Idiokratiet og ytringsfriheten – mediene og det høyreekstreme

Foto: Gade Skidmore

Når enkelte skjuler seg bak honnørord som ytringsfrihet forsvinner lett det siste spor av medfølelse og evnen til medmenneskelighet blir slik satt til side.

Magnus Eriksson
Om Magnus Eriksson (34 artikler)
Magnus Eriksson er utdannet idéhistoriker. Antirasist, antifascist og asylaktivist.

Det ryktes at det var den britiske filosofen og statsmannen Edmund Bruke som først skal ha gitt mediene navnet det fjerde standet. Det ville vært en gavepakke med et historisk sigill til dagens konservative krefter. Dessverre ser uttrykket ut til å stamme fra en langt senere parafrasering. Men benevningen av mediene som den tredje statsmakt og garantist for fri meningsutveksling stammer fra Sverige, altså landet som ofte blir oppmalt som den politiske korrekthetens høyborg av ulike debattanter støpte i konservativ form. At det eksisterer et gjensidig forhold mellom frie medier og demokrati sier seg selv. Historisk har mediene spilt en viktig rolle i det liberale demokratiets oppblomstring, og frie medier står også som en forutsetning for det moderne demokratiet. Paradoksalt nok blir mediene stadig oftere anklaget for å gjøre politiske debatter til ren underholdning, og tilliten til mediene er rapportert til å være på historisk bunnivå.

LES OGSÅ: Idiokratiet og ytringsfriheten — gapestokker og tabuer

Demokratiet som underholdning
Kritikken av det liberale demokratiet som underholdning går tilbake til den tyske rettsteoretikeren Carl Schmitt, mannen som har fått epitetet Hitlers kronjurist. Å innlede en kritikk ved å ta utgangspunkt i en nazist byr imot. Først og fremst fordi det ikke er ufarlige tanker å leke med. Samtidig er det en overforenkling å late som om tanker er en historiens drivkraft som oppstår uavhengig av et materielt grunnlag. Det er likevel vanskelig å være uenig i en tid hvor skuespillere, realitystjerner eller rosabloggere alt oftere blir brukt som autoriteter i debatter om vaksineprogrammer, asylpolitikk og som generelle målestokker for vellykkethet i samfunnet, samtidig som maktkonsentrasjonen i mediekonsernene blir alt tettere og vanskeligere å diskutere. Vi opplever at underholdningsbransjens mekanismer brer om seg til saker som får alvorlige konsekvenser for livet vårt. Knapt noe eksemplifiserer dette bedre, eller verre, enn det journalistiske sirkuset i forbindelse med det politiske teateret som utgjør de amerikanske presidentvalgene –
panis et circensis – og med PR-byråenes inntog på det norske Stortinget har noe av den samme underholdningsbaserte politikken også meldt sin ankomst her hjemme.

Årets nyord fake news, eller falske nyheter som vi sier på godt norsk, var på plass allerede i begynnelsen av januar. Akkurat som ekstremisme og radikalisering har vært populære moteord de siste årene er det god grunn til å tro at dette året vil handle mye om falske nyheter. Kanskje vil vi se det i kombinasjon med slikt som alternate facts, post-truth og andre 1984-inspirerte nyord og uttrykk?

Men konseptet falske nyheter er ikke noe nytt. Det kommer og går akkurat som været og gjennom årenes løp har konseptet dryppet ned, både som periodiske skur, som kalde regnskyll og voldsomme monsunregn av trykksverte. Denne gang startet kritikken av falske nyheter med et fokus på store geopolitiske aktører, men endret seg underveis til et innsnevret begrep om nettsteder som bevisst sprer fiktive nyhetssaker for annonsepenger gjennom såkalt klikkagn. Det blir i alle fall snevret inn slik når det passer seg sånn.

Akkurat som at det er en sammenheng mellom frie medier og det liberale demokratiet er det også en tydelig sammenheng mellom falske nyheter og det liberale demokratiet. Dette henger helt enkelt sammen med ytringsfriheten. Det er bred konsensus om at ytringsfrihet både er et verdifullt aspekt ved – og har en særstilling i – det vestlige demokratiske samfunnet.

LES OGSÅ: Idiokratiet og ytringsfriheten — libertarianere og rasismen

Det frie samfunns sensur
I en viss forstand kan man si at det liberale demokratiet også er en forutsetning for falske nyheter, siden skillet mellom
sanne og falske nyheter ikke vil eksistere under den autoritære eller totalitære statens blytunge paraply. I den totalitære staten har staten monopol på å definere hva som er gjeldende, uavhengig av sannhetsgehalt etter prinsippet – auctoritas, non veritas – autoritet, ikke sannhet. I et ikke-utgitt forord til Animal Farm skal George Orwell imidlertid ha skrevet at «(…) sensuren i frie samfunn er uendelig mer sofistikerte og gjennomgripende enn i diktaturer, fordi upopulære ideer kan bli stilnet og ukomfortable sannheter bli holdt i mørke, uten behov for offisielle forbud«. Tesene finner man også igjen i mediekritikken hos Noam Chomsky.

Ytringsfriheten er en selvfølgelighet for de fleste, samtidig som de færreste av oss har reflektert over hva en ytring egentlig er. Filosofiske problemstillinger blir lett misforstått, når vi ikke reflekterer tilstrekkelig over egen språkbruk. Vår tale består av forutinntatte meninger, naive overforenklinger og språket i seg selv er differensiert.

I snever forstand vil vi identifisere utsagn i tale og tekst primært som to eksempler på ytringer. Noen eksempler på ytringer i snever forstand kan være normative påbud, faktaopplysninger og påstander. I en bredere forstand kan ytringer også være signaler, som for eksempel klær og frisyre. Mange av oss oppfatter en tale som selve bruken av språket og den virkeligheten som språket omhandler. Mens våre handlinger foregår i virkeligheten og forandrer på den gjennom handlingene, så omhandler talehandlingene virkeligheten.

LES OGSÅ: Idiokratiet og ytringsfriheten — rasisme som politisk kraft

Kampen om hva som er fakta
Begrepet talehandling stammer fra J. L. Austins
How to do Things with Words, fra 1955. Hans bidrag er å vise hvor overforenklet og karikert vår forståelse av tale er. Tradisjonen etter ham har satt spor i flere av filosofiens områder, spesielt moralfilosofien, språkfilosofien og rettsfilosofien. To representanter for tradisjonen er Jürgen Habermas og Karl-Otto Apel, som begge knytter talehandlingen til diskursetikken.

Grovt sett kan man skille mellom to filosofiske posisjoner i synet på ytringsfrihetens vesen: et instrumentalistisk og et deontologisk syn. Fra et instrumentalistisk perspektiv blir ytringsfrihet betraktet som en av flere nødvendige betingelser for demokratiet. Et sentralt argument i dette synet på ytringsfrihet er sannhetsargumentet. Dette er noe allerede John Stuart Mill påpeker i On Liberty fra 1859 hvor han skriver: «… freedom of expression is a necessary means for reaching and being justified in knowledge of the truth in a democratic society». Dette argumentet har en nærmest sokratisk-dialektisk karakter, da det ikke er mulig å skille mellom sanne og usanne ytringer (eller gode og dårlige), uten ytringsfriheten som premiss.

En av de som offentlig har omtalt seg selv som ytringsfrihetsfundamentalist er filosof, redaktør og politiker Knut Olav Åmås (H). I flere artikler har han forsvart publisering av kontroversielle debattartikler. Hans tese er at ytringsfriheten er tilstrekkelig for å konfrontere ekstreme politiske ytringer. I en omtale av Bjørn Stærks bok Ytringsfrihet (2014) skriver han: «Det er stort sett folk som er sterkt uenige i de omstridte artiklene, som kommer med storsleggen. Det er uansett en holdning som grenser til illiberalitet å ville luke ut av det offentlige ordskiftet det man intenst misliker. For frie ytringer har en pris, en skyggeside». Argumentet ligner tilsynelatende på sannhetsargumentet: «Kampen om hva som er fakta, er også en del av den politiske striden». Konsekvensen av dette er at man betrakter hatefulle ytringer som prisen for demokratiet. Hvis minoriteter skal kunne nyte godt av det demokratiske samfunnet, må de også akseptere muligheten for å bli latterliggjort og krenket. Det er de som må tilpasse seg demokratiet og ikke omvendt.

Idiotene
Jeg skal ærlig innrømme at jeg har lite overs for filmskaperen Lars von Trier om dagen. Folk som inntar kontroversielle posisjoner ene og alene for å fremhevde sin genialitet ender ofte opp i ganske patetiske og  flaue situasjoner. Når von Trier uttalte at han var nazist og at han forsto Hitler under en pressekonferanse for noen år siden så havnet han oppi en slik. Og det var flaut, fordi den idiotiske oppførselen ble gjennomskuet som nettopp idiotisk og ikke genial.

Samtidig er dette med å være kontroversiell noe typisk ved alt von Trier gjør. Ofte er han genial. Hans filmer blir nesten alltid det store samtaleemnet da de skildrer det groteske samtidig som de eksperimenterer med tabubelagte emner. Veldig mye kunst handler nettopp om å bryte tabuer og sprenge grenser. Ved å bryte tabuer kan kunstneren tilføre kunsten noe nytt, samtidig som kontroversene gir oppmerksomhet. Når dette ikke er kontroversielt lenger, så er det heller ikke tabu og da er grensen brutt.

Ordet idiot kan i dag sies å være et eksempel på et tabubelagt ord i den forstand at det begynte som begrep innenfor psykiatrien før det ble til et skjellsord. Ordet fikk en negativ ladning og forsvant deretter fra medisinfaget som begrep. Når von Triers film Idiotene fra 1998 ble vist for første gang oppsto det en rekke kontroverser. En av de største kontroversene dreide seg om en usimulert sexscene, som utfordret sensurlovgivninger i enkelte land, deriblant i Norge, som ved dette tidspunktet forbød å vise kjønnsorganer i bevegelse.

Men det var ikke bare den omdiskuterte sexscenen som ble oppfattet som støtende. Handlingen i filmen er sentrert rundt en gruppe mennesker som utførte et sosialt eksperiment gjennom å late som om de var mentalt tilbakestående. Sammen med filmtittelen, Idiotene, ble tematikken oppfattet som nedsettende mot personer med mentale handikapp.

Idiotier
Genier kan oppføre seg som idioter og komme unna med det. Neppe særlig mange kommer å henge opp seg i at Lars von Trier i et svakt øyeblikk kalte seg selv nazist på jakten etter oppmerksomhet. Vi kommer å avskrive det som et forsøk på å si noe kontroversielt, men som i stedet falt ned som et eksempel på idioti. Filmskaperen forsto selv at han hadde gjort bort seg, trakk sine kommentarer og kom med en unnskyldning til alle som ble ille berørt. Det er uvanlig at kontroversielle kunstnere gjør slik, men han innså vel at han neppe ville profittere på denne uttalelsen. Reaksjonene fortalte han at ikke en gang talentet kunne bære ham som selverklært nazist.

Interessant nok eksisterer det også idioter som klarer å profittere på sin idioti. To slike praktidioter er Thomas Knarvik og Dan Park, to nokså mediokre kunstnere, som i likhet med von Trier har funnet en nisje i det støtende. Til forskjell fra von Trier har ingen av disse et talent som kan bære dem og det er akkurat der jakten på reaksjonene kommer inn. Det er egentlig ikke snakk om å sprenge grenser og bryte tabuer. I stedet er formålet med deres prosjekter den sadistiske krenkelsen, smakløse forsøk på å påføre utsatte mennesker smerte og lidelser, mobbing og sjikane under dekke av kunsten. Det som ble for drøyt for von Trier, den nazistiske volden mot en svakere part, setter disse to til livs gjennom provokative og prepubertale tegninger og kollasjer.

Dan Park, som åpenbart har inspirert den mindre talentfulle Thomas Knarvik, skal ha startet sin karriere i kjølvannet av et trippeldrap som rystet Sverige.

Natten til den 3. juli i 1988 ble en familie på tre brutalt drept på en kirkegård i Åmsele, en liten bygd på mindre enn 300 personer nord i Sverige. Morderen hette Juha Valjakkala og sammen med sin kjæreste hadde han stjålet et par sykler som sto utenfor huset der familien bodde. Faren og den 15 år gamle sønnen oppdaget tyveriet og fulgte etter tyvene til en kirkegård for å få syklene tilbake. Der ble de tvunget ned på kne og henrettet av Juha med et avsagd haglgevær. Senere samme kveld kom moren til kirkegården for å lete etter faren og sønnen som hadde vært borte en stund. Da ble hun overfalt av Juha, slått med geværkolben i hodet og fikk halsen avskåret. På denne tiden bodde Dan Park i Umeå, bare ti mil unna Åmsele. Det var også nå han innledet sin karriere som provokativ kunstner.

Dan Park fant et fotografi av morderen Juha Valjakkala fra en avis som han klipte ut og limte til et papir med den påførte teksten «A man’s gotta do what a man’s gotta do». Posteren kopierte han opp i flere eksemplarer og hengte det opp i området hvor familien hadde blitt myrdet. I en bygd hvor alle kjenner alle – og alle hadde blitt påført stor skade etter et drap på noens kollega, en klassekamerat, en bestevenn – ble man nå utsatt for ytterligere overgrep. Men dette er altså ikke å forstå som uttrykk for en manglende evne til å sette seg inn i andre menneskers lidelser. Tvert i mot er det en sterk tilstedeværelse av evnen til å forstå hva som påfører smerte og lidelser. Reaksjonene lot naturligvis ikke vente på seg. Alt til stor glede for sadisten, som fikk så stort utbytte av sin utstilling at han valgte å gjøre idiotier som dette til sin livsbane.

Misoppfattelser om ytringsfriheten
Når Lars von Trier trakk sin uttalelse om at han var nazist og forsto Hitler så var ikke dette uttrykk for at filmskaperens ytringsfrihet var kneblet eller krenket av negative reaksjoner. Filmskaperen kunne fremsette sine påstander, uten noen som helst risiko for å bli juridisk straffeforfulgt. At dette kunne innebære tap av kontrakter, sosial utstøting og lignende har ingenting med krenking av ytringsfrihet å gjøre.

Når SAS-magasinet skrev en negativt vinklet sak hvor Fremskrittspartiet var inkludert, så krenket ikke heller dette noens ytringsfrihet. Å motta kritikk, også dårlig eller uinformert kritikk, rammer ikke ytringsfriheten på noen som helst måte. Når Fremskrittspartiet, med trusler, tvang SAS-magasinet til å trekke sine aviser, beveget man seg inn i en gråsone for hva politikere kan tillate seg å gjøre med tanke på ytringsfriheten.

Feilaktigheter om debatten
Forestillingen om at sannhet er noe man kommer frem til gjennom debatten er like gammel som debatten selv. Allerede Sokrates skal ha gjort stor sak av hvor feilaktig denne forestillingen er. Ideelt sett skal debatten være et regulert system for logisk argumentasjon, hvor to eller flere debattanter forsøker å overbevise sine tilhørere om en sak. Gjennom debatten skal tilhørerne få innsyn i forskjellige perspektiver på en sak som blir diskutert og utelukke det som er selvmotsigende og faller på sin egen urimelighet. Men den populære debatten handler om folk som taler vel (retorikk) og ikke de som taler rett (logikk). Når man overtaler fremfor å overbevise så handler ikke debatten om sannhet men om popularitet. Jorden blir ikke flat bare fordi den ene parten, la oss si en sprudlende og vakker skuespiller, klarer å vinne publikums gunst i debatt med en grå og kjedelig vitenskapsmann, som insisterer på at den er rund. Det som er sant er fortsatt sant uavhengig av det endelige resultatet etter en debatt. Debattens egentlige funksjon er ikke sannheten, men å skape opinion. Det handler om enighet og uenighet, ikke sant eller falsk.

Dette er ikke ensbetydende med at debatten er overflødig. Det sier bare at sannhetsargumentet er malplassert i ytringsfrihetsdebatten slik den ser ut i dag. Man kan sikkert finne forsvar for bruken av karikaturer som portrettet av Muhammed med en bombe i turbanen. Men dette forsvaret må man da finne et annet sted enn sannhetsargumentet, som ytringsfrihetsfundamentalistene gjerne viser til. Problemet med den slags tegninger er at de strengt tatt ikke er debattinnspill i det hele tatt, men følelsesmessig manipulasjon. Eksempelet med den hypotetiske debatten om jordklodens form fremstår som nokså ufarlig, men hva skjer når debatten i stedet omhandler vaksiner? Meslinger er på retur, mye på grunn av at uinformerte vaksineskeptikere klarer å skremme folk til irrasjonelle handlinger, som å unnlate å vaksinere sine barn. Høyner man dessuten denne med pedofilibeskyldninger, slik vaksineskeptiker har for vane å gjøre, så har ytringsfriheten fått et alvorlig problem.

Et av de grovere eksemplene på slik følelsesmessig manipulasjon, som spiller på de samme strengene, er sammenligningen mellom jøder og pedofile i en relativt ny karikaturtegning fra en norsk avis i forbindelse med omskjæringsdebatten som pågår.

Manipulasjon og debattinnspill
Hvilke følelser oppsto når Dan Park satte opp sin plakat i området hvor en familie nettopp blitt myrdet? Man trenger ikke å ha en spesielt velutviklet evne for medfølelse for å forstå hvor smertefullt dette var for de som ble rammet. Venner av familien ble selvsagt svært lei seg og følte seg ille berørte. Klassekameratene til 15-åringen kjente at deres sorg ikke ble respektert, men hånet og latterliggjort. Den nærmeste familien opplevde dette som atter et ondsinnet angrep. Ingen av de berørte ville akseptert påstanden om at dette var et debattinnspill til noe som helst. Det var et nedrig og usselt angrep fra en annen psykopat som ville påføre enda mer lidelser på en gruppe mennesker som allerede befant seg i stor sorg. I dette tilfellet er det lett å se hvem som er ofre og hvem som er overgriperen.

I dette tilfellet klarer vi å føle empati med de som blir rammet. De mest empatiløse vil kanskje finne seg i det, mens de med psykopatiske trekk vil applaudere handlingene. De fleste av oss vil imidlertid se ofrene som blir rammet og kjenne medfølelse og kanskje en del av sorgen på deres vegner.

Når enkelte skjuler seg bak honnørord som ytringsfrihet, uansett hvor malplassert det er, så forsvinner det siste spor av medfølelse litt for lett. Når evnen til medfølelse og medmenneskelighet blir satt til side av honnørord, som man ikke har reflektert tilstrekkelig over, men likevel oppfatter som noe større enn seg selv, da leker man med svært farlige mekanismer. Reflekterer man ikke over dette så risikerer man å bli en Adolf Eichmann i miniatyr, uansett hvor godt man kan sin Kant.

Dessverre er det akkurat det som har skjedd når en biblioteksjef på Deichmanske i Oslo lot Dan Parks sadistiske angrep på enkeltindivider få en større scene enn den han ville klart å lage selv. Biblioteksjefen ville neppe stilt ut et bilde i stil med det som ble brukt for å trakassere innbyggerne i Åmsele, da det ville vært vanskelig å sette inn under det forsvaret hun brukte: ytringsfriheten.

I realiteten kunne hun like gjerne ha gjort det. Bildene som ble vist frem på biblioteket føyet inn seg i den samme sadistiske tradisjonen, bare at de nå også spilte på rasisme. Nettopp det at de var rasistiske, i tillegg til uttrykk for sadistiske trakasserier, ga bildene et pseudo-politisk innehold som legitimerte fortsatte trakasserier av utsatte mennesker. Dette er interessant å dvele litt ved, fordi det griper til kjernen ved det som er problematisk med rasisme i debatten.

Journalister og ytringsfriheten
Den alvorlig forstyrrede idioten, som trakasserte meg og folk jeg kjente, drev med særdeles grove personforfølgelser av meg i flere år, som blant annet inkluderte flere direkte og indirekte drapstrusler i tillegg til telefonterror av meg og min samboer. I tillegg har han forfattet en serie med artikler om meg, som han har publisert i den nynazistiske nettavisen han skriver for. Når han til slutt kom med løgnaktige beskyldninger om meg til barnevernet, slik at min tidligere samboer ble kalt inn til samtale, gikk jeg til politianmeldelse av ham. Han ble kalt inn til noen avhør, sa at han hadde ytringsfrihet til å trakassere meg. Politietterforskningen opphørte med begrunnelse at mannen var strafferettslig utilregnelig.  

Med dette fikk han frikort til å fortsette sine trakasserier nokså uhindret og kontaktet blant annet en journalist i NRK for et intervju. Der fortalte mannen at de som hadde politianmeldt ham for personforfølgelser også sto bak et anonymt antiekstremistisk nettverk som overvåket og eksponerte hatefulle ytringer på internett. Mannen selv hadde blitt hengt ut på nettstedet, for å oppfordre til en gruppevoldtekt av Sandra Borch fra Senterpartiet, noe som hadde gjort ham så sint at han utlovet en dusør på 5000 kroner til den som kunne avsløre identitetene til personene bak nettverket. I intervjuet ga han også opplysninger om hvor på internett man kunne finne identitetene til de påståtte bakmennene. Jeg var en av de som var listet opp der, med navn, telefonnummer og oppfordringer om å skade meg.

Jeg kontaktet journalisten som hadde utført intervjuet for å fortelle ham at han hadde gitt plass til en person som bedrev personforfølgelser av blant annet meg. Journalisten viste ingen forståelse for dette, og til tross for at han hadde vist til sider hvor jeg ble navngitt, med telefonnummer og hjemmeadresse, hevdet han å gi begge sider av en sak. Dette var en sak jeg meget ufrivillig ble trukket inn i. For journalisten handlet dette om hans subjektive forståelse av ytringsfriheten. Først etter at politiet kontaktet NRK så ringte redaktøren meg og ba om unnskyld og saken ble trukket. Da hadde jeg allerede fått flere telefonsamtaler fra en syk kvinne som hevdet at hun hadde ytringsfrihet til å ringe meg midt på natten og fortelle at jeg kom til å skytes under neste landssvikeroppgjør.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

  • Ytringsansvar er nødvendig.
    Over her leste jeg også om saker og eksempler som er og var ukjente saker og ukjente eksempler for meg.
    Håper at jeg rekker å se mer på dette.

    Håper at mange ser mer på dette og på lignende saker når sakene eksisterer eller finnes.