Da to passasjerfly styrtet inn i tvillingtårnene til World Trade Center i New York 11. september 2001, satt jeg på kontoret mitt i Torggata i Oslo, hvor jeg utførte min siviltjeneste som journalist i Balder Magasin for militærnektere. Jeg gikk ganske umiddelbart i gang med å skrive en analyse av hva som mest sannsynlig ville skje etter dette, til neste nummer som kom ut et par uker senere. Dette er hva jeg skrev: «Siden al-Qaida har hatt sin viktigste base i Afghanistan, vil USA angripe Afghanistan. Det vil føre til at Taliban-regimet vil bli styrtet i løpet av få uker, og deretter vil det ikke bli fred».
LES OGSÅ: Ny rapport med nådeløs kritikk av norsk Afghanistan-bidrag — en gave til fredsbevegelsen
Geopolitisk spill
Jeg har aldri vært i Afghanistan, men min analyse var ikke basert på noen fordommer om at afghanere er spesielt stridbare folk. Selv om landet har vært ustabilt siden 1973, og i kontinuerlig krig siden 1978, er det ikke slik at Afghanistan alltid har vært herjet av krig. Den som måtte tro at det primært er indre afghanske årsaker til elendigheten, overser også det faktum at det ikke finnes våpenfabrikker i Afghanistan.
Det som kastet Afghanistan ut i ustabilitet og deretter langvarig krig, var det geopolitiske spillet mellom USA og Sovjetunionen: Først et USA-støttet kupp. Så et prosovjetisk motkupp. Så USA-støttet væpnet opprør, før en sovjetisk invasjon.
Sovjetunionens nederlag i Afghanistan var en viktig årsak til at Østblokken og Sovjetunionen gikk i oppløsning, og den kalde krigen tok slutt, men det betydde ikke at spillet om Afghanistan var over. De ulike mujahedingruppene som sloss mot Sovjetunionen hadde sin base i ulike etniske grupper, og med bånd til stater med motstridende interesser.
LES OGSÅ: NATOs kriger har skapt terrortrusselen og flyktningkrisa
Iran, Taliban og Pakistan
Etter den islamske revolusjonen i 1979, har Iran vært blant USAs hovedfiender. Iran er et naboland, med sterke kulturelle, historiske og økonomiske bånd til Afghanistan. For å hindre at Iran skulle bli den dominerende makta i Afghanistan etter Sovjetunionens sammenbrudd, støttet USA derfor primært grupper med base i de sunnimuslimske folkegruppene, siden Iran er sjiamuslimsk. USA har særlig støttet grupper med utspring i den pashtunske folkegruppa, som snakker det andre hovedspråket i Afghanistan, pashto, heller enn dari, det mest talte språket i Afghanistan, som er en dialekt av persisk, hovedspråket i Iran.
Pashtunerne er en folkegruppe som er like tallrik i Pakistan som i Afghanistan, og nettopp derfor har Pakistan både et nært og problematisk forhold til Afghanistan. Afghanistan var det eneste landet som stemte mot at Pakistan skulle bli tatt opp som medlem i FN da landet ble uavhengig fra Storbritannia i 1947. Begrunnelsen var at Afghanistan mente at de pashtunsktalende områdene som hadde vært under britisk kontroll, burde bli tilbakeført til Afghanistan framfor å bli del av en pakistansk stat, dominert av sletteprovinsene Punjab og Sind. Pakistan frykter derfor et pashtunsk-nasjonalistisk Afghanistan, samtidig som det er via pashtunerne at Pakistan kan sikre seg innflytelse.
Da Taliban begynte sin raske framrykking gjennom Afghanistan i 1995, var det med tunge USA-produserte våpen som den ultraislamistiske, kvinnehatende og antivestlige bevegelsen hadde fått fra et Pakistan som var styrt av en kvinnelige statsminister, Benazir Bhutto, fra det sekulære partiet Pakistan People’s Party, Arbeiderpartiets søsterparti, og med USAs vitende og vilje.
Ingen fred uten stormaktsenighet
Dette blir et totalt uforståelig paradoks, hvis vi ikke trekker India og Iran inn i analyserammen. For hvem i Afghanistan er det som helt 100 prosent sikkert aldri kan tenkes å gå inn i en taktisk allianse med India mot Pakistan? Selvsagt fanatiske islamister, som bryr lite om etnisitet og er langt mer opptatt av solidaritet med undertrykte muslimer i det indiskokkuperte Kashmir. Og hvem kan hindre Iran fra å få innflytelse i Afghanistan? Hva med en pashtundominert sunniislamistisk bevegelse som ser på sjiamuslimer som vantro?
Som kjent slo denne strategien feil for USA da Taliban endte med å alliere seg med al-Qaida. Derfor angrep USA Afghanistan i 2001. Men det å erstatte Taliban med en ny USA-vennlig regjering, løste på ingen måte de bakenforliggende konfliktene, mellom USA og Iran, og mellom Pakistan og India.
Det geopolitiske spillet som har utspilt seg i årene etter 2001, er uhyre komplisert, og jeg kunne selvsagt ikke få uker rett etter 11. september forutsi nøyaktig hvordan det ville utspille seg. Det jeg kunne forutse, var at det ville bli fortsatt krig, og at norsk støtte til USA, gjennom å sende «stabiliseringsstyrker», og forsøk på å vinne «hearts and minds», gjennom å bygge skoler og brønner, er «god dag mann – økseskaft» som svar på hva som må til for å skape fred i Afghanistan. Fred i Afghanistan kan det bli den dagen USA, Russland og Iran, og Pakistan og India, har løst sine overordnede motsetninger, ikke før, ikke siden.
Denne saken ble først publisert i Afghanistankomiteens tidsskrift.
Jeg tenker slik at hvis USA skulle ha den alle minste sjanse til å lykkes med regime endring i Afghanistan og andre steder, så måtte USA ha benyttet seg av Marshall hjelp slik som i Europa etter 1945.
Marshall hjelp betyr at landet mottar hjelp fra USA samtidig som landet har lov til å ha tollmurer for å beskytte sitt eget jordbruk og næringsliv mot konkurranse fra verdensmarkedet. Men i vår nyliberale verden er dette helt utenkelig. Dermed er det ikke mulig å få til økonomisk utvikling i feks Afghanistan. Det er mulig at USA heller ikke ønsker industrialisering av fattige land, det vil kunne føre til øket pris på de råvarer som eksporteres fra disse land. (Og øker de fattige land sitt oljeforbruk pga økt økonomisk aktivitet, så kan dette presse oljeprisen opp over 90 dollar fatet, og når oljeprisen blir over 90 dollar så stagnerer den økonomiske vekst i de vestlige land).
Under bakken i Afghanistan ligger det også verdifulle mineralforekomster som både USA og Kina vil ha.