Nylig fylte tantebarnet mitt åtte år, og i motsetning til å gi henne noe jeg vet jenter får mye av, ønsket jeg en alternativ bursdagsgave til rosa bekledning, fargeleggingsbøker av syltynne modeller med dådyrøyne, for ikke å glemme den klassiske barbiedokka.
Ettersom hun er flink til å lese hadde jeg lyst til og gi henne en god bok. Jeg ville ikke gå til innkjøp av en hvilken som helst bok, men en som utfordret normen vi kan lese om i de fleste bøker for barn i dag, nemlig den kjønnsstereotypiske hovedrolleinnehaveren i enhver fortelling, den mannlige helten. Det viste seg å bli vanskeligere enn først antatt.
Jeg stilte meg selv et spørsmål: «Hvilke sterke kvinnelige forbilder fantes det i bøkene jeg vokste opp med»?
Jeg skrev en liste over dem jeg kom på:
Nr. 1. Pippi Langstrømpe
Nr. 2. Ronja Røverdatter
Nr. 3. Lotta fra Bråkmakergata
Nr. 4. Madicken
Nr. 5. ?
Disse fantastiske bøkene med en heltemodig jente i hovedrollen, alle skrevet av Astrid Lindgren, er i dag fremdeles relevante. Imidlertid er dette gamle bøker, den første utgitt i 1945, altså for over 70 år siden! Andre bøker som utfordrer tradisjonelle kjønnsroller, som for eksempel «Frøken detektiv», er også fra 40-tallet.
Har det blitt skrevet noen bøker om kvinner vi kan karakterisere som forbilder i nyere tid, og i så fall av hvem?
J.K Rowlings «Hermione Granger» er umulig å unngå. Nevner forresten også at forfattere, kvinnelige vel å merke, har sett seg nødt til og bruke pseudonym, eller halv-pseudonym der kun forbokstaven i navnet har blitt brukt for og kunne motta en rettferdig kritikk av sitt litterære verk.
Da Camilla Collett, Norges første kvinnesakskvinne, ga ut sin revolusjonerende bok, «Amtmandens døtre», gjorde hun det anonymt. På denne tiden var det uhørt at en kvinne skulle skrive noe som helst annet enn brevkorrespondanser, for eksempel til sin søster som var blitt giftet bort til en eldre herremann, og som nå bodde på en annen kant av landet.
Rekken av kvinnelige forfattere som har benyttet seg av et mannlig eller kjønnsnøytralt pseudonym er lang. Noen av de mest kjente er Emily Brontë som først ga ut romanen «Wuthering Heights» under dekknavnet Ellis Bell. Louise May Alcott kjent for romanen «Little Women» brukte pseudonymet A. M. Barnard. Pulitzer price-vinner Nelle Harper Lee, bedre kjent som Harper Lee er forfatteren bak «To Kill a Mockingbird», og den prisbelønte danske forfatteren Karen Blixen, som har skrevet «Out of Africa», tok navnet Isak Dinesen.
Tilbake til J.K. Rowling, eller hennes fulle navn Joanne Kathleen Rowling, som mange antok var en mann da den første boken kom ut. Her blir vi kjent med Hermine Grang, en skarpsindig og handlekraftig jente. «Frøken Grang» kommer likevel i skyggen av «Herr Potter», som for øvrig er hvem bøkene handler om.
LES OGSÅ: Har klærne dine skylden? Eller skal vi kunne gå naken igjennom Sofienbergparken på høye hæler?
Hva om Hermine var «the chosen one»
Selv om Hermine er et godt forbilde for mange er hun et klassisk eksempel på at kvinnelige skikkelser opptrer som biroller, både i bøker og på tv-skjermen.
Hva kan det skyldes at selv «kvinnelige» forfattere velger en mannlig karakterer som hovedperson? Hadde ikke bokserien blitt like populær om Hermine hadde blitt tildelt den rollen? Er det ikke like lukrativt for en forfatter å skrive om kvinner fordi hen da ikke vil få solgt like mange bøker?
Hvordan kan vi unngå å bli redusert til en birolle i vårt eget liv, når det gjennom bøker og filmatisering fremstilles som om det er der plassen vår er?
I starten av bokserien blir Hermine skildret på en nokså negativ måte, og framstår som en skoleflink «know-it-all» som lider under flink pike-syndromet. Hun opptrer korrekt og regelbundet, i motsetning til sine mannlige medspillere som fremstår som fryktløse og rebelske.
Riktignok endrer Hermine karakter og blir sterkere for hver bok, og hun utvikler seg etterhvert til ei vi kan definere som en heltinne, i ordets rette betydning. På tross at av hennes karakter ikke slipper unna visse kjønnsstereotypiske beskrivelser mener jeg at Hermine er et godt forbilde for barn og unge. Likevel ble hun aldri valgt som bokens hovedperson.
Fraværende forbilder
Gjennom skolens lærebøker leser elevene om mange interessante mennesker, problemet er at kun 13 prosent av de menneskene er kvinner, sammenlignet med det resterende antallet som er menn, ifølge en svensk undersøkelse.(1) Det er kanskje ikke så rart at vi jenter vokser opp med et verdensbilde der vi tror at vi ikke kan utrette like mye, sette oss høye mål og ta like stor plass i samfunnet? En plass menn alltid har hatt enerett på.
På 70-tallet rullet feminismen bølger innover land, men hvor ble de feministiske forbildene av? Vi trenger flere forfattere som skriver om selvstendige og ressurssterke jenter. Gi oss flere bøker lik henne vi allerede så takknemlig kjenner til, hun som kan gå seirende ut av brytekamp med verdens sterkeste mann, og attpåtil løfte en hest!
«Bøker trenger barnas fantasi, det er sant. Men det er enda mer sant at barnas fantasi har behov for bøker for å kunne leve uten bøker»
– Astrid Lindgren
Happily ever after
Selv om både Merida fra animasjonsfilmen «Brave», Jasmin fra «Aladdin» og Mulan fra filmen med samme navn, fremstår som sterke kvinneskikkelser som ønsker å realisere seg selv, og som nekter og godta sin tildelte prinsesserolle, er det kun Pocahontas som ikke har en tradisjonell slutt med en såkalt happy ending, ettersom en skadeskutt John Smith må returnere til England, mens Pocahontas blir igjen hos sitt folk fordi hun mener det er der hun trengs mest.
I en alder av 10 år var dette en rystende film å være vitne til. At kjærligheten ikke skulle seire var utenkelig. Men for en tankevekkende film, og jeg kjente en styrke utfolde seg som et par slagkraftige vinger et sted inne i meg selv, da jeg så henne stå der stødig på klippen idet hun tar farvel. Jeg hadde til og med en liten «reenactment», der jeg på lette ben løp utover svabergene fornyet med en indre kraft i visshet om at jeg, som henne, kunne takle livets motbør.
Pocahontas ble min absolutte favoritt, på tross av at slutten man forventer seg ikke blir som normen tilsier. Eller kanskje nettopp derfor!
At det kom en oppfølger til den første filmen tre år senere, der Pocahontas reiser til England, blir gift og ikler seg vestlige klær, som var slik hennes liv i virkeligheten endte, velger jeg å ignorere.
Guttejente
I mine yngre dager ble jeg ofte omtalt som en real «guttejente» ettersom jeg foretrakk å bygge trehytter, spille fotball og leke med biler fremfor barbiedukker. Da jeg var ung var dette et begrep jeg kjente stolthet overfor. Jeg ble ansett som tøff der jeg runddriblet guttene ute på fotballbanen. I dag er begrepet «guttejente» noe jeg ikke har så mye til overs for fordi jeg vet at mine preferanser ikke har en ensbetydende sammenheng med hvilket kjønn jeg er født med. Jeg var verken en «guttejente», eller en «jentejente», for den saks skyld, men et barn som simpelthen interesserte meg for akkurat disse tingene.
Hvorfor hadde ikke jeg, som jente, krav på å være tøff? Hvorfor måtte jeg bli stemplet som «guttete» for at det skulle være legitimt?
Likevel var det guttene jeg leste om i bøker, og dyrefigurer med guttenavn på barne-tv jeg identifiserte meg med, fordi jentene, hvis det i det hele tatt fantes noen, som regel ble fremstilt som redde og forsiktige.
Min aller første barndomshelt var «Rev» fra tv-serien «Flukta frå Dyreskogen»
Etter en lang og strabasiøs reise ankom dyreskogdyra, med flokkleder «Rev» i spissen, omsider sin endelige destinasjon Hjorteparken. Her ble Rev og hans «Tispe» etterhvert foreldre til et valpekull, og som barn tenkte jeg ikke noe videre over at de to gutterevene fikk tilnavnet «Modig» og «Vågal», mens jentene ble redusert til «Søtnos» og «Drøymar».
Nå derimot er dette tanker som fått meg til å revurdere hvor fri og likestilt min oppvekst på 90-tallet egentlig var. En oppvekst der stereotypiske kjønnsrollemønster har fått prege meg og mine valg, og vært med på å forme den personen jeg er i dag.
LES OGSÅ: Sylvi Listhaug later som FrP har vært for feminisme hele veien. Det er en løgn
En bokdrøm i oppfyllelse
Etter mye leting på nett og hos ulike bokhandlere etter bursdagsgaven til min niese, endte jeg opp med to bøker. Dessverre ble det ingen bok om jenter i hovedrollen denne gangen. Istedet kjøpte jeg en informativ bok om en steinhumle, skrevet av Synnøve Borge og illustrert av Lise Myhre. En humledronning er ikke er så dumt, tenkte jeg, hun er en sterk kvinnelig karakter i naturen.
Bok nummer to ble «Hakkespettboken — håndbok for gutter og jenter». Aller helst hadde jeg sett at det sto for jenter og gutter, men den fikk bli med i årets bursdagsgave likevel.
Fremdeles er det slik at kvinner som skriver bøker om kvinner, er for kvinner, og ikke for menn, fordi en kvinnelig hovedrolleinnehaver tilsynelatende ikke er like treffende for mannlige lesere. De er ikke identifiserbare nok for en mann. Vi kvinner vokser derimot opp i et samfunn der vi blir tvunget til å identifisere oss med forbilder av det motsatte kjønn fordi det finnes så få alternativer.
Hvilke signaler gir det barn og ungdom at jenter er så underrepresenterte?
Hvordan vil det påvirke min niese og ikke ha noen og relatere til og identifisere seg med?
Apropos underepresentert så har barn med likekjønnende foreldre, nedsatt funksjonsevne eller barn med mørk hudfarge enda færre representative forbilder. Jeg ble derfor positivt overrasket da jeg så at Gyldendals barnebøker ga ut bildebokserien «Små folk, store drømmer», der vi kan lese om kjente historiske kvinner som blant andre Rosa Parks og Marie Curie.
Mitt ønske for fremtiden er at min niese, og alle andre som befinner seg i en gryende fase av sin identitet tilknyttet kjønn, skal få vokse opp med flere kvinnelige forbilder der de kan finne inspirasjon til og selv realisere hva de enn drømmer om. Bøker der de kan lese om uovervinnelige jentehelter som drar på eventyr ut i den store verden, der de fryktløst trosser stereotypiske kjønnsroller.
En slik bokdrøm vil ikke gå i oppfyllelse over natten, men en omskriving for hvordan vi fremstiller kjønnsroller må endres overfor våre barn, eller i mitt tilfelle, tantebarn!
Er det noe alternativer til ikke å være et offer?