Afghanistan, hvor Gud kommer for å gråte

Afghanistan. Landet jeg ble født i. Et land som har vært i krig siden jeg var bare noen måneder gammel. Jeg ble født i Kabul. Byen hvor min mor og hennes søsken ble født. Byen hvor mine foreldre møttes og ble gift. Kabul var en gang en fredfull og vakker by. Lukten av ren luft, hvor min mor kunne gå ut i hagen for å se de vakre Hindu Kush-fjellene i det korte skjørtet sitt og med meg i armene. Min far hadde på 80-tallet flyktet fra teokratiet i Iran til Afghanistan. Han var endelig i fred og i trygghet fra torturistene, og kunne nå gå ut i gatene kledd som en filmstjerne. Vi levde godt. Afghanistan var flott. Kabul var vakker. Dette var før kampene, før krigsherrene, før rakettene. Før Taliban, før galskapen, før dødslukten og blodet. Dette var 1991.

Studenter ved det polytekniske universitetet i Kabul på 1970-tallet.

LES OGSÅ: Afghanistankrigen: En forutsigbar fiasko

Mennene fra fjellene
Min familie var ikke rik, men de hadde det godt. De hadde et liv de var fornøyde med. Livet var enkelt, men fylt med glede. De trengte ikke mer så lenge de hadde mat og vann på bordet, så lenge alle var friske. Men en dag da min far var ute, og min mor gjorde seg klar for å besøke min bestemor med meg i armene, skjer det. I det hun går ut i hovedgaten ser hun et hav av mennesker som løper mot henne. Min mor stopper en kvinne og spør hva er det som skjer. Kvinnen svarer, har du ikke hørt? Mennene fra fjellene har kommet. Og hun løper videre. Siden den dagen i april 1992 har ingenting vært som før.

Det var mujahedin, de hellige krigerne, som hadde ankommet Kabul. Mujahedin var kjent for afghanerne lenge før de ankom byen. Min mor hadde aldri trodd at fjellmenneskene ville kunne erobre byen hennes. Men det afghanske regimet var sovjetvennlig og afghanerne var lei av at russerne skulle dirigere landet. Mujahedin ble derfor ansett av mange afghanere som de som skulle beskytte oss fra de religionsløse russerne og drive ut de afghanerne som styrte landet for dem. Med hjelp fra amerikanerne som sendte våpen hadde mujahedin mer enn nok vilje til å lykkes.

LES OGSÅ: Afghanistankrigen er et eksempel på hvor dårlig det kan gå

Gjensyn med mujahedin
Doktor Najibullah var presidenten i Afghanistan og var en mann som landet i framtiden aldri vil se maken til. Han var en som gjorde alt for at de skulle komme til enighet med mujahedin. Men hellige krigerne nektet, og han og hans bror ble nødt til å flykte til FN-komplekset i Kabul for å søke asyl. Kabul og Afghanistan var nå under religiøse fundamentalisters kontroll og deres tid hadde begynt. Senere under Taliban ble doktor Najibullah og hans bror drept ved at de levende ble dratt i tau gjennom gatene i Kabul. Deretter ble likene hengende i en uke til offentlig skue for å skape frykt blant folk; dette skjer hvis du er kommunist-elsker og imot Talibans lover og regler.

Men som i alle slike motstandsbevegelser som oppnår makt så vil det oppstå uenigheter mellom fraksjonene, og det samme skjedde med mujahedin. De små kampene ble til store kamper. Kaos utbredte seg. Før denne tiden hadde allerede min mor, far og jeg flyktet fra Afghanistan, men min mors familie på syv og min tantes ektemann og to småunger var igjen. De så galskapen som utspilte seg. Mujahedin-krigere som voldtok unge og eldre kvinner, menn som fikk helt bensin over seg for så å bli tent på. De ble kalt dansende flammer av de hellige krigerne. Disse hellige krigerne som ble skapt av amerikanerne, saudierne og pakistanerne som en motstandsbevegelse, en opposisjon mot kommunismen og Sovjetunionen, disse hellige krigerne som snakket om islam og religionens betydning for muslimer mens de samtidig voldtok, torturerte, drepte noens mor, far, søsken, onkel, og tante, disse hellige krigerne flyktet etter Talibans oppstandelse til Europa og uendelig mange av dem fikk asyl. Den norske stat har gitt beskyttelse og oppholdstillatelse til mange av disse mujahedene, som har det afghanske folks blod på hendene, som har begått de verste tenkelige krigsforbrytelsene. Og min familie møtte igjen mujahedin da de trodde de var trygge i lille Norge.

En kvoteflyktning med blod på hendene
Mai 2000. Måneden jeg sent vil glemme, selv etter 17 år. Året hvor min far og mor konstant ble trakassert av mujahedene som hadde fått opphold av den norske stat. En av dem fortalte stolt mine foreldre at han var mujahed til FN og at grunnen til at han søkte om beskyttelse var fordi at Taliban hadde kommet til makten og at han var nå selv i fare for å bli drept av dem. FN gjorde ikke noe annet enn å sende han rett til Norge som kvoteflyktning. Da han kom til Norge skulle han fortsette sin kamp mot de vantro. Vedkommende mente at min far ikke hadde ære fordi min far lot min mor jobbe, kjøre bil og gå ut av huset uten en mannlig følge og uten å dekke seg til. I hans øyne var ikke mine foreldre ekte muslimer. Han mente at kvinners rolle var i huset og en ekte afghansk kvinne skulle dekkes til. I diskusjoner med mine foreldre om hans rolle som mujahed fortalte han at mujahedin kom for islam og for å drepe de gudløse og vantro. Den mørke sannheten er at mujahedin har hendene fylt med afghanske muslimers blod.

I hvilken verden lever vi når krigsforbrytere får opphold i land som Norge? Mens min mors familie som ikke hadde begått en eneste forbrytelse eller en uriktig handling, ikke fikk søkt beskyttelse i Norge fordi de ikke fikset afghansk pass før de flyktet fra bombene og rakettene, fra volden og drapene? De mistet alt. De har nå bodd i et land i 22 år uten noen form for rettigheter. Hvordan kan man forvente at de skal få kjøpt et hus når de ikke en gang har rett til å kjøpe et SIM-kort? Afghanske flyktninger i Pakistan har ingen rettigheter som menneske, men pakistanere vet at de lever godt med afghanernes svarte penger. Det eneste min mors familie gjorde galt var at de ikke drepte noen, at de ikke løy, at de faktisk var gode, flotte mennesker. Men hvem bryr seg, vi kan jo ikke ta inn alle.

Året 2016 var den blodigste året i Afghanistan siden Talibans fall i 2002. Men jeg har dessverre en følelse av at 2017 ikke vil bli noe bedre, og at fremtiden for afghanere og landet er mørkere enn noen gang nå som Daesh (Islamsk Stat) får et sterkere fotfeste. Et Afghanistan i fred er derfor ikke innenfor rekkevidde.

Når jeg tenker på mitt Afghanistan så får jeg ofte en klump i halsen og tårene trenger seg på og renner nedover kinnet mitt. Afghanistan er virkelig der Gud kommer for å gråte.