Frihet til oromofolket!

I et land på Afrikas horn finnes et folk som kjemper for sin politiske frihet og retten til å definere sin egen fremtid som folk. Dette er en kamp som har blitt kjempet med fredelige midler, men måten myndighetene behandler dette folket på, gjør at fortsatt ikke-voldelig motstand ikke er selvsagt. På et tidspunkt blir det nok, og torturen og drapene på aktivister som er medlemmer av denne gruppen, når de kjemper for rettigheter som burde være selvsagte, er som skapt for å provosere frem et slikt nokpunkt. Grunnen til at vi bør vite om denne situasjonen i Norge, er at det er et land vi lenge har samarbeidet med, og som derfor må respondere på norske reaksjoner. Landet er Etiopia og de undertrykte frihetskjemperne er oromofolket som utgjør over en tredjedel av Etiopias befolkning, om lag 35 millioner mennesker.

LES OGSÅ: USA og Europa må reagere på krisen i Etiopia

En undertrykkinde frihetsfront
Undertrykkingen av oromofolket har vart i omtrent et århundre og videreføres nå av en regjering styrt av (TLF) Tigray Liberation Front), som tok makten i Etiopia i 1991 og fratok oromofolket deres rett til politisk deltakelse samtidig som de startet en plyndring av land og ressurser som fortsatt foregår i dag. Den økonomiske veksten i landet har ikke blitt rettferdig fordelt, og Transparency International har meldt om politisk favorisering når det gjelder offentlige kontrakter. Boomen i eiendomssektoren de siste årene, som har imponert ganske mange, ser ut til å være knyttet til selskapet EFFORT, som ble omtalt som et arketypisk eksempel på slik favorisering. Dette er et selskap som er involvert i de mest sentrale sektorene av Etiopias økonomi.

Den politiske undertrykkingen ble tilspisset i 2014, da TLF ønsket å utvide den etiopiske hovedstaden, Addis Abeba, til land som tilhører oromo-folket, i praksis en overkjøring av deres tradisjonelle landrettigheter. Da en gruppe fastboende, hovedsakelig studenter, protesterte, ble de møtt med et hagl av kuler. Kald ammunisjon mot ubevæpnede demonstranter. Dette ble kritisert i en rapport av Amnesty International, som lenge samvittighetsfullt har fulgt den politiske undertrykkelsen her og kritisert det styrende regimet. Dette var ikke et engangstilfelle, legger de til. Dette var nok en episode i TLFs brutale responsmønster på dissenterende stemmer. Det finnes riktignok en organisasjon kalt Oromo People Democratic Organization, men den er drevet av krigsfanger som er lojale til Tigray-regimet og må betraktes som en frontorganisasjon som overhodet ikke representerer interessene til oromofolket som sådan.

LES OGSÅ av Torbjørn Monsen: Russland sett fra grasrota

Hvem som helst kan defineres som terrorist
Jakten på dissidenter ble trappet opp i 2009, da regimet innførte en antiterrorlov, som har møtt sterk kritikk av blant annet The Oakland Insitute. Denne loven var tilsiktet vag og svært bred, slik at den kunne anvendes ganske ad hoc. I prinsippet kan nesten hvem som helst defineres som terrorist, og tortureres til de tilstår at de er det. Som kjent er vitnesbyrd fremtvunget gjennom tortur verdiløs som sådan, og må betraktes som politisk motiverte produkter.

Etiopia er, som nevnt, et land Norge har samarbeidet med siden 1995, og har gitt betydelige mengder bistand til. Ifølge NORAD handler dette mest om matsikkerhet og bærekraftig utvikling, og i litt mindre grad om demokrati og menneskerettigheter. Det siste handler mest om kvinners rettigheter. Oromofolket som sådan er ikke nevnt, selv om det oppgis at regjeringspartiet er enerådende og det er betydelig skrinne kår for opposisjonelle. At oromofolket ikke er nevnt i denne sammenhengen er problematisk fordi man da kan miste av syne det etniske aspektet av undertrykkelsen som foregår i landet.

Så lenge oromofolket blir undertrykket, så lenge det forekommer tortur, vilkårlige fengslinger og skyting på demonstranter, og så lenge korrupsjonen er så endemisk som den er nå, er det ikke forsvarlig å gi så mye bistand til Etiopia som vi nå gjør. Det må stilles klare krav, og de må oppfylles. Gjeldende norsk politikk gjør dette vanskeligere. Den norske regjeringen iverksatte tvangsreturer til dette landet i 2016 etter en avtale fra 2012. Rødt fordømmer dette, og har eksplisitt valgt å støtte oromofolket, men utsendingene og den politiske volden i Etiopia burde vekke større protester enn det de faktisk har gjort. Den systematiske sensuren av de media opposisjonelle stemmer har til å spre nyheter om sin situasjon kan til en viss grad forklare mangelen på motstemmer i Norge. Ingen er fri før alle er fri, og så lenge oromofolket undertrykkes kan ikke Norge fortsette å samarbeide ukritisk med det etiopiske regimet.