Kommentariatet feilet – klasse funker!

Foto: Sophie <Brown

På tross av at en samlet medieelite, partielite i Labour og den økonomiske eliten i Storbritannia har motarbeidet Jeremy Corbyn gjorde Labour sitt beste valg på 16 år. Det er klasse som beveger venstresida.

Joakim Møllersen
Om Joakim Møllersen (149 artikler)
Joakim Møllersen er redaktør for Radikal Portal og styremedlem i Attac.

Fra dagen Jeremy Corbyn lanserte seg som partilederkandidat for Labour har han blitt utsatt for en hetskampanje uten like. Ville beskyldninger om antisemittisme, vennskap med terrorister, trotskistiske kupp blei dagligdags for partilederen. På tross av at han vant to knusende ledervalg var det hyppigst brukte «argumentet» at han var «uvalgbar».

Corbyn har trosset den mest fiendtlige kampanjen både fra media, økonomiske eliter og eget parti i manns minne og sikret Labour det beste valgresultatet på 16 år. Grunnen til at han er så populær er den samme som at han er så avskydd: Corbyn har brakt klassekampen tilbake til europeisk venstreside.

Grasrotas kandidat
Det var ingen enkel jobb antikrigsveteranen sto foran da han meldte seg som venstresidas kandidat til å ta over det skakkjørte partiet. Han blei sett på som ei grå mus som hadde mast om de samme tingene i over 30 år uten å ha kommet seg av flekken. Så var det heller ikke mange som tok ham seriøst i begynnelsen, men det tok ikke lang tid før stemningen skiftet. Corbyns synspunkter resonerte utvilsomt med store deler av det britiske Arbeiderpartiet, men han hadde noe ekstra. Nyinnmeldinger strømmet på før valget, det var folk som aldri hadde sett på et medlemskap i noe politisk parti som særlig forlokkende som tenkte at endelig kunne en folkets mann vinne fram.

Det var ikke bare det at Jeremy Corbyn vant, han knuste all motstand innad i eget parti med 59,5 prosent oppslutning. Allerede da hadde svertekampanjene mot ham startet, men til ingen nytte. Selv uten de nyregistrerte medlemmene ville sannsynligvis Corbyn fått reint flertall. Talende nok var det den største valgmarginen noen Labour-leder hadde vunnet med, samtidig hadde ingen hatt så lav oppslutning av egne parlamentsmedlemmer.

Det sier det meste om at partielitene var på vikende front med sine medlemmer og velgere. Den nesten utenkelige framvisninga av illojalitet som fulgte viser at troen på markedet trumfet respekten for eget partidemokrati.

Dømt nedenom og hjem
Media eies i stor grad av noen av de rikeste i samfunnet. Det ville vært rart å tro at de skulle tjene noen andres interesser enn sine eiere når det kommer til stykket. Når det kombineres med at journalister mer og mer selv omgås politikere og næringslivsfolk, langt unna lavtlønte i tunge manuelle yrker, må man se på media som en del av den politiske og økonomiske eliten. Ikke som perfekt integrert i et teaterstykke av marionetter, langt derifra, men som en egen aktør som ser sine interesser i i stor grad som sammenfallende med økonomiske og politiske eliter.

Da er det heller ikke overraskende at nettopp media stilte seg i første rekke når Corbyn skulle piskes. Utenriksrapporteringen her hjemme er kun unntaksvis noe å samle på, så var også tilfellet i denne valgkampen. Hjemlige kommentatorer kunne naturligvis ikke være noe bedre. I dag har en kronikk av Per Edgar Kokkvold kalt «Politisk selvmord» blitt heftig delt i sosiale medier. Stilfullt kaller Kokkvold Corbyn for en «åpenbar taper» allerede i ingressen. Marie Simonsen og Sveinung Rotevatn kaller Corbyn en «selvpåført tragedie» og et resultat av «ideologisk masochisme» i en lystig twitter-passiar.

En åpenbar lærdom av dette må i det minste være at venstresida ikke kan lytte til de som aldri har løfta en finger for venstresida når det kommer til å bestemme veivalgene framover. En annen er at når overklassen og velfødde kommentatorer avfeier klassepolitikk er det høyst sannsynlig et resultat av egeninteresse eller mangel på innsikt.

For the many, not the few
Det var aldri noen tvil om at Corbyn befant seg på ventresida av Labour og få blei overraska over at kampen for sosiale tjenester, et anstendig arbeidsliv, renasjonalisering av katastrofale privatiseringsprosjekter og mot krig og rasisme blei fronta. Det var naturligvis mange forsøk på å få ham til å kompromisse på flere av disse sakene, men til ingen nytte.

Samtidig som «unelectable» blei årets engelske nyord — det var å lese daglig i nyhets- og kommentarartikler, alle mynta på Corbyn — blei Labour gjenoppfunnet som grasrotbevegelse. Med over en halv million medlemmer hadde ikke organisasjonen hatt så mange i sine rekker siden 1970-tallet. Og mens presumtivt venstrevridde medier som The Guardian ikke syntes å være i stand til å skrive om annet en splittelse og konflikt i Labour, mens høyrepressa framstilte Corbyn som en kompis av jihadister, og mens hans egne kolleger i toppen av partiet serverte lekkasjer og knivstikk i ryggen på låpende band, snakket hundretusenvis av corbynites om politikk på gata, på arbeidsplassen, slik venstresida må ha som grunnlag for en folkelig kampanje.

Et drøyt år etter at han blei valgt som leder satte de andre partitoppene i gang et kuppforsøk. Men oppslutninga til Corbyn hadde økt og valgseieren var enda mer knusende, på tross av diverse lurerier fra høyresida i Labour i et forsøk på å frarøve ham lederskapet.

Som seg hør og bør for en god kandidat på venstresida, slagordet «For the many, not the few» var ikke bare noe som speilet seg i de politiske forslagene som blei lagt på bordet, var ikke bare noen fine ord for å få folk med på laget, det var gjennomgående for hvordan Corbyns kampanje blei drevet fram av massene. Tony Blair og Gordon Brown dro på middagsbesøk til mediemogulen Rupert Murdoch etter å ha blitt valgt til statsministre i Storbritannia. Corbyn har aldri basert seg på klamme handtrykk med de rikeste eller maktbaser utenfor valgsystemet. Så fikk han heller ingen tjenester derfra, men baserte seg på en grasrotbevegelse som man ikke har sett maken til i britiske politikk i min levetid.

Det største for venstresida i Vesten
Den største overraskelse i det amerikanske valget var Bernie Sanders. Kandidaten kom fra intet med klassepolitikk i bagasjen. Han blei oversett av media og Det demokratiske partiet jukset for å sørge for at han ikke blei valgt. Likevel holdt han på å slå etablissementets kandidat. Han viste en hel verden at det var mulig.

1990-tallet så sosialdemokratiske partier over hele Europa ta sjumilssteg mot høyre. Det var en tid med relativt lav arbeidsløshet, men hvor en svekket arbeiderbevegelse gjorde at velferdsstaten sakte forvitret og lønningene for de som får minst betalt for arbeidet stagnerte. Sosialdemokratiets band til arbeiderbevegelsen ble svekket og man fant seg nye venner i styrerom og blant aksjeeieren. Et glattpolert image med en retorikk om fellesskap hvor også de aller rikeste utgjorde et viktig del, fungerte ei stund. Det blei etter hvert klart at «den tredje vei» heller var en moderert høyrepolitikk enn en modernisering av sosialdemokratiets tankegods.

Samtidig som den delen av sosialdemokratiet som følte seg i overkant komfortabel i dress og slips konsoliderte sin makt blei den som sto med én eller to føtter i arbeiderbevegelsen kjørt ut på sidelinja. Mer enn at venstresida glemte hva den sto for blei den kuppet av en karrieristisk middelklasse og den folkebevegelsen venstresida bestandig har vært utmanøvrert.

Jeremy Corbyn, i enda større grad en Sanders, representerer tilbakekomsten av ei venstreside bygd på vanlige folks interesser, på solidaritet, på en samlet arbeiderklasse og på et reellt ønske om å trekke samfunnet til venstre. At dette skjer i Storbritannia er av enorm betydning for venstresida i hele vesten.

Klasse funker!
For the many, not the few og The 99 %. Det er slagord som lager et klart skille mellom oss og dem, oss vanlige folk og de som skalter og valter med millioner og millarder, med andre menneskers liv og skjebne. Det er massene som har blitt ignorert; som har fått forverrede levekår; som har fått velferdsstaten de, deres foreldre og besteforeldre bygget opp rasert; de er de som har blitt sviktet og løyet til; og det er de som er venstresidas folk!

Skillet går åpenbart på hva du eier, om du tilhører den lille eliten av priviligerte eller det enorme flertallet som har fått beltereima stramma inn. Det er noen som hadde det fett og som har fått det enda bedre. De har åpenbart fått gjennomslag for politikken sin, det kan være lite tvil om at deres interesser ivaretas av politikerne.

Samtidig opplever stadig flere at de er på utsida. Hva de mener og deres livssituasjon er uviktig. Folk som endeløst går i deltid og midlertidighet. Arbeidsløse. Uføre. Hjelpepleiere, taxisjåfører og butikkarbeidere. Disse menneskene er venstresidas glemte folk. De kjenner hver dag på hvordan det er å tilhøre en lavere klasse. De har blitt plassert langt nede i klassehierarkiet på bekostning av noen få helt øverst, og det vet de.

Tida for ei venstreside drevet av de som aldri har arbeidet i annet enn dress er forbi. Jeremy Corbyn har vist oss det. Bernie Sanders har vist oss det. Arbeiderbevegelsens historie har vist oss det. Klasse har på ny gjort sitt inntog i europeisk politikk. Endelig!

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.