Eksisterer det et norsk brunvenstre?

I teksten Ytringsfrihetsfundamentalisme og brunvenstre så vi at begrepet «brunvenstre» hadde oppstått i en særdeles infisert debatt i forbindelse med krigen i det tidligere Jugoslavia. Begrepet, slik det ble brukt den gang, var både usaklig og ondskapsfullt. Likevel har det hatt noe selvoppfyllende profetisk ved seg. Det finnes individer og grupperinger som en gang tilhørte venstresida, på hvilke et slikt begrep kan gjøre seg gjeldende. Det er en antiimperialistisk fløy som har gitt opp troen på sosialismen og som forfekter innvandringsfiendtlighet, antisemittiske konspirasjonsteorier og stiller seg på lag med folk som Marine Le Pen, Jimmie Åkesson, Donald Trump, Vladimir Putin, Sylvi Listhaug og andre som de mener skuer inn i folkesjela på en eller annen måte. Dette til høyresidas store glede, naturligvis, siden dette kan bli brukt som slagtre mot venstresiden for øvrig.

Nettstedet Document.no har flere ganger brukt begrepet brunvenstre om enkelte individer og grupperinger på venstresida. Egentlig er det jo noe smått ironisk over dette, siden samme brunvenstre burde være nære allierte i mange spørsmål. I artikkelen «Brunvenstre gjør entré i Ny Tid» skriver Hans Rustad at den norske avisen Ny Tid har gitt spalteplass til den svenske antisemitten Lasse Wilhelmsson. Den gang var det for så vidt riktig, hvis man ser bort fra at Wilhelmsson slettes ikke identifiserer seg med venstresida i dag. Men har Norge et eget «brunvenstre»? Ja, det har vi faktisk, selv om også de ofte betrakter seg som noe annet enn den venstresida som faktisk eksisterer i dag.

LES OGSÅ: Antisemittisme på Litteraturhuset

Trond Andresen og hans skilt
De siste dagene har det vært en debatt i forbindelse med en tekst forfattet av Trond Andresen, førsteamanuensis i kybernetikk ved Norges Teknisk Naturvitenskapelige Universitet (NTNU). I kommentaren, trykket i Klassekampen, skriver Andresen at han ville stemt på Front National i andre valgomgang hvis han bodde i Frankrike. Dette etter å ha forsvart Le Pens politikk ved flere anledninger på sosiale medier. Det er ikke helt ulikt den støtte vi så Jan Myrdal gi til partiet i teksten «Ytringsfrihetsfundamentalisme og brunvenstre». Dette førte til at redaktør Bjørgulv Braanen sendte Andresen en epost, hvor han informerte at han fra nå av ble tatt bort som fast skribent for den delen av avisen. Braanen begrunnet dette med at han ikke kunne ha skribenter som ga sin støtte til Marine Le Pen som faste skribenter.

Tidligere har den samme Andresen gjentatte ganger møtt opp i Trondheims 1. mai-tog med et hjemmelaget skilt. På det har han skrevet «Det stadige gnålet om antisemittisme er en avsporingstaktikk (og begynner å bli oppbrukt)». Flere aviser har omtalt skiltet som antisemittisk, og en bred venstreside fra Rødt, Sosialistisk Venstreparti, Palestinakomiteen til Fellesforbundet har markert resolutt avstand. Det er ikke tilfeldig at både Andresen og hans medsammensvorne, Hans Olav Brendberg, står uten verv og utenfor partier og organisasjoner etter å ha blitt kastet ut eller meldt seg ut i sinne gang på gang. Fra sitt hjemdistrikt møtte Andresen motbør både fra Snorre Valen (SV) og Ronny Kjelsberg (Rødt) i forbindelse med teksten på skiltet. I tillegg ville Boye Ullmann (Rødt og Fellesforbundet) kaste Andresen ut av partiet. På den andre siden har Andresens en liten og marginal gruppe støttespillere som har sett på anklagene som et bevis for at han har et poeng.

Isolert sett har Andresen med støttespillere faktisk et poeng. Når debatten om antisemittisme blir til en debatt om teksten på et skilt så har noe glippet. Det er et taktløst, malplassert, unødvendig, utrivelig og ganske kjipt skilt. Man kan si mye om skiltet, men i seg selv er det ingenting ved skiltet som er antisemittisk, selv om det kan sies å bagatellisere problemet med antisemittisme. Det er dessuten noe banalt kunnskapsløst over å gjøre dette til en debatt om hvorvidt selve skiltet er antisemittisk eller ikke. Likevel bærer skiltet et budskap og kan ikke umiddelbart isoleres fra mannen som bærer rundt på det: «If it walks like a duck and quack like a duck…».

LES OGSÅ: Er det kommunazismeteorien det her børstes støv av?

Når jødehat blir arbeidernes kamp
Andresen får dessuten høste flere poenger, når debatten om skiltet blir generalisert til en debatt om et antisemittisk symptom på venstresida, slik Suzanne Aabel gjorde det med artikkelen «Når jødehat blir arbeidernes kamp».  Andresens tilstedeværelse under toget omtalte hun slik: «Dette er essensen i godt gammeldags jødehat. Og konspiratorisk gruppetenking. Hvilket for øvrig er diametralt motsatt av solidaritetskamp og arbeiderbevegelse». I samme artikkel hevder hun at antisemittismen stikker ekstremt dypt, at ikke-jøder bagatelliserer den, og at antisemittisme og konspirasjoner rettferdiggjøres av palestinsk frigjøringskamp på deler av venstresida. Deler av venstresida anklages for å forgifte brønnen, noe man saktens kan være enig i når det gjelder Andresen og hans lille klan. Men hun begår dessverre samme feil selv, når hun snakker om arbeiderbevegelse og solidaritetskamp i samme vending som problemet med antisemittisme. Det er like intellektuelt uredelig og ganske vemmelig å bruke en overskrift som «Når jødehat blir arbeidernes kamp». Det er faktisk ikke tilfelle. Jødehat er ikke arbeidernes kamp. Derimot er kampen mot jødehat, muslimhat og rasisme arbeidernes kamp. Aabels tekst gjorde dessverre ikke annet enn å føye inn seg i serien «gnål om antisemittisme».

For det finnes uten tvil gnål om antisemittisme. Israel har mange politikere som kunne vunnet verdensmesterskap i denne øvelsen. Liberale debattanter i både Sverige og Norge kunne stilt meget godt også. Når man leser at en svensk liberal kronikør skriver at Marx tekst «Om jødespørsmålet» (1843-44) har påvirket venstresidens antisemittiske retorikk i dag. Da vet man at vedkommende verken har lest eller forsøkt å forstå hva Marx skrev. Når legitime bekymringer for palestinernes situasjon i Gaza og på Vestbredden blir omtalt som antisemittisme – ja, da er det uttrykk for rent og skjært gnål. Ofte er anklager om antisemittisme fullstendig usaklig og uten grunn, men noen ganger blir den også fremsatt med svært god grunn. Det er farlig å avskrive antisemittisme som gnål, fordi det åpner døren for noe som er veldig farlig. Selvfølgelig er antisemittismen mest farlig for jøder, men den er også spesielt farlig for venstresida.

Antisemittismen skal bli tatt på alvor, ikke minst når man støter på den på en antirasistisk venstreside. Den antirasistiske kampen er en helhetlig kamp og det handler om å holde sin politiske tradisjon fri for slikt grums. Det har ikke deler av venstresida klart like bra bestandig. Ofte fordi vi tenderer å avskrive det som gnål fra ikke-lesekyndige liberalere som i neste omgang langer ut med beskyldninger om at venstresida støtter Nord-Korea, Pol Pot og har kollektiv skyld i Holodomor. Antisemittisme er uforenlig med sosialistiske analyser og et verdensbilde hvor solidaritet, frihet og likhet er honnørord. Dette innså allerede Karl Marx og Friedrich Engels som begge langet ut mot antisemittiske analyser som eksisterte blant de samtidige utopiske sosialistene. Se for eksempel Engels tekst «Anti-Dühring» for mer om dette. Selv om ikke alle på venstresida har dratt i riktig retning hele tiden så har venstresida som helhet markert at antisemittisme er uakseptabelt gang på gang.

Presentasjon av miljøet
Men debatten om venstresida og antisemittismen opp igjen flere ganger i forbindelse med Andresens skilt. Hvert år er det nødvendig å repetere en bit av en historie som alle kjenner på nytt og samtidig oppfriske minnet om hvorfor en venstreside allerede har markert avstand til dette miljøet. I en bloggpost skrev ekstremismejournalisten Øyvind Strømmen følgende etter en debatt med Ronny Kjelsberg som hadde reagert negativt på omtalen av Trond Andresen som «eks-RV-ar»:

Difor er ikkje det å omtala Trond Andresen, som spreier antisemittiske konspirasjonsteoriar, som eks-RV-ar “en subtil anklage”, slik Kjelsberg ser ut til å tru. Det er – for det fyrste – akkurat det han er og – for det andre – rimeleg vesentleg for å kunna plassera Andresen politisk. Andresen er ikkje høgreekstrem. Han er marxist.

Denne posten forfattet Strømmen oktober 2011. I samme tekst skriver Strømmen at den såkalte Brendberg-saka dessverre forteller om noen tendenser som er høyst levende på den radikale venstresida. Men er det egentlig korrekt å kalle dette for venstresida?

Når man sprer forestillinger om at jøder som gruppe mangler empati, utgjør en fare for verdensfreden, har skylda for USAs krigføring mot Irak, frydet seg over World Trade Center-bombinga og til og med visste om den på forhånd, og at de har manipulert deler av venstresida til å ta del i antirasistiske kamper og slik utgjør en fortropp for «jødisk makt» uten å vite om det. Da har man tråkket over i et uakseptabelt landskap.

Så langt er nok Strømmen, Kjelsberg og undertegnede enige. Der vi nok er uenige er at dette er så langt fra venstresidas idealer og analyser som en kan komme. Det gjør at miljøet vi tar for oss heller bør betraktes som trojanske hester, som år etter år kaster antisemittisk skitt over en politisk leir som ikke vil ha noe med dem å gjøre og som de heller ikke identifiserer seg med, enn som tendenser på venstresida.

«Så kom det som måtte komme. En ny omkamp i «Brendbergsaken». Prosessen, der Hans Olav Brendberg, ble tvunget til å melde seg ut av RV, på grunn av antisemittisk virksomhet. Nå rir de sammen igjen, Andresen [og] Brendberg».

Slik omtalte den antirasistiske aktivisten Bjarte Møller Bjørge Andresen og Brendberg i en kronikk som var på trykk i Klassekampen for ti år siden. Man kunne kanskje trodd at den debatten var over for lengst, men hvert år blusser den opp på nytt igjen. Den har til og med blitt et fast innslag til 1. mai i Trondheim.

Det norske miljøet, som egentlig er orientert rundt facebookgruppen «Vi som bryr oss om avisa Klassekampen», produserer i veldig liten grad eget antisemittisk materiale. I stedet foretrekker de å spre andre skribenters konspirasjonsteorier om jøder. Dette er stort sett internasjonalt kjente antisemitter som Israel Shamir, Gilad Atzmon, Lasse Wilhelmsson, Ahmed Rami og i forlengelsen også David Duke, William Pierce og Kevin Mac Donald som også ble omtalt i teksten «Ytringsfrihetsfundamentalisme og brunvenstre». På samme måte som Andresens skilt ikke kan betraktes isolert fra mannen som holder det, kan ikke disse personene betraktes isolert når Andresen og hans miljø anbefaler deres tekster som god litteratur for andre. Felles for alle disse såkalt leseverdige skribentene er at heller ikke de har noe med venstresida å gjøre, til tross for at enkelte aktører i Norge ønsker å fremstille det slik. Tvert imot er de fleste av de direkte tilknyttet nazistiske og høyreekstreme nettverk.

De to norske nettdebattantene har en marginal, men nokså intens heiagjeng, bestående av noen titalls personer som ivrig forsvarer og videreformidler materialet som blir anbefalt i Klassekampens støttegruppe. Disse kan sies å tilhøre miljøets indre krets, og flere av dem har administratorrolle i facebookgruppen. Klassekampen har riktignok markert avstand til facebook-gruppen ved flere tilfeller, men har også samarbeidet med disse aktørene andre ganger. Så noen definitiv avstandstaken dreier det seg ikke om. For noen år siden satte Klassekampen en midlertidig stopper for Andresen, etter at han gått ut og oppfordret til boikott av krystallnattmarkeringen i sin facebookgruppe til støtte for Klassekampen. I eposten sendt til Andresen i forbindelse med den siste støtteerklæringen til Marine Le Pen for noen dager siden sier Braanen at Andresen fortsatt er velkommen til å skrive på de andre sidene, men kan ikke lenger bidra til kronikkspalten på side 2.

I en artikkel, på trykk i Klassekampen tirsdag 18. mai 2004, står det at et enstemmig arbeidsutvalg gikk inn for å ekskludere medlemmet Hans Olav Brendberg fra Rød Valgallianse (RV). Noen måneder tidligere hadde Brendberg blitt ringt opp av Torstein Dahle, daværende leder i Bergen, som anmodet ham om å melde seg ut frivillig. I samtalen sa Dahle at flere av Brendbergs innlegg som nettdebattant på KK-forum, en spirituell forgjenger til den allerede omtalte facebookgruppen, var av klar antisemittisk karakter. Dahles kritikk var at Brendberg: «fremmer aktivt Israel Shamirs standpunkter og nettverk» og at han propagerte for å alliere seg med amerikanske høyreekstremister som Lyndon LaRouche og sagt at et antijødisk opprør måtte til for å kaste de herskende klasser. Dette sa Dahle var uforenlig med RVs politiske profil.

Utkastelsen fra venstresida og prosessen
Brendberg avslo å melde seg ut frivillig. En drøy måned senere ble det satt i gang ekskluderingsprosess og eksklusjonsvedtaket er begrunnet med at han hadde spredt rasistiske og antisemittiske ideer i strid med partiets grunnidealer. Dette skapte noen interne protester og en håndfull partikollegaer startet et opprop mot ekskluderingen. En av initiativtakerne til støtteerklæringen var Trond Andresen. Der står det blant annet:

«Han har gjort et stort og i RV-sammenheng unikt arbeid, ved å bringe fram stoff som er lite kjent for de fleste av oss om sammenhenger mellom før-sionistisk jødisk historie og religion på den ene sida, og sionisme og israelsk/jødisk politikk og mentalitet på den andre sida (…) Brendberg har hevdet offentlig (basert på omfattende dokumentasjon) at den jødiske lobbyen i USA har makt og innflytelse over USAs Midtøsten-politikk».

I samme tekst kommer det indirekte frem at RV ikke hadde delt Brendbergs syn på at jødene kontrollerte USAs utenrikspolitikk og at dette, sammen med spredning av antisemittiske ideologer, hadde vært utslagsgivende for eksklusjonsprosessen. På samme tidspunkt var Brendberg også medlem i Arbeidernes Kommunistparti (AKP), som hadde følgende reaksjon på at han hadde spredt antisemittiske konspirasjonsteorier:

«Hans Olav Brendberg har reist en diskusjon i forskjellige fora omkring jødenes stilling i verden. Sentralstyret i AKP oppfatter at hans syn fungerer antisemittisk og målbærer konspirasjonsteorier om jødene».

Samme år som eksklusjonsvedtaket ble fattet meldte Brendberg seg ut av både RV og AKP. Under hele prosessen var Andresen en av Brendbergs tydeligste støttespillere. Allerede et år senere skriver Andresen i Klassekampen at han vurderer å melde seg ut av RV på grunn av det han anså var en dårlig behandling av Brendberg. I samme tekst anklager han RV for å mangle evne til å tenke nytt, noe han knyttet eksplisitt til Brendbergs teorier om jøder. Men først i 2009 meldte Andresen seg ut av partiet, med begrunnelsen at det var et «rett og slett dårlig intellektuelt verksted». Som Rødts partisekretær, Mari Eifring, forteller i Dagbladet i etterkant av Aabels tekst at Andresen ville blitt hevet ut av partiet om han ikke hadde meldt seg ut selv.

Videre kritiserer Andresen partiets medlemmer for «å vokte over »allerede vedtatte sannheter», og de reagerer til dels voldsomt med »forsvar» mot upassende tanker eller innspill. Dette har (Andresen) erfart i sak etter sak». I samme tekst kommer det frem at den motbør han hadde opplevd etter å ha startet en debatt om jødedom og antisemittisme, også var medvirkende faktor til utmeldelsen.

Miljøet har vært aktiv i forsøk på å introdusere antisemittiske ideer, og annet konspirasjonsteoretisk grums, for et norsk publikum. Dette gjelder ikke minst Brendberg og Andresen, som begge to har stått i front for å få internasjonale antisemitter til å tale i forskjellige fora, oversette deres skrifter til norsk og anbefale litteraturen som viktig for å forstå «jødeproblemet».

Opprettelsen av KK-Forum
KK-forum ble opprettet 1996 i av Andresen i forbindelse med en konflikt i Klassekampen samme år. Brendberg var lenge ikke med i forumet, men Andresen spredde ved flere anledninger hans tekster i gruppa. I forumets første seks år var det et vidt spekter av ulike diskusjoner, og det har ikke lyktes undertegnede å finne innlegg av antisemittisk art før angrepet mot World Trade Center og Pentagon, 11. september 2001. Det virker som angrepene den skjebnesvangre dagen og spekulasjonene rundt disse hendelsene har vært utslagsgivende for disse forestillingene.

Det er vanskelig å si eksakt når de startet med disse teoriene, men det er neppe uriktig å sette det i sammenheng med de konspirasjonsteorier som oppsto etter terrorangrepene på World Trade Center og Pentagon, 11. september 2001. Andresen skrev selv en artikkel om dette i Klassekampen, hvor han insinuerte at israelsk etterretning kjente til terrorangrepet på forhånd, men bevisst unnlot å varsle myndighetene. I en senere diskusjon på Facebook utdyper Andresen at han «anser det som dokumentert at israelsk etterretning viste om det, og fulgte forberedelsene, men unnlot å varsle fordi de sjølsagt hadde interesse av at dette skulle skje».

Denne måte å tenke på er typisk for den konspiratorisk anlagte. Man kan ikke slutte fra at en etterretningstjeneste har informasjon om et nært forestående terrorangrep til at de ønsker at terrorangrepet skulle bli utført, bare fordi de ikke videreformidlet informasjonen. Langt mer sannsynlige forklaringer er intern systemsvikt, mistolkning av informasjonen og manglende reell innsikt i hva som var i ferd med å skje. I stedet tilskriver Andresen etterretningstjenesten hva man kan kalle onde hensikter.

KK-forumet er for øvrig lagt ut på nettsidene til Norges Teknisk og Naturvitenskapelige Universitet (NTNU), noe som ikke er helt uproblematisk da forumet inneholder flere tekster med grov antisemittisme. I realiteten betyr dette at NTNUs nettsteder i dag er en plattform for å spre antisemittisk og nazistisk propaganda. På KK-forum ble det innført en spesiell regel kalt «Lex Brendberg» som i praksis forbød andre forumdeltakere til å konfrontere Brendberg for antisemittiske uttalelser. Den samme praksisen har Andresen også innført i facebookgruppen, hvor taket for spredning av antisemittisme er høyt, men konfrontasjon er lavt. 

Brendberg tok nivået i facebookgruppa til et nytt lavmål da han for en uke siden spredte et intervju fra propagandakanalen til den notorisk voldelige naziorganisasjonen Den Nordiska Motståndsrörelsen.

Israels psykdom
I teksten «Israels psykdom» fra januar 2009 hevdet Andresen at den israelske utenriksministeren og landets ambassadør i Norge «lider av en svær psykisk mangel som de deler med flertallet av jøder i Israel (…): De klarer i liten grad å føle medlidenhet med andre enn egen gruppe». Bakgrunnen for beskyldningen er at de to, i likhet med flertallet av jøder i Israel, støttet bombing og invasjon av Gaza i 2008/2009. Andresen mener det er greit å snakke om «tilbakestående» trekk ved muslimske samfunn basert på «vitenskapelig antropologi» og at det derfor også må være relevant å diskutere et jødisk «merverdighets-kompleks». Selv om Andresen mener «det vil være naivt å appellere til Israel og flertallet av verdens jøder om palestinernes lidelser» sier han at det rette vil være å «si til jøder i Israel, USA og ellers at mange i din etniske gruppe har et alvorlig empati-problem». Dette beskriver han som «et nødvendig tilbud om hjelp til sjølinnsikt».

Andre tekster om jøder skrevet av Andresen
På sin facebook-side lanserer Andresen en lignende strategi for å løse Palestinakonflikten. Vanlig politikk kan ifølge ham umulig fungere da «den globalt organiserte sionismen og dens støttespillere har for stor makt». Derfor vil han fortelle jøder at deres folk lider av både gruppeparanoia og overdreven selvsentrering. Videre skriver han at: «Den organiserte sionismen» frykter at dette vil føre til at «jøder i masseomfang (…) begynner å betrakte sin egen gruppe på linje med andre mennesker».

I et annet innlegg argumenterer han en overdreven begeistring for jøder i samfunnet fører til antisemittisme. Andresen sier at det er greit at folk spør tilfeldige muslimer hva de synes om islamsk fundamentalisme og at et vedvarende press på muslimer alminnelighet også vil føre til redusert islamsk fundamentalisme. Slik mistenkeliggjøring på etnisk/religiøst grunnlag trenger vi mer av ifølge Andresen, men at vi også må rette den mot jøder. Holder man jøder i Norge, og andre land, ansvarlige for Israels handlinger så vil disse skape et press på Israel og israelske jøder og slik løse konflikten.

Andresen, Brendberg og Linstad
På facebook har Andresen lagt ut en tekst av Brendberg hvor sistnevnte tar Trond Ali Lindstad og hans tekst «Vi må være kritiske til jøder» i forsvar. Lindstads tekst, sammen med andre uttalelser, førte til at Lindstad ble fratatt kongens fortjenstmedalje like etter at den ble ham tildelt. Lindstad tilhører ikke samme miljø, men gjennom foreningen «Venner av Jerusalem/Al Quds» sto han for invitasjonen av den antisemittiske jazzmusikeren Gilad Atzmon til Oslo. Trond Ali Linstad og «Venner av Jerusalem/Al Quds» har tidligere arrangert «Solidaritetsmarkering for palestinere» sammen med en gruppe som kaller seg «Boikott Israel, Fri Palestina».

Hovedtaleren under arrangementet ble omtalt som «den jødiske rabbineren» Yisroel Dovid Weiss, som kommer fra en liten jødisk antisionistisk sekt ved navn Neturei Karta. Weiss har tidligere deltatt på tvilsomme konferanser som «International Conference to Review the Global Vision of the Holocaust» i Iran 2006, hvor holocaustbenektelse var et nøkkelord. Til arrangementet i Iran komo også folk som den tidligere Ku Klux Klan-lederen og nazisten David Duke samt Ahmed Rami.

Den andre taleren, Rabbi Beck, også fra den samme sekten, har lagt ut artikler på Neturei Kartas nettsted, hvor han lar seg intervjues av en viss Patrick Harrington. Dette illustrerer hva slags grupper som er interessert i Neturei Kartas prosjekt, da Harrington selv var en lederskikkelse i det tredjeposisjonistiske National Front (britisk fascistparti). Harrington var for eksempel partiets utsendning til Libya og gjest hos Ghadaffi. I intervjuet med Harrington uttrykte Beck ting som:

«God said that he would allow the Jews to be slaughtered. He would allow their flesh, so speak, to become open to anyone to attack them, so certainly there was a connection in that sense between anti-Semitism, Nazi persecution etc. Because Jews having transgressed these oaths thereby left themselves to such persecution».

Beck går dermed veldig langt i å antyde at jødene selv har skyld for antisemittisme, både i dag, men også historisk. Det aktuelle intervjuet ble publisert gjennom den nyfascistiske tenketanken Third Way Publishing (1991). Neturei Karta gir aktiv støtte til fascistiske grupper. Sitatet som følger stammer fra Jobbiks nettsted hvor de omtaler støtte fra Neturei Karta til arrangementet de holdt sammen med det greske nazistpartiet Gyllent Daggry:

«While the British media was envisioning a «Neonazi gathering», spreading the lie that the real purpose of Gábor Vona’s visit was to hold a trilateral summit with the Greek Golden Dawn party and the British National Party, the event became a huge embarrassment for the leftist liberal propaganda machine, and they haven’t been able to get over it ever since. Before the event, Gábor Vona met the leaders of Neturei Karta, an Orthodox Jewish religious group, who assured Jobbik’s president of their support.

Even though Jobbik has made it clear several times that criticizing the worrying actions of the State of Israel and some international Jewish groups must not be considered as anti-Semitism, the party’s opponents and the international media have often accused the Hungarian radical patriotic party of anti-Semitism. Jobbik has been in contact with the 75-year-old Neturei Karta movement for several years.»

Venstresiden blir misbrukt til å spre hat
Det bør også være problematisk for en venstreside når den misbrukes for spredning av konspirasjonsteorier fra internasjonalt kjente antisemitter. Det er også viktig å påpeke at Israel Shamir, Gilad Atzmon, Kevin MacDonald, Lasse Wilhelmsson, Ahmed Rami, David Duke og William Pierce, selv ikke tilhører venstresiden, men er direkte tilknyttet nazistiske og høyreekstreme nettverk. Et fellestrekk for disse ideologene er at de skriver inn seg i en antisemittisk forestilling hvor det gjennomgående narrativet er påstanden om den sionistiske okkupasjonsmakten (ZOG-teorien). Det er heller sjelden at «ting blir tatt ut av sin sammenheng»  i kritikken mot Brendberg og Andresen er ikke at ting blir, slik de gjerne vil unnskylde seg da sammenhengen de presenterer er gjennomgående antisemittisk. Problemet med at Klassekampen nå har fjerna Trond Andresen som fast skribent er at avgjørelsen ikke har kommet tidligere.