Spania er blant de landene som er hardest rammet av eurokrisen. Massive oppsigelser og permitteringer av lærere, kontoransatte, teknikere og andre offentlige ansatte, slutt på subsidier til oppstart av foretak, tap av stipendier, kutt i pensjoner og andre goder – alt bidrar til at mange forretninger og prosjekter går dunken i en akselererende nedadgående spiral.
Arbeidsløsheten nærmer seg 27 prosent i hele nasjonen, og for ungdom er den allerede over 56 prosent. De som ikke er sagt opp (ennå), enten fra offentlige nedkjæringer, eller fra mislykkede private prosjekter og stengte industrier, opplever i stedet kutt i lønninger og velferdsordninger.
Kastes ut hjemmefra
En av de verste konsekvensene av arbeidsløsheten har vært at familier kastes ut av sine hjem fordi de ikke er i stand til å betjene lånene sine. Dette skjer nå i en takt av 517 om dagen, og en av tre selvmord i Spania hadde bakgrunn fra slike utkastelser i fjor, ifølge PAH – Plataforma de Afectados por la Hipoteca (Plattformen for gjeldsofre) – en av de nye, utradisjonelle protestgruppene som har vist stor handlekraft i kampen for forandring.
Tusener har mistet sparepengene i bankskandaler takket være sleipe formuleringer i kontraktene, samtidig som direktørene i disse skakkjørte bankene har belønnet seg selv med store bonuser. Dette har ledet til bølger av protester. Harde kutt i helse, utdanning og andre offentlige tilbud påvirker livskvaliteten til alle, også for dem som fortsatt har jobb og hjem. Denne karusellen av katastrofer har utløst noe kommentator Luis Gómez i El País (uten å overdrive så mye) kaller «1100 måter å protestere på». I Madrid og Barcelona pågår det nesten daglig støyende demonstrasjoner.
Den nye 15. mai-bevegelsen
Oppblomstringen av nye protestinitiativer som omgår politiske partier, fagforeninger og ikke-statlige organisasjoner, fikk et dramatisk utslag da radikale bloggere tok til orde for massemønstring på Puerta del Sol-plassen i Madrids sentrum 15. mai 2011. Dette var kun en uke før de regionale valgene. Venstresidens tradisjonelle velgere følte seg sveket av sosialistregjeringen (Partido Socialista Obrero Español, PSOE), som hadde bøyd av for presset fra Brussel og Berlin, frosset pensjoner og kuttet i velferdsgoder. Mange følte at om de ville ha et troverdig alternativ til sosialistene eller den daværende høyreopposisjonen, måtte de skape det selv.
15. mai-bevegelsen, eller «15M», blusset opp til en mangefasettert protestbevegelse av indignados, «indignerte» folk med ulik bakgrunn; arbeidere, yrkesaktive, pensjonister, studenter og arbeidsløse. Mange av disse bodde i teltleire på torg og plasser i byer over hele landet. På slutten av sommeren, da de største gruppene løste seg opp, hadde de produsert dusinvis av forslag, dannet komitéer og startet tiltak som de tok med seg tilbake til sine nabolag. Noen opprettholdt kontakten og samordnet aksjoner.
Sosialistpartiet tapte
I mellomtiden tapte sosialistene regionvalget i mai og det nasjonale valget i november, siden alt for mange av de tradisjonelle velgere ga dem opp og valgte å holde seg unna valgurnene. Den nye regjeringen til det konservative Partido Popular (PP), fikk på denne måten absolutt flertall i Kongressen, enda det var med færre stemmer enn ved tidligere valg. Dermed trenger partiet ikke lenger forhandle med noe annet parti for å få gjennom lovforslag.
Dette er en helt uvanlig situasjon i Spania. PP har brutt samtlige valgløfter om å beskytte arbeidsmarkedet, pensjoner med mer, men har i stedet – etter press fra den Europeiske Sentralbanken og Berlin – gjennomført enda hardere kutt, gjort det enklere og billigere å si opp arbeidere, og beskyttet bankene og deres ledere på tross av både store tap og beviser for tvilsom og korrupt virksomhet.
Folkene som ble mobilisert gjennom 15M, som mangler en nasjonal samordning, har valgt ulike protestformer.
Stopper utkastelser
Et strålende eksempel er demonstrasjoner foran hjem hvor familier er i ferd med å kastes ut. Spesielt rått er det når arbeidsløsheten fører til at folk som skaffet seg bolig under boomen før 2008, ikke lenger er i stand til å betale avdragene på hjemmene sine. Selv etter at man har blitt satt på gata, blir gjelda stående og vokser, til forskjell fra i USA og i andre land hvor slik gjeld slettes når banken overtar leilighetene.
Naboer tilknyttet Plataforma (PAH) kommer slike familier til unnsetning. De stiller seg mellom politiet og ytterdøra mens de roper slagord og vifter med PAH-symboler, samtidig som de informerer media. Ifølge plattformens hjemmeside har de stoppet 612 utkastelser på denne måten, et lite tall, men med sterk signalverdi. De kan i det minste utsette utkastelser, og utsettelsene og det offentlige presset kan gjøre bankene forfjamset nok til at politikere griper inn for å finne løsninger. En løsning er at familien blir boende med en akseptabel rente. Banken har ingen interesse av å gjenoppta eierskapet til en bolig som ikke er salgbar, men ettergir da motvillig gjelda.
Danser mot bankene
Atskillig mer spektakulært er det når bankene blir invadert av flamenco-dansere. Dette har spredd seg fra flamencoens kjerneområder i Andalucia til de vanligvis noe mindre kastanjett-klaprende byene Madrid og Barcelona. Kunst og humor blandes med politiske budskap. Musikere og dansere i vanlige klær går inn i banken, blander seg med kundene og begynner plutselig å opptre – mens de filmer, så du i etterkant kan se og høre framføringene, kundenes overraskede latter, og vaktenes perpleksitet. De bankansatte smiler flaut mens solisten framfører komiske sanger med brodd mot banker og kapitalisme.
En million for lovendring
Et annet initiativ, med potensielt større muligheter for gjennomslag enn flamencoens utrop eller de lokale gruppene mot utkastelser, er Plattformen for gjeldsofre (PAH). Dette har greid å samle over en million underskrifter til et nasjonalt lovforslag. Det er første gang noensinne at en gruppe har oppnådd noe lignende.
Formelt kjent som Iniciativa Popular Legislativa (ILP, Folkets lovgivende initiativ) foreslo PAH følgende tre krav: 1. at bankenes overtakelse av gjeldsrammedes boliger skal gå hånd i hånd med gjeldsslette (som i de fleste andre mer framskredne land); 2. at utkastelser må stoppes for familienes hovedbosted når deres problemer med å betale skyldes uunngåelige forhold (som sykdom eller oppsigelser); 3. at tidligere gjeld skal tillates å stå som renter opp til 5 år, til en rente som ikke oversteg 30 prosent av forsørgers innkomst.
En advokat i Barcelona vant en sak i Den europeiske domstolen på vegne av en arbeidsløs marokkansk klient mot Spanias lånepraksis, som til nå har tillatt bankene å kaste ut folk uten en rettslig gjennomgang, selv hvis den opprinnelige låneavtalen innholdt stygge klausuler som for eksempel himmelropende gebyrkrav ved forsinket betaling.
Den konservative Partido Popular-regjeringen har brukt sitt absolutte flertall i parlamentet til å avvise Iniciativa Popular Legislativa, til folks enorme skuffelse og avsky. Og regjeringen gjør hva den kan for å unngå å bringe lovpraksis på linje med avgjørelser i Den europeiske domstolen, grunnet motvilje mot å plage bankene, hvis sjefer inkluderer mange av partiets viktigste økonomiske støttespillere. I frustrasjon over utsettelsen har det dukket opp protester fra uventet hold: dommere, som i mange distrikter har samlet seg og blitt enige om å stoppe utkastelser før det har vært holdt høringer med bank, debitor og dommer.
Møter opp hos politikerne
Frustrasjonen har ført til en annen dramatiske taktikk fra det stadig oppfinnsomme PAH: escrache, innfrysning, et uttrykk som stammer fra Argentina, hvor det ble brukt om demonstrasjonene foran hjemmene til kjente torturister fra militærregimet 1976-83 for å gjøre naboene kjent med hvem de bodde ved siden av.
I Spania dukket demonstranter opp foran husene til PP-politikere for å få dem til å endre loven. Syngende demonstranter holdt opp store grønne plakater med: «Yes you can!» (forandre loven) og røde plakater som svarer: «But you won’t». Et uttrykk for sinne, og etter spansk standard et mildt sådan. Likevel har det vært tilstrekkelig til å skremme vettet av Partido Populars politikere. På sin side har politikerne kalt escrach-aksjonene for nazimetoder, som gjør de små, uskyldige barna redde når de ser slikt utenfor vinduene sine. Som om det å kaste 500 unger på gata daglig ikke er voldelige handlinger.
Elitene isolerer seg fra sine ofre
I fjor, da de to største fagforeningene forsøkte å samle protestene, fant de at det dreide seg om 150 paraplyorganisasjoner med over 950 etablerte grupper, sammenslutninger og plattformer. Noen av disse hadde et velfungerende lederskap og et hierarki, mens andre var løsere organisert med skiftende lederskap, alt etter hvem som kom med den beste ideen i det aktuelle tilfellet. Nye plattformer og grupper oppstår stadig.
Denne flytende tilstanden kan være et trekk ved hva Zygmunt Bauman har beskrevet som vårt viskosiøse samfunn, hvor forholdende endrer seg raskt og uavlatelig. Beskrivelsen passer ikke bare på Spania, men også på andre EU-land, hvor banker, arbeidsplasser og pensjoner plutselig forsvinner, mens beslutningstakerne blir mer og mer isolert fra sine ofre, hvis protester høres ut som et tomt ekko av rop om demokrati og rettferdighet. Omstendighetene forandrer seg og responsen deretter. Men det er et sjokk for nervesystemet til fagforeningene; disse har lenge gått og innbilt seg at disiplinerte rekker av arbeidere som marsjerer for sin rett under demokratisk valgte, men håndplukkede ledere, var tingen.
Aktiv fagbevegelse
Likevel har fagforeningene klart å ta endringene inn over seg i større grad enn venstresidepartiene de har vært knyttet til. UGT (Unión General de Trabajadores, stiftet for over 120 år siden av Sosialistpartiet) og Comisiones Obreras (CCOO, som oppsto i undergrunnen på 50-tallet som et anti-Franco-parti med bånd til kommunistpartiet) pleide å være rasende rivaler, men har i senere år koordinert demonstrasjoner, marsjer og streiker. Dette holder dem i en aktiv dialog med medlemmer og potensielle nye medlemmer, og holder dem ganske fleksible og lydhøre.
De politiske partiene er mer rigide. De er organisert for å vinne stemmer for sine lukkede kandidatlister – i Spania stemmer du ikke på personer, men på partilister. Det betyr at karrieren til kandidater på vei opp er sterkere knyttet til dem som lager listene enn det nykommerne selv står for og går inn for. Vinnerpartiet regjerer uten videre konsultasjoner med sine velgere fram til neste valg. Dette er grunnen til at de nye protestbevegelsene har løpt fra dem. Medlemmene i Partido Socialista Obrero Español og det noe mindre Izquierda Unida (Forenede venstre), som er ledet av kommunister, har etter hvert blitt klar over at de må være åpnere og villigere til å endre seg, og ikke minst bli mer militante overfor regjeringens drastiske nøysomhet, hvis de ikke vil ende opp som irrelevante.
De spanske partiene og fagforeningene er i økende grad i ferd med å forstå at de ikke kan fortsette med sin stivbeinte stil stilt ovenfor en flodbølge med problemer de aldri har vært borti før, eller har glemt. Den 14. april 1931 huskes i Spania som begynnelsen på Den andre republikken, det optimistiske og frodige krafttaket for å modernisere og demokratisere Vest-Europas mest tilbakestående land, midt i en verdensomspennende depresjon og ansikt til ansikt med en rasende opposisjon av landeiere, kirke, militære og monarkister. I år, med demonstrasjoner, med trikoloren, med mange publiserte essays og videoer, har vi fått en anledning til å minne venstresida om disse idealene.
Oversatt av Nils A. Raknerud
Bevegelser som Podemos i Spania og Syriza i Hellas er protestbevegelse mot massearbeidsledigheten som sparepolitikken i EU har ført til. Men anti-austerity bevegelsene har en manglende forståelse av årsaken til problemene: dagens pengesystem. De enkelte land må spare fordi statsgjelden er blitt for høy. Avdrag og renter belaster skattebetalerne på en slik måte at det blir mindre penger til velferd og pensjoner. Systemet med at statene må ta opp lån i private banker for å finansiere underskudd på statsbudsjettene er unødvendig. For å forstå dette kreves en forståelse av dagens pengesystem og hvordan et nytt alternativt pengesystem kan bygges
opp.
Dagens pengesystem fungere slik: Mynter og sedler blir laget av statsbankene, men disse utgjør bare noen få prosent av hele pengemengden. Det meste av pengemengden er elektroniske penger eller kontopenger. Hvordan lages kontopenger? Når en bank gir lån, skapes nye penger. Vi lærte på skolen at bankene låner ut penger som innskyterne har satt inn. Men det er bare i begrenset grad sant. Når en lånekunde undertegner et gjeldsbrev, kan bankene sette inn penger på låntakeres konto uten å ha dekning
på egen konto. På den måten skaper private banker nye penger ut av ingenting. Eller retter sagt: Bankene skaper penger ved å øke gjelden i samfunnet. Så lenge gjeldsnivået øker, skapes nye penger og økt etterspørsel. Som gir økonomisk vekst. Men gjeldsberget kan ikke vokse inn i himmelen. Fordi gjeld skal tilbakebetales – med rente. Før eller siden må gjeldpengesystemet bryte samme og gå i revers. Som vi såg skjedde under finanskrisen i 2008.
Bankene kan selvsagt ikke lage ubegrenset med penger. Omfanget av pengelaging begrenses av bankenes kapitaldekningskrav og av kundenes even til å tilbakebetale lån. Hvordan kan da en bank gå konkurs, hvis den kan lage penger ? Svar: Banken kan ikke lage nye elektroniske penger til seg selv, men til låntakerene. Hva skjer når bankens lånekunder bruker kontopenger til å kjøper varer og tjenester ? Kontopenger må da overføres fra kontoer i kjøpers bank til kontoer i selgers bank.
Bankpenger.
På slutten av dagen gjør banken opp kravene mot hverandre. Dette skjer i et eget lukket internt pengesystem ved hjelp av bankpenger (clearing). Så lenge banken kan øker utlånene i noenlund samme takt, kan de motregnet krav mot hverandre. Skulle en bank tilfeldigvis en dag skylde andre banker mer enn andre banker skylder den banken, kan denne oppta tidsbegrenset lån i sentralbanken. Under finanskrisen såg vi at den private pengeskapingen kom i ubalanse. Noen banker skapte så mye nye penger at de ikke kunne gjøre opp for seg i forhold til andre banker. Den interne tillit i bank- og kredittsystemet forsvant fullstendig. Pengesystemet imploderte eller frøs fast som når en rennende bekk blir bunnfryst om vinteren. I USA førte det til massive statlige oppkjøp («bailout») av «råtne» verdipapirer for å stable kreditt- systemet på beina.
Kort sagt fungerer den privat pengelagingen slik: De enkelte private banker lager nye kontopenger. Et lukket bankpengesystem ordner oppgjør internt mellom bankene. Statsbankene fungerer som långiver til banker som trenger midlertidige lån for å betale andre banker. Så lenge bankene øker utlånene noelunde i samme takt kan det stadig lages nye penger.
Ikke bare lages det nye penger ut av ingenting , men bankene kan krever renter av de selvlagde pengene. Ikke rart at bankvirksomhet i dagens samfunn er en meget lønnsom bransje.
Statsbudsjettet i de fleste land går med underskudd. Og det er forbudt å låne pengene av statsbanken. Statene må derfor låne penger i det private bank og finanssystemet. Underskudd på statsbudsjettet betyr derfor nye penger skapt ved hjelp av gjeld. Og all gjeldsoppbygging har sine grenser. For å sikre finanskapitalen tilbakebetalling og renteinntekter gjennom statsutlån gjennomføres sparepolitikken. Prisen folk i EU må betale, er massearbeidsledighet og reduserte velferdsytelser.
Privat laging av nye gjeldspenger må derfor erstattes med laging av gjeldsfrie statspenger. Istedenfor at nye penger lages ved at stater tar opp gjeld, bør statene bekjempe arbeidsledighet og finansiere økt velferd ved økt bruk av gjeldsfrie statspenger
Teknisk sett er dette ikke noe problem. Enten låne rentefritt i statsbanken, eller ganske enkelt med tastetrykk å skape elektroniske penger på offentlige kontoer. Det reelle problem er inflasjon. Økes pengermengden mer enn vare- og tjenestemengden, vil det føre til prisstigning. Men så lenge det er ledige ressurser som ledig arbeidskraft og manglende utnyttelse av produksjonskapisiteten i samfunnet, vil økt bruk av gjeldsfrie statspenger ikke før til inflasjon. Økt ettterspørsel vil derimot føre til avskaffelse av arbeidsledighet og full utnyttelse av alle ledige ressurser. Derfor: avskaff finanskapitalens enerett på å lage nye gjeldspenger. La folkevalgte organ kontrollere laging av nye gjeldfrie penger. Avskaff arbeidsledigheten.
sparepolitikken i EU.