Hvem sine følelser? Hvilken opplevelse?

Foto: Norsk Boligbyggelag

Kjetil Rollnes inntar offerrollen, han vurderer egne følelser som viktigere enn andres, og legger skylda for rasisme på offeret. 

Lene Auestad
Om Lene Auestad (23 artikler)
Lene Auestad er filosof og forfatter. Hun har sin doktorgrad fra Universitetet i Oslo med avhandlingen «Respect, Plurality, and Prejudice: A Psychoanalytical and Philosophical Enquiry into the Dynamics of Social Exclusion and Discrimination», som i 2015 ble gitt ut som bok på Karnac, nå Routledge.

Et nylig innlegg av Kjetil Rollnes i VG, kalt «Rasime her, der og overalt» gir nok en illustrasjon av fenomenet jeg har teoretisert tidligere.* Artikkelen går inn i rekken av ‘hvite menn som blir såret over å bli kalt rasister’-innlegg; «det synes jeg er ordentlig lumpent av deg», som Carl I. Hagen pleide å si. La oss se på dynamikken i argumentasjonen.

LES OGSÅ: Bølling, rasisme og ytringsfrihet

  1. Majoritetsbefolkningen blir urettmessig anklaget for rasisme. «De samme menneskene som mener uttrykket «islamfisering» er en uakseptabel mistenkeliggjøring og stigmatisering av muslimer, har ingen problemer med å bruke uttrykket «hverdagsrasisme» om veldig mye – f.eks. det de misliker i innvandringsdebatten.» De føler seg som ofre. «Og har vel vi hvite noe vi skulle sagt?»
  2. Min intensjon og mine følelser teller, den andres følelser og opplevelse av situasjonen teller ikke. «Spørsmål eller kommentarer basert på forskjellighet i utseende og språk kan være klønete. Men de bør kanskje tas i litt bedre mening enn et uttrykk for en «underliggende rasisme», en «påminnelse om hvor lite verdifull jeg er på grunn av hudfargen min».» Dette påminner om Erving Goffmanns utsagn om at hvorvidt eller i hvilken grad følelser teller er direkte proposjonalt med den sosiale statusen til den som har disse følelsene.
  3. Ikke bare er minoritetesrepresentantens opplevelse illegitim, hele situasjonen viser seg også å være dennes skyld. «På et annet språk kan [dennes reaksjon] kalles vrangtolkning, overfølsomhet og paranoia.» Det konkluderes med at Sindre Bangstad, Cora Alexa Døving og Rune Berglund Steen har oppfunnet noe som ikke eksisterer, nemlig rasisme. Det er implisitt at det gjør alt verre – det ville ikke vært rasisme om det ikke hadde vært for sånne som disse. Det bemerkes at det er lite norsk forskning på området, men hvorfor skal man vel bevilge midler til å forske på noe som ikke finnes?

Og dermed var hele diskusjonen snudd opp-ned. «Jeg er vist kommet på en feil klode! Her er så underlig … «

*Se «Subjectivity and absence. Prejudice as a psychosocial theme» i L. Auestad red. Psychoanalysiis and Politics: Exclusion and the Politics of Representation (London, Karnac, 2012) og som kap.1 i Respect, Plurality, and Prejudice (London, Karnac 2015).

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.