11. februar 1979 var en gledelig og historisk dag for det iranske folket. Revolusjonen hadde seiret. Etter 54 år ved makten, var Pahlavi-dynastiet endelig bekjempet. Etter mange år med tyranni og brutalitet, skulle landet endelig bli en demokratisk republikk. Sjahens moderniseringsprogram, og prioritering av amerikanske interesser, hadde ført til større klasseforskjeller.
Ironisk nok skulle denne moderniseringen bidra til å «heve kvaliteten» på det iranske folket og Iran som et land, men resultatet ble sult, fattigdom og analfabetisme blant de mange. Samtidig levde Pahlavi-familien et herskapelig liv blant kroner og juveler, dyre reiser til utlandet og store gallamiddager. Regningene gikk til det iranske folket. Og de som våget å snakke om dette, ble stemplet som pøbler (kharab karan), eller kommunister. Straffen ble forfølgelse av den beryktede SAVAK, sjahens hemmelige politi. SAVAKs ofre ble utsatt for vold, tortur, og i mange tilfeller døden. Men nå hadde det iranske folket fått nok. De tok til gatene, og kjempet mot monarkiet. Resultatet ble den iranske revolusjon. I landsbyene drev kommunistiske grupperinger geriljakrig mot diverse militærposter, og i storbyer som hovedstaden Teheran samlet millioner av mennesker seg i demonstrasjoner og gatekamper. Det kostet mange menneskeliv, men det iranske folket nektet å gi seg. Den 11. februar 1979 feiret iranere seieren med jubel og dans. Gatene var fylt med kjærlighet, og selv militæret hadde alliert seg med det det iranske folket. Stemningen kunne bli tatt og kjent på. Litt over en måned tidligere hadde sjahen rømt landet og blitt sendt til eksil sammen med sin familie. Men på denne dagen var det ikke bare seieren man feiret. Dette var også den dagen Ayatollah Ruhollah Khomeini skulle returnere til Iran etter 25 år i eksil. Men hvem var Khomeini? Og hvorfor var det så mange som begeistret hans retur til hjemlandet?
LES OGSÅ: Fra håp til sorg – Irans revolusjon 1979-2019
Den islamske vendingen
Khomeini var blant mange ansett som revolusjonslederen. Han talte imot sjahen og hans regime, med en folkelig og populistisk retorikk, som mange iranere kjente seg igjen i. Det finnes flere teorier på dette. Den mest brukte er at majoriteten av den iranske befolkningen er muslimer, og i et land som ligger i Midtøsten var det ikke unormalt at folk som befant seg i en sårbar situasjon fikk trøst hos de geistlige. Khomeini hadde lovet at det iranske folk skulle styre økonomien, og den iranske oljen skulle tilbake til det iranske folket. Alle skulle ha tilgang til grunnleggende behov, slik som vann, strøm, bensin og helsevesen, uten å betale en eneste krone for det. Det viste seg at det skulle være tomme løfter
Det var livesending fra innsiden av flyet som Khomeini satt i. Alle Iranere hadde samlet seg rundt fjernsynet og spisset ørene for å høre hva den såkalte revolusjonslederen hadde av følelser etter å ha returnert til sitt hjemland etter så mange år. Og hva ville han si til de som har ofret sitt liv for frihet og alle de titusenvis av martyrene som ble henrettet av sjahen? Journalisten som satt ved siden av han spurte han nettopp dette spørsmålet, og svaret var; «Ingenting» (Hich). Det kalde blikket med de mørke øyene som så nedover i setet foran ham på flyet oppsummerte hva som ventet det iranske folket de neste 40 årene. Khomeini omdøpte landet til en Islamsk republikk, og innførte strenge sharialover. Og ikke nok med det; han erklærte seg selv som åndelig leder (Rahbar).
Etter Khomeinis død i 1989 var det Ali Khamenei som overtok tittelen som åndelig leder, som han har hatt fram til i dag.
Hvordan har de holdt på makta?
Men hvorfor er det slik at presteregimet i Iran har klart å holde makten i 40 år? Det er tross alt helt tydelig at det iranske folket ønsker mer frihet og demokrati, så hvorfor har ikke de gjort noe med saken?
Jeg mener at hovedgrunnen for dette ligger i politiske fraksjoner. Majoriteten av det iranske folk, både de som er bosatte i Iran og eksiliranere, er enige om at det nåværende regimet ikke skal eksistere. Utfordringen ligger i at alle disse folkene består av forskjellige fraksjoner som har sine egne agendaer.
På den ene siden har vi monarkistene, som ønsker å gjeninnføre monarkiet, og at sjahens familie skal returnere til Iran og ta over tronen igjen.
På den andre siden har vi kommunister og sosialister, som ønsker å fjerne presteregimet og innføre folkestyre.
En tredje fraksjon er Folkets Mujahedin. Dette er en paramilitær islamistisk organisasjon som støttet Khomeini under revolusjonen. Etter interne uenigheter, brøt de med Khomeini og gikk over til opposisjonen. Etter den tid har de stått bak flere terroraksjoner mot det iranske regimet, der flere sivile liv gikk tap. Vendepunktet kom da de allierte seg med Saddam Hussein under den åtte år lange Iran-Irak-krigen. Etter dette ble de ansett av mange iranere, både de som var posisjon og opposisjon, som landssvikere og forrædere.
Disse fraksjonene er igjen delt opp i flere «underfraksjoner», der de internt og ekstern mot andre fraksjoner har store uenigheter. Anklagelser og fornærmelser mot hverandre henger løst i lufta. Dette kan jeg illustrere med et eksempel.
LES OGSÅ: Syria: Til valg med terror og tønnebomber
Ingen samling
Ved slutten av 2017 og begynnelsen av 2018 var det store protester i Iran mot det iranske regimet. Folk protesterte mot høy inflasjon, arbeidsløshet og mangel på frihet. Disse økonomiske konsekvensene skyldes økonomiske sanksjoner som blant annet USA sto bak. Regimet slo brutalt tilbake og flere demonstranter mistet livet. I den anledning tok den nåværende lederen av Rødt Oslo, Siavash Mobasheri, og jeg initiativ til en markering utenfor Stortinget til støtte for regimekritiske protester. Av tidligere erfaringer har vi sett at på lignede markeringer møter folk opp med diverse flagg og symboler som de andre ikke vil assosieres med. Monarkistene stiller opp med det iranske flagget som ble brukt under sjahens tid. Og kommunister og sosialister stiller opp med politiske symboler som representerer dem. Slagordene kunne også variere mye. Folk kunne rope slagord der de hyllet sjahen, eller slagord med islamofobisk innhold. Dette resulterer til at oppmøtet blir skuffende lav.
Da vi hadde vår markering kom vi med kun ett krav; ingen skulle ha med seg flagg eller politiske symboler, og deltakerne skulle forholde seg til våre slagord. Hensikten med dette var å gjøre det så nøytralt så mulig. Dette resulterte til at vi klarte å få til en av de største markeringene som har vært mot presteregimet i Norge. Over 400 møtte opp, og fleste tilhørte den yngre generasjonen (et sjeldent syn i tidligere markeringer vi har vært vitne til). Tilbakemeldingene var stort sett positive, og folk satt pris på at de slapp å forholde seg til symboler de ikke vill assosieres med. Men på den andre hold kom det masse fornærmelser og anklagelser mot oss. Vi ble stemplet som spioner og at vi fikk oppdrag fra den iranske ambassaden i Norge for å lage en markering for å kartlegge opposisjonen.
Dette fikk meg personlig innse hva grunnen er til at presteregimet har holdt ut i 40 år: den iranske opposisjonen skaper egne fraksjoner og skal definere selv hva som er best for det iranske folket. Disse fraksjonene blant opposisjonen bidrar til vi ikke kommer oss noen steder og presteregimet får fortsette sin brutalitet mot det iranske folket.
Men hvorfor er det slik at vi skal bestemme hva morgendagens Irans skal ha som styreform? Vi har alle en felles fiende, som er presteregimet. For å bekjempe dette regimet må vi stå sammen. Akkurat som den tidligere generasjonen gjorde for 40 år siden, der millioner av mennesker tok til gatene. Og det må vi ikke basere på våre egne premisser. Når den dagen kommer at regimet har falt, er det da vi kan bestemme hvem som skal representere oss og hva slags styreform vi ønsker.
Iran er et land der snittalderen ligger på 29,5 år. Cirka 75 % av befolkningen er under 30 år. 45 % av befolkningen tilhører arbeiderklassen, 18,7 % er under kategorien som fattige og middelklassen representerer 35 % av befolkningen. De er kanskje ikke alle politisk aktive, men de er politisk bevisste og vil ha en forandring. Og den umodenheten og staheten eksiliranere viser bidrar ikke til framskritt i den prosessen. Og med denne holdningen kan vi risikere at regimet holder ut i 40 nye år. Og dersom regimet faller, men holdningene ikke har endret seg, er vi igjen der vi startet.
