I forrige uke kunne lokalavisa Gudbrandsdølen Dagningen melde om at Nissegården Hytter og Aktiviteter i Lom ikke ville ha flyktninger på besøk. «Hadde kommunen spandert på sine egne hadde saken vært en helt annen», hadde flyktningtjenesten fått til svar fra innehaveren.
De fleste voksne mennesker føler seg litt skamfulle når smålige, fremmedfiendtlige og misunnelige følelser dukker opp. Mange av oss vil prøve å finne ut av hva som ligger bak, prøve å kvitte oss med dem. Vi vil jo ikke være misunnelige. Smålige. Fremmedfiendtlige.
LES OGSÅ Guri Waalen Borchs tekst: Da mange trodde det ikke kunne bli verre, viste du oss det, Erna Solberg
Søppelfolk som infiserer
Etter lokalavisas avsløringer har vi imidlertid sett en haug med folk åpent og tydelig skrive ting som:
— Stå på Nissegården! Gjør som det passer dere!
— Stor respekt for et klokt og riktig valg, Denne perlen bør ikke infiseres…..
— ? opp for Nissegården! Endelig noen som står opp for sine meninger.
— Hvis jeg noensinne skulle begynne med campingferie så blir dette første plassen jeg besøker, STÅ PÅ VIDERE ???
— Stor honnør til ekteparet Madsen som ikke godtar å sy puter under armene på de såkalte flyktningene og Ordfører og Rådmann.
— Glad gjør dere meg- vil gjerne anbefale dere til våre medlemmer.
— <:)Hvorfor i all verden skal de ta imot disse søpple folkene. Dere hjernedøde venstrevridde bør huse alt av asylsøkere og betale for de
LES OGSÅ: Erna Solberg roste Vestleiren fire dager før Bufetat oppdaget uforsvarlige forhold for asylbarn
Frykten tar over i Zootropolis
Jeg så nettopp Disney-filmen Zootropolis med barna mine. I filmen lever rovdyr og husdyr sammen i en by der alle skal ha lov til å være seg selv, med mulighet til å bli hvem de vil. Varaordføreren, en sau, føler hun ikke blir satt pris på, at ordføreren behandler henne mer som en sekretær enn som en varaordfører. Plutselig blir rovdyrenes status i byen satt på prøve. Noen av rovdyrene blir «ville», de oppfører seg som villdyr. Det blir påpekt at det ligger i genene deres, at man derfor aldri kan stole på rovdyr.
Alle rovdyr i høyere posisjoner blir kastet, deriblant ordføreren. Varaordføreren tar hans plass. Følelsen av å ha blitt dårlig behandlet – sammen med misunnelse, kanskje- gjør at hun vil at husdyrene heretter skal frykte rovdyrene. Dette enda hun vet at gener slett ikke er grunnen til at rovdyrene ble ville.
LES OGSÅ: Fra SIANs facebooksider: AUFs valgkomite bør henrettes
De fleste barn forstår det
I Zootropolis spiller den nye ordføreren manipulativt på frykt for å stille rovdyr og husdyr opp mot hverandre. Parallellene til flere av dagens politikere, som spiller på frykt og de misunnelige følelsene i oss mennesker, er tydelige. De aller fleste barn forstår dette budskapet.
Gjør flertallet av voksne nordmenn det? Disse som skriver på facebook at Nissegården gjør noe bra i å diskriminere? Som applauderer? Som gjentar at, hadde det bare vært «våre egne», så hadde det vært en annen sak? Husdyr, rovdyr mot hverandre. Oss mot dem, nordmenn mot flyktninger.
En empati som ikke slår beina under menneskenes likeverd
Tenk om alle som applauderer at familier med barn utestenges fra en dag med aktiviteter kunne sett flukten disse barna og voksne har vært igjennom. Tenk om de kunne sett deres «film». Kjent på deres følelser. Det er det som kalles empati. Det trenger vi tydeligvis mer av i Norge i dag. En påstått empati for vanskeligstilte nordmenn («våre egne») blir av mange på Facebook-siden til Nissegården brukt til å slå beina under empatien for flyktningene det her er snakk om. En «empati» som brukes for å utelukke empati for en annen gruppe mennesker blir lite verdt om vi virkelig mener at alle mennesker har samme verdi.
Mange barn forstår det- alle i Zootropolis fortjener den samme empatien, den samme respekten, å bli møtt som individer.
Misunnelse er en følelse hvor man ikke unner et annet menneskes egenskaper, status, evner, anseelse eller eiendeler (wikipedia). I dette tilfellet gjaldt det altså en aktivitetsdag for familier som har vært på flukt. Mange av dem har opplevd skudd ment for å drepe, lyden av bomber, å måtte forlate alt, eget land, miste familiemedlemmer, måtte begynne på nytt et helt nytt sted.
Hva om vi alle kunne unne disse barna og deres foreldre en glad og bekymringsløs dag. Tenk om vi alle kunne møte dem- og alle andre mennesker- med noe annet enn misunnelse. Med en empati som ikke slår beina under menneskenes likeverd.
