Det politiske subjektet for det 21.århundre. Revolusjonære dilemmaer del 4.

Illustrasjon: Håvard Bakka Lindberg og Aurora Hegre

Er det folket, arbeiderklassen, multituden, eller the 99 % som er det politiske subjektet for vår tid?

Morten Johansen
Om Morten Johansen (27 artikler)
Morten Johansen er lønnsarbeider.
I en episode av Bodegapraten diskuterer vitenskapsmann Magne Flemmen og politisk strateg  Linn Herning hva som skal til for å skape et politisk fellesskap som er i stand til å kjempe for grunnleggende demokratiske rettigheter og mot økonomisk ulikhet. Vitenskapsmann Flemmen er forenklet sagt mest opptatt av hvilke motsetninger som eksisterer innad i et slikt fellesskap. Dette kan eksempelvis være kulturelle motsetninger eller motsetninger med opphav i skoleprestasjoner. Det kan imidlertid også være økonomiske interessemotsetninger. Eksempelvis vil et bredt fellesskap inkludere både kirurger og sykepleier som har enkelte økonomiske interesser til felles, men langt fra alle. Strategen Hernings posisjon derimot, kan oppsummeres med påstanden: «Man må ikke være så livredd for generalisering at det eneste man holder på med er nyanseringer. Da tror jeg ikke vi kommer noe sted politisk”. Herning og Flemmen er langt fra de første som debatterer hvordan man danner et subjekt som er stort nok til å få politisk gjennomslag for sine interesser og homogent nok til å ikke splittes av indre interessemotsetninger.

LES OGSÅ: Revolusjonære dilemmaer del 2: Noen ganger er det politikk, ikke etikk, som er svaret

Marx
Mesteren av å balansere politisk strategi med vitenskapelige analyser var Karl Marx. Marx’ politiske subjekt er et resultat av en samfunnsutvikling han mener å kunne påvise vitenskapelig. Et homogent proletariat blir skapt ved at kapitalismens utvikling skrider frem. Per og Pål som før var forskjellig fordi Per var pottemaker og Pål var sveiser, Per likte kokt torsk mens Pål likte lammelår, Per likte å spille sjakk på fritiden, mens Pål likte å bokse ble like som to dråper vann da de begge ble utkonkurrert av masseproduksjon og måtte selge sin egen arbeidskraft 14 timer om dagen, 6 dager i uka, takket være den industrielle revolusjon. De manglet penger til henholdsvis fisk og lammelår, så derfor spiste de grøt begge to. Fridagen brukte begge til å sove. Hvor de kom fra spilte ingen rolle, for det ble uansett ikke tid til å reise hjem.

I Kapitalen gjelder proletariatets homogeniteten først og fremst økonomiske forhold. Det vil si, flere og flere arbeidere mister eierskap til produksjonsmidlene¹. Samtidig blir proletariatets motstander tydeligere og tydeligere definert, da det under kapitalismen vokser frem et industrielt borgerskap som eier fabrikkene proletarene arbeider på.

Det følger av dette at kapitalismen må få spille seg helt ut for at proletariatet skal bli helt homogent²Når den relativt homogene gruppen av arbeidere organiserer seg og kjemper frem mer fritid, etterutdanning osv., blir denne klassen mer heterogen på områder som ikke er direkte relatert til økonomi, fordi livene deres ikke lenger dreier seg kun om arbeid. Når det attpåtil vokser frem en middelklasse med høyere lønninger blir gruppen av lønnsarbeidere mer heterogen også økonomisk.

LES OGSÅ: Revolusjonære dilemmaer del 3: Reform eller revolusjon

Sosialdemokratisk postpolitikk
Sosialdemokratenes svar på skillelinjene blant lønnsarbeiderne er å gjøre sitt eget politiske subjekt så stort at det inkluderer alle. Vi er alle sosialdemokrater. Dagens sosialdemokratiske subjekt har ingen utside, ingen fiender, ingen med motstridende interesser. Alle skal med. Det er viktig å merke seg at dette subjektet ikke bare inkluderer nedover, men også oppover. Også hotellbaronene, dagligvarekongene og tobakksarvingene skal med. Følgelig er vi forsøkt dratt over i et slags postpolitisk landskap hvor fellesskap ikke dannes for å fjerne klasseforskjeller, men for å dekke over dem. Et illustrerende, nyere eksempel på dette finner man i Kim Kantardjievs artikkel Du er ikke så jævla viktig hvor det påstås at ”poenget med store deler av politikken [er] harmoni.”

Forsøker man å lage harmoni i et samfunn fullt av klassemotsetninger tjener dette først og fremst den overklassen som tidligere ble definert som arbeiderklassens motstander. For å si det med Carl Schmitt:

«Erklærer en del av folket at det ikke lenger har noen fiende, så stiller den seg ifølge sakens natur på fiendens side og hjelper sistnevnte, men distinksjonen mellom venn og fiende er ikke derved opphevet.» (Begrepet om det politiske, s. 64.)

Mer harmoni løser med andre ord ikke problemstillingen nevnt innledningsvis, men glatter over enda flere motsetninger.

LES OGSÅ: Postsovjetisk stressyndrom — hvordan drømme om en bedre verden uten å få mareritt om GULag?

Multituden: vi er alle singulariteter
For å overkomme problemet med heterogenitet innad i det politiske subjektet uten å gi avkall på venn – fiende tankegangen hos Marx og Schmitt, velger Tony Negri og Michael Hardt motsatt innfallsvinkel og omfavner heterogeniteten innad i det politiske subjektet i stedet for å prøve å glatte den ut.  

Navnet på deres politiske subjekt er Multituden. De som er allergiske mot kontinentalfilosofi bør nå finne frem antihistaminene:

«Multituden er mangfoldighet, et plan av singulariteter, et åpent sett av relasjoner, som ikke er homogent eller identisk med seg selv, og som har et uklart, inklusivt forhold til de som står utenfor den.» Hardt & Negri, Imperiet, s.116.

Her forlates ambisjonen om å konstituere et politisk subjekt basert på homogenitet. Snarere er denne mengden grunnleggende heterogen. Å omtale individer som singulariteter impliserer nettopp å behandle hvert enkelt individ som noe fullt ut unikt, og følgelig er det forskjellene mellom individene som konstituerer dem som individer, ikke likhetene (slik eksempelvis subjektivitet forstås hos Kant, der subjektivitet er noe felles for alle subjekter).

Sinna i Seattle
Selv om Multituden angivelig har et inklusivt forhold til de som står utenfor den, har Multituden en fiende, og det er Imperiet. Negri har blant annet sammenlignet Multituden med en bisverm som plutselig kommer sammen og plutselig løser seg opp. Hvordan denne løst organiserte og heterogene bisvermen skal utgjøre en reell trussel mot det gjennomorganisert Imperiet med globale institusjoner som IMF og WTO er imidlertid litt uklart. Seattle-protestene i 1999 har blitt nevnt som inspirasjonskilde for teoretiseringen om Multituden. Selv om protestene var store nok til å få sin egen Wikipedia-artikkel er det imidlertid lenge siden makten har hatt grunn til å bekymre seg for demonstrasjonstog.

Hardt og Negri skriver (ibid, s. 222) at ”Multituden, i sin vilje til å være-imot og i sitt begjær etter frigjøring, må presse seg igjennom Imperiet for å komme ut på den andre siden”. Rent teoretisk er det kanskje spennende med et politisk subjekt som er grunnleggende heterogent, men med en slik løs organisering kjennetegnes singularitetene i Multituden først og fremst av at de er sinna i Seattle, og deretter går hver til sitt.

Folket
Subjektkategorien med mest vind i seilene nå om dagen, takket være venstrepopulistisk fremgang i ulike variasjoner i Sør-Europa og Brexit i Storbritannia, er Folket. Ernesto Laclau og Chantal Mouffe er blant teoretikerne som har skrevet om dette subjektet i nyere tid. Laclau og Mouffe sine påstander hviler på en kritikk av marxismens tro på at proletariatet skal kunne spille rollen som et universelt subjekt. I likhet med Flemmens påstander innledningsvis påpeker Laclau og Mouffe at også innad i arbeiderklassen finnes det en rekke motsetninger. Den marxistiske tesen om at småborgerskapet og bøndene ville bli proletarisert ledet, ifølge Laclau og Mouffe, til at en rekke interessemotsetninger ble oversett og underanalysert, fordi marxistene angivelig trodde de kunne begrense seg til å analysere motsetningen mellom borgerskapet og proletariatet.

Når Laclau og Mouffe skal tegne opp et nytt kart med interessemotsetninger som stemmer overens med terrenget dukker den ene identitetspolitiske kampen etter den andre opp. Nå skal alle motsetningene som marxistene overså frem i lyset. Laclau og Mouffe lar seg imidlertid ikke skremme av all heterogeniteten de klarer å grave frem. For opp av hatten trekker de frem Gramscis hegemonibegrep som de har kjemisk renset for marxisme, og som så vidt undertegnede kan forstå angivelig skal kunne brukes til å gjøre enhver identitetskamp til en hegemonisk kamp. Lykke til.

LES OGSÅ: Hvorfor bry seg med å lese Marx?

Vi vil, vi vil, men får det ikke til
Laclau døper dette politiske subjektet som kan gjøre en hvilken som helst kamp til selve kampen, Folket. Folket ligner på mange måter på Multituden i den forstand at det er dreier seg om en heterogen masse uten andre essensielle kjennetegn enn at det står i motsetning til eliten. Folket har også et tilleggskarakteristika, og det er at det er dømt til å tape:

— Den sentrale rollen som begrepet motsetning spiller i vårt verk umuliggjør enhver form for  endelig forsoning, rasjonell konsensus eller et fullt ut inkluderende vi³.

For Marx er klassesamfunnet under kapitalismen ment å bli erstattet av det klasseløse samfunn. Delvis fordi den teknologisk utviklingen gjør kapitalismens eierformer overflødige, og delvis fordi arbeiderne organiserer seg og tar makten over egen produksjon. Her postuleres med andre ord muligheten for endelig forsoning, og hele poenget med både teoretisk og praktisk kamp er å ta makt for å fjerne klassemotsetningene i samfunnet.

Når Laclau og Mouffe hevder at dette er umulig impliserer de samtidig at det alltid vil finnes undertrykkere eller en elite. Da står ikke kampen lenger om folkets rett til å kjempe og vinne, men om retten til å tape for så og sutre og bære seg. Slagordet til et folk som verken er homogent eller i stand til å oppnå politisk gjennomslag lyder: Vi vil vi vil, men får det ikke til. Men for å si det med Ayn Rand: Det er nytteløst å kjempe imot hvis man ikke har noe å kjempe for.

Naiv populisme
Populisme i sin mest naive form manifesterer seg i kravet om folkeavstemninger. Dette standpunktet er ikke naivt fordi folket ikke er godt nok informert, ikke vet sitt eget beste eller på grunn av andre bekymringer de allvitende teknokratene måtte ha. Nei, det er naivt fordi det antar at folket ikke trenger å organisere seg, bygge institusjoner og tvinge sin vilje igjennom, men bare kan lene seg tilbake og stemme ja eller nei og med denne handlingen få gjennomslag.

I etterkant av britenes folkeavstemning har en populær formulering vært at nå må elitene ”lytte til folket”, som om interessemotsetninger kan løses med bedre kommunikasjon. Hvis folkets interesser står i motsetning til elitenes interesser, og det er elitene som styrer institusjonene i samfunnet, er det liten grunn til å sette sin lit til folkeavstemninger. Det beste eksemplet er grekernes overveldende oxi forrige sommer, der folket fikk servert akkurat det de stemte i mot noen uker senere. Man kan også stille spørsmål ved om ikke EØS-avtalen har gjort at det norske EU nei’et fra 94 har blitt kraftig utvannet, samme hvor stolte venstrepopulistene er av resultatet. Som Étienne Balibar skriver i The Brexit Crisis, A Verso Report, i nyere europeisk politisk historie har aldri resultatene i nasjonale eller multinasjonale folkeavstemminger blitt implementert.

Dette er ikke et argument for at dagens system minus folkeavstemninger er bedre enn dagens system pluss folkeavstemninger. Poenget er at vi må organisere oss slik at vi ikke er avhengig av at elitene legger godviljen til og tar hensyn til vanlige folk eller gode argumenter, slik Yanis Varoufakis naivt forventet i forhandlingene med troikaen. Den statsvitenskapelige distinksjonen mellom voice og exit, mangler et tredje begrep: organize. Valget står ikke bare mellom ”å bli lyttet til” eller ”ikke-deltakelse”. Det er mulig å skape betingelser for en annen form for deltakelse ved at vanlige folk organiserer seg bedre.

Er ingen kamper viktigere enn andre?
Et annet spørsmål Laclau og Mouffe etterlater seg er hvorvidt noen interessekamper er primære, eller har forrang fremfor andre.

Spørsmålet om hvilke(n) kamp(er) som er primær(e) blir først aktuelt når to kamper står mot hverandre, eksempelvis når kvinnekamp tilsynelatende står i motsetning til klassekamp. Dette ble eksemplifisert i vaskehjelpdebatten hvor ”feministene” som forsvarte rike kvinners rett til å kjøpe vaskehjelp implisitt forsvarte den økonomiske ulikheten som forutsettes av fenomenet vaskehjelp i private hjem. Når man skal orientere seg i jungelen av kamper som utkjempes nå om dagen, er kravet om universaliserbarhet lakmustesten for om det dreier seg om en ekte kamp eller en skinnkamp. Så fort man forsvarer krav som ikke kan universaliseres forviller fornuften seg inn i en rekke antinomier. Dessuten ender man ofte opp med å idealisere de man kjemper for. Slik indianerne i sin tid ble til edle ville, blir alle kvinners interesser legitime, eller alle industriarbeidere med gul hjelm blir reale folk. Dette er selvsagt fantasier.

Vi gjenkjenner dette problemet hos progressive liberalere som ”støtter” arbeidernes, kvinnenes, de homofiles osv. kamper, men er imot et klasseløst samfunn. Ved å være imot et klasseløst samfunn aksepterer man implisitt at det må eksistere en herskerklasse med mer makt enn andre og stor grad av ulikhet. Man kan ikke få både i pose og sekk. Enten så er man for universell likhet eller så er man for ulikhet.

Og nettopp ulikhet har i lang tid havnet i skyggen av identitetskamper som enhver lettvint kan stille seg bak fordi man ikke samtidig trenger å utfordre kapitalismen. Påstanden her er ikke at disse kampene er uviktige, men at de ikke kan erstatte kampen mot økonomisk ulikhet, også kalt klassekampen.

The 99 %
Occupy Wall Street fikk frem at når den økonomiske ulikheten er så stor som den er i dag settes demokratiet ut av spill, fordi penger kan omsettes i politisk innflytelse. Slagordet deres ”We are the 99 percent” ga omsider en nyorientering mot økonomiske forhold som kjernespørsmålet i politikken. The 99 % har den fordel sammenlignet med begrepet arbeiderklasse at det ikke skiller mellom arbeiderklassearbeidere, middelklassearbeidere, studenter, arbeidsløse, pensjonister, men skaper et bredt interessefellesskap basert på økonomi.

Occupys slagord favner imidlertid i overkant bredt, da det er urimelig å tro at topp 2 prosent, eller topp 5 prosent har grovt sett samme interesser som bunn 50 prosent. Nedenfor forsøkes det å modifisere denne kategorien slik at den fanger opp det som er den reelle demarkasjonslinjen

Dagens demarkasjonslinje
Som Carl Schmitt har påpekt er hensikten med å konstituere et politisk subjekt å trekke opp et skille mellom venn og fiende. Omformulert i mer marxistiske termer: å trekke opp et skille mellom hvem som har motstridende interesser.

Det er to grunner til at relasjon til produksjonsmidlene som definerende for klassetilhørighet bør erstattes med hvor mye penger man disponerer. Og (minst) én grunn til hvorfor man fortsatt må beholde innsiktene fra Marx sin teoretisering om arbeiderklassen.

For det første trenger man ikke å eie produksjonsmidlene for å være rik. Såkalte supermanagers med årslønner på flere millioner er også formelt sett lønnsarbeidere, selv om de åpenbart ikke tilhører samme interessefellesskap som vanlige folk. Dette fanger en kategorisering basert på disponible midler opp.

For det andre finnes det grupper som ikke deltar i arbeidslivet (i øyeblikket), men allikevel svært ofte befinner seg i samme interessefellesskap som dem. Dette gjelder studenter, uføretrygdede, pensjonister osv. Også dette fanger en kategorisering på bakgrunn av disponible midler opp.

Kategorisering basert på hvor mye penger man disponerer har imidlertid en klar svakhet i spørsmålet om kampmidler. Streik er fortsatt det eneste lovlige kampmidlet som har til hensikt å skade motpartenes interesser og derfor har arbeidere (i kommersiell sektor) en privilegert rolle. Dette spørsmålet kommer jeg tilbake til i en senere del av denne serien.

Større enn bunn 51 prosent4
En mer presis, men dessverre også mer teknisk utgave av the 99 % er >Bunn 51%, uttales større enn bunn 51 prosent. Det vil si den gruppen som tjener på fellesskapsløsninger og inkluderer alle som disponerer vanlige eller lave inntekter. Denne gruppene er tjent med at færrest mulige områder underlegges egenbetaling fordi de ikke vil kunne kjøpe seg like gode tjenester som de rike. Motsetningen til denne gruppen er kategorien <Topp 49%, uttales mindre enn topp 49 prosent. Denne gruppen har interesse av økt egenbetaling fordi det gir pengene deres gyldighet på flere områder. Siden de har mer penger enn de andre, slipper de å vente på tur eller kan kjøpe seg bedre kvalitet.

Hvis man vil skape et egalitært samfunn har man grovt sett tre muligheter: 1) Ta fra de rike. 2) Gi til de fattige. 3) Fjerne betydningen av personlig økonomi fra visse områder i samfunnet. Jo flere områder som åpnes for egenbetaling i et samfunn med økonomisk ulikhet, jo større relative forskjeller er det grunn til å forvente seg. De rike vil gjennomsnittlig leve lenger hvis de kan kjøpe seg bedre helse, de vil gjennomsnittlig få bedre utdannelse hvis de kan få betale seg til det og i alderdommen vil bli være lykkeligere hvis de kan kjøpe seg bedre pleie.

Som det fremgår av navnene er grensene for hvor mange som omfattes av >Bunn 51% og <Topp 49% flytende, noe som leder til at venstresiden må utkjempe tre parallelle kamper. For det første må man flytte makt og penger i favør av >Bunn 51% og stadig bedre denne gruppens livsbetingelser. For det andre må man sørge for at denne gruppen er så stor som mulig, at den omfavner 75 % heller enn 55 %, slik at man sikrer sitt eget velgergrunnlag i fremtiden. For det tredje må man sørge for at personlig økonomi har så liten betydning som mulig innenfor så mange viktige samfunnsområder som mulig.

Lærdommer fra populismen
Ved å snakke om de X prosent fattigste og de Y prosent rikeste i stedet for å snakke om arbeiderklassen og borgerskapet lar man på sett og vis sosialdemokratene formulere problemet i sitt språk. Piketty er eksempelvis anti-revolusjonær og her hjemme er det sentrum-venstre tenketanken Agenda som kjører ulikhetsdebatten hardest. Etter min mening er det imidlertid helt greit at de velger begrepene hvis det gjør at flere må forholde seg til dem. Hvorvidt vi døper et fenomen økonomisk ulikhet eller klasseforskjeller er mindre viktig. Det viktigste er om man er villig å gjøre noe med det eller ikke.


¹I Det kommunistiske manifest derimot er det også snakk om en kulturell homogenitet i den forstand at kapitalismen fjerner det ene kulturelle kjennetegnet etter det andre, mest kjent i den engelske oversettelsen ”all that is solid melts into air”.

²Marx diskuterer dette i kapittelet om klasser i 3. Bind av Kapitalen, og skriver at selv i England hvor artikulasjonen av klasser har kommet lengst er skillene uklare fordi det alltid finnes noen som havner midt i mellom.

³Hegemony and socialist strategy, kindle edition, loc 236: ”The central role that the notion of antagonism plays in our work forecloses any possibility of a final reconciliation, of any kind of rational consensus, of a fully inclusive ’we’.”

4Første forsøk på å avgrense dette subjektet er gjort i Klassenummeret av tidsskriftet Røyst, sammen med Karl Kristian R. Kirchhoff.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

  • Kjell Hansen

    Marx’ sine verker er å få tak i trykket på toalettpapir. Hvilket er det eneste stedet de hører hjemme.

  • KåBe

    Utfordrende men givende lesning, takk også for link til en bra podkast!

  • SKS

    de begge ble utkonkurrert av masseproduksjon og måtte selge sin egen arbeidskraft 14 timer om dagen, 6 dager i uka, takket være den industrielle revolusjon.

    WTF … REALLY W.T.F. Hvilken planet bor dere på? Helt seriøst. Den industrielle revolusjon som «klassefiende» … finner ikke ord. Tenker bare intenst på lav IQ