Klassekompromiss og klassekamp. Et essay om sosialdemokratiets fall

Gron Harlem Brundtland, Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre.

Arbeiderpartiets fall er del av større internasjonal trend. De faller fordi de ikke vil innse at etterkrigstidens klassekompromiss er over.

Ståle Holgersen
Om Ståle Holgersen (4 artikler)
Ståle Holgersen er fra Haugesund, disputerte ved Lunds Universitet 2014, og er i dag post-doc stipendiat ved Institutet för bostads- och urbanforskning (IBF), ved Uppsala Universitet. Han er aktuell med boken ”Staden och Kapitalet: Malmö i krisernas tid

Utviklingen av politiske partier må ses i sammenheng med den politiske økonomien og til sosiale klasser. Før og etter andre verdenskrig skaptes og sementertes et klassekompromiss i mange europeiske land, og fra sosialdemokratiets perspektiv ble dette inngått fra en posisjon av styrke. Under nyliberalismen beholdt mange sosialdemokrater både makt og innflytelse gjennom å holde liv i klassekompromisset, men nå fra en posisjon av svakhet. I dag har klassekompromisset forvitret: sosialdemokrater forholder seg til dette fra en posisjon av rådløshet og desperasjon.

LES OGSÅ: Arbeiderpartiet: Gå til venstre eller gå i grava

Valget 2017 i kontekst
Mange analyser og forklaringer av valgnederlaget til Arbeiderpartiet handler om image, pr-konsulenter, kortsiktige strategier og kommunikasjon. Dette er for så vidt viktige temaer, men alt ligger på overflaten.

Men det finnes også kommentatorer som gjøre djupere analyser. Flere har pekt på Arbeiderpartiets flørt med høyre som en viktig grunn til at de synker. Høyre og FrP har dratt politikken kraftig mot høyre med reduserte skatter og en innvandringspolitikk som er vanskelig å kalle noe annet en rasistisk. I en tro på at valg vinnes i sentrum har Ap fulgt etter. Velgerne har derimot stått relativt stille, og dermed gått et steg til venstre i partifloraen. Dette er også en internasjonal trend. Men hvorfor skjer det? Og hvis det er så enkelt at sosialdemokrater ville ha vunnet på å gå et steg til venstre, hvorfor gjør de det bare ikke?

Jeg tror vi bedre kan forstå utviklingen ved å skille mellom to forskjellige måter for å tenkte partipolitikk i klassesamfunnet. Den ene tar eksisterende maktforhold i økonomien for gitt, og partiets oppgave blir å manøvrere seg derfra. Den andre søker aktivt å endre eksisterende maktforhold, og dermed styre den økonomisk utviklingen. Den første kan skaffe makt på kort sikt. Gjennom en kort diskusjon om klassekampens historie skal vi se dens svakheter, og viktigheten av at partier aktivt driver klassekamp.

LES OGSÅ: Selvransakelse på venstresiden

Klasse som forutsetning for politikk
Selv om valgkamper nesten utelukkende handler om politiske utspill og personstrider, står partiene også i sine tradisjoner. Alle partiet – til og med KrF – står på en materiell grunn. Endres verden, så endres forutsetningene for partiene. Alle er enige om at økonomien er en sentral del av vårt samfunn, og endres økonomien så endres både rammene for partipolitikken og grunnlagene til partiene. Men det er også et faktum at økonomiske posisjoner under kapitalismen er uttrykk for klasseinteresser. Så lenge det finnes kapitalisme finnes det forskjellige klasser som opererer i relasjon til hverandre. Slike klasserelasjoner og klassekonflikter forsvinner ikke selv om ingen prater om dem. De finnes og de har reell påvirkning uansett hvor lite vi diskuterer det. Og bak ryggen til politikere som er opptatt av medieutspill og image, har maktforhold i klassesamfunnet forandret seg radikalt.

I denne teksten bruker jeg begrepet klassekompromiss relativt bredt. Utgangspunktet er et felles ønske om ”fredssituasjon” på arbeidsplassen, der arbeiderne aksepterer at kapitalistene eier selskapene og bedriftene, og at disse må gå med profitt for å overleve, og eierne aksepterer at arbeiderene skal få organisere seg. Avtaler om arbeidsvilkår og lønninger skulle i utgangspunktet løses gjennom forhandling, ikke streik eller lockout.

De første tiårene av 1900-tallet var det i Skandinavia både en rekke streiker og konflikter, og forskjellige forsøk på å komme til enighet. Etter tiår med aggressiv klassekamp fra flere hold, ble klassekompromisset materialisert gjennom hovedavtaler mellom hovedpartene i arbeidslivet i både Norge (1935) og Sverige (1938). Disse avtalene gjelder, i sine reviderte former, fremdeles. Men de har en helt annen funksjon i dag, ikke primært på grunn av ordlyden er forandret, men derimot på grunn av at konteksten – klassekampen – er radikalt forandret. Det er også verdt å tillegge at selv om klassekampens ”kjerne” er på arbeidsplassen, er denne kampen uløselig knyttet til andre forhold: bolig, helse, velferd, skole, etc.  

LES OGSÅ: Det norske sosialdemokratiet — fra revolusjonær bevegelse til kapitalisme med et menneskelig ansikt

Klassekompromiss og sosialdemokrati – i medvind…
Når det moderne klassekompromisset ble inngått i årene før andre verdenskrig, og siden sementert i årene etter krigen, skjedde dette i en kontekst hvor arbeiderbevegelsen opererte i medvind. Historiske forutsetninger og politisk kamp førte til at klassekompromisset – fra sosialdemokratenes perspektiv – ble inngått fra en posisjon av styrke.

Idar Helle og Knut Kjeldstadli har nylig skrevet en meget god tekst i tre deler på Radikal Portal  (05.09.2017) som handler om akkurat dette. Her vil jeg bare kort nevne at denne medvinden var delvis basert på egen styrke (som dagens venstreside gjerne påpeker) og delvis på forhold den norske venstresida hadde mindre innflytelse over (kapitalen så fordeler ved høyere lønninger; enorme ødeleggelsene under krigen skapte gode forutsetning for økonomisk vekst; kapitalistene var skremt av Sovjetunionens eksistens).

Det ligger i sakens natur at klasserelasjoner under kapitalismen er i stadig bevegelse. Endres maktforholdet mellom klasser, endres også forutsetningene for et klassekompromiss. Akkurat dette skjedde fra 1970- og 1980-tallet med framveksten av nyliberalismen. Denne gangen var det kapitalistklassen som kom på offensiven, delvis gjennom klassens egen styrke og i veldig stor grad hjulpet av politikere – og nok en gang ved hjelp av forhold som ikke ble direkte påvirket av klassekampen (som at den økonomiske krisen på 1970-tallet de facto var slutten på etterkrigstidens akkumulasjonsregime basert på fordisme og keynesianisme).

LES OGSÅ: Det norske sosialdemokratiet — Den rødgrønne alliansens vekst og fall

… og motvind
Det europeiske sosialdemokratiet hadde vanskelig med å handtere at det systemet som hadde skapt deres storhetstid hadde falt sammen, skapt krise og stoppet økonomisk vekst. Etter år med fornektelse begynte sosialdemokrater omsider å akseptere de nye klasseforutsetningene. Tapte streiker, flytting av arbeidsplasser til land med billigere produksjon og økt arbeidsledighet var tydelige konsekvenser av at deler av kapitalistklassen hadde fått større makt på bekostning av arbeiderklassen. Men når sosialdemokrater fikk samlet seg på 1990-tallet, er det generelle bildet at klassekompromisset som idé blir opprettholdt. Dette fikk forskjellige uttrykk i forskjellige land, men overalt ble klassekompromisset opprettholdt i en ny kontekst: arbeiderklassen opererte nå fra en posisjon av svakhet.

Gjennom å skape forskjellige nyliberale varianter av sosialdemokratiet – eller sosialdemokratiske varianter av nyliberalismen – beholdt mange sosialdemokratiske partier sin makt, og dette bidro kanskje også til at nedgangen for disse partiene gikk saktere. Men det stoppet ikke de generelle trendene i klassekampen: kapitalister og finanskapitalen vant stadig mer makt over alle oss andre.

Slutten på nyliberalismen – klassekompromiss i desperasjon
Krisen 2008 var begynnelsen på slutten for nyliberalismen. Den er ikke død ennå, delvis fordi den holdes i livet av økonomisk doping (med stadig mer gjeld og lave styringsrenter), delvis for at ingen klarer å etablere noe alternativ. Men det går likevel mot slutten, ettersom økonomien – selv med doping – går relativt dårlig.

Kapitalistklassens enorme framganger under nyliberalismen har også vært synlige siden 2008. Krisepolitikken har hatt en klar klassekarakter. Først (2008-2010) løftet man bort problemene fra bankenes og finansinstitusjoner. Deretter (2010 – ) plasserte man dem på skuldrene til arbeidere, fattige og den såkalte middelklassen gjennom innstrammingspolitikk.

Det er i denne konteksten sosialdemokrater over hele Europa ser mot sentrum for å vinne politisk makt. Skal man på kort sikt vinne politisk flertall, er det her åpenbare flertallskonstellasjoner finnes. Men dette betyr også at man dermed aksepterer de eksisterende maktforholdene i økonomien.

Men klassekompromisset er i full oppløsning, om det ikke allerede er borte. Sosialdemokratenes fornektelse av akkurat dette er en viktig grunn til at mange sosialdemokratiske partier over hele Europa forvitrer.

Klassekompromisset har forvitra på forskjellige måter i forskjellige land. I England ble det knust gjennom klassekamp ovenfra på 1980-tallet. I Skandinavia har det delvis blitt forhandlet bort, bit for bit. Men viktigere er det at grunnlaget for kompromisset – arbeiderklassen sterke stilling – er fjernet gjennom forskjellige former for privatiseringer, både i og utenfor arbeidslivet.

Sosialdemokratiske partier prater om politikk som om klassekompromisset fremdeles fungerer som i etterkrigstiden. Men dessverre for sosialdemokrater så trumfer virkeligheten alltid retorikken. Og når diskrepansen mellom hvordan man prater og hvordan verden ser ut blir for stor, bærer partiet alt mer preg av desperasjon og rådvillhet.

Framtiden for sosialdemokratiet
Et tungt argument for å stemme sosialdemokratene de siste tiårene har vært at det er et trygt alternativ, at de har vært styringsdyktige og kan på en betryggende måte ta hand om et statsapparat. Så lenge partiet har hatt en solid oppslutning på rundt 30 prosent har dette vært en stor styrke. Dette kan dog fort bli en svakhet. Baksiden til ”styringsdyktig” er ”elite”. De nordiske sosialdemokratiske partiene har vært maktpartier med stor oppslutning i arbeiderklassen. Om denne oppslutningen forsvinner står de igjen som bare maktpartier. Det er i denne retningen europeiske sosialdemokratiske partier går. Trenden til og med fått et eget navn: Pasokifisering, etter PASOKs dramatiske kollaps i Hellas.

Som mange på venstresiden har påpekt finnes det ett sosialdemokratisk parti som har relansert klassekamp som strategi, og som opplever stor fremgang. Men veldig få sosialdemokratiske partier i Europa ser mot Labour og England. Derimot ser man heller mot Emmanuel Macron i Frankrike og det ”spennende” samarbeidet med kristendemokratene i Tyskland.

Skal vi forstå hvor de europeiske partiene heller går mot sentrum enn venstre, må vi igjen se partipolitikk med samme briller som de sosialdemokratiske partiene selv gjør. Og innenfor dette paradigmet trumfer pragmatisk taktikk alltid underliggende bevegelser i samfunnet. Det er for eksempel et viktig faktum at ytre høyrepartier i mange land har etablert seg på 10-30%. Det norske valget 2017 hvor FrP ikke gikk tilbake, er dessverre et godt eksempel på dette. Dette trekker tyngdefeltet kraftig til høyre, og de sosialdemokratiske partiene følger etter for å få innflytelse. I pragmatismens navn begynner man derfor i land etter land å se hvilke sentrumspartier man kan samarbeide med.

Dette er internasjonale trender, men med nasjonale særdrag. To aspekter må påpekes i den norske konteksten. For det første har Norge, i motsetning til mange andre land, en høyst oppegående fagbevegelse. LO i Norge våger for eksempel i mye langt større grad enn LO i Sverige å ta strid og bedrive klassekamp. For det andre er det fremdeles tette bånd mellom LO og de sosialdemokratiske partiene, i så vel Norge som Sverige. Samarbeidet er ikke uproblematisk. For samtidig som de sosialdemokratiske partiene trenger fagforeningens medlemmer som velgere, virker de også mer interessert i å samarbeide med sentrumspartier for å få (kortsiktig) makt, enn å drive (langsiktig) klassekamp. At LO dermed sakte også åpner mot andre partier blir en logisk konsekvens.

LES OGSÅ: Media: Elefanten i rommet

Framtiden for venstresiden
Våre partier er aldri målet. De er et middel. Vi skal ikke være redde for å legge ned, slå sammen eller lage nye partier. Partier er alltid i endring, og de endres ofte i relasjon til økonomiske forhold. Og særlig blant arbeiderbevegelsens partier har større endringer i partisystemene funnet sted i perioder med omveltende endringer i økonomien. På 20-tallet fikk vi delingen mellom NKP og Ap, og på 1970-tallet fikk vi SV og AKP. Jeg sier ikke at økonomiske kriser direkte styrer partistrukturene, men tider rundt store kriser er perioder hvor mye er i endring – også partistrukturer. I en sånn kontekst er det dermed ikke veldig rart om partistrukturer skulle være i endring akkurat nå.  

Ser man på valgresultatet, virker det helt åpenbart at SV og Rødt må slå seg sammen, om ikke annet enn i et valgsamarbeid. Det er idiotisk at mange hundretusen sosialistiske stemmer kastes i søpla etter hver valg. Med dette scenarioet kommer de sosial-liberale i SV til å melde overgang til MDG eller Ap, og ultra-venstre kan melde seg inn i Tjen Folket. Det nye partiet vil ligne mer det svenske Vänsterpartiet, og ha stort potensial som et radikalt alternativ som virkelig kan bidra til kursendring i norsk politikk.

Men det er også mulig å tenke seg ett annet framtidsscenario. Hvis AP fortsetter på sitt spor, og nekter å ta en Jeremy Corbyn og revitalisere klassekampen, er det også stor fare for at partiet forvitrer som sine søsterpartier i Hellas eller Frankrike. Dette vil åpne enorme rom for SV. Audun Lysbakken har et enormt potensial som partileder, og det er ikke utenkelig at SV i en sånn situasjon kan komme opp på 20-30 prosent. Men med en slik opptur vil SV også møte lignende utfordringene som Syriza i Hellas: hvordan være noe annet enn et nytt sosialdemokratisk og reformistisk parti? I en slik situasjon kan det være av stor verdi at det fremdeles finnes et mer radikalt parti til venstre.

LES OGSÅ: Kommentariatet feilet — klasse funker!

Mot nye klassekompromiss?
Så lenge det finnes kapitalisme vil det være klassekamp, i mange forskjellige former og med forskjellige uttrykk. Klassekampen kan eller kan ikke ta form av midlertidige kompromisser mellom klasser.

Hva er det politiske målet for sosialister i dag? Er vår største drøm å gjenopprette maktforholdet fra etterkrigstiden, slik at vi kan gjeninnføre klassekompromisset à la 1950? Det finnes argumenter for at vi må drømme større.

Klassekompromisset fra etterkrigstiden var i stor grad basert på en voldsom økonomisk vekst: at arbeiderne skulle få en del av kaka ble underlettet ved at kaka vokste veldig fort. En tilsvarende økonomisk vekst i dag vil mest sannsynlig gi oss enorme klimaendringer. Morgendagens økososialisme krever, i kontrast til gårsdagens industri-sosialismen, at vi forholder oss annerledes til økonomisk vekst – og dermed også til kompromiss mellom klasser.

Etterkrigstiden var også basert på at vestlige kapitalister og deres politiske representanter måtte distansere seg fra både nazisme og kommunisme, og opprettholde en liberal og demokratisk aura. Det behøver de i mindre grad i dag, og vi ser mange steder at sentrum/høyre partier samarbeider med rasistiske og fascistiske partier. Det kan få fatale konsekvenser.  

Det eneste vi vet sikkert er at klassekampen fortsetter. Uansett hvor lite Jonas Gahr Støre er klar over det.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.