Demokraturet – noen tanker til diskusjon

Foto: Justin Grimes

Går den politiske utviklingen i Norge i retning av et mindre demokratisk samfunn, et demokratur? I så fall er det nødvendig å skape en brei bevegelse som overskrider gamle skillelinjer for å bevare og fornye folkestyret.

Regi Theodor Enerstvedt
Om Regi Theodor Enerstvedt (2 artikler)
Regi Theodor Enerstvedt er professor emeritus ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo. Hans to siste bøker er "Spiller Gud terning likevel?" og "Massemorderen som kom inn fra ingenting".

Demokratiet mister betydning
I mars 2014 er vi vitne til noe i det norske politiske liv som vi i dag bare kan ane konsekvensene av. En norsk regjering støtter, solidariserer seg med, møter og oppmuntrer en regjering i Ukraina som er kommet til makten gjennom et voldelig kupp mot en lovlig valgt president. Dette er ikke uventet for den som følger med i politikken. Det er ingen grunn til å tro at en norsk regjering utgått fra det noen kaller «venstresiden» ville ha handlet annerledes. Tvert imot, det er all grunn til å tro at den ville handlet på samme måten. Selv om det er tydelige motsetninger mellom EU, først og fremst representert ved Tyskland, og USA når det gjelder denne støtten til kuppmakerne i Ukraina, er holdningen klar blant Europas og USAs stormaktsledere og lederne i satelittstater, som Norge, Sverige m.fl. Når det tjener deres økonomiske og geopolitiske interesser, betyr ikke demokratiet noe som helst lenger.

Det er likevel uro- og tankevekkende at det så å si ikke protesteres mot dette i Vest-Europa og USA. Det finnes ingen opposisjon lenger som påpeker det manglende samsvar i kritikken av Russlands brudd med internasjonal folkerett og disse landenes egne gjentatte brudd med folkeretten, deres krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten. Jf. angrepet på Jugoslavia, Afghanistan, og Libya. De som gjennom krig løsrev en del av staten Serbia, og opprettet en ny stat, Kosovo, har stykket og delt opp en rekke land (Tyskland, Korea, Vietnam og mange flere, jf. Midtøsten), står fram som forsvarere av Ukrainas suverenitet, selv om de innrømmer å ha brukt milliarder (USA) på å støtte de krefter som til slutt vant fram med sin vold.

Den åpne støtten til bevegelser som skyver demokratiet til side og bryter med de spilleregler de vest-europeiske og usanske politiske ledere har hevdet de har stått for, betyr et nytt trinn i den politiske utviklingen i Vest-Europa, inkludert Norge, og USA. I Ukraina dreier hjelpen seg om støtte til helt åpne voldelige fascistiske krefter. Det politiske lederskapet, også i Norge, kaster sin demokratiske maske, og et nytt ansikt trer fram: den utilslørte kyniske makt og ideologi, som ikke lenger legitimerer sine interesser gjennom valg. Det har lenge vært slik som den internasjonalt kjente norske samfunnsforsker, Stein Rokkan(1991-1979), uttrykte, nemlig at «stemmene teller, men ressursene bestemmer» («votes count, but resources decide»). Hva kaller vi det når vi ikke lenger trenger å telle stemmene, bare pengene? Vi kaller det diktatur.

I det som er blitt betegnet som den «kalde krigen», var Norge hele tiden utsatt for et utilbørlig press om å delta i USAs voldspolitikk. I stor grad motsto våre ledere dette presset og viste en nasjonal og demokratisk holdning. I Koreakrigen deltok Norge bare med et feltsykehus.

Begrepene venstreside og høyreside er tilslørende
Også i dette kan det nå konstateres et nytt trinn i Norges politiske utvikling: Norge er i fremste rekke når det gjelder brudd på folkeretten og FN-pakten, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser (jf. Jugoslavia, Afghanistan, Libya) og med tilslutning fra så å si hele det politiske lederskapet – fra det som med de tilslørende begrepene blir kalt for «venstreside» og «høyreside», «sosialistisk» side og «borgerlig» side. I diskusjonsprogrammet på NRK1 den 6. mars 2014 understreker Vegard Solhjell, tidligere statsråd, stortingsrepresentant (2014), fra Sosialistisk Venstreparti (SV) at det er full enighet om tolkningen av hendelsene i Ukraina fra Fremskrittspartiet til Sosialistisk Venstreparti og mellom ham og utenriksminister Børge Brende fra Høyre. Det har han helt rett i.

Det har vært vanlig å skille mellom en venstreside og en høyreside i norsk politikk. Ofte blir uttrykket «den sosialistiske og borgerlige siden» brukt synonymt med uttrykket «venstre- og høyresiden». Til en viss grad og i visse perioder av den historiske utvikling har dette vært berettiget og fruktbart, f.eks. fra 1920-30-årene. I dag er dette skillet ufruktbart og direkte feil.

Stein Rokkan skilte mellom en økonomisk-politisk venstre-høyre-akse og en territoriell akse, den siste mer å forstå som en kultur-akse. Dette har vært betydningsfulle skiller i Norge. Vest- og til dels Sørlandet har vært moderate Venstre-, seinere Kristelig Folkeparti-land. Det var Nils Kjærs Vestlandsfanden – avholdsmannen, målmannen og indremisjonsmannen. Han kom over fjellet og fordømte de drikkfeldige libertinerne og de liberale kristne som ikke trodde på helvetet. Å foreslå nye skillelinjer betyr ikke å fornekte de gamle.

I dag betyr et annet skille mer enn disse forskjellene: Det er skillet mellom en demokratisk tradisjon i Norge og en ikke-demokratisk, som også er lik skillet mellom ikke-vold og vold, terror, krig. Alle andre akser bør underordnes denne. Det demokratiske og det ikke- og udemokratiske er dimensjoner som går gjennom alle sfærer i samfunnet: Den økonomiske, politiske, kulturelle, kunstneriske, filosofiske. Det er også en etisk og estetisk dimensjon.

De foreldede skillelinjene uttrykker en manglende innsikt om dagens klasseforhold og svarer på ingen måte til realitetene.

Teoretisk og metodologisk må vi spørre: Hva er hovedmotsetningen i dagens samfunn? Det er motsetningen mellom en allianse av arbeidere, funksjonærer, bønder, mindre selvstendige næringsdrivende til finanskapitalen og dens politiske støttespillere, enten de tilhører ledelsen i LO eller NHO, Arbeiderpartiet eller Høyre. Finanskapitalen og dens politiske talerør fører i dag over hele verden en nådeløs klassekamp mot folk som ikke tror det finnes klasser lenger.

Derfor er begrepene venstreside og høyreside, ofte sett identisk med en sosialistisk og en borgerlig side, i dag tilslørende. Ordene «venstreside», «høyreside», «sosialistisk», «borgerlig», dekker høyst uklare begreper. Ta f.eks. ordet «venstreside». Foran valg har dette innbefattet Arbeiderpartiet, og partier som SV, Rødt og NKP. Andre ganger blir det brukt smalere – som en del av Arbeiderpartiet pluss de nevnte partiene, atter andre ganger bare om de mindre partiene. Begrepene bør nettopp diskuteres, men en drøfting her ville føre utenfor rammene for denne artikkelen. Tore Linné Eriksen og Ronny Kjelsberg har fine bidrag til en slik nødvendig diskusjon, begge publisert i Radikal Portal. Her skal bare illustreres hvor tilslørende disse begrepene er. Og hvor hemmende de er for å danne en bevegelse som uttrykker de vesentlige skillelinjene i samfunnet: forholdet til krig, demokrati og fellesskap. Krigene mot Jugoslavia, Afghanistan, Libya og det som nå skjer i Ukraina, viser, hvis «venstresiden» inkluderer Ap og SV, at den altoverveiende delen av denne «venstresiden» er tilhengere av å løse både internasjonale og nasjonale konflikter gjennom vold og krig.

Et utenlandsk og norsk oligarki svekker folkestyre og nasjonal sjølråderett
I dette ser vi også et nytt trinn i den politiske utviklingen: Landet styres i stigende grad av et økonomisk og politisk fåmannsvelde, et utenlandsk og norsk oligarki, med økonomiske og politiske interesser som skiller seg fra flertallet av folket. Et aktuelt eksempel: I den livsviktige produksjonen av mat, fiskeriene, står ledelsene i LO og NHO sammen med finanskapitalen (Røkke), sitter i de samme styrene, ut fra snevre privatøkonomiske interesser gjør de havet til privateiendom for noen få, i strid med befolkningens behov. Der hvor det tidligere var en maktfordeling mellom en sosialistisk arbeiderbevegelse og kapitalen, er den første nærmest forsvunnet som opposisjon, mens den andre er blitt styrket og på færre hender.

Grunnprinsippet i et demokrati er prinsippet om folkesuverenitet. Norges deltakelse i det europeiske økonomiske samarbeidet (EØS) undergraver folkesuvereniteten. EU-direktiver fremmer sosial dumping og svekker faglige rettigheter. Stadig flere viktige beslutninger fattes i dag utenfor de folkevalgte organer og institusjoner, og lobbyister for kapitalinteresser påvirker storting og styringsverk. Et annet vesentlig prinsipp for demokratiet er rettsstaten. Den svekkes gjennom ulovlig overvåking og kontroll av borgerne.

I Norge har utviklingen av demokrati og norsk nasjonalt sjølstyre gått hånd i hånd
I dag går svekkelsen av demokrati og nasjonalt sjølstyre hånd i hånd. Landet har mistet den nasjonale kontroll av norske grenser, kan ikke selv bestemme sin innvandringspolitikk, og eget forsvar svekkes til fordel for krigsinnsats i andre land.

Samtidig kontrollerer et lite oligarki i verden i stor grad informasjonskanaler og underholdning, som spiller en avgjørende rolle for den offentlige meningsdannelsen. Den nye teknologien brukes til overvåking av en hel verden, og de som avslører manipulasjonene, blir forfulgt (jf. Assange, Manning, Snowden).

Begrepet demokratur i er brukt av forskjelllige forfattere i noe ulik betydning. En presis forståelse av hva som karakteriserer demokratiet i USAs og Europas kapitalistiske stater i dag kan være: Det er et begrenset demokrati, med finanskapitalens makt over vesentlige samfunnsområder, som bruker voldelige midler til å løse internasjonale og nasjonale konflikter. Det er et overgangssamfunn og jeg foreslår å kalle det demokratur. Politikere som Solhjell og Brende er ikke lenger demokrater, men tilhengere av demokraturet.

Antitotalitarismen – demokraturets ideologi
I stigende grad fører en velorganisert propaganda til ødeleggelsen av det som er demokratiets aller viktigste grunnlag: Et informert og opplyst folk. Mediene, som er basert på profitt, blir i stigende grad et talerør for de mest intime detaljer om drap, sex, skilsmisser, vold, for en privatisering av offentligheten, det som kalles intimitetens tyranni. Og nyhetene om den store verden styres i stor grad direkte av en liten gruppe som kontrollerer de viktigste media.

Hele denne utviklingen har ført til at det ikke lenger finnes noen opposisjon til det bestående samfunn. De få kritiske stemmer drukner i et pornografisk hav. Overskridende tanker blir fortiet og latterliggjort. Prosjekter, planer, drømmer om andre menneskelige forhold blir framstilt som føleri og naivitet: Veien til helvete er brolagt med gode intensjoner. Utkast om det gode samfunn blir kalt for «renhetsideologier», «totalitære teorier». Det settes likhetstegn mellom islam, nazisme, kommunisme. Antitotalitarismen er den dominerende ideologien i Norge i dag. Dens karakter kommer til uttrykk i at den konsekvent fortier andre stemmer enn sine egne, andre tanker er nettopp totalitære og bekjempes best med taushet. Mens den frie diskusjonen kjennetegner et folkestyre, er dette en ideologi som forveksler en ekte demokratisk bevissthet og et ekte demokratisk sinnelag med forsvar av det bestående, med konformisme.

Denne ideologien har allerede masseoppslutning i Europa, inkludert Norge. Det som kalles «multikulturalisme» ligger bare som en tilslørende dis over en norsk ideologi preget av forakt for andre kulturer. Hvor godt kom ikke den til uttrykk i rettssaken mot en norsk drapsmann i Kongo, hvor en ut fra norske media skulle tro at det var det kongolesiske rettsvesenet som sto til doms, ikke drapsmannen. Hvor mange i Norge går rundt mer eller mindre bevisst med disse ideene, disse holdningene, denne reaksjonær-romantiske ideologien? Vi finner dem overalt – blant de partiløse, blant folk i alle partiene, blant de politisk interesserte og uinteresserte, blant alle dem som etter at venstresiden forlot sine idealer og drømmer, nå er blitt kynikere og med rette forakter «politikerne» for deres opportunisme og karrierisme.

Her er vi ved det aller mest alvorlige. Har flertallet av det norske folk i dag, ikke noen demokratisk bevissthet, ikke noe demokratisk sinnelag, og en manglende historiebevissthet?

Den herskende demokratiske ideologien, det manglende demokratiske sinnelaget forveksler det bestående, det som er, med demokrati – f.eks. frie og hemmelige valg, parlamentarisme, uavhengige domstoler. Men demokrati er ikke identisk med dette. I forhold til klart diktatoriske forhold, er dette svært verdifullt, og det er kjempet gjennom av arbeiderbevegelsen og borgerlige demokrater. Men det er ikke de eneste demokratiske styringsmåter. Og når alle tanker om fornyelse av demokratiet blir kalt totalitære, blir dette sammen med finanskapitalens makt et meget begrenset demokrati, det jeg har kalt demokratur.

Kan de nye skillelinjene føre til en bevegelse for en ny politikk i Norge?
Hvis demokraturet ikke skal ende i et åpent diktatur, er det nødvendig at de nye skillelinjene får et politisk og språklig utrykk. Denne artikkelen er en invitasjon til å diskutere noen tanker med utgangspunkt i spørsmålet: Finnes det et objektivt grunnlag for en bevegelse, et forbund av mennesker som har samme økonomiske, politiske, etiske og estetiske behov og interesser, mennesker som ser nødvendigheten av samarbeid for å snu utviklingen som har ført til, eller nærmer seg, et autoritært samfunn – demokraturet?

Javisst.

Den økonomiske, politiske, etiske og estetiske dimensjon går tvers gjennom de politiske partiene og tvers gjennom de gamle skillelinjene, og denne dimensjon bør også defineres som hovedmotsetningen i samfunnet. Da kan vi forstå og forklare massemordene den 22. juli 2011, det som skjedde i februar/mars 2014 i Ukraina, og det som nå skjer i vårt eget land. Klarer vi ikke å oppnå dette, har vi mye vold og terror i vente, også i Norge.

Hovedmotsetningen burde være basisen for en politisk organisering i dag, men er det ikke.

Hendelsene i Ukraina kan bli et vendepunkt. Maskene har falt. Tilhengerne av demokraturet, både i Ukraina og Norge, har trådt fram.

Kan voldens og krigens tilhengere bekjempes, enten de heter Vegard Solhjell fra ledelsen i SV eller utenriksminister Børge Brende fra Høyre? Og før det er for sent?

Kan vi klare å skape en brei demokratisk bevegelse og et nytt flertall i Norge for fred, demokrati og nasjonalt sjølstyre som støttes både av en majoritet fra den tidligere venstresiden og av mange fra den tidligere høyresiden?

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.