«De skyter ulver nå igjen, unge ulver
Skyter de tispene, skyter hannene
Nå roper jegerne, nå uler hundene
og det er blod i snøen og blod på alle flagg»
-Vladimir Vysotskijs Ulvejakten, gjendiktet av Jørn simen Øverli
For å begynne med det presumptivt åpenbare: Jeg er ingen fiende av Russland. Noen av de smarteste, hyggeligste, og ikke minst gjestfrie menneskene jeg har truffet er russere, og jeg har satt stor pris på mine opphold i landet. Dette er en viktig presisering, fordi det per nå ser ut til å herske en slags doktrine om at du enten er med Putin, eller så er du mot Russland. Dette er den typen patriotisk oppfostring som selges av russisk mainstream-media, og den ser ut til å ha smittet over på Norge, både på den vennlig og uvennlig innstilte siden av opinionen om vårt naboland.
LES OGSÅ: Russland kommer ikke til å invadere Norge
Vi bør takke Russland
Norge har virkelig mye å takke Russland for. Da vi for ikke lenge siden feiret nasjonaldagen vår gikk i hvert fall noen av mine tanker til russerne. Uten dem ville ikke Mossekonvensjonen blitt det frigjørende dokumentet det faktisk ble. Vel var det frihetstrang og oppstand for selvstendighet i Norge, men hvis ikke Russland hadde hatt interesser av en svakere union og lagt press på forhandlingene, hadde sannsynligvis utfallet blitt noe annet. I et overlappende tidsrom er det også verdt å nevne pomorhandelen. I et Nord-Norge som var ganske avhengig av jektetrafikken fra Bergen, i et forhold hvor bergenske kapitalister satt med bukten og begge endene, var handelen med nabolandet i øst et kjærkomment, og til tider helt nødvendig, innslag i nordnorsk næringsliv. Som borealofil bergenser må jeg innrømme russerne et vesentlig historisk poeng også her. I denne sammenhengen er det verdt å notere at handelen over grensen har vært svært viktig i nyere tid også, og når Norge sluttet seg til sanksjonslinjen mot Russland i kjølvannet av annekteringen av Krim led finnmarkingene med sine russiske naboer på mer enn en måte.
Når vi som nordmenn med en viss rett ser med stolthet på det globale frøhvelvet på Svalbard bør vi også skjenke en tanke til russiske, senere sovjetiske, Nikolaj Vavilov. Han var den store pioneren på dette feltet, og uten ham ville ikke frøsamling, eller endog botanikk som sådan, blitt det det er i dag. Han mente dette arbeidet ville tjene menneskeheten, og gjennomgikk enorme prøvelser for å videreføre arbeidet sitt. Under den nazistiske beleiringen av Leningrad trosset både han og laget hans ekstrem sult for å bevare frøsamlingen til ettertiden. Tragisk nok skulle Stalin gå imot ham da diktatoren foretrakk ideene til sjarlatalen Trofim Lysenko, og geniet som ville redde verden fra sult endte, i en slags skjebnens grusomme ironi, opp med å sulte ihjel i et bortgjemt hjørne av GULag-arkipelet.
LES OGSÅ: Hvem vil ha Russland som fiende
Må rette blikket nedover
Og her er låsen. For virkelig å oppnå en slags forståelse om hva russere faktisk vil, og har behov for, er det ikke nok å se til den politiske eliten. Man må gå den andre veien, og undersøke på grasrotnivå. Vavilov forstod dette. Stalin gjorde det i mindre grad, selv om han begynte sin karriere som fagforeningsleder i Baku. For å se hva som skjer i Russland bør man forholde seg skeptisk både til offisielle russiske og vestlige tolkninger av status quo. Man må lytte til dem som holder kampen for et mer åpent og demokratisk Russland gående, for i repressive tider fortsetter de tøffeste av aktivistene å holde fanen hevet. Det er tradisjon for det i Russland.
En venninne av meg, Tatiana, har jobbet lenge som aktivist i Nordvest-Russland, og merker en tiltagende forverring av forholdene i landet. Etter endringer i lovverket og restriksjoner på forsamlings- og ytringsfriheten har trådt i kraft har det blitt stadig mindre rom for uttrykk som avviker fra den statlige linjen. Restriksjoner er satt på bruk av internett og offentlig ordskifte, og lover om «terror» og «ekstremisme» gir offentlige myndigheter videre fullmakter til å slå ned på ytringer de ikke liker.
Terrorisme og utenlandske agenter
Nå skal det sies at lover mot terror er viktig, og kanskje spesielt i Russland. Landet har jo faktisk vært plaget av gjentatte terrorangrep, særlig i Nord-Kaukasus, men også i byer som Moskva. Slike lover har imidlertid en tendens til å misbrukes. Eksempler på dette utenfor Russland finner vi i Tyrkia og Etiopia, hvor man ved hjelp av slike lover «holder kontroll» på henholdsvis kurdere og oromo-folket. Når vi samtidig husker hvordan bombingen av leiligheter i Moskva, Buinaksk og Volgodonsk i 1999, og den påfølgende krigen i Tsjetsjenia, ble brukt for å påvirke opinionen til fordel for Putins presidentkandidatur, står det til troende at slike lover kan bli brukt nokså hyper-pragmatisk i dagens Russland.
Dessuten har loven om «utenlandske agenter», som i 2015 fikk følge av en tilsvarende lov om «uønskede organisasjoner», mildt sagt vært en utfordring for aktivister i det sivile samfunn. Så man kan trygt si at det foreligger presedens for kreativt bruk av lovverket i repressivt øyemed. Min russiske venninne nevner drastisk redusert tillit i befolkningen, ingen kommunikasjon med ansvarlige politikere og stor grad av selvsensur som konsekvenser av disse lovene, som åpenbart er rettet mot NGOer med egne meninger. Det har også vært tilfeller hvor folk har blitt arrestert for å avholde demonstrasjoner som plutselig blir definert som ulovlige.
Farlige homoer og greie nazister
Det hersker en fryktkultur i landet, som hemmer uttrykk som divergerer fra Kremls offisielle linje og som legger en ytterligere demping på demokratiet i landet. Dette har spesielt gått utover folk med en kjønnsidentitet som anses å bryte med «normalen» og angrep på homofile øker ettersom det offentlige ordskiftet presses i retning av det som gjerne kalles «tradisjonelle familieverdier». Det har også vært ganske stygge tilfeller hvor vold mot LHBT-personer passerer ustraffet. For å illustrere situasjonen kan vi bruke årets 1. mai-markering som eksempel. Her ble representanter fra LHBT-samfunnet i St. Petersburg (tidligere kalt Leningrad) arrestert for å bruke et regnbueflagg, mens nazister uhindret fikk marsjere i gatene. Fagforeningsaktivister og miljøaktivister inviterte LHBT-folka til å marsjere i deres grupper, men satte, for egen sikkerhets skyld, som betingelse at regnbueflagg måtte utebli. Hendelsen hindret imidlertid ikke representanter fra byens LHBT-miljø fra å demonstrere på 17. mai, som er den internasjonale dagen mot diskriminering av personer fra denne gruppen. Tapperheten disse menneskene viser fortjener i høyeste grad honnør. Det er også et poeng at med undertrykkelsen og den eskalerende volden må politiske aktivister ofte bruke mer tid på å beskytte seg selv enn å drive med faktisk politisk aktivisme, som er deres ekstremt viktige selvpålagte oppgave.
Det er for øvrig ikke umulig at aktivistenes heltemodige streben etter demokrati og menneskerettigheter kan krones med seier. Det er som vanlig viktig å presisere at det største problemet er den offisielle linjen, og man bør ikke forvente tilsvarende holdninger av russere generelt, selv om de selvsagt finnes der ute også. Da jeg snakket med folk i Murmansk om seieren til Conchita Wurst i Melodi Grand Prix ble det gitt uttrykk for håp om at denne seieren kunne bedre forholdene til LHBT-personer. Det var også mange russere som stemte på nettopp denne artisten, Wurst kom på tredjeplass blant publikum i Russland. «Propaganda-loven» har også en forløper i Storbritannia. Der var det Margaret Thatcher som innførte den beryktede seksjon 28 i 1988. Loven forbød positiv omtale om homofili. Om Storbritannia kan fjerne en slik lov må det samme være mulig i Russland.
LES OGSÅ om Margaret Thatcher: Ding dong ett år etter
Folkeretten må komme først
Både fryktkulturen og ekstremisme-lovene gjelder selvsagt også på Krim-halvøya, hvor Human Rights Watch melder om brutal behandling av dissidenter og utstrakt diskriminering av krim-tatarer. Dette er en tendens som har blitt sterkere siden annekteringen av Krim i 2014. Når det gjelder denne annekteringen må det anføres at dekningen av den har vært nokså tendensiøs både i Russland og i vestlige land. Det er mye som tyder på at utviklingen ville blitt en annen dersom USA ikke hadde lagt press på EU for å kjøre en hard linje i forhandlingene med Ukraina, og det finnes virkelig høyreekstreme grupper med direkte innflytelse på offisiell ukrainsk politikk. Ifølge meningsmålinger synes det også å være tilfelle at mange av innbyggerne i Donbass-regionen virkelig ønsket seg en overgang til Russland i tråd med den som inntraff etter kuppet. Ikke desto mindre var annekteringen i strid med folkeretten, menneskerettighetssituasjonen i området (som ikke var mye å juble for før annekteringen) har, som nevnt, blitt verre og et land som Norge har ikke noe annet valg enn å fordømme hendelsen. Norge er et lite land, klemt mellom stormaktene i nord. Folkeretten er og blir vårt førstelinjeforsvar.
Dette bør imidlertid også få påvirkning på vår utenrikspolitikk mer generelt. Det bør da ikke være slik at vi fordømmer russiske folkerettsbrudd på den ene siden, samtidig som vi på den andre siden aksepterer amerikansk bombing av sykehus i Afghanistan, henrettelser ved droner, omfattende spionasje og tortur i Guantanamo og Abu Ghraib, så lenge amerikanerne sier «unnskyld»? Og hvordan ser det ut når vi fordømmer annekteringen av Krim samtidig som vi nekter å anerkjenne Palestina som stat og således i praksis sier ja til fortsatt israelsk okkupasjon? I rettferdighetens navn er det ikke bare politiske myndigheter som opptrer irrasjonelt. Hvis du er finnmarking, og heller vil snakke med gamle venner fra over grensen enn med PST, risikerer du å bli stemplet som illojal av paranoide bloggere.
LES OGSÅ: Skarven som ble en ubåt – kaldkrigsparanoia og krigshissing på sitt latterligste
Norge hjelper Putins nasjonalisme
Putin søker støtte i folket til sin nasjonalistiske og militaristiske linje blant annet gjennom fremstilling av fiendebilder, og han gjør dette med imponerende dyktighet. Hvis problemet er Putin virker det underlig at Norge velger å hjelpe ham i dette arbeidet. Foreliggende muligheter til å kontre fiendebilder av Vesten har Norge rett og slett konsekvent latt vær å gripe. Møte i Moskva for å takke for den nødvendige hjelpen vi fikk da Den røde armé frigjorde Øst-Finnmark etter, gjennom store og blodige ofre, å ha reddet Europa fra nazismens åk med det avgjørende slaget ved Stalingrad? Nei takk! Bistand til heving av et fly som ble skutt ned utenfor Berlevåg under den samme krigen? «Nei, vi har stanset vårt militære samarbeid med Russland». I et Russland som effektivt moderniserer sine militære styrker kommer neppe et gammelt fly som styrtet for over 70 år siden til å spille en avgjørende rolle i noe kommende krigsteater. Dette handler om historie, kultur og gammelt vennskap mellom nasjoner, det hadde ikke vært et bidrag til dagens Russlands militære styrker. Norge hadde alt å vinne og ingenting å tape på å bistå i dette tilfellet. Norske myndigheter valgte likevel å handle kontraproduktivt, og så følge opp med en uttalelse fra forsvarsministeren om at «naboskapet aldri vil bli normalisert». Det er ikke det minste rart at Barentssekretariatet, som sitter med den fremste kompetansen på feltet, var rasende. Nå skal det sies at Norge i det siste har hatt det med å fatte besynderlige beslutninger på krigsfly-fronten. Et grelt eksempel på det heter F-35.
Et slags matt lysglimt i all denne galskapen er at russere flest ønsker mer konstruktive forhold med de aller fleste land. I Norge har vi en felles fiskeriforvaltning i Barentshavet som ses på som særdeles vellykket i internasjonal målestokk. Vi har også et mer komplisert, men viktig og konstruktivt, miljøsamarbeid i nord. Dette er prosjekter vi er nødt til å holde fast ved og bygge videre på. Unntaket fra regelen om åpenhet til samarbeid er muligens USA, som stadig presenteres som den store Fienden i russiske media. USA på sin side bygger opp under frykten og mistroen ved å satse stadig mer på et rakettskjold-prosjekt som bringer tankene tilbake til den kalde krigens dager. NATO følger selvsagt opp, og Norge fortsetter å hoppe når «våre nærmeste allierte» antyder at det kunne vært fint. «Vi har alltid vært i krig med Eurasia», heter det i George Orwells 1984.
For gammelt vennskaps skyld
Ifølge Tatiana begynte undertrykkelsen med Putin, men han er bare en slags ytre manifestasjon. Dette handler om interessene til en klikk fra maktstrukturer bygget opp i sovjetisk periode. Makt og penger ble konsentrert i hendene til et mindretall av byråkrater i sentrale posisjoner. Disse fikk panikk da Gorbatsjov begynte med pratet sitt om «åpenhet» og «gjenoppbygging», og valgte å gjemme pengene sine i utlandet. Senere har praktisk politikk blitt styrt av gamle kamerater fra det tidligere Sovjetunionens maktstrukturer og Putins kontakter fra St. Petersburg og det daværende DDR.
Men hvis dette ikke holder mål, hva er da alternativet? «Frihet er vårt alternativ,» sier Tatiana. «Menneskerettigheter. Noe annet enn det nåværende regimet!» Professor i statsvitenskap Karen Dawisha avslutter sin utmerkede bok, Putin’s Kleptocracy, med å si at «Russland har en lang historie med store bidrag til verdens kultur, litteratur og kunst. De fortjener bedre!» Fra mitt eget nasjonale perspektiv kan jeg si at Norge ville vært et dårligere land uten det tradisjonelt gode forholdet til Russland. Aktivister i vårt største naboland risikerer enormt mye i sin kamp for et bedre samfunn. Det minste vi kan gjøre er å stille oss i solidaritet med dem, for gammelt vennskap skyld.
