6. september ble en 16 år gammel gutt knivstukket av høyreekstreme på Blitz. I etterkant av hendelsen har politiet påstått at gjerningsmennene ikke var fra et høyreekstremt miljø, og media har fremstilt angrepet som en type gjengoppgjør. Det kan derfor være viktig å ta disse narrativene og se hvordan de farer i møte med realiteten.
Politiet har etter angrepet sagt til Blitz at de skulle passe seg for høyreekstreme og at angrepet var et drapsforsøk. Til media har de sagt noe helt annet. Etter Blitz sin erklæring der Blitz anklager politiet for å feie høyreekstremisme under teppet har politiet holdt fast ved at gjerningsmennene ikke hører til noe høyreekstremt miljø. På Twitter har de uttalt at det dreier seg om hatkriminalitet.
Om du finner dette forvirrende er du nok ikke alene. Hva politiet definerer som et miljø er nemlig ikke godt å si. Må man være medlem i en de mange bittesmå, stadig skiftende organisasjonene, eller holder det at man, som for eksempel Breivik, var fast inventar på diverse rasistiske forum? En av gjerningsmennene skal i hvert fall ha uttrykt støtte for den rasistiske organisasjonen SIAN på nett. Kvalifiserer det?
Uavhengig av definisjon trenger man ikke være del av et “høyreekstremt miljø” for å være høyreekstrem. Blitz har helt rett når de i sin erklæring sier at å rope nazihilsener før man angriper folk med kniv uansett er å regne som en høyreekstrem handling. Handlingen bør omtales og behandles deretter.
Gjengnarrativet
Et stort hinder for dette er gjengnarrativet. Pressen går aldri glipp av en mulighet til å skuffe i sin dekning av saker som gjelder Blitz. Aftenposten var ekstra smakløse, kalte angrepet et “Blitz-oppgjør” og reverserer hendelsesforløpet. I Oslo By (Aftenposten) sin versjon av saken ble de høyreekstreme banket opp etter å ropt slagord. Fakta er at de høyreekstreme uprovosert stormet huset med machete. Utover dette omtaler de fleste angrepet som et “masseslagsmål” selv om det i realiteten var noen som angrep og andre som ble nødt til å forsvare seg.
At aviser er glade i å rapportere om saker før fakta er på bordet er en ting. Men hvorfor er historien alltid den samme? Hvorfor er det en eller annen konsensus på at fascister og antifascister er “gjenger” hvis slåsskamper egentlig bare angår dem selv? Jeg vet ikke svaret, men jeg vet at dette narrativet utover å være ukorrekt også er direkte destruktivt.
Realiteten er for det første at høyreekstrem vold på ingen måte begrenser seg til de som velger å aktivt konfrontere den. Bokhandler, 1. mai-tog, asylmottak og bedrifter drevet av minoriteter har blitt påtent, bombet, beskutt og på andre måter angrepet over 20 ganger i siden 1985 og frem til i dag, på tross av at Blitz var de desidert mest aktive i kampen mot rasisme og fascisme på gateplan i denne perioden. Fascisme er hat og trenger ikke fremprovoseres.
For det andre tilslører gjengnarrativet den enorme forskjellen i voldsnivå. Norske antifascister har konsekvent holdt seg til never og provisoriske slagvåpen, mens skytevåpen, kniver og ikke minst bomber har vært normen blant de høyreekstreme. Det dreier seg derfor ikke om en eskalerende voldsspiral som den autonome venstresiden er medskyldig i. Tvert imot dreier det seg om antifascister som på tross av å bli bombet og truet med skytevåpen flere ganger velger å benytte seg av blandede midler som demonstrasjon, informasjonsspredning og kun tidvis fysisk konfrontasjon i deres kamp for vår alles rett til å gå trygt i byen uavhengig av hudfarge, legning eller religionstilhørighet. Ikke å anerkjenne dette blir raskt å skylde på ofrene for volden. Benjamin Hermansen gjorde ikke noe galt da han sto frem mot rasisme, AUF-ungdommen har ingen skyld i det grusomme angrepet på dem i 2011 og 16-åringen gjorde intet galt ved å stå i døråpningen på Blitz da de høyreekstreme angrep.
Tre mønster i fascisme og antifascisme
Om man ser på fascistiske angrep og organisering mot dem over tid begynner det å danne seg noen mønstre.
Det første mønsteret er følgende: Det sitter noen machomenn sammen og finner ut av at det ikke er sjefene deres, eller nyliberalistisk politikk som gjør at livene deres suger. Tvert imot er det alle de mørkhudede folka som sliter med stort sett akkurat de samme problemene som dem selv som er årsaken.
Etter å ha hisset hverandre opp litt, rekruttert litt folk på barer og i fotballklubber, er de ferdige med prat. Da begynner minoriteter sine butikker å ta fyr, folk får juling, folk blir drept.
Det andre mønsteret er dette: Noen ser dette og begynner å bli jævlig forbanna. De tar opp kampen. De tar kampen på skolene, de tar kampen på jobb og de tar kampen på gata. De skjønner at fascistene aldri vil bli mette og at menneskene fascistene hater – innvandrere, fargede, sosialister – på et eller annet tidspunkt vil bli ofre for en eller annen endelig løsning.
Det tredje mønsteret er dette: Det er noen andre som heller ikke liker fascistene noe særlig. De har ganske mange merkelapper: “moderate,” “liberale,” “progressive” og så videre. I denne sammenhengen er de alle sammen tekniske betegnelser for ordet “ubrukelig”. De bruker ofte tiden sin på indignert å belære antifascistene om hvordan man får bukt med problemet, men deres egen taktikk begrenser seg som oftest til en satirisk tweet eller to.
Det verste med dette siste mønsteret er at det sant uavhengig av situasjon. Det er sant i Oslo hvor fascismen er forholdsvis svak. Det er sant i Aarhus, der høyreekstreme angrep skjer betydelig oftere. Og det er sant i Hellas hvor nazistene i Gylden daggry er det tredje største partiet og hvor hundrevis av innvandrere og venstreradikale er blitt overfalt. Noen drept.
Uansett hvor det høyreekstreme angrepet finner sted faller byrden om å kjempe imot konsekvent på den radikale venstresidens skuldre. Mens PST kaster bort energien sin på å infiltrere Blitz og IS vet vi hvem vi har å takke for at for eksempel voldelige nazister ikke lenger rekrutterer fra tatoveringssjappa si.
Solidaritet med Blitz – No pasaran.
