Demokraturet – noen tanker til diskusjon

Foto: Justin Grimes

Går den politiske utviklingen i Norge i retning av et mindre demokratisk samfunn, et demokratur? I så fall er det nødvendig å skape en brei bevegelse som overskrider gamle skillelinjer for å bevare og fornye folkestyret.

Regi Theodor Enerstvedt
Om Regi Theodor Enerstvedt (2 artikler)
Regi Theodor Enerstvedt er professor emeritus ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo. Hans to siste bøker er "Spiller Gud terning likevel?" og "Massemorderen som kom inn fra ingenting".

Demokratiet mister betydning
I mars 2014 er vi vitne til noe i det norske politiske liv som vi i dag bare kan ane konsekvensene av. En norsk regjering støtter, solidariserer seg med, møter og oppmuntrer en regjering i Ukraina som er kommet til makten gjennom et voldelig kupp mot en lovlig valgt president. Dette er ikke uventet for den som følger med i politikken. Det er ingen grunn til å tro at en norsk regjering utgått fra det noen kaller «venstresiden» ville ha handlet annerledes. Tvert imot, det er all grunn til å tro at den ville handlet på samme måten. Selv om det er tydelige motsetninger mellom EU, først og fremst representert ved Tyskland, og USA når det gjelder denne støtten til kuppmakerne i Ukraina, er holdningen klar blant Europas og USAs stormaktsledere og lederne i satelittstater, som Norge, Sverige m.fl. Når det tjener deres økonomiske og geopolitiske interesser, betyr ikke demokratiet noe som helst lenger.

Det er likevel uro- og tankevekkende at det så å si ikke protesteres mot dette i Vest-Europa og USA. Det finnes ingen opposisjon lenger som påpeker det manglende samsvar i kritikken av Russlands brudd med internasjonal folkerett og disse landenes egne gjentatte brudd med folkeretten, deres krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten. Jf. angrepet på Jugoslavia, Afghanistan, og Libya. De som gjennom krig løsrev en del av staten Serbia, og opprettet en ny stat, Kosovo, har stykket og delt opp en rekke land (Tyskland, Korea, Vietnam og mange flere, jf. Midtøsten), står fram som forsvarere av Ukrainas suverenitet, selv om de innrømmer å ha brukt milliarder (USA) på å støtte de krefter som til slutt vant fram med sin vold.

Den åpne støtten til bevegelser som skyver demokratiet til side og bryter med de spilleregler de vest-europeiske og usanske politiske ledere har hevdet de har stått for, betyr et nytt trinn i den politiske utviklingen i Vest-Europa, inkludert Norge, og USA. I Ukraina dreier hjelpen seg om støtte til helt åpne voldelige fascistiske krefter. Det politiske lederskapet, også i Norge, kaster sin demokratiske maske, og et nytt ansikt trer fram: den utilslørte kyniske makt og ideologi, som ikke lenger legitimerer sine interesser gjennom valg. Det har lenge vært slik som den internasjonalt kjente norske samfunnsforsker, Stein Rokkan(1991-1979), uttrykte, nemlig at «stemmene teller, men ressursene bestemmer» («votes count, but resources decide»). Hva kaller vi det når vi ikke lenger trenger å telle stemmene, bare pengene? Vi kaller det diktatur.

I det som er blitt betegnet som den «kalde krigen», var Norge hele tiden utsatt for et utilbørlig press om å delta i USAs voldspolitikk. I stor grad motsto våre ledere dette presset og viste en nasjonal og demokratisk holdning. I Koreakrigen deltok Norge bare med et feltsykehus.

Begrepene venstreside og høyreside er tilslørende
Også i dette kan det nå konstateres et nytt trinn i Norges politiske utvikling: Norge er i fremste rekke når det gjelder brudd på folkeretten og FN-pakten, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser (jf. Jugoslavia, Afghanistan, Libya) og med tilslutning fra så å si hele det politiske lederskapet – fra det som med de tilslørende begrepene blir kalt for «venstreside» og «høyreside», «sosialistisk» side og «borgerlig» side. I diskusjonsprogrammet på NRK1 den 6. mars 2014 understreker Vegard Solhjell, tidligere statsråd, stortingsrepresentant (2014), fra Sosialistisk Venstreparti (SV) at det er full enighet om tolkningen av hendelsene i Ukraina fra Fremskrittspartiet til Sosialistisk Venstreparti og mellom ham og utenriksminister Børge Brende fra Høyre. Det har han helt rett i.

Det har vært vanlig å skille mellom en venstreside og en høyreside i norsk politikk. Ofte blir uttrykket «den sosialistiske og borgerlige siden» brukt synonymt med uttrykket «venstre- og høyresiden». Til en viss grad og i visse perioder av den historiske utvikling har dette vært berettiget og fruktbart, f.eks. fra 1920-30-årene. I dag er dette skillet ufruktbart og direkte feil.

Stein Rokkan skilte mellom en økonomisk-politisk venstre-høyre-akse og en territoriell akse, den siste mer å forstå som en kultur-akse. Dette har vært betydningsfulle skiller i Norge. Vest- og til dels Sørlandet har vært moderate Venstre-, seinere Kristelig Folkeparti-land. Det var Nils Kjærs Vestlandsfanden – avholdsmannen, målmannen og indremisjonsmannen. Han kom over fjellet og fordømte de drikkfeldige libertinerne og de liberale kristne som ikke trodde på helvetet. Å foreslå nye skillelinjer betyr ikke å fornekte de gamle.

I dag betyr et annet skille mer enn disse forskjellene: Det er skillet mellom en demokratisk tradisjon i Norge og en ikke-demokratisk, som også er lik skillet mellom ikke-vold og vold, terror, krig. Alle andre akser bør underordnes denne. Det demokratiske og det ikke- og udemokratiske er dimensjoner som går gjennom alle sfærer i samfunnet: Den økonomiske, politiske, kulturelle, kunstneriske, filosofiske. Det er også en etisk og estetisk dimensjon.

De foreldede skillelinjene uttrykker en manglende innsikt om dagens klasseforhold og svarer på ingen måte til realitetene.

Teoretisk og metodologisk må vi spørre: Hva er hovedmotsetningen i dagens samfunn? Det er motsetningen mellom en allianse av arbeidere, funksjonærer, bønder, mindre selvstendige næringsdrivende til finanskapitalen og dens politiske støttespillere, enten de tilhører ledelsen i LO eller NHO, Arbeiderpartiet eller Høyre. Finanskapitalen og dens politiske talerør fører i dag over hele verden en nådeløs klassekamp mot folk som ikke tror det finnes klasser lenger.

Derfor er begrepene venstreside og høyreside, ofte sett identisk med en sosialistisk og en borgerlig side, i dag tilslørende. Ordene «venstreside», «høyreside», «sosialistisk», «borgerlig», dekker høyst uklare begreper. Ta f.eks. ordet «venstreside». Foran valg har dette innbefattet Arbeiderpartiet, og partier som SV, Rødt og NKP. Andre ganger blir det brukt smalere – som en del av Arbeiderpartiet pluss de nevnte partiene, atter andre ganger bare om de mindre partiene. Begrepene bør nettopp diskuteres, men en drøfting her ville føre utenfor rammene for denne artikkelen. Tore Linné Eriksen og Ronny Kjelsberg har fine bidrag til en slik nødvendig diskusjon, begge publisert i Radikal Portal. Her skal bare illustreres hvor tilslørende disse begrepene er. Og hvor hemmende de er for å danne en bevegelse som uttrykker de vesentlige skillelinjene i samfunnet: forholdet til krig, demokrati og fellesskap. Krigene mot Jugoslavia, Afghanistan, Libya og det som nå skjer i Ukraina, viser, hvis «venstresiden» inkluderer Ap og SV, at den altoverveiende delen av denne «venstresiden» er tilhengere av å løse både internasjonale og nasjonale konflikter gjennom vold og krig.

Et utenlandsk og norsk oligarki svekker folkestyre og nasjonal sjølråderett
I dette ser vi også et nytt trinn i den politiske utviklingen: Landet styres i stigende grad av et økonomisk og politisk fåmannsvelde, et utenlandsk og norsk oligarki, med økonomiske og politiske interesser som skiller seg fra flertallet av folket. Et aktuelt eksempel: I den livsviktige produksjonen av mat, fiskeriene, står ledelsene i LO og NHO sammen med finanskapitalen (Røkke), sitter i de samme styrene, ut fra snevre privatøkonomiske interesser gjør de havet til privateiendom for noen få, i strid med befolkningens behov. Der hvor det tidligere var en maktfordeling mellom en sosialistisk arbeiderbevegelse og kapitalen, er den første nærmest forsvunnet som opposisjon, mens den andre er blitt styrket og på færre hender.

Grunnprinsippet i et demokrati er prinsippet om folkesuverenitet. Norges deltakelse i det europeiske økonomiske samarbeidet (EØS) undergraver folkesuvereniteten. EU-direktiver fremmer sosial dumping og svekker faglige rettigheter. Stadig flere viktige beslutninger fattes i dag utenfor de folkevalgte organer og institusjoner, og lobbyister for kapitalinteresser påvirker storting og styringsverk. Et annet vesentlig prinsipp for demokratiet er rettsstaten. Den svekkes gjennom ulovlig overvåking og kontroll av borgerne.

I Norge har utviklingen av demokrati og norsk nasjonalt sjølstyre gått hånd i hånd
I dag går svekkelsen av demokrati og nasjonalt sjølstyre hånd i hånd. Landet har mistet den nasjonale kontroll av norske grenser, kan ikke selv bestemme sin innvandringspolitikk, og eget forsvar svekkes til fordel for krigsinnsats i andre land.

Samtidig kontrollerer et lite oligarki i verden i stor grad informasjonskanaler og underholdning, som spiller en avgjørende rolle for den offentlige meningsdannelsen. Den nye teknologien brukes til overvåking av en hel verden, og de som avslører manipulasjonene, blir forfulgt (jf. Assange, Manning, Snowden).

Begrepet demokratur i er brukt av forskjelllige forfattere i noe ulik betydning. En presis forståelse av hva som karakteriserer demokratiet i USAs og Europas kapitalistiske stater i dag kan være: Det er et begrenset demokrati, med finanskapitalens makt over vesentlige samfunnsområder, som bruker voldelige midler til å løse internasjonale og nasjonale konflikter. Det er et overgangssamfunn og jeg foreslår å kalle det demokratur. Politikere som Solhjell og Brende er ikke lenger demokrater, men tilhengere av demokraturet.

Antitotalitarismen – demokraturets ideologi
I stigende grad fører en velorganisert propaganda til ødeleggelsen av det som er demokratiets aller viktigste grunnlag: Et informert og opplyst folk. Mediene, som er basert på profitt, blir i stigende grad et talerør for de mest intime detaljer om drap, sex, skilsmisser, vold, for en privatisering av offentligheten, det som kalles intimitetens tyranni. Og nyhetene om den store verden styres i stor grad direkte av en liten gruppe som kontrollerer de viktigste media.

Hele denne utviklingen har ført til at det ikke lenger finnes noen opposisjon til det bestående samfunn. De få kritiske stemmer drukner i et pornografisk hav. Overskridende tanker blir fortiet og latterliggjort. Prosjekter, planer, drømmer om andre menneskelige forhold blir framstilt som føleri og naivitet: Veien til helvete er brolagt med gode intensjoner. Utkast om det gode samfunn blir kalt for «renhetsideologier», «totalitære teorier». Det settes likhetstegn mellom islam, nazisme, kommunisme. Antitotalitarismen er den dominerende ideologien i Norge i dag. Dens karakter kommer til uttrykk i at den konsekvent fortier andre stemmer enn sine egne, andre tanker er nettopp totalitære og bekjempes best med taushet. Mens den frie diskusjonen kjennetegner et folkestyre, er dette en ideologi som forveksler en ekte demokratisk bevissthet og et ekte demokratisk sinnelag med forsvar av det bestående, med konformisme.

Denne ideologien har allerede masseoppslutning i Europa, inkludert Norge. Det som kalles «multikulturalisme» ligger bare som en tilslørende dis over en norsk ideologi preget av forakt for andre kulturer. Hvor godt kom ikke den til uttrykk i rettssaken mot en norsk drapsmann i Kongo, hvor en ut fra norske media skulle tro at det var det kongolesiske rettsvesenet som sto til doms, ikke drapsmannen. Hvor mange i Norge går rundt mer eller mindre bevisst med disse ideene, disse holdningene, denne reaksjonær-romantiske ideologien? Vi finner dem overalt – blant de partiløse, blant folk i alle partiene, blant de politisk interesserte og uinteresserte, blant alle dem som etter at venstresiden forlot sine idealer og drømmer, nå er blitt kynikere og med rette forakter «politikerne» for deres opportunisme og karrierisme.

Her er vi ved det aller mest alvorlige. Har flertallet av det norske folk i dag, ikke noen demokratisk bevissthet, ikke noe demokratisk sinnelag, og en manglende historiebevissthet?

Den herskende demokratiske ideologien, det manglende demokratiske sinnelaget forveksler det bestående, det som er, med demokrati – f.eks. frie og hemmelige valg, parlamentarisme, uavhengige domstoler. Men demokrati er ikke identisk med dette. I forhold til klart diktatoriske forhold, er dette svært verdifullt, og det er kjempet gjennom av arbeiderbevegelsen og borgerlige demokrater. Men det er ikke de eneste demokratiske styringsmåter. Og når alle tanker om fornyelse av demokratiet blir kalt totalitære, blir dette sammen med finanskapitalens makt et meget begrenset demokrati, det jeg har kalt demokratur.

Kan de nye skillelinjene føre til en bevegelse for en ny politikk i Norge?
Hvis demokraturet ikke skal ende i et åpent diktatur, er det nødvendig at de nye skillelinjene får et politisk og språklig utrykk. Denne artikkelen er en invitasjon til å diskutere noen tanker med utgangspunkt i spørsmålet: Finnes det et objektivt grunnlag for en bevegelse, et forbund av mennesker som har samme økonomiske, politiske, etiske og estetiske behov og interesser, mennesker som ser nødvendigheten av samarbeid for å snu utviklingen som har ført til, eller nærmer seg, et autoritært samfunn – demokraturet?

Javisst.

Den økonomiske, politiske, etiske og estetiske dimensjon går tvers gjennom de politiske partiene og tvers gjennom de gamle skillelinjene, og denne dimensjon bør også defineres som hovedmotsetningen i samfunnet. Da kan vi forstå og forklare massemordene den 22. juli 2011, det som skjedde i februar/mars 2014 i Ukraina, og det som nå skjer i vårt eget land. Klarer vi ikke å oppnå dette, har vi mye vold og terror i vente, også i Norge.

Hovedmotsetningen burde være basisen for en politisk organisering i dag, men er det ikke.

Hendelsene i Ukraina kan bli et vendepunkt. Maskene har falt. Tilhengerne av demokraturet, både i Ukraina og Norge, har trådt fram.

Kan voldens og krigens tilhengere bekjempes, enten de heter Vegard Solhjell fra ledelsen i SV eller utenriksminister Børge Brende fra Høyre? Og før det er for sent?

Kan vi klare å skape en brei demokratisk bevegelse og et nytt flertall i Norge for fred, demokrati og nasjonalt sjølstyre som støttes både av en majoritet fra den tidligere venstresiden og av mange fra den tidligere høyresiden?

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

  • Simen

    En interessant prinsipiell artikkel. Men forfatteren hopper bukk over ett grunnleggende spørsmål, etter min mening: Gitt at det finnes ulike – til dels konkurrerende, til dels (potensielt) gjensidig utfyllende – demokratiforståelser i omløp både i samfunnet og på venstresiden: Hvilken demokratiforståelse bør i dag ligge til grunn for en sosialistisk politikk? Er vi i en situasjon som minner om mellomkrigstiden, der venstresiden og arbeiderbevegelsen måtte kjempe en defensiv politisk kamp for å bevare mest mulig av de sosiale og demokratiske erobringene fra den foregående perioden?

    Hvis vi med «demokrati», som minimum, forstår et politisk system med allmenn stemmerett og rett til å bli valgt, frie valg og rettigheter også for andre enn dem som tilhører den sosiale eliten, vet vi at utbyggingen av demokratiet var en lang prosess, der den sosialistiske arbeiderbevegelsen presset på for demokratisering og de borgerlige oftest var imot. Betegnelsen «borgerlig demokrati” viser nettopp til denne opprinnelige ekskluderende holdningen til folkeflertallet fra de sosiale elitenes side.

    Når det gjelder demokratiet, i den overstående betydning, har venstresiden i dag klart viktige ting å forsvare. I 1930-årene var både Arbeiderpartiet i Norge og kommunistpartiene i andre vest-europeiske land (i deres såkalte folkefrontperiode) seg sitt ansvar bevisst. Folkefronten ble forstått som en defensiv og oppdemmende «breifront» vis a vis den fascistiske trusselen. Mener forfatteren at vi er i en liknende situasjon i Norge dag?

    Samtidig utviklet også den sosialistiske tradisjonen mer omfattende
    forestillinger om et radikalt deltagelsesdemokrati, tanker om å bryte ned
    skillet mellom de styrte og de styrende og om å utvide demokratisk deltagelse og makt til også å omfatte det økonomiske liv. Her var en samfunnsmessig overtagelse av produksjonsmidlene en nødvendig, men som historien til fulle har vist, langt fra tilstrekkelig, forutsetning. Folk på venstresiden var jo demokrater fordi de var sosialister og vise versa. Er et slikt mer omfattende demokratibegrep riktig å fremme i dag?

    Kan eventuelt de to demokratiforståelsene og kampen for dem bindes sammen i én felles kamp?

    • Spørsmålet blir om sosialister vil levere løsninger eller om de bare vil drive med tåkepreik og kynisk tåke-legging?
      Hva støtter du av industriproduksjon og av energiproduksjon?
      Hva er dine løsninger for skolene?
      Våger du å kreve industri og atomenergi?
      Eller er du da på en borgerlig fisefiiiin side?

  • Regi Theodor Enerstvedt

    Kommentaren fra Simen utdyper det jeg tar opp på en fin måte. Denne diskusjonen bør fortsettes i andre fora. Derfor bare her et svar på de to spørsmålenei innledningen.
    1. Hvilken demokratiforståelse bør i dag ligge til grunn for en sosialistisk politikk?
    Vi er sikkert enige om at i en viktig mening av uttrykket «sosialistisk politikk», kan det i en kapitalistisk stat ikke føres noen sosialistisk politikk. Den andre meningen må være at «sosialistisk politikk» bør være en politikk som fører oss i retning av et nytt og mer frigjørende samfunn. Mitt syn her er at et forsvar og en utvidelse av allerede eksisterende demokratiske rettigheter må være hovedsaken i en slik politikk. Å sette opp «sosialisme» eller «kommunisme» som hovedsaker i dag, er for meg verken «sosialistisk» eller «kommunistisk» politikk.
    2. Er vi i en situasjon som minner om mellomkrigstiden (altså tiden før den annen verdenskrig)?
    Historien gjentar seg aldri. Derimot finnes lignende trekk som er svært vesentlige. Og trekk som er svært forskjellige fra den gang.
    Lignende: Den økonomiske siden i det kapitalistiske systemet viser tegn på at det ikke klarer å løse verken sine indre eller sine ytre motsetninger. Kriger står da fram som løsninger både på markeds- og energiproblemer. Noe vi allerede er vitne til. Disse problemene blir ikke mindre, men større. I tillegg går den politiske utviklingen i vel samtlige kapitalistiske land i autoritær retning.
    Forskjellige: I mellomkrigstiden var det store sosialistiske og kommunistiske bevegelser som gjorde motstand mot denne utviklingen. De tapte kampen, men hvis vi ikke har en historieoppfatning som er slik at alt måtte gå som det gikk, fordi de gikk slik, kunne de faktisk ha vunnet med en annen politikk. Denne lærdommen fra historien burde være svært betydningsfull for oss i dag. I USA og Vest-Europa er disse motstands-bevegelsene borte, og det gjør faktisk muligheten for å hindre framveksten av autoritære, nyfascistiske stater i Europa MINDRE i dag enn i mellomkrigstiden. Dette er ikke pessimisme, men realisme. Den eneste muligheten for å stanse dem som allerede i dag åpent samarbeider med fascister, er å skape en brei demokratisk bevegelse og ja, gjerne med mottoet: Slutt å snakke om venstreside og høyreside, nå må alle som er for fred, nasjonalt sjølstyre, demokrati og velferdsstat begynne å handle sammen. Og det haster!

    • Edgar Strand

      Du skriv:
      «Vi er sikkert enige om at i en viktig mening av uttrykket «sosialistisk politikk», kan det i en kapitalistisk stat ikke føres noen sosialistisk politikk. Den andre meningen må være at «sosialistisk politikk» bør være en politikk som fører oss i retning av et nytt og mer frigjørende samfunn. Mitt syn her er at et forsvar og en utvidelse av allerede eksisterende demokratiske rettigheter må være hovedsaken i en slik politikk. Å sette opp «sosialisme» eller «kommunisme» som hovedsaker i dag, er for meg verken «sosialistisk» eller «kommunistisk» politikk.»

      Dette motseier så vidt eg kan sjå seg sjøl. Du har så altfor rett i første prinsippet: ein kapitalistisk stat kan ikkje føre kommunistisk politikk. Konklusjonen er derimot heilt bakvendt: Dagens kommunistiske rørsle kan ikkje kreve kommunisme, den må stille seg bak demokratiske rettigheiter for å bevare det borgarlege demokratiet mot «demokraturet» (kva nå det er – er det noko nytt at regjeringar i borgarlege statar støttar regime som har komme til makta via statskupp?) – den kommunistiske politikken kan i dag ikkje vere kommunistisk! Det blir jo absurd. Det er sjølsagt rett at det ikkje finst nokon kommunistisk rørsle i dag – og dette er verdt å teoretisere og skrive eitt og anna om -, men det finst frø til den. Det er desse ein må ta tak i. Men dei finst ikkje i ein kamp mot «demokraturet». Ein kan ikkje gå under eit reformistisk banner og kalle det revolusjonært. Om du vil kjempe for demokratiet mot «demokraturet», vær så god, men ikkje kall det noko det ikkje er.

      • Simen

        .

        • Regi Theodor Enerstvedt

          I og med at jeg er partiløs, vil ikke jeg si noe om hva som bør være den kommunistiske bevegelsens mål. Derfor har jeg heller ikke sagt at «dagens kommunistiske rørsle kan ikkje kreve kommunisme ….». Jeg har bare argumentert for at det er nødvendig å skape en brei demokratisk bevegelse og et nytt flertall i Norge for fred, demokrati og nasjonalt sjølstyre.

          • Edgar Strand

            Eg siterte deg jo nettopp på at du uttala deg om kva som er kommunistisk politikk. Eg er også partilaus, og ser ikkje kva det har med saka å gjere.

          • Kommunismen som ideologi er etter min mening død og på mausoleum.
            Marxismen er utgått på dato.
            I stedet for et kunnskapssamfunn og kunnskaper som felles verdi og som felles kapital og felles eiendom vokser det fram en fordummende underholdningsindustri med Farm1 og såpeserier og fordummings-TV.
            I stedet for bruk av pc og datamaskiner til å lagre og å dele og å spre kunnskaper kommer det en ekstrem overvåkingsindustri og en ekstrem reklameindustri og såkalte sosiale medier eiet av storkapitalen i USA og som vil hjernevaske mennesker til å reagere slik reklameindustrien vil ha det.
            Det er i den situasjonen at Marxisme er håpløst foreldet.
            Jeg har fortsatt tro på at det er mulig å mobilisere for skoler og kunnskaper og utdannelse. Kunnskaper og kunnskaps-kapital kan i stor grad være felles eiendom samtidig som den enkelte har sin egen individuelle kunnskapskapital som sin egen private kapital..
            Jeg har tro på den kombinasjonen.
            Kunnskaper både som privat eiendom og som felles eiendom.

  • Simen

    Det finnes et sterkt ideologisk hegemoni i dag som må erstattes med et mot-hegemoni knyttet til andre maktforhold og andre verdier, verdier som gjør det mulig å tenke andre sosiale forhold.

    Herbert Marcuse er kjent for et par begreper som virker ganske treffende på dagens ideologiske situasjon:

    1. «det endimensjonale samfunn» – samfunnet der det selv for venstresiden ikke er mulig å tenke seg alternativer utenfor rammene av det bestående, ikke en gang i en dyp internasjonal økonomisk krise. Thatchers beryktede T.I.N.A-utsagn oppsummerer hvordan ny-liberal ideologi – vare- og markedstenkningen, homo economicus – gjennomsyrer all tenkning og alt språk.

    Anti-totalitarismen, som søker å demonisere all tenkning som bryter med en snevert forstått liberal overideologi, er som Enerstvedt påpeker, en ikke uviktig del av denne en-dimensjonaliteten, en del som appellerer til de mer politisk-ideologisk beleste, eller om man vil, de statsvitenskapelig skolerte, sjiktene. Det har jo ikke vært uvanlig å skille mellom spontan og systematisert ideologi, der den første springer ut av selve det økonomiske varebyttet og bare «kleber seg på», mens den andre bearbeides av opplærte intellektuelle i dertil egnede institusjoner – universiteter tidligere, i dag også tenketanker.

    2. Videre snakker Marcuse om «repressiv desublimering», med referanse til Freud: det er knyttet til seksualiseringen av massekulturen, der et hovedaspekt er det vi kaller pornografisering av estetikken. Istedet for at folk handler konstruktivt for å endre verden, forblir de gjennom stadige, nærmest permanente, stimuli ukritiske og undertrykte, slik at elitene kan fortsette med sitt. Selvsagt kan begrepet generaliseres til å gjelde andre typer av stimuli enn bare seksuelle, og impulser i hvis vold svært mange innbyggere under dagens ny-liberale og, for å bruke den engelske statsviteren Colin Crouchs uttrykk, post-demokratiske regime lett kan havne.

    Spørsmålet er selvsagt hva det vil si «å føre samfunnet i sosialistisk retning», eventuelt «i retning av et nytt og mer frigjørende samfunn»? For ikke kun å bli en fjern ideologisk himmel over innen-kapitalistisk dagspolitikk, må en ny etikk kunne konkretiseres og kobles til krav, etter min mening, som hvis og når de gjennomføres, ikke bare forsvarer eller gjenoppretter gamle erobringer, men også pedagogisk vil bryte med den kapitalistiske systemlogikken. Som i Attacs slagord, vise at «En annen verden er mulig».

    • Regi Theodor Enerstvedt

      Jeg slutter meg til alt du sier. Og det du legger fram, er også svært viktig. Spørsmålet om det ideologiske hegemoni er et kjernespørsmål. I dag har demokraturets tilhengere nesten total ideologisk kontroll. Den må brytes. For å klare det, må vi gjøre akkurat det du sier til slutt, nemlig konkretisere en ny etikk både gjennom forsvar av gamle landevinninger som i dag er truet, og gjennom arbeidet for strukturelle overskridende endringer. En svært betydningsfull oppgave er å ta kampen opp om språket som en del av denne prosessen.

  • Arbeideren

    Tankevekkende tekst, særlig for en frisinnet FrPer som ikke kjøper noen politiske -ismer fullt ut. Det er klart at høyre/venstre skillet begynner å bli meningsløst. Det er i dag heller riktigere å snakke om en politisk klasse, ett nytt adelskap, ettersom de politiske partiene har ofret autonomi og integritet til fordel for et skjult maktspill. Utfordringen til Enerstvedt er i så måte spennende: «Kan vi klare å skape en brei demokratisk bevegelse og et nytt flertall i Norge for fred, demokrati og nasjonalt sjølstyre som støttes både av en majoritet fra den tidligere venstresiden og av mange fra den tidligere høyresiden?», men det gjemmer seg muligens tvetydigheter og uavklarte konsepter her…

    Finnes det i det hele tatt noe nasjonalt prosjekt som både den tidligere venstre og høyresiden kan enes om?

    Kan styresettet i Norge egentlig betegnes som demokratisk hvis man legger det opprinnelige hellenske styresettet til grunn?

    Burde man ikke la det norske folket bestemme sin framtid via folkeavstemminger og ikke via en priviligert klasse politiske meglere?

    Hvem er ‘vi’?

    Er dagens konstitusjonelle monarki i det hele tatt verdt å ta vare på?

    Kan ex-venstresiden omfavne ett nasjonalt sjølstyre som innebefatter vesentlig strengere kontroll med hvem og hva som har tilgang til kongeriket?

    Skal man gjeninnføre innfødselsretten? Er måten som nasjonen drives på idag bærekraftig? Har politikk skissert gjennom enlinjere som «alle skal med» noen betydning utover markedsføring av -ismer?

    Vil ex-høyresiden erkjenne farene ved uhemmet kapitalisme?
    Kan ex-venstresiden legge vekk den lille røde boka sammen med bysten av Karl Marx?

    Kan man bli enig om at si vis pacem, para bellum er en evig gyldig regel hvis man virkelig ønsker å leve i fred?
    Kan man bli enige om å sette konsekvensetikk foran sinnelagsetikk?

    Kan man bli enig om at multikultur og masseinnvandring er særdeles skadelig for en velferdsstat grunnlagt på territoriet til en svært homogen nasjon?

    Kan vi bli enige om at Norge og nordmenn er ett av verdens minst rasistiske og mest altruistiske land med tanke på hvordan fremmede folk behandles her, når vi sammenligner oss med andre oljerike nasjoner, for eksempel Qatar eller Saudi Arabia?

    Hvilke ideer skal man sette ut i livet for å best verne miljø og natur? Dypøkologi?

    Det burde råde enighet om at den norske nasjonen som vi er født inn i og kulturen som vi har arvet utgjør selve grunnmuren for å videreføre landet til de som skal ta over etter oss. Jeg tror at dette og sikkert mer til er fundamentale elementer som er viktig å enes om for å få til en brei folkelig bevegelse. Jeg anser at det Enerstvedt tar opp her er svært viktig i disse globalistiske tider og applauderer initiativet!

    • Regi Theodor Enerstvedt

      Innlegget ditt, som er fra en «frisinnet FrPer » gjorde meg svært glad, og styrket min oppfatning av at det første spørsmålet du stiller: «Finnes det i det hele tatt noe nasjonalt prosjekt som både den tidligere venstre og høyresiden kan enes om?», kan besvares med et klart ja. Du tar opp fundamentale problemer som alle er verd å diskutere. Jeg kan ikke svare på dem her, det ville kreve en hel bok. Men gjennom en så fri diskusjon som mulig, bør vi kunne klare å samle frisinnede mennesker fra – og utenfra – alle partier i en nasjonal og demokratisk bevegelse. I en slik bevegelse må folk få lov til å være Frpere, høyrefolk, sosialister og kommunister, vi må klare å samle oss om et minimumsprogram som kan føre oss et lite steg videre i retning av å ta opp kampen mot et udemokratisk politisk lederskap, som du med rette kaller et «nytt adelskap».

      • Arbeideren

        Man må nok bli enige om at man er svært uenige på en rekke punkter, jeg er bl.a særdeles lite begeistret for totalitære ideologier – de 4 store – (nasjonal)sosialisme, fascisme og kommunisme har ikke så voldsomt mye for seg. Mine topp tre -ismer om dagen er patriotisme(kall meg gjerne frihetlig nasjonalist) – libertarianisme – kjøper ikke alt her siden jeg mener noe statlig styre er bra, og ikke minst konføderasjonismen – en løsere type føderasjon som åpenbart har mye for seg med tanke på lokalt selvstyre, regional frihet og det viktigste – individuell frihet.

        Jeg mener videre at det vi kaller demokrati i dag har fint lite med klassisk demokrati å gjøre, særlig fordi jeg mener at allmenn stemmerett uthuler borgernes plikter ovenfor samfunnet og nasjonen. Mest fordi velgerene stemmer på den politikeren som lover flest gratis penger, men også fordi jeg mener at borgeren må ha gjort seg fortjent til å stemme, slik det var i de hellenske bystatene der demokratiet ble innført. Dernest så mener jeg at borgerene burde ha mulighet til å stemme over viktige saker minst en gang i året.

        Sørstatene i USA og den Sveitsiske konføderasjonen er de stedene jeg mener man har bedre styresett og en vesentlig mer frihetlig kultur enn i Norge.

        • Regi Theodor Enerstvedt

          For meg er det et poeng at man nettopp kan være uenige om alt som ikke blir et felles grunnlag for å utvide demokratiet og det nasjonale sjølstyret. Jeg vet ikke om jeg tolker deg rett, men slik jeg forstår deg er du tilhenger av det klassiske greske demokrati – som er et slavesamfunn med et mindretall frie mennesker. Det er akkurat det motsatte av det jeg arbeider for.

          • Arbeideren

            Og så er det viktig å bruke en diskusjonsteknikk der man ikke tillegger hverandre meninger ingen har gitt utrykk for. Dette vet du som emeritus professor. Dessuten bekymrer det meg at kommunisme og sosialisme nevnes ofte her(men du er mot slaveri!?). Da må jeg ta på meg djevelens advokatkappe og kreve at nasjonalsosialister og fascister også burde bli invitert til ordskiftet.

      • Jeg mener at de fleste bør klare å samle seg om kunnskaper til barn og ungdom.
        En passende start etter min mening.
        Kynisk stemmesanking på bekostning av barn og unge er ekkelt å se.
        Kynisk bruk av tåketaktikkene er ekkelt å se.

  • Simen

    Når Enerstvedt først har lagt opp til en prinsipiell demokratidebatt – og til å drøfte likheter og forskjeller mellom mellomkrigstiden og i dag – er det ett aspekt til, knyttet til kontekst som det heter, som er veldig viktig for å skjønne det som skjer i Norge nå. Vi får derfor kjøre gjennom det også.

    Som maktutredningen fra 2003 påpekte, er den europeiske dimensjonen, eller «rettsliggjøringen» av politikken via EØS-avtalen, en viktig del av post-demokratiet.

    Alle viktige ideologier i det 20. århundret søkte legitimitet ut fra en form for demokratisk språkbruk (selv om begrepet selvsagt har vært høyst ulikt definert). Da Vest-Europa ble nyordnet etter 1945, var det en oppfatning blant nyordningens arkitekter, at nazismen hadde vunnet fram ved hjelp av å utnytte de demokratiske mulighetene systemet i Weimar-Tyskland åpnet for. Det var en sterk skepsis til folket som sådan, og hva det kunne få seg til å gjøre hvis det først ble politisk mobilisert. Dette fikk betydning både for de enkelte nasjonale politiske systemer, og ikke minst for det som skulle bli EU. EU ble bevisst basert en tilsiktet svinebinding av det farlige demokratiske – i betydningen folkevalgte – elementet. Den toppstyrte, svært innviklede styringstrukturen, skulle sikre stabilitet for enhver pris, og hindre at noe som nazistenes demokratiske og konstitusjonelt legitime maktovertagelse i Tyskland skulle gjenta seg.

    Som den tysk-amerikanske politiske-teorihistoriker Werner Müller, som skriver om dette emnet i boka Contesting Democracy, sier: «European integration …was meant to place further constraints on nation-state democracies through unelected institutions». Det samme gjelder de nasjonale forfatningene som fikk mektige, ikke-valgte og lovprøvende domstoler.

    Paradoksalt endte man derfor, snarere tilsiktet enn utilsiktet, opp med noe á la en tilbakevending til de gamle europeiske, autoritære øvrighetsstatene fra før første verdenskrig, som forøvrig Putins Russland også minner om. De var langt fra totalitære i nazistisk eller stalinistisk forstand, men hadde helt betydelige «demokratiske underskudd». De var ikke-parlamentariske systemer, styrt ovenfra og med svake sivilsamfunn. Versaillesfreden avviklet dem. Dette systemet har vi aldri hatt i Norge (eneveldet før 1814 var noe annet), men tyskerne hadde lang erfaring med det før 1918. Hele den politiske operasjonen ble ideologisk tåkelagt ved å begrunne nyordningen ideologisk ut fra det samme demokrativokabularet som før. I Norge skjønte vi lite av det som skjedde, her hadde nazismen i form av Nasjonal Samling også vært mye svakere og ute av stand til å vinne fram med egne krefter (selv om Hitlers regime hadde «forståelse» i Aftenposten og andre borgerlige aviser). Det var ingen aksept for å prinsipielt innsnevre selve funksjonsmåten for det «borgerlig-demokratiske styringssystemet» her. Unntakslover og kommunistovervåking er en annen skål i denne sammeng, knyttet til kald krig og krigsforberedelser.

    Jeg tviler egentlig på at de politikerne som hastet gjennom EØS etter siste folkeavstemning, selv egentlig skjønte så mye av EU, eller hvor sterkt Norge hadde en fra Europa avvikende politisk tradisjon (Sveits likner, som Friedrich Engels påpekte). Nå har Norge imidlertid blitt tatt på senga og i ferd med å få hele dette udemokratiske systemet tredd ned over hodet gjennom EØS-avtalen. Nordmenn våkner derfor opp til en enorm blå-mandag, underordnet det nye Europa, samtidig som EU-systemet selv er i ferd med å bli kraftig delegitimert i store deler av egen befolkning.

    Dette utløser igjen en skremmende og skummel mobilisering av nye høyre-populistiske grupper, som har en hel del fellestrekk med nettopp de kreftene det ikke-demokratiske systemet paradoksalt var ment å holde på armlengdes avstand. Vi er i dag bundet til EU-masten og det er vanskelig å tenke seg noen vei ut av dette uføret, slik det norske politiske styrkeforholdet i dag er. Ikke nettopp lystelig!

    • Regi Theodor Enerstvedt

      Et tankevekkende innlegg. Nettopp derfor kan jeg ikke si noe særlig her, for de dype spørsmålene du tar opp fortjener å bli tatt opp på en måte hvor jeg ser et kommentarfelt som lite gunstig for en seriøs drøfting.
      Jeg er helt enig i din konklusjon om det farlige i situasjonen nå både i Europa generelt og Norge spesielt. Og som du sier, er det «vanskelig å tenke seg noen vei ut av dette uføret, slik det norske politiske styrkeforholdet i dag er.» Jeg ser bare en eneste mulighet, og det er at alle som tenker i retning av det jeg tror både du og jeg gjør, nå legger til side alle mindre spørsmål vi er uenige om, og slutter oss sammen i en større demokratisk bevegelse. Hvordan den skal se ut og hvilke mål den bør sette seg, ja, det må vi komme fram til i fellesskap. Det eneste jeg er sikker på i den forbindelse, er at den verken kan eller bør bli et nytt parti. Vi må finne andre måter å arbeide sammen på.

      • Her tittet jeg for å se om du hadde ute noe på en hjemmeside.
        Jeg sjekker ikke noe om deg som person.
        Håper du er i live.

  • En glimrende artikkel og mange flotte svar! Tusen takk! Oppløftende og gledelig å se store tanker! Jeg er helt enig; tradisjonelle politiske skillelinjer er i dag uten verdi. Det er vel slik at disse tradisjonelle motsetningene en stund
    opprettholdt en ok balanse og bidro til at også en del gode krefter kom i sving,
    men i dag har denne tradisjonelle motsetningstankegangen mellom høyre og
    venstre klart utspilt sin rolle. Som det står i pamfletten «Idelogi er
    noget bras» (finnes her; http://www.centerforvildanalyse.dk/) så har vi
    isteden fått en «ny ideologi», som alle partier nå orienterer seg
    etter – og denne kan kalles konsumerisme, eller noe i den dur. Det henspeiler i alle fall på at nyliberalismen har fått et alt for godt tak, som tradisjonell
    politikk ikke evner å gjøre noe med. Derfor er det så viktig at vi tenker nytt.
    Nytenkning krever først og fremst, slik jeg ser det, en god forståelse av hva
    vår vestlige ideologi faktisk er; Hvilke kriterier hviler vårt
    «demokrati» på? Jeg snakker om det DET MODERNE PROSJEKT. Hva er det? Veldig kort sagt; Troen på siste-instans-sannheter. Troen på metoden.
    Troen på avsløringsstrategien. Troen på framskrittet og troen på friheten. Jeg
    skriver bok om temaet og påstår at selve drivkraften, opprettholdelsen av troen på sannhet, mulighet for avsløring, troen på fremskritt og frihet er METODEN. Metoden – den positivistiske – er betegnelsen på hvilken type tenkning vi anvender i vårt vestlige samfunn og som hele vårt utdanningssystem er den fremste og tyngste produsent av. Metoden gir oss en tenkning som har ført oss inn i uføre; vi har forblitt i gamle maktkamper, motsetninger og posisjoneringer mens sterkere og mer overordnede tendenser (nyliberalismen) har fått større og større rotfeste. Sagt med andre ord; vi har fått et sekulært samfunn som er preget av en humanistisk-positivistisk-materialistisk konsensus. (Man kan si at de som i disse dager kjemper for humaniora og kirke (ånd) fint kunne passet inn i det NYE POLITISKE PROSJEKT artikkelen over tar til ordet for)

    Jeg for min del setter fokus på SKOLE OG UTDANNING. Innføring av new public management og KS greiene i dag, er det som mer enn noe, etter min mening, opprettholder – sågar forsterker – det bestående og som derfor er det mest prekære å få gjort noe med.

    Se gjerne min blogg for utdypning; http://ckfadum.blogspot.no/

    Det samme forlaget som har utgitt pamfletten nevnt over; «Ideologi er noget brass» (gratis på nett) har også gitt ut boken; «I særklasse. En Tøvende Revolution». Boken har som kjerne dette at vi må PRATE SAMMEN, lytte – på tvers av gamle fordommer. Forfatterne der viste meg også videre til en bok av Mikkel Bolt; «Krise til opstand» som på spennende vis trekker paralleller mellom opptøyene vi ser i Midt Østen, Afrika, Sør Europa, Sør Amerika, USA, Kina – og nå kan vi føye til Ukraina.. Jeg anbefaler i alle fall begge bøkene i lys av nytenkning og ang. det å samle seg om de store linjene.

    Beste hilsen
    Camilla

  • En brei demokratisk bevegelse ?
    Takk for meget tankevekkende ord og vurderinger her. Mine svar er for en stor del på min hjemmeside. Her rekker jeg ikke så mye nå.
    Hvor brei såkalt bevegelse er mulig uten å sause sammen så mye i samme suppa at de fleste til slutt mener at suppa er uspiselig med så mye puttet i samme gryte?
    Jeg har ikke sett bøkene som nevnes her.
    Når det gjelder en norsk massemorder var han inne i galskapen og hoppet ut av skapet der det stor farlig galskap på døra.
    Ellers er mitt svar å ta en og en sak og ett og ett område og å lete etter løsninger og forbedringer.
    Kaos-media ledes og styres på kaotisk måte ut fra behovene for reklameinntekter og presset av reklameindustrien. Reklameindustrien har behov for å lede og å styre følelser i og hos kundegrupper. Den økonomiske interessen i bakgrunnen er da å spille på følelser og å hjernevaske flest mulig mennesker til å være styrt av følelser og moter og trender og suggesjon.
    Og fakeboka går i stor grad ut på at alle skal være venner og smiske fram liker fra alle.
    Hjernevasking til det jeg kaller smiske-sosiale holdninger.
    Det er på tide å pirke litt i dette.
    Kravene om at alt skal være så kos og morsomt for at alle skal være klar til å bli påvirket av reklamen.