Arbeiderpartiet: Gå til venstre eller gå i grava

Sentralstyret i Ap. Foto: Arbeiderpartiet

Om Ap ikke vil lide samme skjebne som mange av sine europeiske søsterpartier må de følge Corbyns eksempel og ta en kraftig venstresving. 

Joakim Møllersen
Om Joakim Møllersen (150 artikler)
Joakim Møllersen er redaktør for Radikal Portal og styremedlem i Attac.

Lenge har jeg vært frustrert, oppgitt og sint. Noe som ikke er mitt, noe jeg aldri har følt tilhørighet i, noe jeg aldri vil bli en del av har likevel klart å skuffe meg så til de grader. Jeg snakker selvfølgelig om Arbeiderpartiet.

Valgresultatet er kanskje det dårligste partiet har oppnådd etter andre verdenskrig hvis man tar den politiske konteksten i betraktning. Alt lå til rette for et brakvalg, men nesten fire år i opposisjon uten ei klar peiling la grunnlaget for en hjelpeløs valgkamp.

LES OGSÅ: Selvransakelse på venstresiden

Alt som før, selv når det går dårlig
Den friksjonsløse gladfortellinga Ap har ønsket å fortelle stemmer dårlig overens med hverdagen til mange. Forskjellene har blitt større, flere er arbeidsløse, flere er fattige, flere står i midlertidig arbeid, flere føler seg tilsidesatt av et offentlig system de trodde skulle hjelpe dem da livet blei vanskeligere enn de hadde trodd, og flere jobber deltid. Stadig flere er forbanna og det med god grunn.

For fire år siden klarte Høyre det kunststykket å mumle seg til valgseier. Også denne gangen vant de uten å gå til valg på noen politikk. Et visjonsløst Arbeiderparti gjorde det mulig for fire år siden, og det samme kan man si om det nylig overståtte valget.

Fast styring, reversering av deler av regjeringas politikk, litt mer i skatt og etter hvert en slags fronting av arbeidslivspolitikk. Det siste punktet er det eneste større grepet Ap gjorde som skilte seg positivt ut fra linja under Stoltenberg.

«Når Arbeiderpartiet er en kopi av Høyre, stemmer folk heller på originalen», sa Lars Johnsen, Transportarbeiderforbundets leder til NRK. Han har rett. Ap har gjort svært lite for å markere at deres inntreden i regjering ville utgjøre en vesensforskjell.

LES OGSÅ: Den sosialdemokratiske lønnsadelen

Alle skal ikke med
Slagordet til Arbeiderpartiet, Alle skal med, fanger mye av det som er galt med det som en gang var arbeidernes parti. Det ignorerer klassemotsetningene partiet blei stifta på. Det finnes ingen fiender. Det er ingenting som skal prioriteres. Joda, det er noe fellesskap i bildet, men det skapes et inntrykk av at noen uheldigvis har falt utafor og skal hentes inn igjen.

Slik er det også i politikken. Høyre har visst misforstått hvordan god økonomisk politikk skal gjennomføres. De må bare forklares det hele litt bedre. Stein Erik Hagen og hans like må strykes med hårene. Milliardærene skal også med. Litt høyere skatter med Ap. Ikke like stort frislipp for velferdsprofitører. Ikke like mye privatisering. Kanskje litt mindre aksept for alt EØS kaster etter oss av lover og regler, men ingen løfter på det punktet.

Jonas Gahr Støres kollega i Storbritannia, Jeremy Corbyn, har valgt et annet slagord, For the Many Not the Few. Labour har altså blitt et parti som har valgt side, som anerkjenner at det finnes en interessemotsetning, som har sagt at de stiller seg i ilden mot fienden. Alle skal ikke med. Noen ønsker å bekjempe vårt prosjekt og det må vi ta konsekvensene av.

LES OGSÅ: EU, EØS, LO og Arbeiderpartiet: Når skal arbeiderbevegelsen våkne?

Fienden er til høyre, ikke løsningene
Arbeiderpartiet lever fremdeles i en tilværelse hvor etterkrigstidas klassekompromiss er en harmonisk tilværelse som kan sikre fremgang for de fleste, kapitalister som arbeidere. Dette ispedd en ny økonomisk politikk hvor full sysselsetting ikke lenger er et overordna mål, statlig styring av produksjonen er tabu og en har underlagt seg kapitalens behov når det kommer til å stimulere til oppgang i vanskelige tider.

Det har vært en glideflukt mot høyre i flere årtier og jeg var naturligvis ikke optimistisk med tanke på at tendensen ville bli stagget da Jonas Gahr Støre blei ny partileder. Likevel er det skuffende når Støre uttrykker beundring for nyliberalismens stjerneskudd i Europa, den arbeiderfiendtlige Emmanuel Macron, i stedet for å prøve å lære ett eller annet av Jeremy Corbyn eller Bernie Sanders.

«Fienden er alltid til høyre» skal Ap-statsminister Christopher Hornsrud ha sagt. Og sammen med denne fienden til høyre vil alltid kapitalen stå. Det er lenge siden dette blei ytret og det har blitt glemt gang på gang siden da.

Klassekompromissets utgangspunkt er klassekamp. Ap er garantisten for den norske modellen som har nettopp dette samarbeidet mellom arbeid, kapital og stat i sin kjerne. Men maktforholdene er forskjøvet og Ap har ikke ført klassekamp så lenge jeg har levd. I stedet ser vi en endeløs rekke kompromisser hvor det bare er den ene sida som fører klassekamp. Da er det alltid arbeidet som gir og kapitalen som tar.

Hvis ikke Arbeiderpartiet går i seg selv, finner tilbake til det de en gang var og igjen blir et parti for arbeidere, er det fare for at de omsider vil kompromisse seg selv til de står i grava. Det har skjedd med sosialdemokratiske partier i Hellas, Nederland og Frankrike, og flere andre steder i Europa er søsterpartier sterkt svekket.

LES OGSÅ: Det norske sosialdemokratiet — fra revolusjonær bevegelse til kapitalisme med et menneskelig ansikt

Et Arbeiderparti på høyresida
Det var under Jens Stoltenbergs ledelse delprivatiseringen av Statoil og Telenor fant sted; at det største innhogget new public management har gjort i Norge, helsereformen, blei innført. Det var under den rødgrønne regjeringa at vi fikk en massiv privatisering av barnehagesektoren og at fattigdommen økte trass løfter om det motsatte. Åtte år med rødgrønt styre ga ikke en en forskyvning av makt til fordel for arbeid over kapital. Hadde det blitt rødgrønt flertall og regjering i stedet for fire nye år med høyresida ved roret er jeg dessverre alt annet enn sikker på at det ville blitt annerledes denne gangen.

Så hvorfor skriver jeg om et parti som ikke er der for arbeidere, som i perioder har vært med på å trekke Norge mot høyre? Hvorfor bryr jeg meg på tross av at det sannsynligvis aldri vil bli mitt parti? Enten vi vil det eller ikke ligger det en enorm institusjonell kraft i Arbeiderpartiet. Forholdet til hundretusenvis av velgere, forholdet til LO, dets plass i historien gjør at vi neppe får se en venstredreining av det norske samfunnet i overskuelig framtid uten at Ap er med på det.

Selv om det ikke er aktuelt å gå inn i Arbeiderpartiet, er det faktisk mange måter å trekke partiet mot venstre. Ved å styrke kreftene som står til venstre for ørnen blant partier i Norge vil også de se nødvendigheten av å gå i den retninga. Det kan være gjennom andre partier, gjennom organisasjoner som legger press på partiene, gjennom aktivisme både i gata og i andre fora. Det viktigste er kanskje å støtte eller være en del av kreftene i LO som står for en virkelig solidarisk arbeiderbevegelse, som stiller opp for kamerater i streik og krever politisk endring som endrer forholdene drastisk på arbeidsplassene.

LES OGSÅ: Vi er med i LO, ikke Arbeiderpartiet

Organiser til motstand, om du vil ha noe eller alt
Essensen i politikk er samfunnsgruppers interesser og maktforholdene dem i mellom. Det er ingen selvfølge at kommunikasjonsrådgivere og en søkkrik Ap-leder skal stå sammen med eller en gang være lydhør til fagbevegelsen. Vi kan heller ikke ta for gitt at de selv skjønner hva dette egentlig er snakk om — alt tatt i betraktning har de en hverdag som er særdeles ulik den til menneskene de skal representere. Det vi må sørge for er at de i alle fall har det klart for seg hva de har å tape om de igjen skulle ignorere kravene nedenfra.

Arbeiderpartiet er ikke arbeidernes parti, men deres makt springer likevel i stor grad ut fra organiserte kvinner og menn i lønnsarbeid. Det vet de, og om de ønsker det eller ei så vil de føye seg hvis presset blir stort nok. Er det noe som er glassklart gjennom arbeiderbevegelsens historie, så er det at seire kommer ikke dalende fra oven, de kommer ikke fordi en snill statsminister eller partileder føler seg gavmild. For å parafrasere Otto von Bismarck (tror jeg det var): Gi dem noe eller så tar de alt. Den tyske kansleren snakket om arbeiderbevegelsen og det «noe» han ga dem var det som av flere historikere kalles den første velferdsstaten. Det er under den samme frykta for at de skal fratas alt at norske kapitalister gikk med på klassekompromisset.

Det er langt fra Norge 2017 til Preussen til Tyskland på 1880-tallet. Likevel er det de samme prinsippene som gjelder. Vi må organisere oss og la de som styrer stat og kapital få kjenne at det koster å fortsette den samme utviklinga vi har sett de siste tiårene. Det er den eneste måten arbeidere noensinne har fått det bedre på, og slik vil det være denne gangen også. Uansett om man vi ha noe eller alt.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.