Afghanistankrigen er et eksempel på hvor dårlig det kan gå

Foto: U.S. Army

For 15 år siden sa vi for første gang ja til Natos ønske om deltakelse utenfor Nato-området. Det ble et vannskille for norsk utenrikspolitikk.

Tuva Grimsgaard
Om Tuva Grimsgaard (1 artikler)
Tuva Grimsgaard er informasjonsrådgiver i Norges Fredsråd.
Hedda Bryn Langemyr
Om Hedda Bryn Langemyr (2 artikler)
Hedda Bryn Langemyr er leder i Norges Fredsråd.

I dag er det 15 år siden vi involverte oss militært i Afghanistan. 15 år siden vi grep til våpen og for første gang sa ja til Natos ønske om norsk deltagelse utenfor Nato-området. Operasjonen ble et vannskille i norsk utenrikspolitikk, og står i dag som et beskrivende eksempel på hvor dårlig det kan gå når man sender norske soldater i krig for å rydde opp i verden.

LES OGSÅ: Siden 1990 har Norge deltatt i åtte kriger. Vi er på en andreplass i krig

Gode, men uoppnådde, intensjoner
Da verden grep inn i Afghanistan kun få uker etter tragedien 11. september 2001, var det med en uttalt intensjon om å bekjempe terrorister, og senere om å bringe fred og demokrati til landet. Men delvis hederlige intensjoner til tross: I krigføring er det ikke tanken som teller. Det er konsekvensene. Det er de humanitære implikasjonene, de menneskelige lidelsene og hvorvidt vi faktisk skaper fred. Det hjelper lite med gode baktanker når resultatene er lidelse, død og mer krig.

15 år etter at krigen startet roper hjelpeorganisasjoner varsku om at situasjonen i Afghanistan er verre enn noensinne. Til tross for alle de år, midler og menneskeliv som har gått med i den vestlige intervensjonen, har resultatene latt vente på seg: Mandag trappet Taliban og afghanske styrker nok en gang opp kampene i Kunduz-regionen. Democracy Index rangerer fortsatt Afghanistan som et autoritært regime. Etter en midlertidig oppgang med vestlig tilstedeværelse er den økonomiske situasjonen idag begredelig. Landets sikkerhetssituasjon har drevet millioner av mennesker på flukt, og FN forventer at det vil være omtrent 400 000 internt fordrevne ved utgangen av 2016. Det er lite å rope hurra for.

I juni la Godal-utvalget frem sin evaluering av Norges militære bidrag i Afghanistan. Som forventet slo rapporten fast at vi verken brakte fred eller demokrati til landet. Vi nådde ingen av våre målsetninger, bortsett fra målet om å være en «god alliert» overfor Nato og USA.

LES OGSÅ: Stopp den jævla kriginga — så enkel er løsninga på flyktningkatastrofen

Et forsvar for angrep
Norges militære bidrag i Afghanistan ble et vannskille i norsk utenriks- og forsvarspolitikk. Dette var første gang vi ble med Nato på en såkalt “out of area”-operasjon. Parallelt med dreiningen i Nato fra en forsvarsallianse til økt engasjement også på eksternt territorie, har det norske forsvaret utviklet seg i samme retning: fra selvforsvar til mer aggressivt innrettet kompetanse. Siden årtusenskiftet har vi sett en betydelig nedtrapping av forsvarspersonell og samtidig en oppskalering hva dyrt og avansert krigsmateriell angår.

Resultatet er at det norske forsvar i dag, i følge generalløytnant Robert Mood, ikke en gang er i stand til å forsvare én bydel i Oslo dersom vi skulle bli angrepet. Samtidig er det samme forsvaret godt utstyrt når det gjelder angrepskapasitet, og har gjennom de siste tiårene blitt omformet til et forsvar som faller på plass som en brikke i det store Nato-puslespillet. En skulle kanskje tro at dette var en trend Regjeringen ønsket å motvirke dersom de ble gjort oppmerksom på forsvarets manglende evne til å forsvare eget territorie, eller fungere selvstendig uten Nato-apparatet, men faktum er at utviklingen videreføres i Langtidsplanen for Forsvaret. Dette enda forsvarsministeren selv er gjort kjent med problematikken. Det kan virke som forsvarsevne ikke lenger er så viktig for Forsvarsdepartementet – så lenge de klarer å være “en god alliert”.

LES OGSÅ: Hvordan unngå islamistiske terrorangrep i Norge

Nyttige lærdommer
Tilbake til Afghanistanrapporten. For på tross av en skremmende utvikling, gir den et par lyspunkt: For det første inneholder den eksempler på at Norge kan spille en mer selvstendig rolle overfor Nato og USA uten at det svekker forholdet til våre allierte. Selv om vi går inn som allierte i en krigssituasjon, har vi valgmuligheter underveis. Det får ikke nødvendigvis negative konsekvenser å tenke selv i stedet for å dilte etter våre alliertes minste vink. For det andre gir rapporten oss en mulighet til å lære av våre feil: Vi visste ikke at det ville gå så galt da vi gikk inn i Afghanistan, men de dyrekjøpte erfaringene derfra har overføringsverdi til andre kriger, og fremtidige intervensjoner, og kan bidra til at vi unngår å gjør de samme feilene igjen. Men dette forutsetter at vi faktisk er villige til å ta lærdom.

Siden Afghanistan har det gått slag i slag med militære operasjoner utenfor våre grenser: Irak, Libya, og nå også Syria. Syria-vedtaket ble fattet måneden før evalueringen ble publisert. Våre folkevalgte hadde det tydeligvis travelt med å vedta nok en militæroperasjon før rapporten kunne tvinge dem til å tenke seg om en gang til.

Behov for evalueringer og åpne prosesser
Lærdommen fra Afghanistan og beslutningsprosessen frem mot både Libya- og Syria-intervensjonene de siste årene understreker to ting: Behovet for en åpnere og mer demokratisk debatt i forkant av norsk militær innblanding samt nødvendigheten av en evaluering i etterkant av slike intervensjoner. Norges Fredsråd har lenge tatt til orde for at debattene om mål og midler i norsk utenrikspolitikk må ut av lukkede fora som Den utvidede utenriks- og forsvarskomité, og opp i Stortinget. Dagens trend hvor enkeltpersoner står for så viktige avgjørelser som det norsk krigsinnblanding faktisk er, vitner om et demokratisk underskudd. At diskusjoner og avgjørelser tas uten en større debatt på Stortinget og i offentligheten, gjør oss mindre istand til å sette realistiske mål og oppnå dem.

Videre mener vi det burde være fast praksis med en evaluering i etterkant av norsk krigsinnsats på fremmed territorie. Etter Afghanistan-rapporten burde også en granskning av Libya-krigen følge. Slike evalueringer vil både gi en læringseffekt og sørge for at politikerne tenker seg om to ganger før de sender soldater inn i kamphandlinger utenfor Norges grenser. En politiker burde ikke kunne gå til krig uten at det valget blir ettergått i sømmene. Grundigere ettertanke om hva man vil oppnå kan føre til bedre beslutningsprosesser som igjen øker sjansen for at vi klarer å oppnå det vi ønsker. Og for at vi ved neste korsvei ikke begår de samme tabbene nok en gang, og skaper et nytt Aghanistan.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.