Sekterisme i Syriakrigen

Foto: Freedom House

Det er den religiøse sekterismen som har vært drivkrafta bak det væpna opprøret i Syria. Hadde opinionen forstått dette tidligere hadde en kanskje ikke godtatt at våre regjeringer har gitt støtte til den islamistiske opprørsbevegelsen.

Aslak Storaker
Om Aslak Storaker (19 artikler)
Aslak Storaker er bibliotekar, medlem av Rødts internasjonale utvalg og studieansvarlig for Rødt i Agder.

«The Washington institute for Near East policy» slapp tidligere i år en rapport kalt «Sectarianism in Syria’s civil war», skrevet av Fabrice Balanche. Det gjør en svært interessant gjennomgang av betydninga religiøs sekterisme har hatt for krigen i Syria. Balanches hovedpoeng er at sekterisme har vært en hovedfaktor i konflikten, som har blitt underkommunisert av aktører og analytikere og misoppfatta av utenforstående.

Rapporten dekker perioden fram til og med høsten 2017, og drøfter derfor ikke anklagene om etnisk rensing mot Tyrkia og deres allierte islamistiske sunni-araberes erobring av Afrin.

LES OGSÅ av Aslak Storaker: Tyrkias invasjon fører syriakrigen inn i ny fase

Mangfold vs. etnisk rensing
I 2010 besto Syrias befolkning av ca. 65 prosent sunni-arabere, 15 prosent kurdere, 10 prosent alawitter, 5 prosent kristne, 3 prosent drusere og 2 prosent andre sjiaretninger. Balanche påviser at opprørsbevegelsen helt fra starten har vært dominert av arabisk sunni-sekterisme. Ikke bare er «de mest sammensatte og befolkningsrike områdene kontrollert av regimehæren», der også «sunnitiske flytkninger fra Idlib, Aleppo og Homs har søkt tilflukt i kystregionen, alawittenes kjerneområder» (s. XV) – men på motsatt side består opprørskontrollerte områder nesten utelukkende av sunni-arabere. De religiøse minoritetene som har bodd i disse områdene har enten flykta eller blitt tvunget til å konvertere til sunni-islam. Motsatt så har de fleste sunni-arabiske sivile blitt boende når opprørskontrollerte områder har blitt gjenerobra av regjeringshæren.

Balanche deler Syria inn i tre deler, de multisekteriske områdene kontrollert av regjeringshæren, de sunni-arabiske områdene kontrollert av opprørere, og den kurdisk-kontrollerte SDF-sonen. Han omtaler SDF-områdene som de mest sentraliserte, der det kurdiske partiet PYD utøver fullstendig kontroll, og deres arabiske allierte behandles som marionetter snarere enn partnere. Dette betyr selvsagt ikke at regjerings- eller opprørskontrollerte områder er mer demokratiske, bare mer fragmenterte. Opprørerne har aldri hatt noen enhetlig kommando. For regjeringskontrollerte områder gjelder fragmenteringa særlig de lokale militsene i National Defence Forces (NDF), som respekterer Assad som øverste autoritet men ikke er villige til å delta i militære operasjoner utenfor deres egne territorier. NDF blei danna av ulike religiøse minoriteter for å forsvare seg sjøl mot de sunni-islamistiske opprørerne når de angrep deres byer og landsbyer.

LES OGSÅ: Ved å beordre bombing av Syria gikk Trump fra upålitelig klovn til troverdigheten selv

Klasse og religion
Balanche er på ingen måte blind for for at sosiale spørsmål har vært en viktig drivkraft bak opprøret. Han viser blant annet til at mens de priviligerte i byene levde i luksus, levde folk på landsbygda i fattigdom. Men han viser også at støtten til opprøret nesten utelukkende skjedde i sunni-arabiske områder. For eksempel var sunni-araberne i den sørlige Deraa-provinsen blant de tidligste til å slutte seg til opprøret, mens deres like fattige og marginaliserte druser-naboer i Jabal al-Druze forholdt seg i ro. De få druserne i Jabal al-Druze som slutta seg til opprøret blei i løpet av 2012 fremmedgjort ved at opprørerne kidnappa drusiske sivile og henretta drusiske ledere. I 2015 blei drusere i Idlib som hadde sverga lojalitet til opprøret, tvunget til å konvertere til sunni-islam av al-Qaida.

I byer som Latakia, Baniyas og Homs foregikk opprøret i 2011 bare i de sunni-arabiske nabolagene –  alawittene, de kristne, druserne og sjiaene deltok ikke. Dette viser at skepsisen til opprøret var tydelig fra minoritetenes side helt fra starten, i skarp motsetning til samarbeidet mellom kristne og muslimer ved demonstrasjonene på Tahrir-plassen i Egypt. Det eksisterte aldri noen alawittisk fraksjon i Den Frie Syriske Hær, og opprørerne begynte allerede høsten 2011 med beskyting av alawittiske nabolag i Homs. De fleste demokratiaktivistene som sympatiserte med opprøret har blitt utsatt for forfølgelse både av regimet og islamistene, og har enten blitt drept eller rømt fra landet.

Mange sunni-muslimer har imidlertid også støtta opp om regjeringshæren i krigen, eller unnlatt å ta parti. Det skyldtes delvis frykt etter det voldsomme tilbakeslaget mot Det Muslimske Brorskaps opprørsforsøk i Hama i 1982, delvis at mange frykta veksten til den islamistiske delen av opprøret, og delvis at det sunnitiske borgerskapet er integrert i regimet. Balanche tilbakeviser delvis at Syria er et «alawitt-regime», men ikke helt. På den ene sida er mange sunnier representert i statsapparatet, til og med president Assads egen kone er sunni-muslim. På den andre sida består såpass mange i regimet av alawitter at de fleste alawitt-familier har familiemedlemmer plassert på høyt nok nivå i statsapparatet til at det sikrer noen privilegier og en viss grad av lojalitet. Religiøst sett har alawitt-religionen ingen privilegier framfor andre religioner i Syria.

LES OGSÅ: Trump og giftgass — Syria som startpunkt for tredje verdenskrig

Vold og krigsforbrytelser
Sjøl om ikke det er hovedtema for rapporten framhever Balanche flere steder den uproporsjonale volden som har blitt begått av de ulike partene i Syria-krigen. Han beskriver Assad-regimets strategi som ikke å vinne «hjerter og sinn», men å «med vold separere opprørere fra sivile for dermed å lettere kunne eliminere opposisjonen» (s. 44). Målet har vært å skremme sivile til å flykte eller be opprørerne om å overgi seg, noe som som regel har endt med at de gjenværende opprørerne har kapitulert mot å bli frakta til Idlib. Idlib er den eneste gjenværende regionen som hovedsaklig er kontrollert av opprørere, først og fremst av den syriske filialen av al-Qaida, Jabhat al-Nusra. Balanche skriver at den eneste egentlige forskjellen mellom IS og al-Nusra er at «henrettelsene i Idlib ikke krigkastes offentlig på samme måte som i IS’ hovedstad Raqqa» (s. 77). Han skriver også at IS og al-Qaida er helt enige om at sjiamuslimer må utslettes, men at al-Qaida mener at dette må utsettes fram til de har nådd andre, mer presserende mål.

Ifølge rapporten er regjeringens krigsstrategi hovedårsaken til flyktningkatastrofen, og forfatteren antar at flyktinger som ikke kan bevise sin lojalitet eller i det minste sin nøytralitet, ikke vil få tillatelse til å returnere til Syria etter krigen er over. Den viktigste konklusjonen i rapporten er og blir likevel at «etter seks år med krig, støtter enten alle de viktigste religiøse minoritetene Assad-regimet, eller de har innstilt fiendtlighetene sine mot det, mens opprørsbevegelsen mot Assad er nesten utelukkende sunni-arabere» (s. 26). «Selvfølgelig vil Syrias minoriteter ha demokratiske reformer like mye som deres sunni-arabiske landsmenn, men ikke på bekostning av marginalisering eller eliminering» (s. 28).

Rapporten deler opprørerne (ikke inkludert PYD/SDF) inn i fire grupper: 20 prosent transnasjonale salafi-jihadister, 28 prosent syriske salafi-jihadister, 22 prosent islamister og 30 prosent sekularister. Om «sekularistene» skriver Balanche at «begrepet er brukt veldig løst, fordi det for det meste dreier seg om konservative muslimer som ikke egentlig ønsker en sekulær stat» (s. 70). Islamiseringa av opprøret har blitt forsterka gjennom støtte fra Saudi-Arabia og Qatar til grupper som støtter deres islamistiske ideologi. Om Assad-regimet står ansvarlig for de fleste sivile dødsfall, skyldes det ikke opprørernes mangel på drapsvilje, men mangel på våpen.

USA-imperialismens dilemmaer
Rapporten byr på få løsninger på konflikten. Russlands strategi blir presentert som å tvinge opprørerne til å velge mellom eliminering eller assimilering i det syriske statsapparatet. Balanche selv heller mot at det trengs en form for desentralisering der de enkelte etniske og religiøse gruppene får bestemme mer over egne territorier og affærer, men at dette blir motarbeida av både Tyrkia og Iran, og vil opprettholde spenninger mellom de ulike gruppene. Militært sett ser han utfallet enten som at regimet beholder makta i en eller annen form for allianse med PYD (ikke nødvendigvis med Bashar al-Assad som president), eller at opprørere dominert av al-Qaida inntar Damaskus med påfølgende masseflukt fra religiøse minoriteter, kurdere og sekulære sunni-arabere, eller at landet blir delt.

Svakheten ved Balanches rapport er at han i liten grad diskuterer de utenlandske intervensjonsmaktenes ansvar for å starte, opprettholde og unnlate å avslutte konflikten. Det er dessuten vanskelig å forestille seg at Assad-regimet kan tape krigen nå, på grunn av støtten fra Russland og Iran.

Rapporten avsluttes med å si at dersom hovedmålet er å motarbeide Iran og Russland, bør «man» prioritere seier for opprørsbevegelsen, men at dette har som konsekvens å styrke radikal islamisme, millioner nye flyktninger, og en mulig deling av Syria. Om målet derimot er å stabilisere regionen og hindre nye flyktningkatastrofer, «så må det nåværende regimet i Damaskus opprettholdes, med eller uten Assad ved roret» (s. 104), sjøl om det åpnes for en deling av Syria også innenfor dette scenariet.

Mangelen på kritikk mot USA-imperialismen skyldes utvilsomt at oppdragsgivernes og rapportens mandat er å rådgi amerikansk utenrikspolitikk. Om rådene som gis er imperialistiske og motivert av amerikanske interesser, virker beskrivelsen av den sekteriske situasjonen i Syria troverdig på meg. Det er ingen grunn til å underslå hverken sosiale drivkrefter bak det opprinnelige opprøret i Syria, imperialistmaktenes ansvar for krigen, eller forbrytelsene begått av de ulike partene i krigen, men den religiøse sekterismen som drivkraft bak opprørsbevegelsen og at de religiøse minoritetene og de sekulære sunniene har svart på dette med å støtte opp om Assad, har aldri vært ordentlig forstått i Vesten. Hadde opinionen forstått dette tidligere hadde en kanskje ikke godtatt at våre regjeringer har gitt direkte og indirekte støtte til den islamistiske opprørsbevegelsen.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned