Den 11.september dro FrP-statsråd Tord Lien med en større delegasjon til Israel for å styrke forbindelsene mellom de to landene. «Det er ingen tvil om at området det er størst potensial for samarbeid mellom norsk industri og forskningsmiljøer og Israel, er innenfor olje- og gassproduksjon», sa statsråden på Med Israel for freds årskonferanse(2016).
LES OGSÅ: Norge hjelper Israel med å stjele palestinsk olje
Regjeringa presser på for samarbeid
Det var ingen tilfeldighet at Tord Lien framhevet petroleumssektoren. Helt siden Israel i 2009 fant store gassforekomster i Levantbassenget i Middelhavet, har Israelske ambassader og diplomater tryglet olje-og gassland og oljeselskaper om samarbeid. En rekke norske leverandører til olje- og gasssektoren har også i flere år levert varer og tjenester til Israel. Den største av disse er Aker Solution som ifølge palestinske kilder har inngått en avtale om å levere 240 kilometer stålrør til ilandføring av gass. Men direktør Ole Paus i Aker sier til avisa Dagen at de vil ha en «lav profil» (Dagen 20/11-14). Årsaken til den lave profilen er lett å forstå: israelsk energihistorie er ei historie om ran og folkerettsbrudd. Derfor var også regjeringen Stoltenberg forsiktig med å gi støtte til investeringer i den Israelske petroleumssektoren.
Uavhengig av regjeringsstøtte har det israelvennlige næringslivsmiljøer i Stavanger – og Kristiansandsområdet lenge gjort det de kan for å styrke forbindelsene til Israel. Med regjeringsskifte har nå den blåblå regjeringen gjort styrking av forholdet til Israel til et satsingsområde. Straks etter at regjeringen overtok, 20/11 2013, ble en samarbeidsavtale mellom Universitetet i Stavanger og det israelske universitetet Technion, undertegnet (forhandlingene rundt denne startet under Stoltenbergs regjering). Men i internasjonal sammenheng er NTNU det norske flaggskipet innen utdanning og forskning på petroleumsområdet. Nå vil Israel også ha en avtale med NTNU. Forskere fra NTNU deltar nå på delegasjonen som reiser til Israel. Etter kraftige protester fra AKULBI* og Palestinakomiteen går debatten friskt om NTNU også skal undertegne samarbeidsavtale med et israelsk universitet.
LES OGSÅ: Leder av Palestinakomiteen deportert fra Israel
Israels energikrise
Israel hadde fra statsdannelsen ambisjoner om å bli en «europeisk» industristat. Dette krevde tilgang av blant annet energi og vann. Problemet var at Israel hadde svært lite av begge deler. På 60-tallet var 90 % av vannreservene oppbrukt. Krigen i 1967 og erobringen av Vestbredden, Gaza og Golanhøydene var i stor grad en krig for å sikre økonomiske ressurser. Til tross for at folkeretten er klar på at en okkupant ikke kan utnytte naturresursene i det okkuperte område, tok Israel straks kontroll med de store vannreservoarene i det palestinske høylandet (Lysestøl, Israel bak muren av myter og propaganda; les anmeldelsen av boka her). De egyptiske oljekildene i Sinai ble også erobret, noe som dekket 22 % av Israels energiforbruk. Resten av oljen importerte Israel fra Iran via tankere som losset i Eilat. Oljen ble så ført i rør gjennom ørkenen til sentrale strøk i Israel. Politiske hendelser på slutten av 70-tallet skapte energikrise i Israel. Som en følge av Camp David-avtalen i 1978 ble Israel tvunget til å levere tilbake oljefeltene i Sinai til Egypt. Etter revolusjonen i Iran i 1979, brøyt Iran de diplomatiske forbindelsene til Israel og kuttet oljeleveransene. Israel startet fra nå av intensiv leting etter olje i hele området landet kontrollerte. Men bare ubetydelige reserver ble oppdaget. Israel ble tvunget til å gå over til sterkt forurensende kullfyrte kraftverk. De arabiske oljelanda hadde boikottet Israel siden statsdannelsen og Israel måtte kjøpe kostbar olje på spotmarkedet. Israel fikk kjøpt noe olje og gass fra Egypt, men dette var politisk usikre kilder. Så seint som i 2008 var den israelske energibalansen slik:
Olje 48 %
Kull 35 %
Gass 17 %
Selv om USA garanterte at Israel skulle skaffes energi, var de israelske energikildene usikre. De siste oljelastene er levert illegalt fra Irak av kurdiske myndigheter, mot sterke protester fra regjeringen i Irak. Denne usikre energisituasjonen er uholdbar for et land som er stadig mer avhengig av utenlandske investeringer.
LES OGSÅ: Landran, vannran og okkupasjon i den glemte dalen
Israels kriminelle jakt på energi
Internasjonal rett er godt utviklet for å sikre avtaler for uttak av naturressurser i områder der flere stater har interesser. Slike regler har betydd lite for Israel i jakten på olje og gass. En av de mest lovende oljefeltene Israel har funnet er Rantis-feltet, ved den grønne linjen (grensa før seksdagerskrigen i 1967), nordvest for Ramallah. Her nekter Israel palestinere adgang til et stort område rundt produksjonsområdet. Med stor sannsynlighet pumper den israelske operatøren opp olje fra er felt som strekkes seg inn på Vestbredden og som er palestinsk eiendom.
Enda grovere er den israelske oljeproduksjonen på Golanhøydene. Golanhøydene er syrisk territorium, erobret av Israel i 1967. I 2013 ga Israel oljeselskapet Genie Energy lisens for boring etter olje. Oljeletingen førte til internasjonale protester, men Netanyahu svarte på protestene med selv å besøke området og uttalte:» Det er på tide at verden anerkjenner Israels suverenitet over Golanhøydene». Uttalelsen var så provoserende at Sikkerhetsrådet, med USAs stemme, uttrykte « sin dypeste bekymring over israelske uttalelser nylig om Golan» (26/4/2016).
I jakten på olje og gass har Israel foretatt en rekke provoserende handlinger mot det palestinske folket. Rørledninger fra Egypt til Israel ble lagt over palestinsk kontrollert område i Gaza uten å be om tillatelse. I 2001 nektet den israelske regjeringen palestinere å utnytte gassfelt som var oppdaget av British Gas i palestinske havområder utenfor Gaza. Energiforbruket til palestinere på Vestbredden og Gaza skulle fortsatt styres av Israel! Da Israel startet utnytting av gassen i et lite felt nær grensen til Gaza, Mari-B-feltet, la de en sikkerhetssone på 7 nautiske mil (nesten 14 km), rundt feltet. Dette har hindret palestinske fiskere fra å utnytte området og fiskerne er tvunget ut av feltene av israelske kanonbåter.
LES OGSÅ: Dette er Israels kollektive avstraffelse
Skal gass fra bunnen av Middelhavet løse Israels energikrise?
Israel mangler nasjonale olje-/gasselskap som kan ta operasjonsansvar for leting på store havdyp. Det amerikanske oljeselskapet Nobel Energy, med israelsk partner, Delek, har siden 1999, på oppdrag fra den israelske regjeringen, drevet undersøkelser i det såkalte Levantbassenget, et stort område mellom Syria, Kypros, Egypt og Israel. I 2012 kunne den israelske regjeringen triumferende melde om enorme gassfunn på store havdyp, 135 kilometer utenfor Haifa. Gassforekomstene ville dekke Israels energibehov for 70 år framover!
Sto Israel på spranget til en ny gullalder?
Men Israel kunne ikke greie jobben alene. Uten store utenlandske operatører ville det være umulig å komme i gang med produksjonen. På Tamarfeltet, det minste og enkleste av de to feltene, kom produksjonen i gang i 2013 med Nobel Energy som operatør. Gassen herfra bidro til at en del av de kullfyrte kraftverkene kunne erstattes med gass. Men hva med det største, Leviathan? Feltet som kunne løse Israels energikrise.
Her tårner problemene seg opp:
- Israel påstår Leviathan ligger innenfor israelsk havområde, men Libanon protesterer. Nå har den libanesiske regjeringen protestert til FN og levert kart som viser at feltet går inn på libanesisk territorium. Å få til en grenseavtale mellom Libanon og Israel, kan kreve et diplomatisk kunststykke.
- Lønnsomheten i prosjektet er falt kraftig etter at gassprisen er sunket til én tredjedel av det den var for to år siden.
- Det mangler kjøpere av gassen. Om gassen skal føres i rør kan den bare leveres til land nær produksjonsområdet. Nå har ett etter ett av potensielle kjøpere, som palestinere, Jordan og Egypt, sagt at de ikke vil kjøpe. Skal gassen fryses og sendes med skip, kreves det store tekniske installasjoner, noe som kan bli vanskelig å få til.
- De store, internasjonale oljeselskapene som Texaco, Chevron, BP, ENI, Gazprom og Statoil ønsker ikke å ta på seg operatøransvar. Dette skyldes særlig uavklarte grenseproblemer og frykt for represalier fra Iran og arabiske oljeland som er langt mer interessante for de store enn Israel.
Nå har Nobel Energy monopol som operatør, noe som gir dem mulighet til å presse prisene langt over markedsprisen for operatører på gassfelt. Derfor må Israel ha flere operatører inn. Dette krever også Israelsk konkurranselovgivning. Betyr dette at Israel ikke kan realisere gasseventyret?
LES OGSÅ: Bistand til okkupant som brobygging, demokrati og andre fantasiforestillinger
Israel trenger sitt eget «Statoil»
Men hva om Israel ikke lykkes i å løse rekken av problemer som hindrer gasseventyret i å bli realitet?
Mye tyder på at Israel nå planlegger å bygge opp sin egen kompetanse på gassproduksjon på store havdyp, sitt eget «Statoil». Da kan de i større grad være uavhengig av utenlandske operatører. Det er på denne bakgrunnen Israel nå har henvendt seg til Norge om hjelp til å bygge opp et utdannings -og forskningsmiljø ved et israelsk universitet. Å sikre et sterkt og mest mulig stabilt Israel er også i USAs interesser. I 2014 undertegnet USA og Israel en «Strategisk partnerskapsavtale». Her står det at det er av strategisk interesse for USA at Israel sikres energi. Det er liten tvil om at den amerikanske regjeringen nå bruker alle diplomatiske kanaler for å finne løsninger på det israelske gassproblemet. Ved å stille opp for Israel kan den norske regjeringen også få ekstra goodwill hos amerikanerne.
Norge har tidligere i Israels historie vært Israels beste venn. FNs generalsekretær Trygve Lie var en viktig spiller bak kulissene da Israel ble til. Norge stilte opp med tungtvann da Israel bygde sin atomreaktor og Norge hadde en nøkkelrolle for å sikre Israel Oslo-avtalen. Nå skal Norge igjen spille en strategisk viktig rolle for Israel. Men til det trenger de samarbeidsvillige universiteter og forskere. Det er ikke bare opp til FRPs Tord Lien om Norge igjen skal bli nyttig idiot for okkupassjonsstaten.
Derfor må opplysnings -og diskusjonsarbeidet starte i alle relevante miljøer slik at folk forstår at å hjelpe Israel i denne saken er å bidra til å styrke okkupasjonen og undertrykkelsen av det palestinske folket.
*AKULBI er forkortelse for organisasjonen Akademisk og Kulturell Boikott av Israel. Se heftet «Det israelske gasseventyret og Norge som den gode fe» skrevet av undertegnede og utgitt av AKULBI og Palestinakomiteen.
Lite interesse for dette dritthølet av et nazinettsted ja.
Det er synd at Tord Lien reiser til Israel i spissen for ein delegasjon med intensjon om å auke samarbeidet med okkupantstaten. Israel er ein kolonialistisk stat med ein rasistisk politikk overfor palestinarane.
Men det er ikkje nok å kritisere Israel, det blir liksom å skvette vatn på gåsa. Kritikken må følgast opp av sanksjonar.
Israels måte å behandle palestinarane på kjem inn under FNs definisjon av apartheid. Difor er det viktig no å boikotte israelske varer og tenester. Dette er eit effektivt verkemiddel i kampen for ei rettferdig og demokratisk løysing for palestinarane
Vi kan gje vår støtte til den internasjonale BDS (Boycott, Deinvestment, Sanctions) kampanja, som bygger på erfaringane frå boikotten av Sør Afrika.
Det er å gå motsatt vei av det Tord Lien og regjeringa no gjer.
Vi burde heller støtte opp under Israel. Det er det eneste demokratiet i en ellers helmørk verdensdel. Det er forsåvidt bare å kaste et blikk på kartet. Landet er omringet av fiendtlig innstilte stater så langt øyet kan se. Israel har en kritisk presse, ytringsfrihet og likestilling. Det har religionsfrihet. Hva med nabolandene? Dysfunksjonelle stater. Kvinneundertrykkende. Lite eller ingen ytringsfrihet. Noen lærer sågar at å drepe tilfeldige israelere er en «guddommelig» handling. Denne leflingen med totalitære stater og terrorister er ikke en venstreside verdig. Hvor er vår tids Haakon Lie? Han forsto. Slik situasjonen er idag kjemper de globale kapitalistene, de enorme multinasjonale selskapene, og venstresiden på samme lag. Det burde være en tankevekker for noen og enhver. At Norge, med vår kunnskap,bidrar til olje og gassutvinning i Israel burde være en selvfølge. Vi er jo på samme lag. Slik Haakon Lie skjønte tidlig.
Det er ikke å lefle med totalitære stater å fordømme drap, okkupasjon, tortur, rasisme, apartheid, rutinemessig fengsling av barn. Haakon Lie, i all sin antidemokratiske pryd, kom til fornuft mot slutten av sitt ilv og sa at samarbeidet med Israel var en av de tingene han virkelig angret da han så hvordan palestinerne ble og hadde blitt behandlet. Urovekkende at du støtter petroleumstyveri. Det er riktignok ikke så overraskende med tanke på din støtte for Israel som har drevet omfattende landtyveri helt siden staten kom til. At du blander dette med en bekymring for demokratiet i regionen er naturligvis ikke annet enn tom retorikk.