Keiserens nye ytringsfrihet

FOTO: Gib rassismus keine chance

Norsk rasismedebatt handler ikke om liksomkneblede, krenkede, voksne, hvite menn. Den handler om brune barn som gråtende vil vaske av seg sin hudfarge. Det er på tide å ta rasismedebatten tilbake dit den hører hjemme.

Kjersti Opstad
Om Kjersti Opstad (34 artikler)
Kjersti Opstad er cand.mag. og karriereveileder. Hun har jobbet med integrering, sosialt arbeid og undervisning.

Rasisme er ikke noe som er utryddet i Norge. La oss slå det fast en gang for alle. Rasisme er noe som lever og er en del av vårt samfunn. Strukturell rasisme viser seg på alle de områdene som virkelig betyr noe, på jobbmarkedet, på eiendomsmarkedet, – rett i lommeboka. Om du har en brun hud i Norge i dag så har du ikke de samme mulighetene og den samme friheten som du ville ha hatt om du hadde hvit hudfarge. Hvor dyptgående ulikhetene er varierer, men de er der. Alltid. Sånn er det bare.

LES OGSÅ: Fremskrittspartiet – samfunnets løsemiddel

Hudfarge først
Som afrikaner i Norge så vil du ha et forhold til å motta slengbemerkninger om din hudfarge og om at du burde pelle deg hjem dit du kommer fra, overraskende ofte fra gamle kjerringer, når alt du gjør er å stå stille, være brun i huden og vente på bussen. Du vil ha kjent på frykten din hudfarge skaper i samfunnet, og kanskje er du blant dem som går ekstra fort, eller ekstra sakte på motsatt side av gata om du går hjem en natterstime. Du vil ikke være den som skremmer. Den som skaper voldtektsfrykt hos andre. Du ser de løpe. Du ser dem snu seg i skrekk. Du ser at menneskene på bussen alt for ofte velger å stå istedenfor å sette seg ned på det ledige setet ved siden av deg. Alt sammen fordi du har den hudfarga du har. Bare fordi du har den hudfarga du har.

Du er alltid synlig. Alltid. Iakttatt. Alltid. Og kanskje er du blant de mange afrikanerne i Norge som av og til bare må ut av landet en tur, bare for å få puste litt. Bare for å få lov til å bare være et helt vanlig menneske, ikke en hudfarge først. Her hjemme er du alltid en hudfarge først. Om du er heldig, der ute, kan det til og med hende at du får lov til å bli omtalt som norsk, slik passet ditt er det. Om du er heldig. Her hjemme er du afrikaneren. Negeren blant venner.

LES OGSÅ: Soldater i gatene i fredstid, et fascistisk prosjekt

Afrikanerens vei til Torshov
Du vet hva som foregår når sivilkledde politifolk spør deg om veien til Torshov. Du vet at de ikke skal reise til Torshov. Du vet at de bare vil sjekke om de skal sjekke deg… for ID og opphold. Du vet hva som foregår, og du svarer dem likevel. På klingende bergensk, på trøndersk, på nordnorsk, på gebrokkent norsk. Du vet hva de vil, og du orker ikke kjempe imot. Du velger enkleste vei. Du forklarer dem veien til Torshov, du orker ikke engang filosofere over hvorfor de alltid spør om veien til akkurat Torshov. Er du en norsk-afrikaner med lovlig opphold om du vet veien til Torshov?  Er det politiets logikk?

Din hudfarge gjør deg til mistenkt. På gata. På flyplassen. På bussen. På toget. På jobben du ikke fikk. Din hudfarge gjør deg til mistenkt. Alltid. Annerledes. Alltid. Det er hverdagen. Alltid. Du kan være verdens hyggeligste fyr, eller verdens største drittsekk. Det er ikke det de ser. De ser hudfarga di først. Alltid. Du er hudfarga di først. Alltid. Men du er voksen, du er vant til det. Det er mye bra der ute også. Mange muligheter. Du greier deg.

LES OGSÅ: Høyreekstrem vold er ikke et debattinnlegg

Gutten som ville vaske hudfarga av seg
Men en gang satt jeg på et badegulv med en liten gutt. Han hadde sår på armene sine der han hadde gnidd da han forsøkte å vaske av seg hudfarga si. Alt han ville var å være som alle de andre. Godtatt. Vanlig. Og alt som stod mellom ham og innenforskapet var hudfarga. Hans vakre, vakre hudfarge. Apekatt, kalte de ham. Apekatt, slik afrikanere er. Ikke i fortid, ikke som en historie som ikke lenger er relevant. Apekatt! Neger! Jeg tørka hans tårer, men hans smerte laga dype blødende sår i mitt hjerte. Det er rasisme. Det er hva rasisme gjør.

Og hans historie er ikke unik. Han er en av mange. Rasisme er ikke noe vi drev på med i gamledager. Rasisme er blodig virkelighet i vårt samfunn. I dag. Rasisme er noe som rammer norske brune barn i dag. Akkurat nå, mens du sitter og leser. Rasisme er norske barns vonde virkelighet. Tungheten og sorgen de bærer i sine hjerter. Rasisme er lettelsen en liten gutt kjente på besøk og på klassefest i Groruddalen. For første gang kunne han være i Norge et sted og kjenne at det ikke var flaut å være brun. Tenk det, i Norge fantes det steder hvor det ikke var flaut å være brun. Å fryd! Å Glede! Han sov så tungt og rolig den natten. Å, så tungt og rolig han sov den natten. Å fryd! Å glede!

Heldigvis finnes det også mange lykkelige historier. Brune barn som vokser opp i Norge og som ikke er utsatt for rasisme. I en periode følte jeg at de ble flere og flere. Mange. De som slapp unna. De som hadde det godt, men så snudde det. Så snudde vi. Og nå tegner voksne menn afrikanere som apekatter og vi viser det frem på TV og diskuterer om dette er greit. Men ingen av dem har spurt den lille gutten som ville vaske av seg hudfargen sin om det er greit å tegne afrikanere som apekatter. Ingen av dem vil noen ganger spørre ham om det. Selv om det er han som vet svaret best av alle.

I Norge er det mer belastende og mer uglesett å snakke om rasisme enn å være rasist og å spre rasisme. Det er en utvikling som har pågått over mange år og som nå har bidratt til at vårt digitale samfunn flommer over av stygge, rasistiske ytringer. Under fanen alt er lov, vi har ytringsfrihet i Norge, spres den mest vanvittige rasisme. Man skjems ikke lenger over det. Det er vanlig. Det må de finne seg i. Det er jo de som går rundt og er annerledes. Afrikanere, kanskje. Muslimer, kanskje. Voltektsmenn, nokså sikkert. Og så koster de oss en formue. Det vet alle.

LES OGSÅ Per Sandbergs 50 nyanser av grums

Påfuglmennenes ytringsfrihet
Vi har påfuglmenn i Norge. Velutdannede, mektige påfuglmenn. Som sprader rundt og viser seg frem og som roper kjempehøyt. Høyere enn alle de andre. Og de krever at vi skal ha ytringsfrihet. YTRINGSFRIHET! De er kneblet og de er krenket. Og rasismeparagrafen gjør dem så inderlig vondt i sjela. De er mer kneblet og mer krenket enn noen andre og de sprader rundt og bruker viktige ord og store vendiger. YTRINGSFRIHET! De roper, og hvisker og skriver og maser. YTRINGSFRIHET! Og når noen tegner afrikanere som apekatter så sier de at vi andre er dumme, at vi ikke har forstått deres briliante, utspjåkete poenger, når vi kritiserer. Når vi sier at dette er rasistisk. Selv når vi forklarer inngående med små bokstaver og rette historiske linjer hvorfor dette uansett alltid er rasistisk, – til og med selv når det er en svensk-iraner som blir tegnet, så fremholder de at det er vi som er dumme, vi som ikke når opp til deres nivå. Deres brilliante, utspjåkede påfuglnivå.

Men jeg har minnene av en liten gutts tårer. Jeg vet hva å tegne afrikanere som apekatter betyr. Jeg vet hva å tegne afrikanere som apekatter koster. Jeg vet at å tegne afrikanere som apekatter gjør vondt. Virkelig vondt. I hjertet på dyrebare, vidunderlige barn som det er vårt ansvar å vokte over. Det er på tide nå. Det har gått alt for langt som det er. Det er på tide å ta bladet fra munnen og peke og rope det ut, SE!!! DE ER NAKNE!!! Keiserne har ikke fått seg nye klær, de er nakne. Ytringsfriheten, viktig som den er, har aldri vært og skal aldri være absolutt. Den har grenser og den skal ha grenser. En av disse grensene er rasisme. Det er aldri greit å tegne afrikanere som apekatter. Undertekst, eller ikke undertekst. Det er kanskje lov, men det er aldri, aldri greit!

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.