Mens vi tenner adventslys, har staten slukket lyset for Farida

Midt i advent, i rushet av juleavslutninger og julelunsjer på norske arbeidsplasser, skoler og i barnehager rundt om i landet, mens vi lyttet til Mukwege og Nadia Murad, kom beskjeden: Tingretten har gitt Utlendingsnemnda medhold i at Farida ikke skal få komme tilbake til Norge.

Ingen plass for barnets beste
Det er som å slippe en barnevogn ned en bratt bakke som aldri tar slutt. Frykten og lidelsene tar ikke slutt. Det er ikke bare mangelen på skolegang som tærer på, det er lyden av våpen og bomber, det er umuligheten for å gå ut, leve et normalt liv. Det er ikke fattigdom som er verst for alle barn og voksne som sendes til Afghanistan, det er risikoen for skade og død.

Mens voksne, velutdannede, privilegerte mennesker i et av verdens rikeste land vurderer sikkerheten fram og tilbake, på den ene og den andre siden, som en stor feiekost som dras over et gulv, er det ikke en eneste krok tilstede for den viktigste vurderingen: barnets beste. Faridas rettigheter krenkes på så mange måter at det ikke er plass til å gå igjennom alt her. Det er for farlig for henne å gå på skole. Hun er en utsatt minoritet, hun kan ikke bevege seg fritt. Hun lever i frykt, hun lever uten venner. Hun lever uten lek, uten trygghet, uten glede.

LES OGSÅ: Utlendingsnemdas upålitelige, lukkede og respektløse behandling av Farida

Tvunget tilbake til livsfare
Dette gjelder også andre afghanske barn som er sendt tilbake til Afghanistan. Amnesty har tidligere tatt opp drapet på en familiefar, et drap som skjedde kort tid etter at familien reiste tilbake etter avslag i Norge. En annen barnefamilie i kikeasyl ble behandlet så nådeløst og brutalt at barna er traumatiserte – og det før man har klart å tvangssende dem tilbake til Afghanistan. Å skremme små barn midt på natta er noe man har drevet med lenge i Norge.

Norges utenriksminister uttalte nylig hvor alvorlig sikkerhetssituasjonen nå er i Afghanistan. Den som måtte være i tvil, kan google. Kabul, Jaghuri, Afghanistan.

«Dozens die (..)» «From one grave to another», «(..) hit by explosion in Kabul». Prøv å fortelle meg at et barn kan leve som et barn oppi dette.

FNs høykommisær for flyktninger anbefaler den 30. september i år ikke internflukt til Kabul. UDI har hittil brukt to måneder på å vurdere praksisen, mens tida løper fra dem som rammes av den.

LES OGSÅ: «Skammens tidslinje» i Farida-saken

Nordmenn har mye å gi
Vi feirer jul, spiser kaker på avslutninger, gråter over våre barn som synger julesanger og rører hjertene våre. Vi kjenner på det gode i oss, på varmen i kulda, lysene i vinduene, gløgg, pepperkaker. Mange gir litt ekstra til mennesker som trenger en hjelpende hånd. Nordmenn har mye å gi, og det er så mange som strekker ut en hånd når de bare vet hvordan.

Grensene i Europa for de mest sårbare er likevel stengt, og de som har klart å komme seg hit får avslag over en lav sko- selv de som risikerer livet i Afghanistan.

Julebudskapet om nestekjærlighet, juleevangeliet om en familie med et lite barn som søkte trygghet er irrelevant for dem som står til doms over disse sårbare menneskelivene i landet vårt.

Menneskerettighetene og barnekonvensjonen er forsvunnet som dugg for solen. Rekk opp hånda den som mener at Farida kan ta på seg skoene og skolesekken, åpne døra og løpe glad av gårde til nærmeste barneskole. Det er en stor gjeng på Dokka og ellers i landet som har hatt det vondt denne uka, fordi de vet. De vet at Farida ikke har et verdig liv. Vi kan lukke igjen, glemme, mens vi haster avgårde. I Kabul sitter ei jente og foreldrene og lever oppi alt det vonde hver eneste dag.

Farida trenger at vi sier ifra. At vi engasjerer oss. At vi stemmer vekk de partiene som tramper på barns rettigheter. Det ligger i julens budskap og varme. Alle mennesker er like mye verdt. Alle barn er like mye verdt. I det øyeblikket Farida kom til vårt herberge, var det vårt ansvar å ta henne i mot.