I Om friheten legger John Stuart Mill fram flere mer eller mindre gode argumenter for ytringsfrihet. Deriblant hevder han at dersom vi åpner for at våre synspunkter kan være feilaktige, så bør vi – dersom vi er interessert i sannheten – gjøre det mulig å kritisere dem. I neste argument påpeker han at selv om det skulle vise seg at alle våre oppfatninger var sanne, så vil disse sannhetene – i fravær av kritisk utfordring og diskusjon – gå fra å være “levende sannheter” med en synlig aktualitet og betydning til å bli stivnede og livløse dogmer.[i] De er fortsatt sanne, men har mistet livsgnisten. Ytringsfrihet er derfor også viktig som en måte å holde liv i sanne teorier.
På mange måter føles dette som en presis beskrivelse av resultatet av at Marx’ teorier ble kodifisert til ulike fløyer og varianter av marxisme, der Marx ble en uangripelig autoritetsfigur. Sannheten i hans teorier mistet livsgnisten og framstår i dagens debatt som litt tilstivnede. Med dette som bakgrunn er det derfor kanskje ikke dumt at populære venstresideledere som Thomas Piketty og Yanis Varoufakis markedsfører egne teorier ved å annonsere at Marx er utdatert på et eller annet område. Kanskje det gir en god anledning til å vekke liv i et sentralt poeng hos Marx.
LES OGSÅ: Å tenke med Marx i nyliberalismens skumringstime
Varoufakis’ innrømmelser
I foredraget Confessions of an Erratic Marxist har Varoufakis noen interessante refleksjoner om sitt forhold til Marx. Foredraget er også ganske underholdende – krydret med både filmreferanser og substansielle refleksjoner. Etter en utgreiing om alt han setter pris på hos Marx – analysen av arbeidskraft, varelogikkens utbredelse, etc. – kommer han til en kritikk av en unnlatelsessynd. Han hevder Marx tror at “sannheten om kapitalismen kunne oppdages i matematikken til hans modeller”. Han forstod derfor ikke at “ingen sannhet om kapitalismen noensinne kan springe ut av en matematisk modell, hvorenn briljant modellmakeren skulle være”. Varoufakis hevder videre at Marx holdt fast på sine matematisk formulerte modeller siden denne typen innsikt er en kilde til makt – for eksempel til å rådgi om økonomisk politikk.
Nå har jeg ingen interesse av å kritisere Varoufakis, så det vil jeg heller ikke gjøre. To poenger slo meg likevel i løpet av foredraget. For det første, i sonderingen av alt han likte med Marx kommer ikke Varoufakis inn på det som – etter mitt syn – er viktigst. Og for det andre, det som er viktigst i Marx er nettopp et perspektiv som viser at han ikke har det synet på “matematiske modeller” som han blir tilskrevet av Varoufakis. Derfor virker Varoufakis’ kritikk som en god anledning til å levendegjøre dette perspektivet.
LES OGSÅ: Øystein Sørensens anti-Marx
Hvordan bli en “ortodoks marxist”?
I spørsmålet om det mest sentrale i Marx tenderer jeg til å enes med György Lukács i artikkelen “Hva er ortodoks marxisme?”. I usedvanlig klare ord:
La oss anta – men ikke innrømme – at den nyere forskning uten unntak hadde påvist den saklige uriktighet av samtlige Marx’ enkeltutsagn. Da kunne enhver alvorlig ortodoks marxist uten forbehold anerkjenne alle disse nye resultater og forkaste samtlige av Marx’ enkeltteser – uten ett minutt å måtte oppgi sin marxistiske ortodoksi. Ortodoks marxisme betyr altså ikke en kritikkløs anerkjennelse av resultatene av Marx’ forskning, og betyr ikke å ‘tro’ på den eller den tese (…) men refererer snarere utelukkende til Marx’ metode.[ii]
Nå er dette en spissformulering som ikke er vanskelig å kritisere. For eksempel dersom ens metode kan gå sammen med så mange feilaktige “enkeltutsagn”, bør den vel også revideres? Likevel er det en kjerne av sannhet i Lukács’ utsagn.
Kapitalen er nettopp ikke en teoretisk avhandling i økonomi (eller “politisk økonomi”) som, lik andre økonomibøker, hovedsakelig dreier seg om presise modeller for å fange økonomiens bevegelse. Dersom dette var Marx’ formål ville han vært en økonom av helt konvensjonell art, og det er for så vidt også slik han behandles av Varoufakis. Men selv en “ulærd” leser vil raskt oppdage at dette ikke er en passende beskrivelse av et verk som, foruten økonomisk analyse, inkluderer mengder med historisk materiale, detaljerte beskrivelser av arbeiderklassens levekår i England, av barnearbeid, sult og svindel, syrlige vitser, litterære allusjoner, samt analyser av kristendom, “økonomisk rettferd” og utopisk sosialisme. Betraktet økonomisk er Kapitalen en underlig og svært eksentrisk bok med hundrevis av irrelevante sider. En naturlig slutning er derfor at det ikke er noen økonomibok.
Kapitalen ble ikke skrevet i håp om en utmerkelse fra et økonomisk institutt eller penger fra boksalget (Marx bemerket at han knapt tjente inn pengene han brukte på røyk under skrivingen). Derimot ble den skrevet for å gi ammunisjon til arbeiderklassen og den gryende arbeiderbevegelsen i sosial og politisk kamp. Det er for så vidt også årsaken til at Kapitalen er skrevet i et enkelt språk som skiller seg drastisk fra de fleste sammenlignbare økonomiske og filosofiske arbeider.
Marx’ formål var altså ikke å presist fange økonomiens bevegelse i matematiske formler. Hans kritiske formål – innsikten han ville ruste arbeiderklassen med – var det stikk motsatte: å advare om hvor misledende teorier om økonomiske lover og modeller kan være.
Varoufakis hevder Marx holdt fast på sine matematisk formulerte modeller som en kilde til makt. Den som vet hvordan økonomien beveger seg står i posisjon til å gi råd om økonomisk politikk. At kjennskap til økonomiske lover er makt, anerkjennes av policy-makere i hele den vestlige verden, og også av deres nyliberale rådgivere. Det Marx forsøker å vise er at det ikke eksisterer objektive økonomiske lover eller tendenser, og han hevder at teorier om slike lover er en måte å gi legitimitet til status quo og dets praktiske politikk. Dette er kjernen i metoden – for å utbrodere Lukács.
LES OGSÅ: Hvorfor Marx hadde rett
De økonomiske lovenes fetisjisme
At det for Marx ikke eksisterer “objektive lover” vil for mange virke helt ubegripelig. Arbeidsverdiloven, profittratens fallende tendens, produktivkreftenes utvikling og kapitalismens undergang – Marx er de objektive lovenes teoretiker. Slik framstilles det ofte, men konvensjonen er misledende.
Det eksisterer økonomiske lover bare dersom man antar eksistensen av visse, bestemte samfunnsforhold – og disse har en historisk begynnelse og en potensiell slutt. Som Marx skriver:
Økonomene forklarer oss hvordan en produserer under de over angitte forhold. Det de imidlertid ikke forklarer oss, er hvordan disse forhold selv blir produsert, altså den historiske utviklingen som frambringer disse.[iii]
Med denne lærdommen er ikke lenger sosiale bevegelser prisgitt diktatene til økonomenes ekspertinnsikt, som i dag hevder seg med jernhånd over hele Europa. Økonomisk ekspertkunnskap blir mindre viktig, siden en massebevegelse alltid kan utfordre og forandre forholdene til grunn for de nødvendigheter som økonomene beskriver. Som eksempel kunne man si at Europas økonomer har rett (som de vel ikke har) i at bare nedskjærings- og privatiseringspolitikk kan redde økonomien, men at vi fortsatt kan revolusjonere vekk samfunnsbetingelsene som gjør dette til nødvendig og rasjonell politikk.
Dermed – kontra Varoufakis – var ikke Marx primært opptatt av å skaffe seg eller andre makt gjennom detaljerte modeller av økonomiens bevegelse, men av å radikalt åpne handlingsrommet til sosiale bevegelser. Dette ved å vise at økonomiske lover har et sosialt og økonomisk grunnlag, og dermed kan avskaffes i praksis. På denne måten utfordret Marx det han oppfattet som økonomenes dogmatiske forutsetning – måten de tok for gitt og naturaliserte sine modellers sosiale betingelser.
Marx viser at den økonomiske logikken som former samfunn og mennesker i bestemte retninger har et sosialhistorisk grunnlag, en potensiell slutt, og kan forandres av en sosial bevegelse. Dette er kjernen i det Marx kalte “kritikk av den politiske økonomien” – som vi har sett ikke er en økonomisk teori, men en metode som åpner horisonten for menneskelig praksis utover det kapitalistiske samfunnets lover og nødvendigheter. Det er mulig å rokke ved økonomiske grunnprinsipper om nødvendigheten av lengre og mer produktive arbeidsdager, men bare ved å rokke ved forholdene som skaper disse prinsippene.
Marx’ analyse av disse forholdene er helt sentralt, og jeg ville ikke kommet meg halvveis tilfredsstillende gjennom det, selv ved en femdobling av denne artikkelens omfang. Likevel er det mulig å skissere noen generelle poenger.
Marx viser kapitalismens historiske forutsetning og dermed grunnlaget for de økonomiske lovene som følger: Eieren av produksjonsmidler må kunne møte den frie arbeider på markedsplassen. Dermed må det eksistere en privateiendom av produksjonsmidler. Videre må denne eiendommen være ujevnt fordelt, slik at en eier – gjennom en eller annen slags opprinnelig akkumulasjon – har tilegnet seg en rikdomsmengde han kan investere som kapital. På den andre siden må arbeideren være fri i betydningen av å være selveiende (ikke eid som slave), og fri i betydningen av å være uten umiddelbar tilgang til de produksjonsmidler han må bruke for å engasjere egen arbeidskraft. Skillet mellom arbeidskraft og arbeidsvilkår begynner som en historisk betingelse for kapitalismen og blir – på sin side – opphøyet som resultat av den kapitalistiske produksjonsprosessen. Arbeideren starter arbeidsåret uten midler til å beskjeftige sitt eget arbeid og går, i det store og hele, ut i samme tilstand.
Privateiendom, selveiende frihet og eiendomsløsheten til et stort sjikt av samfunnet er de historiske og samfunnsmessige forutsetninger for økonomifagets kategorier og for de sosiale former disse beskriver. Samtidig er det disse forholdene som må overskrides dersom man ønsker å bryte med de økonomiske lovenes diktat. Hva dette perspektivet innebærer i praksis, hvordan det kan materialisere seg til konkrete politiske krav, er et spørsmål som ikke kan foregripes her, men som må være hovedfokus for all radikal politikk.
—-
[i] Passasjen er verdt å sitere i sin helhet: “Thirdly, even if the received opinion be not only true, but the whole truth; unless it is suffered to be, and actually is, vigorously and earnestly contested, it will, by most of those who receive it, be held in the manner of a prejudice, with little comprehension or feeling of its rational grounds. And not only this, but, fourthly, the meaning of the doctrine itself will be in danger of being lost, or enfeebled, and deprived of its vital effect on the character and conduct: the dogma becoming a mere formal profession, inefficacious for good, but cumbering the ground, and preventing the growth of any real and heartfelt conviction, from reason or personal experience.” Mill, J. S. On Liberty. London: Yale University Press, 2003, s. 118.
[ii] Lukacs, G. Historie og klassebevissthet. Oslo: Gyldendal, 1971, s. 9
[iii] Sitert i Lukács 1971, s. 32
