Avmakt og konspirasjonsteorier – når demokratiet svikter

Foto: Emelysjosasen under lisens (CC BY-SA 4.0)

Adresseavisens kommentator skriver at konspirasjonsteorier i vindkraftkampen Frøya er tegn på mistro til demokratiet. Det er ikke bare det, det er er tegn på avmakt og at demokratiet har sviktet.

Rainer Svartrapmo
Om Rainer Svartrapmo (2 artikler)
Rainer Svartrapmo er sekretær for Rødt Trondheim Fagliglag.

I sin kommentar «Konspirasjonsteorier i vinden» på Adressa.no 30. mai skriver Siv Sandvik om avmakt og konspirasjonsteorier i forbindelse med vindkraftutbygginga på Frøya. Av eksempler nevnes en del udokumenterte påstander som legges fram i Facebook-gruppen «NEI til vindindustri i norsk natur», blant annet at politiet er kjøpt og betalt av Trønderenergi og media har fått munnkurv. Som Sandvik selv skriver er slike påstander et tegn på en massiv mistro til at demokratiet fungerer, uten at denne tanken forfølges noe videre.

LES OGSÅ: Regjeringa ville ha dyrere strøm — de er i ferd med å få vilja si

Debatten, kort oppsummert
Sandvik skriver avslutningsvis i kommentaren sin at «Vindkraftmotstandere har nok av gode argumenter om dyrevern, artsmangfold og naturvern til å holde debatten i gang.» og videre at «Uenighet og heftig debatt blåser liv i den demokratiske samtalen. Konspirasjonsteorier suger luften ut av den.» Dette har hun muligens helt rett i, men det forutsetter at folk i utgangspunktet opplever at man har en demokratisk samtale. Og her er man ved sakens kjerne: avmaktsfølelsen.

I hovedsak har ordskiftet i debatten om landbasert vindkraft beveget seg langs fire akser, for enkelhets skyld representert ved

1. Klimaforkjempere og tilhengere av fortellingen om at Norge skal være «Europas grønne batteri»

2. Miljøbevegelsen som ser at vindkraftutbygging på land går på bekostning av naturmangfoldet

3. Stemmer fra norsk kraftkrevende industri

4. Forsvarere av samenes rettigheter i forbindelse med reindrift Selvsagt flyter disse mye inn i hverandre, blant annet ved at miljøbevegelsen åpenbart ser behovet for fornybar energi og verdien av en levedyktig kraftforedlende industri.

LES OGSÅ: Hva skal til for å redde jorda?

Fra maktarroganse til avmakt
I uker og måneder har debatten rast, og bare den siste måneden er det ifølge Retriever skrevet over 870 saker og debattinnlegg om vindkraft i norske papiraviser, noe også Sandvik peker på som en tilbakevisning av påstanden om at norske medier har munnkurv. Når motstanderne av vindkraftutbygginga argumenterer med at denne er særdeles ødeleggende for naturmangfoldet – det kreves massive utsprenginger, ødeleggelse av myr, store veiutbygginger til gigantiske industriområder i urørt natur, dyreliv blir fordrevet, ørn og annen fugl, og ikke minst insekter blir ofre for svære turbinblader som kan ha en hastighet opp mot 300 km/t – når disse argumentene blir møtt med et nærmest arrogant svar om at verden trenger ren energi, og konsesjonene dessuten er gitt, da fører dette til avmakt.

Når man argumenterer for at vindkraftutbygginga på sikt vil føre til norsk industridød og tap av tusenvis av arbeidsplasser, ved å vise til at vindkraftindustrien er avhengig av strømpriser over 50 øre/kWh for å være lønnsom, og at dette oppnås ved utbygging av flere utenlandskabler og import av europeiske og britiske strømpriser, blir man møtt med at dette er tull og påfunn, selv om man kan vise til dokumentasjon på at norsk strømpris allerede i dag følger prisen på CO2-utslipp. Når man forsøker å snakke den kraftforedlende industriens sak og argumentere for at det er bedre – særlig i et klimaperspektiv – å eksportere kraftoverskuddet i form av norsk aluminium og silisium, blir man enten møtt med øredøvende stillhet eller en naiv og nærmest religiøs tiltro til det nyliberale kvotehandelssystemet. Dette fører til avmakt.

Når samenes rettigheter ignoreres totalt, beiteområdene blir fullstendig ubrukelige, og saken blir klaget inn til FNs rasediskrimineringskomité (CERD), hvor på det i stedet for å avvente FNs vurdering utvises en makeløs utbyggingsiver, da er det lett å skjønne at avmakt er det man føler – ikke takknemlighet for at man er så heldig å få delta i en demokratisk samtale.

LES OGSÅ av Rainer Svartrapmo: Regjeringas spill med abortloven

Demokrati, men hvor reelt er det?
Hvorfor blir det slik? Harry Tiller skriver i sin kommentar «Kan Frøya bli det nye Alta?» på Adressa.no 10. april at «I likhet med Alta-aksjonistene kommer nok også folket på Frøya til å tape sitt slag. Vedtaket er fattet, og motstanden kommer i seneste laget. Det er ofte problemet når folket skal mobiliseres til kamp mot beslutninger som myndighetene tar. Det er først når anleggsmaskinene ruller inn at folket våkner. Da er det som regel for sent. Slaget om vindkraft på Frøya sto egentlig for flere år siden da spørsmålet om konsesjon var oppe til behandling.»

Tillers analyse medfører nok riktighet, og dette er et demokratisk problem! Problemet er for sammensatt til å skulle belyses i løpet av et relativt kort debattinnlegg, men jeg tillater meg likevel å trekke fram noen momenter.

LES OGSÅ: Den usynlige reindrifta

Den store folkemassen er passivisert
Gjennom velferdsstatens framvekst og den enorme økningen i velstanden er folk blitt tilfredse med tilværelsen. Folk flest har det bra, og folk som har det så bra som veldig mange av oss har det er ikke noen god kraft for engasjement for forandring. Vi velger, naturlig nok, å konsentrere oss om å leve livet og bruker ikke mye energi på politikk utenom de mest underholdende debatt-programmene på TV i valgkampår.

Politikk har blitt underholdning, også i Norge. For å bruke et nylig eksempel: partilederdebatten på Nrk 28. mai omhandlet blant annet EØS-avtalen. Debatten var, etter min mening, ikke lagt opp til at seerne skulle bli klokere hverken på de ulike partienes politikk eller på EØS-avtalens innhold og konsekvenser for norsk arbeidsliv og eksportnæring. Politikerne fikk fritt spillerom til å fyre opp debatten til et nærmest usaklig nivå.

Slike underholdningsorienterte TV-debatter har grovt sett to utfall for seerne. De som i utgangspunktet bare er sånn passe interessert i politikk blir ikke noe klokere, men tar stilling til hvem som “vant” basert på hvor flink vedkommende var til å snakke. Satt på spissen? Jada. Vi som egentlig er veldig interessert i politikk sitter igjen med en følelse av frustrasjon over at det saklige kom fram på en så dårlig måte at man angrer på at man i det hele tatt skrudde på TVen.

Når politikk blir underholdning krever det en ekstra innsats fra folk for å sette seg skikkelig inn i realitetene. Norsk politikk har dessuten blitt så byråkratisert og vanskelig tilgjengelig at det bare er for spesielt interesserte. Landskapet preges av yrkespolitikere som er mer å regne som frontfigurer, mens den praktiske politikken både utøves og avgjøres av byråkrater og rådgivere av alle slag. Når vi i tillegg har byttet bort mye av det demokratiske selvstyret med avtaler som gir oss det som manipulativt nok kalles for «fri flyt» og «de fire friheter», da er det ikke mye som stimulerer til deltakelse i demokratiet.

Åpenhet, innsyn og demokrati nedenfra
Situasjonen i fagbevegelsen er et godt bilde på status for norsk demokrati. Vi har en nedgang i organisasjonsgrad, og aksjonsviljen/-evnen er kraftig svekket sammenlignet med forrige århundre. Som ellers i den politiske sfæren er problemet mye at medlemmene er passivisert gjennom at veldig mange har det stort sett bra, og at fagforbundene samtidig i større grad enn før har blitt topp-tunge organisasjoner som ledes ut fra et ovenfra og ned-prinsipp. Dette er en selvforsterkende tendens.

Fagforbundet, der jeg selv er medlem, har følgende om politisk styring i sitt prinsipprogram:

[…] Et levende folkestyre forutsetter engasjement og deltakelse fra alle grupper i befolkningen. […] Det er viktig at det er åpenhet i offentlige dokumenter og prosesser, slik at det ligger til rette for demokratiske beslutninger. Fagforbundet mener at det parlamentariske systemet ikke er egnet for å sikre innbyggerne i kommuner og fylkeskommuner innsyn i offentlige prosesser.

Partiet Rødt, der jeg også er medlem, skriver blant annet følgende i utkastet til nytt prinsipprogram:

Selv om statens institusjoner er underlagt demokratiet, vil de som bemanner dem ha en tendens til å se samfunnet «ovenfra», med blikket til en styringselite, mens folk flest ser samfunnet mer nedenfra. Et virkelig demokrati forutsetter derfor reell makt på grasrota, både i arbeidslivet og i politikken for øvrig.

Fordi demokratisk forankring er avgjørende, må flertallets oppslutning stadfestes gjennom folkeavstemninger og frie valg.

Fra avmakt til folkemakt
For å hindre avmakt må folk føle at de kan delta i demokratiet. Da må folkeengasjementet komme helst før de politiske prosessene er i gang, og ikke når den første gravemaskinen kjøres inn i det som før var urørt natur. Da må det være åpenhet i offentlige dokumenter og prosesser, og det må legges til rette for engasjement og deltakelse fra alle grupper i befolkningen.

Vi i Rødt ønsker et bredere politisk engasjement blant folk. Vi vil derfor jobbe for en åpen og demokratisk kommune og fylkeskommune med åpne prosesser som sikrer vanlige folk reell innflytelse over vedtak som angår dem. Vi har for øvrig vedtatt å jobbe for en stans av vindkraftutbygging på land. Veien mot et velfungerende folkestyre er ikke ferdig oppkjørt, men det står klart for oss at vi bør stoppe opp og sjekke kompasset nå.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.