Til ungdommen – vent med å få barn!

Om det handlet om å gjøre seg lekker for et evig familievennlig Krf på full fart ut av den borgerlige folden, vet vi ikke. Men i alle fall brukte statsminister Erna Solberg andre dag av trontaledebatten – hvor regjeringens overordnede problembeskrivelse og løsningsforslag for det kommende Storting presenteres – til å oppfordre norske kvinner til å få flere barn for å redde velferdsstaten.

LES OGSÅ: Ikke la deg lure – Erna Solberg vil både ta fra deg velferden og tvinge deg til å jobbe mer. 

Siden ble dette budskapet gjentatt i et førjulsintervju med DN, før det igjen ble den store snakkisen etter statsministerens nyttårstale om den lave fruktbarheten på 1,64 per kvinne. VG-kommentator Hans Petter Sjøli skrev slik en halleluja-sak om småbarnslivet under tittelen «Lag unger, kjør på». Her var hovedbudskapet at å kombinere barn, karriere, økonomi og andre utfordringer ordner seg. Lett når VG-journalister tjener over 750 000 i året i snitt, og at en profilert kommentator nok ligger betydelig høyere.

Får en et sykt barn, vet vi imidlertid at Solberg forsøkte å tidsbegrense eventuelle støtteordninger, slik at en forelder med helt vanlig inntekt etter hvert ville blitt nødt til å velge mellom økonomisk ruin eller omsorg for eget barn. Samtidig som «paragraf 2c», og med det kvinners rett til selvbestemmelse over egen kropp, ligger i potten før utvidelse til full borgerlig flertallsregjering. Hvilken kvinne vil frivillig bli gravid med slike utsikter?

LES OGSÅ: Julebrev til regjeingen fra en mor som kjemper for pleiepengeordningen. 

I høstens debatt om 2C var ellers barneminister Linda Hofstad Helleland så fraværende at NRK arrangerte en egen sesjon på Dagsnytt 18 for å diskutere hennes fraværenhet. Men hun stilte opp for å diskutere Solbergs nyttårsutspill. I god, upartisk NRK-stil fikk hun forsvare sine lovede tiltak mot en journalist, en studentleder og en Civita-medarbeider – to tydelige ‘godt til høyre for sentrum’-stemmer mot to som i kraft av sine posisjoner bør unngå å flagge for tydelig politisk flagg altså. Det ble brukt til å torpedere fornuftige innvendinger mot egen regjerings arbeidslivspolitikk og manglende studiestøtte. Civita-medarbeider Mathilde Fasting er som resten av milliardærenes pr-byrå betalt for å sikre fortsatt «fleksibilisering» av arbeidsmarkedet (les: mer utrygghet) og mindre skatter fra hennes velgjørere (les: dårligere fødetilbud, mindre barnetrygd, dårligere skoler). Den jobben gjorde hun godt ved å prate om fruktbarhetsnedgangen i et femtiårsperspektiv, til tross for en formidabel nedgang i de årene de blå-blå-blå har regjert, fra en moderne topp i 2009 da fruktbarheten under den rødgrønne regjeringen lå så høyt som på 1,98.

Blant temaene som ble tatt opp i Dagsnytt 18-sendingen, var ellers at flere må få barn som student. Som mann kan du uansett se langt etter engangsstønad, og som student har du ikke krav på noe mer foreldrepenger enn de ca 9000 som alle studenter får månedlig. En meget dårlig løsning når alle forstår at en med barn ikke lengre kan nøye seg med boutgifter på 3750 på studenthybelen. Er en litt dårlig med timingen, samtidig som en er blant de ca 60% av studentene som går over tiden, kan Lånekassen også være gjerrig med disse. Hvis en eksempelvis er på tilnærmet normert tid når nyheten om graviditet kommer, så kanskje sliter litt med skrivesperre i påvente av barnerommet som skal males og pyntes (som om man har råd til eget barnerom!), kan en ligge for mye bakpå når det er tid for pappaperm. Og da hjelper det aldri så mye om en har ligget 30 studiepoeng foran progresjon fra før en startet å ta opp lån, eller at 15 studiepoeng gikk tapt i kaotiske tilstander på utveksling. Plutselig sitter en med en nyfødt uten en krone i støtte.

LES OGSÅ: Klassekampene i Frankrike: Fra massedemonstrasjoner i 2006 til i dag

Kanskje blir overtiden til avbrytelse – noe skal en jo leve av, og i hvert fall når en har forsørgeransvar – og med bitterheten som følger de fraløpte ambisjoner, må en fort regne med at forholdet går dukken uansett før barnet fyller ett år. Med de moderne foreldreidealer, kan ingen av dem vende tilbake til den billige studenthybelen, så plutselig er det doble utgifter til husvær – og begge må jobbe enda mer.

Så ender en gjerne opp med å avlegge en grad til slutt likevel, ikke fordi den er ferdig men fordi den bare må leveres, til langt under nivået en så for seg ved start. For arbeidskapasiteten er naturlig nok lavere når en i tillegg til ferdigstillelse av studier skal tjene penger og drive omsorgsarbeid. Den nedsatte arbeidskapasiteten er for øvrig noe som forfølger en resten av tiden med barn, noe som alltid gjør at en stiller dårligere i direkte konkurranse mot barnløse som kan ta kvelder og helger og overtid til hjelp, og kombinert med økte utgifter til bleier, utetøy og aktiviteter, gjør dette at den begynnende oppsparingen til de 15% i egenkapital Solbergs finansminister Siv Jensen mener vi må dekke selv, blir ekstremt mye vanskeligere for de med barn. Mens de barnløse, som altså har mindre arealbehov og enklere anledning til å spare egenkapital, kommer seg inn i boligmarkedet og slik betaler «til seg selv», blir de med barn sittende i det over tid dyrere utleiemarkedet.

En kunne tenkt seg en demper på denne prosessen, ved å tilbakeføre barnetrygden til 1990-nivå slik fattigdomsforsker Axel West Pedersen tidligere har foreslått. «Vanvittig dyrt» kalte Solbergs partifelle Tage Pettersen de 14 milliardene dette ville koste. Men de 25 milliardene i skattekutt til Fasting og Solbergs velgjørere som kjent omtales som «moderate».

Hvilke jobber lar seg egentlig kombinere med småbarnslivet? Ikke de jobbene som krever mest av oss, de hvor vi skal realisere oss, konkurrere og klatre i hierarkiene. Og Solbergs regjering vil lage flere slike jobber, når de truer med en generell økning i arbeidsuken fra 37,5 til 43 timer!

Og i hvert fall ikke de stadig flere stillingene i bemanningsselskaper eller som midlertidig ansatt som regjeringen har ivret for, som enkeltmannsforetak som under regjeringens vinger brer om seg blant velferdsprofitører som Aleris – da aner en jo ikke hverken om og hvor mye en jobber – eller om en har anledning til å betale SFO neste måned.

LES OGSÅ: Med tilværelsen på vent – mitt liv som midlertidig ansatt

Som oftest ordner det seg, som Sjøli sier. Man enten får masse hjelp av ressurssterke personer rundt seg, man gir opp de opprinnelige ambisjonene, eller man jobber knallhardt og med masse stress og usikkerhet for at det likevel ikke vil gå. I alle tilfeller er det bedre å vente.

Er man i tillegg så stokk dum å søke seg inn i akademia, for eksempel som stipendiat, brolegger du effektivt din egen vei til et helvetes arbeid, for da sier man også fra seg arbeidsledighetspenger fra NAV om en ikke leverer på tiden (min høyst vitenskapelige magefølelse, tilsier at snittet på hf/sv-fag ligger ca ett år over tiden). Og NAV har flere overraskelser på lur. Om du skulle være så heldig å bli tilbydd flere jobber, må du regne med at de fleste av disse er i Oslo. Men å flytte gjør forpliktelsene til en moderne familie umulig – det er tross alt mellom to til fire voksne som kan være involvert i beslutningen, alt etter hvorvidt forholdet er bevart og nye partnere er med i bildet. Å ikke ta jobben gir deg imidlertid bråk med NAV som krever ekstremt gode grunner for å takke nei. Uansett taper en mot et system hvor en toppsjef på et internt møte til byråkratene skal ha sagt «det viktigste er ikke om vedtakene dere gjør er riktige – men at dere gjør mange vedtak.» Er man i tillegg utenlandsk er man helt sjanseløs, en polakk formulerte maktesløsheten slik: «I call, and understand nothing. Then I go there and they ask me to call.»

Utlendinger kunne jo ellers vært en løsning på Solbergs dilemma. For velsignet av hennes eget store politiske prosjekt om borgerlig forsoning med ytre høyre, går der nå norskspråklige unger rundt i europeiske storbyer, kastet ut av landet hvor de ble født og vokste opp av en rad triggerglade utkastelsesministere. Eller en kunne latt noen av barna som lever under piggtråden og skiltet «Sponsored by Norway» i flyktningleiren Moria på Lesbos i Hellas fått den trygge havn de søker. Barn som flykter fra kriger hvor Solbergs egen regjering – applaudert av Sjølis avis VG – selv har spilt en rolle.

LES OGSÅ: Mens vi tenner adventslys, har staten slukket lyset for Farida

I tillegg kan en jo spørre seg hvor moralsk det egentlig er å føde flere barn til en klode som kapitalismen er i ferd med å ta fullstendig knekken på, gjennom å tømme havene for fisk (men fylle dem med plast!), hogge ned det som er igjen av regnskog i rekordfart, desimere artsmangfoldet og koke alt sammen med drivhusgasser – alt fordi neste kvartalsresultat er viktigere for aksjonærene – de som tar beslutningene – enn kloden selv og dens innbyggere. Selve livet.

Jeg fikk barn midt i tyveårene helt blakk og halvt utdannet. Solberg snakker om å få flere barn som om det er et spørsmål om vilje eller moral. Det er ikke det. Det handler i stor grad om politikk. Selv om jeg er kjempeglad for – og i – barnet mitt, så vil jeg anbefale ungdommen å vente. Til de har utdannelse. Har opparbeidet seg rimelige permisjonsrettigheter (den forjettede norske pappapermen!). Er trygg på partneren sin. Ikke bor i kollektiv. Har fast jobb. Og noenlunde romslig økonomi. Eller vente på mer enn bare ord. På politikk. For i Ernas Norge, blir særlig utsiktene til fast jobb og den økonomiske situasjonen til studenter og barnefamilier (og alt for mange andre) gradvis dårligere – mens hun leverer sitt bidrag med økte utslipp, krigsstøtte og frislipp av en allerede syk kapitalisme til at selve verden går mot stupet. Da bør ingen være overrasket over at også fødselstallene stuper.

Denne kommentaren ble først trykket i Bergensavisen 9. januar 2019