Idiokratiet og ytringsfriheten – rasisme som politisk kraft

Westboro Baptist Church demonstrerer utenfor et jødisk samlingslokale. Foto: HoppingRabbit34

Villfarelsen at ytringsfrihet er det samme som å ha en tilgjengelig plattform har hjulpet idioti og rasisme til å bli en politisk kraft.

Magnus Eriksson
Om Magnus Eriksson (33 artikler)
Magnus Eriksson er utdannet idéhistoriker. Antirasist, antifascist og asylaktivist.

Noen ganger klyper jeg med i armen for å sjekke om jeg egentlig drømmer bare for å la smerten fortelle meg at den våkne virkeligheten har blitt langt mer absurd enn det verste tenkelige febermarerittet. Sånn har det ikke bestandig vært, men nå er det slik og fremmedgjøringen skjedde så fort. Det er nesten som å ha våknet opp i en dystopisk fremtid hvor alt som tidligere ga mening plutselig har blitt et uforståelig sammensurium av ord og begreper som har endret innhold – noen ganger til sin rake motsats – og at ting ikke lenger følger etter hverandre i tid og rom slik de en gang gjorde. Ord som snill og god har fått betydningen naiv og dum. Det medmenneskelige blir konsekvent mistenkeliggjort, samtidig som det egoistiske og grådige blir opphøyet til dygder. Det er en verden hvor det hjerteløse og råe blir hyllet som ærlighet og oppriktighet. Feighet blir applaudert som prinsippfasthet, mens den som oppviser mot og sier fra er en urokråke som tråkkes i hjel til jubel og applaus. Sant og falsk eksisterer ikke lenger, annet enn som enkeltmenneskets preferanser og smak.

Samtidens mange debatter om ytringsfrihet er en god representant for disse feberfantasiene trukket langt forbi det absurde. På den ene siden blir det som krenker, altså bevisste grep for å ramme andre mennesker med sjikane, opphøyd til en verdi for ytringsfriheten i seg selv. Påpeker man derimot, på den andre siden, at dette er en fullstendig idiotisk og fordummende måte å argumentere på, så har man begått en kardinalsynd og blir anklaget for å ty til personangrep i stedet for å debattere sak. Dette til tross for at saken i seg selv handler om nettopp retten til å krenke og den påståtte verdien dette har for ytringsfrihetens overlevelse. Så dumt at man vil rive seg i håret.

Internett og ytringsfrihet
Internett har påvirket vårt syn og forståelse av ytringsfrihet på godt og vondt. Dette kommer tydelig frem i rapporten «– Fritt Ords monitorprosjekt», gitt ut av blant annet Fritt Ord, FAFO og Universitetet i Oslo. Teknologien har bidratt til å flytte mange grenser og fungerer i mange tilfeller som en lakmustest på hvor utviklet demokrati og ytringsfrihet er i et land.

Et godt eksempel er de begrensningene som enkelte stater, som for eksempel Kina, påla søkefunksjoner i søkemotorer som Google. For noen år siden avslørte Amnesty International at Kina hadde gjort ordet menneskerettigheter til en ikke-søkbar term i søkemotoren. Andre stater, som Nord-Korea, har blokkert internett fullstendig, men opererer med en egen strengt statskontrollert variant av tjenesten. Andre, langt mer demokratiske stater, har innført mindre begrensninger på hva slags informasjon og materiale som er tilgjengelig på internett.

Men internett har nok også bidratt til å forkludre forståelsen av hva ytringsfrihet er. På grunn av den åpne plattformen som sosiale medier tilbyr er det lett å havne i villfarelsen at ytringsfrihet er det samme som å ha en tilgjengelig plattform. Retten å ytre seg er ikke en rett å bli hørt, enn om sosiale medier lett kan gi det inntrykket. Vi ser ofte at folk som blir kastet ut fra sosiale medier eller kommentarfeltene til dagsaviser, ofte som følge av brudd på retningslinjene, beklager seg over den manglende ytringsfriheten.

Det er likevel verdt en tanke at sosiale medier, som Facebook og Twitter, i praksis har gjort oss alle til redaktører og nyhetsformidlere. En studie har vist at 59 % av alle artikler som blir delt gjennom sosiale medier ikke har blitt lest av de som deler. Det betyr at overskrifter kanskje bidrar til å forme vår virkelighetsforståelse mer enn selve innholdet i artiklene. Donald Trumps valgkampanje bygget nesten utelukkende på slike mekanismer, store overskrifter, utskjellinger og kallenavn. Når en norsk kommunikasjonsrådgiver omtaler presidenten som den med best teft for medier, og med den beste kampanjen, har kyndighet i prinsippet blitt redusert til evnen til å bevege tilhørere, uten å vurdere de moralske aspektene ved budskapet i øvrig. Det er et sofistisk verdirelativt poeng ut fra samme målestokk som Joseph Goebbels og Leni Riefenstahl brukte.

Utviklingen
Siden 90-tallet har vi sett en kraftig generell dreiing mot høyre i samfunnet. Utallige samfunnsdebattanter har påpekt dette, så det er på ingen måte en kontroversiell påstand. Dette henger naturligvis sammen med flere ting, men spesielt statskommunismens begravelse, en markering som startet med Berlinmurens fall, og endelig avsluttet når Boris Jeltsin tok over makten etter Mikhail Gorbatsjov i 1991. Umiddelbart etter dette iverksatte man forbud mot den gamle kommunistiske pressen og avishuset Pravda ble stengt ned i det tidligere Sovjetunionen. Antikommunismen utspilte dermed sin rolle og de etablerte høyrepartiene i vest begynte så smått å distansere seg fra fascister og høyreekstremister som de inntil nylig hadde samarbeidet med. I Storbritannia hadde det blant annet eksistert en maktsterk fraksjon innenfor Tories som kalte seg Mandagsklubben. Med sin rabiate antikommunisme og eksplisitt rasistiske innvandringsfiendtlighet ble de av og til omtalt som en britisk John Birch Society. Ved siden av John Birch Society sto den antikommunistiske Moon-sekten sterkt i det republikanske partiet i USA. I Sverige hadde ledende politikere for Moderaterna holdt foredrag for nazistene i Ungsvenska klubben. Flere personer tilknyttet Fremskrittspartiet i Norge deltok på konferanser i regi av World Anti Communist League, sammen med både fascister og nazister. Koblingene til Franco i Spania, juntaen i Hellas, Pinochet i Chile, apartheidregimet i Sør-Afrika, rasistene i Rhodesia og lignende hadde vært regelen og ikke unntaket. Men på 90-tallet skjedde det noe på høyresida.

Det henger selvsagt også sammen med nyliberalismens totale hegemoni. Til og med sosialdemokratiske partier ble alt tydeligere liberalistiske og forlot mange tidligere sosialdemokratiske standpunkter, samtidig som de strakk ut hendene til næringslivet fremfor arbeiderne.

Omtrent på samme tid begynte høyrepopulistiske partier å gjøre seg gjeldende. I Sverige dukket Ny Demokrati opp og i Norge fikk Fremskrittspartiet vind i seilene. Innvandringen fikk gjerne skylden for økonomiske nedgangstider og kriser. Disse nye partiene hadde en nyliberal og til dels libertariansk økonomisk politikk. Ofte hadde de oppstått fra det vakuumet som rabiate antikommunister hadde etterlatt seg.

Det eksisterer flere andre forklaringsmodeller for både fremgangene og etterhvert også fiaskoen som disse partiene ofte endte med. Det blir hevdet at partier som dette gjerne er et produkt av overgangen fra et industrielt samfunn til et postindustrielt, hvor fragmentering skaper individualisme men også usikkerhet og fremmedgjøring.

Lavere skatter, senkete avgifter, sunn fornuft, mindre reguleringer og «vi må tørre å ta debatten om innvandringen», var mantraene til disse. I tillegg frontet de en masse små symbolsaker som nok hadde irritert folk, men som sett opp mot det større bildet var ganske uviktige. Til tross for at man knapt debatterte annet i mediene på denne tiden, så klaget de stadig over debattene som ingen turte å ta, og at man med dette lot rasistiske partier få herredømme over disse sakene. Partiledningen nektet for at partiet var rasistisk men det eksisterer mange eksempler på det motsatte. I 1992 uttalte for eksempel en av partitoppene følgende:

«Vi vet att de flesta som sprider smittan kommer från andra länder och ohämmat går ut bland svenskarna. Jag skulle vilja se Bengt Westerbergs få sin dotter smittad av en flykting. Han pratar så fint om flyktingarna, men han skulle bo ett tag i gettona de skapar»

Til tross for en slik retorikk fremstilte de seg gjerne som ofre, og hevdet at de konsekvent ble holdt ute fra den offentlige samtalen, samtidig som deres vei inn til politikken skjedde kjapt og med enorm drahjelp fra mediene.

Hykleriet
Hykleriet til disse partiene er voldsomt. Ian Wachtmeister, som var partileder for Ny Demokrati, hadde ved flere tilfeller beklaget seg over at statsminister Olof Palme fått for mye spalteplass i avisene. Flere av disse hadde tatt del i de mest hatefulle kampanjene, man snakket om Palme-hatet, som kulminerte med drapet på statsministeren i 1986. Dette hatet var ofte rotet i en forvirret antikommunisme, med påstander om at sosialdemokraten var i ferd med å selge ut Sverige til Sovjetunionen. En annen sentral partitopp bidro senere til å popularisere hvitmaktmusikken i Sverige, gjennom å signere et av de mest kjente bandene på et mainstream plateselskap. Dette førte til at et eksplisitt rasistisk og høyreekstremt band for første gang kunne selge gullplate i Sverige.

Etter Anders Behring Breiviks mordertokt på Utøya og bomben mot regjeringskvartalet klarte Fremskrittspartiet, terroristens tidligere parti, med stor hell å fremstille seg som ofre for en inkonsekvent ytringsfrihet og etterpå gikk det nærmest inflasjon i ordet knebling. Terroristen selv viste til «demoniseringen av Fremskrittspartiet i mediene» som en av grunnene for sine handlinger.

To uker etter terrorangrepet den 22. juli 2011 uttalte nåværende statsminister Erna Solberg følgende til mediene: «Måten ekstreme, antiislamske grupper omtaler muslimer på i dag, ligner måten ekstreme antisemittiske grupper omtalte jøder i tiårene som førte opp til andre verdenskrig». Det etablerte høyre flagger gjerne med antirasistiske flagg når det passer, men med en gang vinden snur så legger de litt for lett vekk sine flagg, og setter seg sammen med rasistiske eller til og med fascistiske grupperinger. Dette var noe de gjorde under kampen mot kommunismen, før murens fall, og det ble gjentatt med en gang hetsen mot innvandringen tok til. Strategien med å fremstille seg som ofre var vellykket for Fremskrittspartiet. Til tross for at de har vært den viktigste eksponenten for det muslimfiendtlige og rasistiske tankegodset som Solberg trakk frem, havnet partiet i regjeringslokalene, sammen med Høyre. Det er all grunn til å tro at Moderaterna vil gjøre det samme neste gang det er valg i Sverige.

Med jevne mellomrom dukker påstander om venstrevridde medier opp i samfunnsdebatten. Fremskrittspartipolitikeren Carl I. Hagen har blant vært en tidlig proponent for påstanden om en statstelevisjon under direkte kontroll av Arbeiderpartiet. For noen år siden krevde Per Sandberg, daværende nestleder i Fremskrittspartiet, at SAS skulle trekke tilbake alle sine magasiner på grunn av en artikkel som omtalte hans parti på en ufordelaktig måte. Norges finansminister Siv Jensen (FrP) truet til og med å kutte i pengestøtte til SAS hvis de ikke etterkom kravet. Tidligere justisminister Anders Anundsen la ut et bilde av at han brente Tønsberg Blad i peisen med teksten: «Brenner mine siste utgaver av Tønsbergs Blad:-)». Samme dag oppfordret justisministeren sine 2647 følgere på Facebook om å fjerne venner som var tilknyttet avisen. Bakgrunnen for dette var at justisministeren mente at Tønsberg Blad konspirerte mot ham etter at de brukte for lang tid på å få en annonse på trykk. Når Antirasistisk senter hadde nevnt koblingene mellom apartheidregimet i Sør-Afrika og Fremskrittspartiet i en fotnote i en rapport, ble de truet med å bli fratatt statstøtte. Fremskrittspartiet har dessuten stått bak flere PFU-klager enn alle andre partier på Stortinget samlet. Partiet har nærmest gjort sport av å anklage journalister for å lage falske nyheter.

De som roper høyest om ytringsfriheten er også de som er minst konsekvente. Desto høyere ropene er, desto mindre blir ytringsfriheten respektert når det virkelig gjelder. Når de ytterste høyrepartiene både roper om manglende ytringsfrihet, samtidig som de snakker om å henge folkeforrædere, så ser man hvor hyklersk og idiotisk det egentlig er.

Idioter
Selvsagt skal ytringsfriheten beskytte folk som både er og vil være idioter. Til forskjell fra for eksempel 30-tallets nazistiske Tyskland, hvor man tvangssteriliserte og tok livet av blant annet idioter i det så kalte Aktion T4-programmet, så eksisterer det heldigvis ingen lover mot den slags idioti i et samtidig demokratisk samfunn. På 60-tallet sluttet man å bruke ordet idiot innenfor psykiatrien og i dag er det nesten utelukkende brukt som skjellsord.

Til tross for at De forente nasjonenes rasediskrimineringskonvensjon fra 1966 har pålagt sine medlemmer et forbud mot nasjonalsosialistiske organisasjoner, så har ikke noen nordiske land forpliktet seg til dette, enn om man stilte seg bak forslaget når det kom opp. Vår manglende forpliktelse til å oppfylle inngåtte avtaler gjør det fullt lovlig å være organisert nazist i dagens Norge, Sverige, Danmark og Finland. Sett i lys av nazismens historie, med systematiske mord på alle som ikke passet inn, bør det være nokså ukontroversielt å omtale dagens nazister som idioter når de tar ordet ytringsfrihet i sin munn. Ettersom det å bli nazist i dag er et bevisst valg mot bedre allment tilgjengelig viten så dreier seg naturligvis om skjellsordet – stort sett – og ikke mentalt tilbakestående personer.

Ytringsfriheten verner altså ikke bare ytrede påstander som er riktige og sanne, men også de som er feilaktige, usanne og dumme. Det er lov å insistere på at jorden er flat og bevisst velge å ignorere alle argumenter og dokumentasjon som tilsier at noe slikt stemmer dårlig overens med vår beste viten. At folk kunne trekkes til nazismen på 20- og 30-tallet er ikke helt uforståelig. Demokratiet var fortsatt ungt og slet med mange barnesykdommer. Folk har også en tendens til å se tilbake i tid med et nostalgisk blikk og tenke at ting var bedre før. Tilgangen til informasjon var ikke nødvendigvis like god som i dag og verden fremsto som kaotisk fra alle hold. Blir man nazist i dag så eksisterer det ingen unnskyldninger. Da har man valgt å se bort fra en så stor del av historien at man faktisk gjør seg selv til en idiot, men også idiotiske meninger som dette har et vern i vårt demokratiske samfunn. Det betyr imidlertid ikke at idioter er fritatt fra kritikk eller straffeansvar ved lovbrudd som følge av idiotiske ytringer.

Hjelp med trusler
For noen år siden hadde jeg en alvorlig mentalt forstyrret kvinne som ringte meg om natten for å fortelle meg at jeg var en landssviker og at jeg skulle henrettes i det kommende landssvikeroppgjøret, så snart hun og hennes meningsfeller hadde klart å gripe makten. Hun mente at ytringsfriheten ga henne rett til å ringe meg på natten for å informere meg om min skjebne. – Idiot, sa jeg og slengte på røret.

Mitt telefonnummer hadde hun fått fra en enda mer forstyrret mann, som i lange tider drev og forfulgte meg og noen andre med enda grovere trakasserier og sjikane. Mannen som er så syk at han er strafferettslig utilregnelig har i likhet med kvinnen en forestilling om at ytringsfriheten står som garantist for at han skal kunne hetse andre mennesker til vold og trakasserier uten konsekvenser. I tillegg er han skribent for en nynazistisk nettavis.

Mannen og kvinnen er idioter i ordets begge betydninger. Begge to mangler forstand og sjelelige evner. De er uhelbredelige og for enkeltindividet er det bortkastet å bruke tid og ressurser på dem, spesielt når ikke samfunnet stiller opp med det psykiatrien har å tilby. Der har dessverre samfunnet feilet dem, to personer som er i desperat behov for hjelp. Enda verre er at enkelte medier har fått for seg at de er forpliktet med å hjelpe disse menneskene med å fremsette trusler og angrep, under dekke av ytringsfriheten.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.