Arbeiderpartiet: Gå til venstre eller gå i grava

Sentralstyret i Ap. Foto: Arbeiderpartiet

Om Ap ikke vil lide samme skjebne som mange av sine europeiske søsterpartier må de følge Corbyns eksempel og ta en kraftig venstresving. 

Joakim Møllersen
Om Joakim Møllersen (89 artikler)
Joakim Møllersen er redaktør for Radikal Portal og 2. nestleder i Attac.

Lenge har jeg vært frustrert, oppgitt og sint. Noe som ikke er mitt, noe jeg aldri har følt tilhørighet i, noe jeg aldri vil bli en del av har likevel klart å skuffe meg så til de grader. Jeg snakker selvfølgelig om Arbeiderpartiet.

Valgresultatet er kanskje det dårligste partiet har oppnådd etter andre verdenskrig hvis man tar den politiske konteksten i betraktning. Alt lå til rette for et brakvalg, men nesten fire år i opposisjon uten ei klar peiling la grunnlaget for en hjelpeløs valgkamp.

LES OGSÅ: Selvransakelse på venstresiden

Alt som før, selv når det går dårlig
Den friksjonsløse gladfortellinga Ap har ønsket å fortelle stemmer dårlig overens med hverdagen til mange. Forskjellene har blitt større, flere er arbeidsløse, flere er fattige, flere står i midlertidig arbeid, flere føler seg tilsidesatt av et offentlig system de trodde skulle hjelpe dem da livet blei vanskeligere enn de hadde trodd, og flere jobber deltid. Stadig flere er forbanna og det med god grunn.

For fire år siden klarte Høyre det kunststykket å mumle seg til valgseier. Også denne gangen vant de uten å gå til valg på noen politikk. Et visjonsløst Arbeiderparti gjorde det mulig for fire år siden, og det samme kan man si om det nylig overståtte valget.

Fast styring, reversering av deler av regjeringas politikk, litt mer i skatt og etter hvert en slags fronting av arbeidslivspolitikk. Det siste punktet er det eneste større grepet Ap gjorde som skilte seg positivt ut fra linja under Stoltenberg.

«Når Arbeiderpartiet er en kopi av Høyre, stemmer folk heller på originalen», sa Lars Johnsen, Transportarbeiderforbundets leder til NRK. Han har rett. Ap har gjort svært lite for å markere at deres inntreden i regjering ville utgjøre en vesensforskjell.

LES OGSÅ: Den sosialdemokratiske lønnsadelen

Alle skal ikke med
Slagordet til Arbeiderpartiet, Alle skal med, fanger mye av det som er galt med det som en gang var arbeidernes parti. Det ignorerer klassemotsetningene partiet blei stifta på. Det finnes ingen fiender. Det er ingenting som skal prioriteres. Joda, det er noe fellesskap i bildet, men det skapes et inntrykk av at noen uheldigvis har falt utafor og skal hentes inn igjen.

Slik er det også i politikken. Høyre har visst misforstått hvordan god økonomisk politikk skal gjennomføres. De må bare forklares det hele litt bedre. Stein Erik Hagen og hans like må strykes med hårene. Milliardærene skal også med. Litt høyere skatter med Ap. Ikke like stort frislipp for velferdsprofitører. Ikke like mye privatisering. Kanskje litt mindre aksept for alt EØS kaster etter oss av lover og regler, men ingen løfter på det punktet.

Jonas Gahr Støres kollega i Storbritannia, Jeremy Corbyn, har valgt et annet slagord, For the Many Not the Few. Labour har altså blitt et parti som har valgt side, som anerkjenner at det finnes en interessemotsetning, som har sagt at de stiller seg i ilden mot fienden. Alle skal ikke med. Noen ønsker å bekjempe vårt prosjekt og det må vi ta konsekvensene av.

LES OGSÅ: EU, EØS, LO og Arbeiderpartiet: Når skal arbeiderbevegelsen våkne?

Fienden er til høyre, ikke løsningene
Arbeiderpartiet lever fremdeles i en tilværelse hvor etterkrigstidas klassekompromiss er en harmonisk tilværelse som kan sikre fremgang for de fleste, kapitalister som arbeidere. Dette ispedd en ny økonomisk politikk hvor full sysselsetting ikke lenger er et overordna mål, statlig styring av produksjonen er tabu og en har underlagt seg kapitalens behov når det kommer til å stimulere til oppgang i vanskelige tider.

Det har vært en glideflukt mot høyre i flere årtier og jeg var naturligvis ikke optimistisk med tanke på at tendensen ville bli stagget da Jonas Gahr Støre blei ny partileder. Likevel er det skuffende når Støre uttrykker beundring for nyliberalismens stjerneskudd i Europa, den arbeiderfiendtlige Emmanuel Macron, i stedet for å prøve å lære ett eller annet av Jeremy Corbyn eller Bernie Sanders.

«Fienden er alltid til høyre» skal Ap-statsminister Christopher Hornsrud ha sagt. Og sammen med denne fienden til høyre vil alltid kapitalen stå. Det er lenge siden dette blei ytret og det har blitt glemt gang på gang siden da.

Klassekompromissets utgangspunkt er klassekamp. Ap er garantisten for den norske modellen som har nettopp dette samarbeidet mellom arbeid, kapital og stat i sin kjerne. Men maktforholdene er forskjøvet og Ap har ikke ført klassekamp så lenge jeg har levd. I stedet ser vi en endeløs rekke kompromisser hvor det bare er den ene sida som fører klassekamp. Da er det alltid arbeidet som gir og kapitalen som tar.

Hvis ikke Arbeiderpartiet går i seg selv, finner tilbake til det de en gang var og igjen blir et parti for arbeidere, er det fare for at de omsider vil kompromisse seg selv til de står i grava. Det har skjedd med sosialdemokratiske partier i Hellas, Nederland og Frankrike, og flere andre steder i Europa er søsterpartier sterkt svekket.

LES OGSÅ: Det norske sosialdemokratiet — fra revolusjonær bevegelse til kapitalisme med et menneskelig ansikt

Et Arbeiderparti på høyresida
Det var under Jens Stoltenbergs ledelse delprivatiseringen av Statoil og Telenor fant sted; at det største innhogget new public management har gjort i Norge, helsereformen, blei innført. Det var under den rødgrønne regjeringa at vi fikk en massiv privatisering av barnehagesektoren og at fattigdommen økte trass løfter om det motsatte. Åtte år med rødgrønt styre ga ikke en en forskyvning av makt til fordel for arbeid over kapital. Hadde det blitt rødgrønt flertall og regjering i stedet for fire nye år med høyresida ved roret er jeg dessverre alt annet enn sikker på at det ville blitt annerledes denne gangen.

Så hvorfor skriver jeg om et parti som ikke er der for arbeidere, som i perioder har vært med på å trekke Norge mot høyre? Hvorfor bryr jeg meg på tross av at det sannsynligvis aldri vil bli mitt parti? Enten vi vil det eller ikke ligger det en enorm institusjonell kraft i Arbeiderpartiet. Forholdet til hundretusenvis av velgere, forholdet til LO, dets plass i historien gjør at vi neppe får se en venstredreining av det norske samfunnet i overskuelig framtid uten at Ap er med på det.

Selv om det ikke er aktuelt å gå inn i Arbeiderpartiet, er det faktisk mange måter å trekke partiet mot venstre. Ved å styrke kreftene som står til venstre for ørnen blant partier i Norge vil også de se nødvendigheten av å gå i den retninga. Det kan være gjennom andre partier, gjennom organisasjoner som legger press på partiene, gjennom aktivisme både i gata og i andre fora. Det viktigste er kanskje å støtte eller være en del av kreftene i LO som står for en virkelig solidarisk arbeiderbevegelse, som stiller opp for kamerater i streik og krever politisk endring som endrer forholdene drastisk på arbeidsplassene.

LES OGSÅ: Vi er med i LO, ikke Arbeiderpartiet

Organiser til motstand, om du vil ha noe eller alt
Essensen i politikk er samfunnsgruppers interesser og maktforholdene dem i mellom. Det er ingen selvfølge at kommunikasjonsrådgivere og en søkkrik Ap-leder skal stå sammen med eller en gang være lydhør til fagbevegelsen. Vi kan heller ikke ta for gitt at de selv skjønner hva dette egentlig er snakk om — alt tatt i betraktning har de en hverdag som er særdeles ulik den til menneskene de skal representere. Det vi må sørge for er at de i alle fall har det klart for seg hva de har å tape om de igjen skulle ignorere kravene nedenfra.

Arbeiderpartiet er ikke arbeidernes parti, men deres makt springer likevel i stor grad ut fra organiserte kvinner og menn i lønnsarbeid. Det vet de, og om de ønsker det eller ei så vil de føye seg hvis presset blir stort nok. Er det noe som er glassklart gjennom arbeiderbevegelsens historie, så er det at seire kommer ikke dalende fra oven, de kommer ikke fordi en snill statsminister eller partileder føler seg gavmild. For å parafrasere Otto von Bismarck (tror jeg det var): Gi dem noe eller så tar de alt. Den tyske kansleren snakket om arbeiderbevegelsen og det «noe» han ga dem var det som av flere historikere kalles den første velferdsstaten. Det er under den samme frykta for at de skal fratas alt at norske kapitalister gikk med på klassekompromisset.

Det er langt fra Norge 2017 til Preussen til Tyskland på 1880-tallet. Likevel er det de samme prinsippene som gjelder. Vi må organisere oss og la de som styrer stat og kapital få kjenne at det koster å fortsette den samme utviklinga vi har sett de siste tiårene. Det er den eneste måten arbeidere noensinne har fått det bedre på, og slik vil det være denne gangen også. Uansett om man vi ha noe eller alt.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 46924315
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

  • John Haraldsen

    Dette er det første som er skrevet på radikalportal.no på lenge som faktisk har noe med sosialistisk politikk å gjøre, og hvor forfatteren viser forståelse for hva som skjer når FRP kan sitter fire år i regjering uten praktisk talt noen regjeringsslitasje.

    Arbeidsfolk med norsk pass, det er dét arbeiderpartiet skal handle om.

    Venstresiden og Norge trenger flere som Joakim som skjønner dette. Når langtidsledigheten er som den er (reell ledighet i Norge er nærmere 8 %) og hvor det aldri før har vært så mange unge uføre (de mellom 20 og 29 blir nok visstnok mer og mer syke her til lands, spesielt psykisk, og da er svaret vårt å ikke skape arbeidsplasser til dem), samtidig som det kommer en flyktningebølge fra midt-østen, så har svaret til norsk venstreside vært å lukke øyene for enhver debatt om innvandring og kaller det hatprat eller rasisme. Å snakke om en prioritering av arbeidsplasser for de med norsk pass opp mot å ta imot flyktninger er et ikke-tema på hele venstresiden, også i arbeiderpartiet. Når noen av oss på venstresiden forsøker å påpeke at det høres ut som høyrepolitikk når dette ikke skjer, blir vi av mennesker som Kjersti Opstad møtt med sarkasme som om vi var hatpratende idioter.

    Det er ikke alle som kan leve av å være designere, akademikere og pr-folk. Noen mennesker har ikke faktisk ikke evner til det og må jobbe med praktiske ting. I dag er vår løsning å gi dem uføretrygd og med det gjøre dem mer psykisk syke enn de eventuelt var til å begynne med. Hvis løsningen vår skal være å ta vare på dem vi har her til lands, må også venstresiden innse at det i så fall må gjøres en prioritering; å beskytte egen industri kommer til å koste. Pengene må hentes fra høyere skatter fra de som har mest, men vi kan ikke uten noen som helst refleksjon ha åpne grenser, og latterliggjøringen av de av oss som problematiserer ubegrenset ufaglært innvandring (når vi har nok ufaglært her hjemme) må stoppes.

    Det er arbeidsfolk med norsk pass arbeiderpartiet bør handle om, ikke alt annet. FRP og Høyre kommer til å styre til den dagen venstresiden innser dette.

    • Joakim Moellersen

      Takk for komplimenter. Hvilket pass folk har bryr jeg meg ikke så mye om. Uavhengig av hvor de kommer fra må de som jobber i Norge ha like forhold og gode forhold. Aksepterer vi at noen har dårligere forhold vet vi at det vil bli brukt for å undergrave det resten har.

      Arbeiderbevegelsen er bygget opp på solidaritet og ekte solidaritet er ikke begrenset av opphav, religion, hudfarge eller nasjonalitet. Hvis man aksepterer at noen får mindre, behandles verre og ikke har de samme rettighetene, aksepterer man at det i neste omgang skjer med en annen gruppe i omsider skjer med seg selv.

      Å sette opp noen tusen flyktninger mot lønninger og velferdsstaten er akkurat det FrP og høyresida vil. Slik bruker de flyktninger som rambukk for å knuse velferdsstaten og frata arbeidere rettigheter. Antallet flyktninger som kom til Norge under flyktningkrisa har omtrent ingenting å si for hvordan landet fungerer og vil gjøre det framover. FrP har pisket opp en frykt i folket basert å rasistiske ideer de selv er opphav til. Rasismens historiske rolle i kapitalismen er å splitte arbeiderklassen.

      Det som brukes konsekvent og systematisk for å undergrave arbeidsforhold i Norge er EØS. Av plasshensyn ville jeg ikke gå nærmere inn på det i denne teksten, men det kommer til å bli diskutert på denne sida framover. FrP er for, Høyre er for, Ap er for, KrF er for, Venstre er for. De som er imot er Rødt, SV og Sp.

      FrP skreiv en grunngivelse til hvorfor da avtalen skulle inngås i sin tid de mente det var «en ulempe at lønnsforskjellene i Norge er så små at det ofte ikke er økonomisk lønnsomt å bedre sine kvalifikasjoner, og antar at et fritt arbeidsmarked i EØS vil øke lønnsforskjellene i Norge». De er for samme politikken i dag av samme grunner, men snakker ikke så høyt om det.

      Kjersti Opstad har blitt truet på livet og kalt så mange utrolig stygge ting som jeg ikke kommer til å gjenngi her. Dette fordi hun har en mann fra Afrika og at hun sier i fra når folk trues, trakasseres og dehumaniseres. Dette hatet er ikke noe hun har funnet på. Det eksisterer i facebookgrupper som har hyllest av Sylvi Listhaug i gruppenavnet av folk som sier de elsker Norge. Du har sannsynligvis sett det du òg. Dette er hun forståelig nok lei og hun synes lite om folk som later som det ikke finnes eller forsvarer opphavet til dette, som sitter i regjering.

      Så tilbake til hovedsaken: Arbeiderpartiet har såvidt meg bekjent ikke hatt full sysselsetting som en prioritert sak siden Gro Harlem Brundtland.

      «Kampen mot massearbeidsløsheten var på mange måter en kamp mot Gro og hennes indre krets», som Yngve Hågensen sa det.

      Jeg vil for øvrig anbefale deg artikkelserien vår om det norske sosialdemokratiets historie. Den går inn på flere av de tingene jeg diskuterer her, men mer nøye og presist:

      Det norske sosialdemokratiet – fra revolusjonær bevegelse til kapitalisme med et menneskelig ansikt: https://radikalportal.no/2017/09/05/det-norske-sosialdemokratiet-fra-revolusjonaer-bevegelse-til-kapitalisme-med-et-menneskelig-ansikt/

      Det norske sosialdemokratiet – EU og vendingen mot nyliberalisme: https://radikalportal.no/2017/09/06/det-norske-sosialdemokratiet-eu-og-vendingen-mot-nyliberalismen/

      Det norske sosialdemokratiet – Den rødgrønne alliansens vekst og fall: https://radikalportal.no/2017/09/07/det-norske-sosialdemokratiet-den-rodgronne-alliansens-vekst-og-fall/

      • William Hansen

        Jeg vet at akademikere ikke er så opptatt av hvilket pass folk som jobber i norge har, men norske arbeidsfolk er det. Det må vi begynne å ta hensyn til.

        https://www.aftenposten.no/norge/politikk/i/aAm42/Jotul-klubben-Feilslatt-a-satse-pa-skatteokninger

        • William Hansen

          Når dét er sagt, for en skam det er at dere fjerner innlegg i hytt og gevær når dere treffer på synspunkter dere selv ikke er enige i, og bruker begrunnelsen at det er «usaklig». Det er ikke rart mennesker på venstresiden ikke tør åpne kjeften. Det er DERE som er arbeidernes fiender – skam dere.

          • Jacob Olsen

            Herregud jeg så det nå.

            Jeg skrev:

            «Hvorfor skulle arbeiderpartiet bevege seg til venstre? Til venstre for arbeiderpartiet har du SV og Rødt, stort sett mennesker som står for artiklene på denne nettsiden, som ser på deg som like ond som ABB hvis du begynner å snakke om å prioritere arbeidsplasser i norge foran å redde mennesker fra den 3. verden. Så hvorfor bevege seg til venstre hvor du blir behandlet som dritt? AP bør gå til høyre! AP og FRP i regjering sammen 🙂 det ville i alle fall vært bra for norske arbeidsfolk!»

            Dette er altså usaklig for dagens debatt. Jeg tar et screenshot av dette og poster det på document.no og resett.no. Folk trenger å vite at den virkelige fienden mot norske arbeidsfolk befinner seg innad på venstresiden.

          • Ivan Hansen

            hvor mange kontoer har du egentlig jacob? eller john H. eller hva du nå enn ønsker å bli kalt?

            Når du bruker denne strofen flere ganger på samme nettsted er du ganske lett gjenkjennelig, merkelig for meg at du gidder å bruke tid på å få det til å virke som flere er enig med deg ved å opprette flere falske kontoer:

            «jeg tar et screenshot av dette og poster det på document.no og resett.no. Folk trenger å vite at den virkelige fienden mot norske arbeidsfolk befinner seg innad på venstresiden.»

      • Det er fint å lese vurderinger av Ap.
        Og det er fint å se forslag til og ønsker om løsninger.
        Ideologiske løsninger og forslag slik angående ideologi og ideologisk plassering er også løsninger i politikken.
        Jeg håper å rekke å lese det du anbefaler her og å rekke å se på alt en gang til.

  • Jeg er hjemmesitter 2017.
    Mitt råd til Ap er å vise fram løsninger og en praktisk og en pragmatisk politikk.
    To viktige utfordringer blir da :
    1 Hva skal produseres og selges med fortjeneste eller med fortjeneste for samfunnet og landet. Hvor og hvordan skal inntektene skapes og hentes.
    2 Kunnskaper og utdannelse?
    Hva skal og bør gjøres i praksis for å få verdens beste skole og grunnskole og utdannelse for folket her i landet.
    Hva som er å gå til høyre eller til venstre blir for meg utydelig og uklart og over mot en debatt om ideologi eller filosofi og definisjoner. Likevel mener jeg at Ap som parti bør forklare konkret hva de mener med å si at alle skal med. Jeg tolker det som å si ja til et velferdssamfunn og ja til offentlige tilbud og helsevesen og pensjonsordninger og sykelønn og ja til verdens beste utdannelse for alle.
    Og da trengs praktisk politikk og pragmatisk politikk og det muliges kunst med løsninger som virkelig kan komme og skje og styres fram. 1 Hvordan skal inntektene hentes? 2 Hvordan skal kunnskapene bygges og skapes og fordeles?

  • Disqusting

    Tror nok fallet i like stor grad skyldes de av sosialdemokratenes igangsatte demografiske endringer! Dette tema addreseres ikke i artikkelen og konklusjonen blir derfor ikke hehetlig.