkere».

Først som sist skal det sies at Butler er vel så nært en akademisk superstjerne som man kan komme og slettes ikke noen som trenger å bli «kvotert inn» på pensum i et fag ved universitetet i Lund. Den saken bør være grei nok.

Likevel sendte Mårten Torson Lindberg, den andre av de to kurslederne til faget som har vært gjenstand for debatt, en mail til Butler hvor hun ble spurt om sine meninger til en påstått praksis hvor hun blir tvangskvotert inn ved Universitetet i Lund. Mailkorrespondansen, eller deler av den, ble så inkludert i en artikkel med artikkelforfatterens egne innspill og publisert i avisen Kvartal. Der skriver han at kurset bygger på primærkilder og «litteraturen mestadels är skriven av män verksamma under sent 1700-tal till tidigt 1970-tal.» I denne blir målsetningen om 40 % kvinner på pensum også gjentatt, i tillegg til en påstand om at «(r)egeringen har dessutom slagit fast att samtliga svenska universitet och högskolor ska genomsyras av «gender». Samma regel finns på flera andra lärosäten.» Torson Lindbergs artikkel får overskriften «Judith Butler om genuskonflikten i Lund: «Metoden är förkastlig»». Atter igjen gjør «som man roper får man svar» seg gjeldende, og kommentarene fra Butler tar utgangspunkt i premisser gitt av den ene av foreleserne som ikke nødvendigvis fremstiller situasjonen riktig. Jeg skal kommentere dette nærmere mot slutten av denne teksten.

For det andre, skal det sies, så har universitetet allerede gått ut og sagt at dette med feministkravet bare er tullball. De har en retningslinje på at det skal som regel være 40 % kvinnelige forfattere på pensum – men ikke at dette nødvendigvis må være feminister slik mange overskrifter så kreativt antyder. Sammenblandningen mellom kvinnelige forfattere og feminisme, lik den i overskriften i den norske artikkelen, er alvorlig nok for seg og legger opp til rene konspirasjonsteorier med et høyreekstremt anstrøk. Det er jo interessant nok i seg selv. Målsetningen med kjønnsbalanse er uansett en rimelig målsetning, da det er et faktum at kvinnelige forfattere ofte blir satt til side, men det er heller ikke et absolutt krav. Finnes det ikke nok kvinner som har skrevet om et emne så gjør det ikke det, og det er selvsagt ikke noe problem. Historisk sett har ikke kvinner hatt samme tilgang til akademia som menn, og det er derfor også naturlig at det ikke eksisterer så mange tekster forfattet av kvinner opp til nyere tid. Dette er nettopp rasjonalet bak målsetningen med kjønnsbalanse. Det handler om å få et perspektiv på hvordan kvinner også har bidratt som handlende subjekter i den historiske utviklingen og ikke bare deres rolle som historiske objekter. Dette rettferdigjøres med at det helt enkelt er kunnskaper vi har store hull i. Det er altså av historisk interesse og ikke politisk.

Men la oss derfor ta den bloggende foreleserens påstander for god fisk inntil videre. La oss si at saksfremstillingene i norske Aftenposten medfør riktighet og at «(f)aget han underviser i, handler om det moderne samfunnets kritikere fra den politiske høyre- og venstresiden på slutten av 1800-tallet og starten av 1900-tallet, for eksempel fascistiske tenkere». I samme artikkel parafraserer Aftenpostens journalist Ringmar på at «(p)roblemet som oppsto var at det ikke finnes mange primærkilder skrevet av kvinner» og siterer han direkte på at de fleste av «kvinnene» som «uttrykte seg skriftlig på den tiden, var progressive og liberale».

For å bøte på dette hevdet Ringmar at han la opp anarkisten Emma Goldman på pensum, siden hun «i likhet med fascistene» også aksepterte vold som politisk strategi, samt et leserbrev fra en kvinne som motsatte seg stemmerett for kvinner.

I Sverige pleier man å harselere over Vera Oredsson, som kom med de hvite bussene til Sverige i 1945 og har vært aktiv nazist siden da, faktisk var Sveriges første kvinnelige partileder. Hun overtok nemlig som leder for Nordiska Rikspartiet i 1975, da hennes ektemann Göran Assar Oredsson som tidligere ledet partiet hadde blitt syk. Dette var riktignok på midten av det røde 70-tallet og har sånn sett lite med tidlig 1900-tallets kritikere av det moderne samfunnet å gjøre. Men det står i alle fall i kontrast til de mange fremstillingene om det kjønnskvoterte feministhelvetet Sverige ofte blir fremstilt for å være. Kontrasten er også et gjennomgående paradoks som preger nazismen og fascismens historie.

Selv om sammenligningen mellom Goldman og fascistene er provokativ og leserbrevet fra en kvinne som motsetter seg kvinnelig stemmerett er kverulerende, så har han rett i at det kanskje ikke er så mange kvinnelige fascistiske og prefascistiske tenkere. Men der var faktisk noen og til gjengjeld har de også vært tilstrekkelig viktige for mytedannelsene i fascismen/nazismen for å fortjene omtale. Det er dessuten mer enn nok av dem til å lage et pensum i et eget fag om kvinnelig innflytelse på fascismen hvis man så skulle ønske det.

Historisk eksisterer det en del kvinner som har øvd direkte og indirekte innflytelse på nazismen og fascismen og som slettes ikke bør reduseres til passive ofre for bevegelsene, slik tidligere historieskrivning gjerne har gjort. Selv om dette kan betraktes som en feministisk kritikk, så er det samtidig også en kritikk av premisser som står i gjeld til feministisk teori: patriarkatet som fascismens underliggende paradigme. I en sidenote kan man her si at Butlers teorier dermed ikke er helt malplasserte heller. Kvinner bidro aktivt til fascismen og deres rolle bør derfor også være gjenstand for studier av fascismen.

Mest kjent er kanskje Elisabeth Förster-Nietzsche som i samarbeid med Heinrich Köselitz skrev om og tilpasset store deler av sin bror Friedrich Nietzsches tenkning til en nazistisk forestillingsverden i Vilje til makt, som dessuten ble et sentralt begrep hos Adolf Hitler. Förster-Nietzsche etablerte Nietzsche-Archiv i weimar. Boka har et forord forfatttet av henne og store deler av redigeringen og innsamlingen av materiale for å skape en «Nazi-Nietzsche» sto hun for. Hun var så viktig at Hitler til og med kom i hennes begravelse. Den dag i dag tror folk at Nietzsche var en slags pre-nazistisk filosof og det er takket være de vrange fremstillingene fra søstra.

En annen som ofte blir trukket frem i nazistisk sammenheng er Madam Helena Blavatsky og hennes teosofi. I likhet med nazifiseringen av Friedrich Nietzsche kan nok dette sies å være urettferdig mot Blavatsky, men hennes teorier blir de facto trukket frem som en historisk forløper til nazistisk okkultisme, ariosofi, Thuleselskapet og lignende ting. Til dette kan man si at idéhistorien er like mye en historie om vranglesninger som lesninger, som når Ringmar setter et likhetstegn mellom Goldmans og fascistenes respektive syn på vold.

Når man først tar opp okkultisme og arisofi så skal det sies at det ikke er mangler på mystisk-nazistiske referanser i fascismens historie. Savitri Devi, født Maximiani Julia Portas (1905 – 1982), er en annen relevant kvinnelig fascist, som kanskje har spilt en større rolle for den fascistiske bevegelsen i dag enn da. Like fullt burde hun være mulig å få opp på et pensum i et fag som omhandler fascistiske tenkere. Hun anså nok også seg selv å tilhøre den intellektuelle arven etter blant annet Blavatsky. Etter et besøk i Palestina i 1929 begynte hun å omtale seg selv som nasjonalsosialist og i 1932 flyttet hun til India for å finne røttene til den ariske kulturen. Der konverterte hun til hinduismen, tok navnet Savitri Devi og virket som spion for aksemaktene. Ved siden av å avlegge en doktorgrad i filosofi begynte hun skrive en rekke bøker og pamfletter deriblant «A Warning to the Hindus» (1936) hvor hun angrep det hun mente var jødisk-kristne innflytelser i landet. Hun øvde dermed en ganske stor innflytelse på indisk nasjonalisme. Vil man snakke om veganisme, dyrevern og dypøkologi innen rammene av fascismen så er hun dessuten en nøkkelfigur.

Leni Riefenstahl kunne fint vært lagt opp på pensum også, lest og sett på sammen med for eksempel Joseph Goebbels taler. I sin tid ble hun regnet som en av de store filmregissørene, men på grunn av sin propagandainnsats for det tredje riket ble hun pariah etter krigen. Hennes filmer, som Sieg des Glaubens (1933), Triumph des Willens (1935), Olympia – Fest der Völker (1938) og Olympia – Fest der Schönheit (1938), var definitivt av stor betydning for den nazistiske mytedannelsen.

Også i Skandinavia finner man flere kvinner som spilte en rolle for de nazistiske og fascistiske miljøene, bevegelsene og partiene. Disse var riktignok i minoritet og utgjorde sjelden mer enn en tiendel av partimassen. Selv om de bare unntaksvis fikk sentrale roller i partiet så fylte de en del viktige funksjoner.

Halldis Neegaard Østbye, også kjent under pseudonymet Irene Sverd, er som daværende leder for kvinnehirden og redaktør for Fritt folk relevant i denne sammenhengen. Hun ble riktignok ekskludert fra viktige verv da krigen brøt ut på grunn av at hun var kvinne, men hun hadde likevel en nokså viktig ideologisk innflytelse. Neegaard Østbye har til og med blitt beskrevet som noe av en ledende antisemittisk ideolog i kulissene av partiet.

Hun skrev dessuten svært mye, deriblant den offisielle NS-fortellingen «Nasjonal samlings historiske kamp», en bok om Vidkun Quisling, samlet alle hans taler og skrev flere antisemittiske bøker om «jødemakt». De sistnevnte er viktige for å forstå antisemittismens rolle i Nasjonal Samling, et fenomen som gjerne blir underspilt av tidligere medlemmer av partiet som ser seg tjent med slik historierevisjonisme. Hennes brev «Ang. jødespørsmålet» sendt til ministerpresident Quisling 7. oktober 1942 burde slå hull på disse forsøkene til hvitvasking.

Kvinneforbundet Kristina Gyllenstierna var helt sentralt i den svenske fascismen. Navnevalget til foreningen avslører en mytologi hvor kvinner blir tilskrevet en sentral rolle som aktive subjekter i historien. Den historiske Kristina Gyllenstierna er en av Sveriges mest berømte kvinner. På 1500-tallet ledet hun den svenske frigjøringskampen mot Danmark, organiserte det svenske forsvaret og førte en kamp som ble avsluttet med massehenrettelsene kjent som Stockholms blodbad. Gyllenstierna har for ettertiden blitt et sentralt navn i nasjonalistiske og fascistiske kretser, hvor hun blir fremstilt som en nasjonalistisk heltinne.

Innenfor konteksten av forbundet Kristina Gyllenstierna kan advokat Hilma Hansegård nevnes som ofte har blitt omtalt som den kvinnelige nazistiske ideologen. I likhet med mange andre kvinner utgjorde også hun et paradoks innenfor den nazistiske bevegelsen: I flere av sine mange tekster agiterte hun for det hellige ekteskapet, men selv forble hun ugift. Som advokat hadde hun spesialisert seg på skillsmissesaker. Hun fikk heller ingen barn, til tross for at barnefødsler var kvinnenes viktigste rolle. Hun hevdet kort sagt at kvinnenes plass var i hjemmet, selv om hun selv var yrkesaktiv. Selv om hennes tekster omhandlet kvinnenes rolle og funksjon i nasjonalsosialismen, så etterlevde hun ingen av disse kravene selv.

Nora Torulf som også var sentral i miljøet Kristina Gyldenstierna skrev flere pamfletter og manualer og hadde ansvar for kvinnespørsmålene i den nazistiske avisen Vägen Framåt.

Annie Åkerhielm var en kvinnelig forfatter og nazist som var svært produktiv frem til og med krigsslutten. Hun var svært populær i sin tid. Hun skrev bøker, skuespill, avisartikler om konservativisme, kvinnefrigjøring (motstander) og om nazismen deriblant «Ödets man: några tankar om Hitler och hans folk» (1938).

Erik von Rosens (kjent svensk navn på nazi-kartet) svigerinne Fanny Willamovitz-Möllendorf skrev flere artikler i forskjellige kvinnemagasiner om Adolf Hitler som hun hadde møtt ved flere tilfeller. Hennes artikler handlet også om kvinner og deres rolle i nasjonalsosialismen.

Blant overklassenazistene kunne man se mange kvinnelige ansikter, deriblant grevinnen Lilli Hamilton som drev «Hjälpkommitten för tyska barn». Etter krigen ble hun holocaustbenekter.

Andre interessante kvinner i en slik sammenhang er prinsessa Sibylla, som i likhet med mange andre i den svenske kongefamilien tilhørte en overklassenazistisk elite, skjønt det er virkelig politisk ukorrekt å diskutere i Sverige.

Også i Der Angriff og Völkische Beobachter (og enda tidligere Münchener Beobachter) ble det trykket artikler forfattet av kvinner. Noen av disse kunne sikkert kastet lys over nazismen og kvinnenes rolle i bevegelsen. Kanskje eksisterer det til og med noen kvinner som skrev Hitler-hyllester i det Hitler-vennlige Aftenposten? Syns ikke man trenger å være så politisk korrekt at man styrer unna disse…

Så var det sekundærlitteraturen da selv om Ringmar har sagt at kurset er et studie i primærkilder. Noen av Sveriges fremste eksperter på nazisme og fascisme er kvinner, deriblant Helene Lööw, som har skrevet svært mye om emnet. Anna-Lena Lodenius er kanskje den journalisten som har jobbet mest med temaet, men også journalisten Lisa Bjurwald har skrevet en god del om emnet og foreleseren kunne sikkert funnet noe derfra da hun har skrevet en bok som handler om nazistiske kvinner, «God dag kampsyster» (2009).

Nå har jeg vist at hvis viljen er tilstede så kan man fint kunne lage et pensum til et emne om fascistiske «tenkere» og samtidig holdt seg innenfor en målsetning om 40 % kvinnelig representasjon. Men så var det dette med å ta foreleserens påstander for god fisk da og redegjørelsen over gir en viss grunn til å tro at man kanskje ikke skal det. Et kjapt Google-søk på Erik Ringmar forteller om en akademiker som tidligere har opplevd seg selv som et offer for lignende ytringsfrihetsknebling ved andre universiteter han har jobbet ved. Det er altså et mønster, som i det minste frister til en nærmere gransking av påstandene han kommer med. Spesielt når disse blir gjentatt i Norge, for å piske en allerede utslitt kjepphest om «svenske tilstander».

Jeg har derfor tatt kontakt med Pernilla West som sitter som studentrepresentant ved Institutionsstyrelsen för Statsvetenskap i Lund, altså den samme studenten som har fått rollen som autoritær og yttringsfrihetsfiendtlig aktør i denne saken. Hennes side av saken er en ganske annen og det god grunn til å tro at hun taler sant.

Hun forteller meg at «Erik Ringmar har fått styra vad debatten handlar om («kvotering» av litteratur) och därmed också fått sprida falsk fakta om kursen diskussionen handlat om». Problemet her er at studentene som har meldt seg på faget slettes ikke har meldt seg på et fag som skal omhandle fascisme, eller fascistiske tenkere, men et langt bredere kurs som var det eneste tilgjengelige for studenter som har politisk teori som hovedområde. Leser man kursbeskrivelsen av det aktuelle faget «Det moderna samhället och dess kritiker» så er dette på ingen måte en urimelig tolkning. Tvert imot fremstår det som fullstendig urimelig at dette kurset bare skal handle om fascistisk tenking.

I dagens samhälle finns det stor uppslutning kring upplysningstidens ideal om rationalism, universella värden och mänskliga rättigheter. Vi tror i allmänhet att människan kan kontrollera både historien och naturen och att vi gör ständiga framsteg. Genom revolutionerna i Frankrike och USA i slutet av 1700-talet kom dessa idéer att bli till politiska program som snart omfattades av nästan alla. Men upplysningstidens och revolutionernas ideal hade också kritiker och kritiken har fortsatt in i vår tid.

I den här kursen är det dessa kritiker som studeras: romantiker, konservativa, reaktionärer, men också radikaler och revolutionärer. Det är en kurs i politisk idéhistoria, med ett fokus på texter producerade av olika politiska tänkare, men idéerna diskuteras också i sitt historiska och sociala sammanhang.

Dette er ikke beskrivelsen av et kurs som eksklusivt handler om fascisme. Det er et tilbud om et kurs som riktignok til dels kan omhandle fascisme, men også sosialisme, kommunisme, anarkisme, konservativisme og en drøss av politisk-religiøse tekster innenfor både protestantisk, katolsk og jødisk tradisjon.

Videre sier West at «Erik Ringmar vill gärna låtsas att kursen handlar om fascism, kanske för att det gör det lättare för honom att «komma undan» från att använda kvinnliga författare eller för att han helst önskat att han kunde ha en kurs om bara fascism». Hun sier også at hun stiller seg tvilende til at et kurs som bare omhandlet fascisme ville blitt godkjent i det hele tatt. Hun hevder at på tidspunktet for studentenes oppmelding i faget så var det bare 16 % kvinnelige forfattere på pensum, deriblant Judith Butler som senere ble tatt bort av Ringmar uten noen begrunnelse. Når studentene meldte seg opp i faget trodde de altså at de kom til å få lese henne. De har helt enkelt følt seg lurt til å melde seg opp i et kurs som er et helt annet enn det som ble annonsert.

West forteller også om målsetningen om 40 % tekst forfattet av kvinner på Institutionsstyrelsen för statsvetenskap ved Lunds universitet: «Har du mindre än 40% text skriven av kvinnor i litteraturlistan för din kurs så ska du motivera varför». Hun forteller at Ringmar da allerede fra før hadde en godkjent litteraturliste med 84 % menn og 16 % kvinner, men i tillegg valgte å fjerne Butler og på et tidspunkt hvor kurset allerede hadde startet. Dette står i ganske skarp kontrast til påstandene om et ufravikelig krav og tvang om 40 % kvinner på pensum. Poenget til West og studentene i faget er at dette ble gjort etter at studentene allerede hadde meldt seg opp i faget. Derfor tok hun opp dette på styremøte og fikk medhold i at han ikke skulle få lov til å endre pensumlistene så tett innpå kursstart.

En måned etter dette opplever hun som studentrepresentant å bli hengt ut på Ringmars private blogg og at han der presenterte historien uriktig. Det han skrev der ble senere plukket opp av den liberalistiske debattanten Ivar Arpi som videreutviklet dette til en misvisende artikkelserie om «genus som överhuvud på Lunds universitet». På mistenkelig kort tid ble den samme kjernefortellingen plukket opp i en lang rad aviser både i inn- og utland. Arpi hadde sett seg nødt til å forfatte engelskspråklige artikler om den samme saken. Her er vi startfasen på noe som ligner på ren og skjær kampanjejournalistikk, som blant annet Aftenposten og Akerhaug i Norge har slengt seg med på. Flere av de som valgte å omtale West med fullt navn, altså henge henne ut, har også gjort et poeng av hennes politiske tilhørighet samtidig som de flagger seg selv som ytringsfrihetsforkjempere og bare det. Det er ganske uærlig.

Den liberalistiske propagandatanken Timbro publiserte ikke uventet en tekst hvor det blant annet ble hevdet at Universitetet i Lund anså at kjønnet på forfattere var viktigere enn hva forfatteren sa. Også i denne teksten blir studentrepresentanten Pernilla West hengt ut med fullt navn.

Til tross for at påstandene som Ringmar kom med på sin blogg, og som ble videreutviklet av Arpi i hans artikler og resirkulert på den liberalistiske tenketanken Timbro, har blitt tilbakevist av dekanen ved universitetet så fortsetter disse påstandene å spre seg utover Sveriges grenser.

Sist ut var et kreativt intervju med Butler, som tok avstand fra praksisen slik hun fikk det beskrevet av den andre foreleseren i faget. Altså en beskrivelse som både dekanen ved universitetet og den uthengte studentrepresentanten allerede har tilbakevist som virkelighetsfjern, men som de to foreleserne fortsetter å insistere på. Her kan det også nevnes at sjefsredaktøren til Kvartal, som heter Paulina Neuding, i tillegg til å være en kjent svensk liberalistisk debattant også er gift med Torson Lindberg som gjorde intervjuet med Butler.

Uthengingen av West har ført til at hun har mottatt sjikanøse kommentarer. Under en kommentar til saken på hennes egen vegg skriver en person «Du är ingen akademiker, du är en hjärndöd feminazi som borde sluta ljuga och börja begå. Det gäller alla som sympatiserar med fi». Det er selvsagt ubehagelig, spesielt når premissene ikke stemmer en gang. Likevel fortsetter forskjellige liberalistiske debattanter å viderformidle fortellingen, som om det var sant, og bygge opp om mytene om et autoritært feministkontrollert akademia som undertrykker sannhet med politisk korrekte dogmer.

Definitivt interessant i disse «fake news»-tider og kanskje interessant på pensumlisten til et fremtidig kurs hvor fremtidige studenter vil se tilbake på vår nåtids tangens med den autoritære tenkningen?

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.