Femonasjonalisme som politisk verktøy

FOTO: DFID

Minoritetskvinner beskyldes for å true norske verdier og bes kle seg om, mens høyrepopulister påstår at de er de eneste som bryr seg om dem og demoniserer minoritetsmenn. «Hjelpen» som tilbys i form av midlertidige stillinger er bare et påskudd for å bruke dem som billig arbeidskraft.

Sofia Rana
Om Sofia Rana (3 artikler)
Sofia Rana er flyvertinne og samfunnsdebattant

Mitt innlegg kommer til å handle om høyrepopulistenes misbruk av minoritetskvinners frigjøringskamp. Jeg tar utgangspunkt i begrepet ‘femonasjonalisme’ introdusert av Sara Farris i hennes siste bok In the Name of Womens’s rights. Vi har høyreorienterte partier rundt om i Europa og ikke minst her hjemme som bevisst demoniserer minoritetsmenn, da spesielt fra muslimske miljøer, ved å karakterisere disse som undertrykkere og å legge fokus på at muslimske kvinner må reddes. Likestilling og kvinnekamp blir brukt som en unnskyldning til å rettferdiggjøre rasistisk retorikk og politikk.

Sara Farris tar i sin bok utgangspunkt i innvandringen til Italia, Frankrike og Nederland. Teamet ulikhet mellom kjønnene for å stigmatisere ikke vestlige mannlige migranter har en spesifikk historie innenfor vest europeisk kontekst, dette er noe som ligger igjen fra kolonitiden. Etter andre verdenskrig emigrerte mange, i hovedsak unge menn fra tidligere og eksisterende kolonier for å dekke behovet for arbeidskraften som trengtes for å gjenoppbygge koloniherrenes land. Disse unge mennene ble raskt ofre for fremmedfrykt og rasisme. Til tross for deres rolle i gjenoppbyggingen av europeiske land ble de allerede på den tiden fremstilt av mainstream media og høyrepopulistiske partier som late, usiviliserte og aggressive. Da kvinnene ankom Europa ble disse også utsatt for typisk orientalistiske generaliseringer. Mens mennene ble fremstilt som late, usiviliserte og undertrykkende, ble kvinnene fremstilt som undertrykte og passive.

LES OGSÅ: Hatprat og vold

Dette synet på muslimske kvinners posisjon ble mer synlig på 2000-tallet blant annet i Nederland etter etableringen av Pim Fortuyns parti, deres kraftige motstand mot innvandring og anti-islamske propaganda. Partiets suksess, selv etter det tragiske mordet på grunnleggeren, befestet ytterligere synet på muslimske kvinner som ofre for mysoginistiske kulturer. I Italia ble det samme synet befestet, kvinner med bakgrunn fra ikke vestlige land, uansett hvilket opprinnelslesland de hadde, ble systematisk sett på som passive og undertrykte. Dette til tross for at etnisk italienske kvinner på den samme tiden ble drept og mishandlet av sine egne fedre, brødre og ektemenn. Det hadde blitt såpass ille at myndighetene kalte det ‘femicide emergency’, altså, en kvinnedrapskrise. En slags unntakstilstand som følge av overveldende mysogyni, smak litt på den… Dette begrepet oppsummerer problematikken om at fokuset på vold i nære relasjoner blir begrenset til å kun dreie seg om minoritetsmiljøer.

Siden tidlig og midt på 2000-tallet har høyrepopulistiske partier hatt fokus på likestilling og kvinners rettigheter i anti-innvandrings- og anti-islamske kampanjer. For å riste fra seg tidligere image som populistiske bruker de nå feminisme for å normalisere sitt omdømme og for å virke mer moderne. Denne opptattheten av kvinners rettigheter er merkelig nok kun begrenset til innvandrermiljøer og da spesielt muslimske miljøer. De høyrepopulistiske partienes nyfunnede «feministiske image» er i kontrast til hvordan noen av de tidligere har vært tilhengere av tradisjonelle familiemønstre og opprettholdelse av «kristne verdier», noen har til og med flørtet med reservasjonsretten for leger. Til tross for slike selvmotsigelser har deres misbruk av begrepet feminisme vært en suksess.

LES OGSÅ: Makt og implisitt diskriminering

Femonasjonalismen har blitt adoptert av mange ulike aktører, kvinnelige høyreorienterte politikere, inkludert noen med muslimsk bakgrunn, kjente intellektuelle og ulike organisasjoner som fremmer sekularisme etc. En av de mest kjente er Ayan Hirsi Ali. Ali er kjent for sin forkastelse av islam da hun mener det er en bakstreversk religion som legitimerer på vold mot kvinner, kjønnslemlestelse, æresdrap og tvangsekteskap. Alis muslimske bakgrunn gjorde henne mer troverdig som talsperson mot såkalt kjønnsdiskriminering i islamsk kontekst og hennes brudd med religionen gjorde henne nesten immun mot all kritikk. Utgivelsen av filmen Submission ble mottatt med delte meninger. Anti-rasistiske feminister så vel som muslimske kvinner Ali påsto å snakke på vegne av tok sterk avstand. Fortsatt ble Alis syn presentert som sannhet i mainstream-medier i Nederland. I skandinavisk kontekst kan vi bruke Mona Walter som et eksempel på en som blir brukt som sannhetsvitne av ytre høyre på hvor grusom islam er for kvinner. Poenget mitt her er at disse kvinnene har sin egen historie og de kan ikke påstå å representere alle muslimske kvinner, og den islam, eller tolkningen av islam de har vokst opp med ikke er gjeldende for alle. At disse blir brukt som sannhetsvitner fra ytre høyre og høster anerkjennelse fra storsamfunnet generelt er et gedigent problem og det er skadelig for vårt samfunn at disse fordommene opprettholdes. Man må gjerne mene islam er bakstreversk og ubrukelig som moralsk rettesnor, men slike debattanter bidrar ikke med noe konstruktivt. Man kan godt livnære seg på å spre hat og påstå å representere muslimske kvinner, men da må man også tåle at folk tar til motmæle.

Et annet problem med høyredreiningen av feminismen er at man får et skifte i debattklimaet der kjønnskamp og likestilling kun blir snakket om når det gjelder minoritetskvinner. Motivasjonen til å ta tak i likestillingsspørsmål er mye større når det er muslimske kvinner som er undertrykt og må reddes, noe som igjen gir inntrykk av at ulikheter mellom kjønnene ikke er et problem i majoritetssamfunnene. Kjønnspolitikk har blitt «etnifisert».

Farris illustrerer på en interessant måte i sin bok hvordan integreringsprogrammer implementert i enkelte europeiske land kan anses som nasjonalistiske og muligens til og med rasistiske. Dette er programmer implementert av høyreorienterte, nyliberale regjeringer, med direkte støtte fra høyreorienterte nasjonalistiske partier, men også sterkt påvirket av det fremmedfiendtlige klimaet i debatten.

Et eksempel på dobbeltmoralen når det gjelder integrering av minoritetskvinner er fra Frankrike. I Frankrike har det vært mye fokus på at familien er et sentralt verktøy i integreringen. ‘Feilende integrering’ er altså et resultat av ressursvake innvandrerfamilier. Opptøyene i forstedene til Paris i 2005 ble av mange forklart som et resultat av mangel på disiplin og klare foreldreroller blant ikke-vestlige innvandrere. Nok en gang ble immigrantmødre skyteskiven for 2. og 3. generasjonens mangel på ‘plass i samfunnet’. Paradokset her er at samtidig som man maner til flerkulturelle mødre om å ta større del i deres barns integrering, så gjør myndighetene det vanskeligere for dem med mindre de er like etnisk franske kvinner. En konsekvens av loven fra 2004 om å forby religiøse symboler i skolene, er at muslimske mødre ikke er velkomne på disse arenaene. På en side blir muslimske kvinner oppfordret til å frigjøre seg selv fra det patriarkalske som visstnok hindrer dem fra å aktivt delta og å få kjennskap til sine rettigheter som borgere, på den andre siden blir de oppfordret til  å være gode mødre, men bare så lenge de føyer seg inn i den franske modellen av å være forelder. Ergo, du er ikke bra nok som forelder eller kvinne hvis du ikke er helt lik oss, dropp hijaben, dropp arabisk, og helst dropp islam.

LES OGSÅ: Krig mot islam og gyldighet av vold mot muslimer: Document.no viser sitt sanne ansikt

Man kan også overføre dette til en norsk kontekst. Vi har en integreringsminister  som mener at den norske kvinnebevegelsen er kuppet av radikale aktivister på venstresiden som fører en egoistisk kvinnekamp,. Samtidig påstår hun at hennes parti er det eneste som har solidaritet med minoritetskvinner. Det mange glemmer i debatten om frigjøringen av minoritetskvinner er at kvinner i innvandrerbefolkningen er en veldig sammensatt gruppe og at absolutt alle ikke er muslimer. Ikke alle har bakgrunn fra land der tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og æresrelatert vold praktiseres. Vi har filippinske jenter som blir utsatt for sosial dumping, vi har thailandske kvinner som gifter seg med norske menn og ender opp som prostituerte på massasjeinstitutter, ikke minst har vi machokulturen som bagatelliserer universitetsprofessorer sin hårreisende oppførsel på på Facebook, dette med god støtte av rikssynsere med klippekort i media. Hvor er høyrepopulistenes engasjement for kvinnene som blir utsatt for dette?

Folk etterlyser selvfølgelig med rette tiltak mot sosial kontroll, æresrelatert vold og tvangsekteskap, men disse debattene har pågått i en del år. Siden temaene kom på dagsorden har det vært diskusjoner og det har blitt ført politikk på området som hjelper unge til et bedre liv. Det er mulig venstresiden var, og kanskje ennå er nervøse for å ta tak i ukultur i muslimske miljøer, men etterhvert som årene har gått er det blitt bedre. Muligens er de ikke feilfrie, men de er ikke stille. Ytre høyre kan ikke ene og alene ta eierskap i å ha tatt tak i disse utfordringene. Dobbeltmoralen blir ekstra synlig når Listhaugs parti fører en politikk som er direkte antifeministisk. Jeg nevnte tidligere sosial dumping, det gjelder også midlertidige ansettelser og forslag om reservasjonsrett, som det heldigvis ikke ble noe av.

En ting som må sies, og som aldri kan sies nok: Du kan ikke kalle deg selv feminist hvis du ikke er antirasist, og du kan ikke kalle deg selv antirasist hvis du ikke er en feminist, det er en pakkeløsning, take the whole thing or leave it.

LES OGSÅ: Identitet eller fellesskap: En kvinnekamp på kapitalismens premisser?

Listhaug representerer ikke hvilket som helst parti i det norske politiske landskapet. Hun representerer ifølge henne selv et parti som står på muslimske jenter og kvinners side, men på hvilken måte gjør Frp det? Ved å stigmatisere dem, ved å rakke ned på deres tro, ved å benekte det faktum at noen ønsker å gå med religiøse plagg, eller ved å hevde at de driver med snikislamifisering og truer norske verdier? Man kan jo spørre seg hvorfor denne øredøvende stillheten når Listhaugs partifeller sprer muslimhat eller kommer med rasistiske uttalelser. Forstår ikke regjeringspartiet at muslimhat ikke går sammen med kampen for muslimske kvinners frigjøring? Noen politikere nekter å ta innover seg at de ikke kan fare rundt med dobbeltmoral og snakke om innvandrerkvinners rettigheter samtidig som de fører en inhuman asylpolitikk. Det siste stygge eksempelet på det var 36-åringen som ble sendt tilbake til Iran og fikk en straff på 80 piskeslag for å ha drukket alkohol.

Nå vil jeg inn på dette med å virkelig bli misbrukt av gale krefter som ikke har den minste interesse i å bedre muslimske kvinners hverdag. En ting er ministre som stiller opp på Lindmo og later som de bryr seg, men noe som er langt mer bekymringsverdig er kanaler som ikke en gang legger skjul på at deres agenda er rasistisk. Når folk som Helge Lurås kommer på banen vet vi at dette ikke er bitre misforståtte mennesker, men maktpersoner med innflytelse. De har bygget opp en karriere på retorikken om at alle utlendinger/muslimer er fæle. Når man diskuterer på premissene til Resett er det garantert at det er en rasistisk agenda bak. Kampen mot sosial kontroll handler heller ikke om å ta alt offentlig, og man skal også være forsiktig med å ta den på vegne av andre.

Som et samfunn må vi se til at vi har et politi og rettsvesen som dømmer mennesker som truer, skader eller dreper kvinner på grunn av et forkvaklet syn på ære. Som samfunn har vi ansvar for å skape trygge rammer rundt kvinner som rømmer fra vold og tvang, det ansvaret tar vi ved å kjempe for flere og bedre krisesentere, bedre minoritetsrådgivere, helsepersonell og politi som besitter ressurser. Det inkluderer også å utfordre maktpersoner i minoritetsmiljøer som forfekter ukultur.

Men sosial kontroll handler ikke bare om vold og trusler, det handler ofte om skjevhet mellom egne ønsker og omstendighetenes forventninger. De fleste tokulturelle, inkludert meg selv, velger enten å gi blaffen i forventningene, eller gå i dialog med sine nære.

Avslutningsvis vil jeg referere til norsk skyggerapport til kvinnekonvensjonen 2017 der 22 organisasjoner retter kritikk til regjeringen. I rapporten hevdes det at likestillingen i Norge er reversert på flere områder under Solbergs regjering.

Dette gjelder blant annet sammenslåingen av likestillings- og diskrimineringsloven, bruk av midlertidige arbeidskontrakter som tiltak for å få minoritetskvinner inn i arbeidslivet og reduksjonen av fedres og medmødres foreldrepermisjon. Med denne track recorden så kan man trygt si at denne regjeringen er kulturkrigere og ikke feminister som er opptatt av likestillingen til både majoritet og minoritetskvinner.

Enda en gang avslutningsvis, det hele koker ned til klassekamp. Det med å få minoritetskvinner i midlertidige stillinger for å integrere dem er ifølge Farris et påskudd for å bruke dem som billig arbeidskraft. Alt i integreringens navn.

Teksten ble framført under Radikal Portals seminar Normalisering av rasisme, lørdag 23. september.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.