Ytringsfrihetfundamentalismen som innskrenker ytringsrommet

Man trenger ikke å føre arkiv for å se at Klassekampen ofte har sluppet til folk som sprer rasisme og hat. Denne gangen var det Resetts redaktør Helge Lurås i en paneldebatt på Arendalsuka. Avtroppende redaktør Bjørgulv Braanen svarer kritikken ved å gjøre det til et spørsmål om ytringsfrihet. Han beskylder Radikal Portals Joakim Møllersen for å ville «skalke lukene». Nyhetsredaktør Mimir Kristjansson stempler kritikken på facebook som en «gartnerimpuls», et begrep som stort sett brukes av høyresiden for å latterliggjøre venstresiden, og kommer fra den polske sosiologen og filosofens Zygmunt Baumans omtale av den tyske nazi-staten og Sovjet under Stalin.

Nok en gang slår en norsk avisredaksjon seg på brystet over hvor frie de er, og hvor sterkt de står imot alle som vil kneble dem. Men hvem utelukkes når norske avisredaksjoner konkurrerer på denne måten for å være verdensmestre i ytringsfrihet?

LES OGSÅ: Media og ytre høyre — fødselshjelp og mikrofonstativ

Jamal og Mo
De som roper høyest om ytringsfrihet og hva man må tåle, er sjelden de som må kjenne på hva som må tåles. Dette er en av grunnene til at Zeshan Shakhars debutroman Tante Ulrikkes vei er så interessant i den norske debatten. Den dokumenterer endringen i det norske debattklimaet etter 11. september, og gir samtidig stemme til to unge menn fra Stovner som får oppleve konsekvensene av disse endringene.

Bakteppet i boka er hele tiden media, som blir mer og mer preget av fortellinger som bekrefter fordommer og tegner opp et karikert bilde av islam og muslimer. Den ene gutten, outsideren Jamal, dropper ut av skolen, men får en ny sjanse av den lokale moskeen til å ta videregående som privatist. Men det blir nasjonalt ramaskrik når mediene får ferten av en mullah med feil meninger som holdt foredrag på moskeen. Kort tid etter mister moskeen den kommunale støtten.

Boka antyder at det oppstår en dobbel standard når det gjelder ytringsfrihet, en for muslimer, og en for andre. For Jamal betyr det å miste pengestøtten fra moskeen å miste håpet for fremtiden. Den andre gutten, Mo, gjør det derimot usedvanlig skarpt på skolen, og er alt nordmenn ønsker seg av «modellminoritetsgutten». Men han er en følsom ung mann som tar til seg og blir såret av de små og store krenkelsene han opplever. De bunner i negative stereotypier som siver ut fra nyhetssendinger, politikere og debattledere på TV, til personene han møter: tollere på flyplassen, medstundenter og foreldrene til den norske kjæresten. Forholdet hans ødelegges, han blir dypt deprimert, og den strålende fremtiden han ble spådd er truet.

LES OGSÅ: Keiserens nye ytringsfrihet

Det redaksjonelle ansvar
Som leser er det lett å forstå hvorfor debattklimaet ødelegger for Mo og Jamal. I virkelighetens Norge er det derimot ikke gode muligheter eller mye vilje til å forstå unge muslimske menn som dem. Den grunnleggende innstillingen er i økende grad mistenksomhet. Satt på spissen: man lurer på om de er «sinte ung menn» som kan finne på å brenne biler og skyte søsteren sin.

Det norske debattklimaet ligner mer og mer det danske, som vi tidligere markerte avstand til. Stadig mer ekstreme generaliserende ytringer blir akseptert. Utøya, som kunne ført til mer bevissthet om at ord kan bli til handling, gjorde ikke det. Terrorangrepet skulle skape blest om et brunt tankegods, og endte opp med å fungere etter hensikten. Fjordman, som Breivik kopierte store deler av manifestet sitt av, fikk støtte fra Fritt Ord, og får nå tekster publisert i en rekke aviser. Document.no ble kjent for de fleste, og får komme på Dagsnytt atten for å uttale seg om innvandring. Det lignende nystartede nettstedet Resett har raskt fått stor oppmerksomhet, og en posisjon som gjør at Klassekampen inviterer dem i paneldebatt.

Selv om vi må tåle alle ytringer betyr det ikke at redaksjoner behøver å låne sin legitimitet til dem. I praksis forsøker Klassekampen å snakke seg bort fra det redaksjonelle ansvaret sitt når de stempler skarp kritikk mot invitasjonen som en «osteklokkestrategi der man bare forholder seg til godkjente meninger fra folk man i utgangspunktet er enig med». Venstresiden kan ikke «luke ut» noen fra debatten fordi veien til det autoritære dermed er kort. Hvis vi fjerner de som kommer med hatefulle ytringer fra avisspaltene og mikrofonene, hvor kommer det til å stoppe? Til slutt er det vel ikke noen som får snakke lenger. Dette er uttrykk for en «slippery slope»-tankegang som faller på sin egen urimelighet. Debatten vil fortsatt være fri om man slutter å invitere de som forsøpler debatten igjen og igjen. Men hvis man stadig vekk gir ordet til dem, blir debatten mindre fri for mange flere enn de få som Møllersen namedroppet.

LES OGSÅ: Idiokratiet og ytringsfriheten — mediene og det høyreekstreme

Tvunget til taushet
Jeg mener ikke at Klassekampen skal bli noen «safe sone» hvor ingen skal kunne bli fornærmet. Men, juridisk sett i alle fall, er ikke ytringsfriheten i Norge absolutt. Trusler, ærekrenkelser, krenkelser av privatliv, trakassering, diskriminerende og hatefulle utsagn er forbudt etter norsk lov. Begrensning av rasistiske ytringer er Norge også pålagt av FNs rasediskrimineringskonvensjon. Likevel deltar mange i diskusjoner om ytringsfrihet som om disse påbudene og forbundene ikke eksisterer. Og kanskje eksisterer de nå bare på papiret.

Når noen ytrer seg på en måte som begrenser andres ytringsfrihet bør det likevel ringe en alarmklokke, spesielt i venstresidens egen dagsavis. Det skjedde for eksempel da Resett kjørte en kampanje mot Sumaya Jirde Ali, med hetsende karakteristikker skrevet anonymt, og kommentarfelt fulle av trusler som redaktør Helge Lurås nektet å slette. Hennes forbrytelse var å utbryte «Fuck Sylvi Listhaug» på et arrangement. Hun ble tvunget til å beklage, men hetsen fortsatte. Hun måtte trekke seg fra flere arrangementer av sikkerhetsgrunner. Det fikk også helsemessige konsekvenser, hun forteller at hun ble sengeliggende og dypt deprimert, som Mo. Heldigvis lot hun seg ikke kneble.

Ytre høyre har en tendens til å bruke navngiving som en måte å tvinge folk til taushet. Identifiseringen av dem innebærer fare for vold og trakassering. Også personer tilknyttet Radikal Portal har opplevd dette. Klassekampen har tidligere valgt å publisere et debattinnlegg av Ronny Bårdsen, som avslørte hvordan man kunne finne identiteten til personer bak Researchkollektivet info, som overvåket det nazistiske miljøet i Norge (de «avslørte» hadde ingenting med RI å gjøre). Bårdsen er en kjent norsk nynazist.

LES OGSÅ: Det tause klasseskillet — ytringsfriheten er ikke for alle

Mindre reell ytringsfrihet
Men også når det ikke er en direkte fare for trusler og vold utestenges folk av at debattklimaet blir giftig. Hvis det stadig er de mest ytterliggående som får ordet blir debatten på deres premisser. Klassekampen er venstresidens egen dagsavis, og det er trist at den ikke ønsker å være en motvekt til utviklingen med å tillate stadig mer hatefulle utsagn, og oppmuntre til dem ved å gi demagogiske provokatører ekstra oppmerksomhet. Når man sier «såpass må vi tåle» og at demokrati skal gjøre litt vondt, er det tomme fraser for de fleste av oss. Mo og Jamal opplever at det norske ytringsklimaet ødelegger livene deres. Hvor er stemmene deres i offentligheten? Hinsides all gartnervirksomhet finnes det en svarteliste over planter som fortrenger andre planter som vi ønsker å ta vare på i naturen. Mange mennesker hindres i dag i å utfolde seg på grunn av at noen sprer fordommer og hat mot dem.

Ingen kan kreve at Klassekampen skal svarteliste noen eller begynne å luke. De står selvsagt helt fritt til å gjøre hva de vil. Men avisa er svar skyldig når det gjelder hva folk som Lurås tilfører debatten, utover tabloid oppmerksomhet. Mest av alt ser det ut som at de bidrar med støy som fortrenger andre. Ytringsfrihet er ikke det samme som å få publisere alt alle steder, og høyt profilerte folk blir ikke «kneblet» om de ikke blir invitert på en paneldebatt av en avis. Selvsagt gjør Klassekampen, som alle andre aviser, tar redaksjonelle valg. De utelukker og velger ut folk hele tiden. Som kulturinteressert person på venstresiden oppfatter jeg avisa som litt «min», og ønsker at den skal være en garantist for en god og mangfoldig avisoffentlighet. En avis som slipper til perspektiver som er annerledes, og som er med å gjøre det norske ordskiftet bedre. Jeg er redd dagens linje trekker venstresiden i reaksjonær retning, og bidrar til mer ensretting, og mindre reell ytringsfrihet.