Sosialisme eller døden

Diego Rivera, Wikimedia Commons.

For å skape en brei bevegelse mot kapitalismen må sosialister bli flinkere til å beskrive hvordan et sosialistisk samfunnssystem kan løse de enorme problemene kapitalismen skaper.

Marielle Leraand
Om Marielle Leraand (10 artikler)
Marielle Leraand er kvinnepolitisk leder i Rødt. Hun meldte seg ut av SV da partiet vedtok å støtte bombinga av Libya.

Det betyr ikke å beskrive alle lovendringer i minste detalj, og heller ikke å påstå at vi selv sitter på den fulle og endelige sannheten om hvordan alt må ordnes, men det må bety at vi kvitter oss med redselen for å beskrive grunnleggende omlegginger konkret. Her vil jeg beskrive tre aspekter ved hvordan et sosialistisk samfunn må snu opp ned på grunnprinsipper i kapitalismen:

Arbeiderklassens eiendom først

Under kapitalismen blir den private eiendomsretten beskrevet som en uangripelig menneskerett. Men hva er egentlig privat eiendom? Det kan handle om fysiske eiendommer, men også fordringer av ulike slag, som bankinnskudd, aksjeandeler, obligasjoner og gjeld. Avtalefesta lønns- og arbeidsforhold og pensjonsrettigheter er fordringer som i teorien har et like sterkt juridisk vern som andre fordringer. Samtidig er det klart at fordringer er i like sterkt beskytta som personlig fysisk eiendom. Dette kan inkassoselskapene alt om.

Er det så slik at kapitalismen respekterer den private eiendomsretten for alle? Nei, med den økonomiske krisa i Europa har vi sett i land etter land at politikere ved et pennestrøk har oppheva en stor del av arbeiderklassens privateiendom, i form av opphevelse av avtalefesta lønns-, arbeids- og pensjonsrettigheter. På Kypros var dette heller ikke nok. For å kunne prioritere å betale den kypriotiske statens fordringer til europeiske storbanker, har også en stor andel av de private bankinnskuddene i kypriotiske banker blitt beslaglagt.

Dette viser at forestillinga om den private eiendommen som en evig menneskerett er en illusjon. I realiteten vil innfrielsen av enhver eiendomsrett være betinga av økonomiske omstendigheter. Bare i økonomiske oppgangstider vil det være mulig å innfri alle samtidig. Så snart krise setter inn, vil bevaring av eiendomsretten til en gruppe gå på bekostning av eiendomsretten til en annen.

Under kapitalismen ser hierarkiet av eiendomsretter slik ut: Først kommer fordringene til storbanker og investeringsselskaper som tilhører finanseliten. Deres verdier må beskyttes uansett om det går på bekostning av absolutt alle andre gruppers eiendomsrettigheter. Deretter kommer bankinnskudd og annen type eiendom som tilhører den velstående middelklassen. Deres verdier kan beslaglegges ved ekstreme situasjoner, slik som i tilfellet Kypros, men bare dersom det er eneste utvei for å redde fordringene til de europeiske storbankene. Nederst kommer fordringene til arbeiderklassen. Det trengs ikke engang noen krise før et politisk vedtak om privatisering i et bystyre setter en rød strek over opparbeida pensjonsrettigheter og tariffesta lønns og arbeidsvilkår for arbeidere i offentlig sektor. Det trengs ikke mer enn en prognose om økte pensjonskostnader noen tiår fram, før politikere på Stortinget kan annullere deler av arbeiderklassens pensjonsformue, gjennom innføring av såkalt levealdersjustering.

Sosialisme betyr ikke opphevelse av privat eiendomsrett i større grad enn under kapitalismen, men at hierarkiet av eiendomsrettigheter snus opp ned. Når vi nå ser at samfunnet står overfor en rekke utfordringer, ikke bare eldrebølgen som kommer, men også klimakrisen og fattigdomskrisen i verden, er det uaktuelt å starte diskusjonen med å ta fra arbeidsfolks pensjons- eller lønnsrettigheter. I stedet kan vi allerede nå konkludere med at vi blir nødt til å inndra alle privateide banker og andre finansselskaper til fellesskapet, for å sikre oss et robust finansielt grunnlag for å møte framtidas utfordringer. Blir det nødvendig med ytterligere innsparingstiltak, skal det fortsatt ikke være aktuelt å diskutere kutt i pensjoner, lønninger eller arbeidsvilkår for arbeidsfolk før etter at vi allerede har inndratt, etter kypriotisk modell, hvert eneste bankinnskudd og hver eneste aksjeportefølje som overstiger 2 millioner kroner.

Menneskelige behov først

Et av kapitalismens viktigste ideologiske dogmer er forestillinga om at bare investeringsbeslutninger som tas av private eiere, og som er motivert av egen profittinteresse, er samfunnsøkonomisk rasjonelle. Dette dogmet lever i økonomisk teori og som grunnlag for politiske beslutninger, på tross av at premisset helt åpenlyst strider mot allmenn fornuft.

En av de realøkonomiske skadevirkningene av dette dogmet er stadig økende geografisk sentralisering av økonomisk virksomhet. Investeringer konsentreres i noen land og i noen regioner innenfor noen land, hvor infrastruktur, utdanningsnivå og andre betingelser i utgangspunktet legger grunnlaget for den mest mulig kostnadseffektive produksjonen, sett fra perspektivet til den enkelte investoren. I regionene som mottar størstedelen av investeringene, fører dette til overetablering av arbeidsplasser sett i forhold til boliger. Dette fører til at boligprisene i disse områdene eksploderer til et nivå hvor folk med vanlige inntekter ikke har råd til å kjøpe en vanlig bolig nær arbeidsplassen. Lønnsarbeiderne får da valget mellom å bo ekstremt trangt eller flytte ut av byområdene og pendle inn til arbeidet. I de mest konsentrerte vekstområdene vil pendletida for mange komme opp i flere timer hver vei. Denne pendletida er tapt tid for arbeidstakerne, ulønna og borte fra familiene. I tillegg skaper det enorme forurensningsproblemer, både høye klimagassutslipp og lokal luftforurensning.

Den samme prosessen fører også til at store deler av verden faller utenfor. I industrialiserte land, som Norge, blir distriktene gradvis avfolka. Store fine hus står tomme og forfaller samtidig som det altså er skrikende mangel på boliger i sentrumsområdene. Skoler, butikker og annen befolkningsmessig infrastruktur bygges gradvis ned.

I fattige land fører den samme prosessen ikke til avfolkning, men til at store befolkningsgrupper blir stående utenfor verdensøkonomien, i selvbergingsjordbruk med middelalderteknologi, og med tilhørende mangel på reint vann, mangel på helsefasiliteter og utdanningstilbud, og med elendige levekår og høy barnedødelighet som følge. Her finner vi de aller fleste av kapitalismens millioner av årlige dødsofre. Det er altså barn som dør fordi de ikke har fått nok ernæring til å motstå ellers harmløse infeksjonssjukdommer, fordi kapitalismen legger opp til at det kun skal investeres der hvor private kapitalister kan få høyest mulig avkastning.

Mao og Stalin blir rettmessig fordømt som massemordere fordi de i sin tid lot millioner av bønder dø under tørke- og flomkatastrofer, fordi de prioriterte rask industrialisering foran nødhjelp til sultramma områder. Men det finns ingen moralsk forskjell på den prioriteringa de to diktatorene sto for, og den prioriteringa kapitalismens politikere står for.  De aksepterer at millioner av barn som kunne vært reddet med enkle tiltak hvert år må dø, fordi de lar prinsippet om at kapitalistene selv må få styre investeringene dit de kan bli mest lønnsomme være viktigere.

Kapitalismens fornuftsfornektende forestilling om at bedriftsøkonomisk profitt er det samme som samfunnsinteresse, fører også til at investeringer i stor grad tilflyter økonomiske sektorer som i beste fall er irrelevante for å skape bedre levevilkår, i verste fall har direkte negativ virkning. Markedet er naturlig nok størst hos de som har mest penger, og derfor investeres det langt mer i å skape falske forestillinger om konsumbehov blant kjøpekraftig befolkning i rike land og regioner enn i å utvikle produkter som dekker faktiske behov blant verdens fattigste.

Et eksempel er fra den farmasøytiske industrien hvor et selskap hadde utviklet en ny medisin med mindre farlige bivirkninger mot sovesyke, en tropesykdom som hvert år tar rundt 10 000 liv, særlig blant barn på landsbygda i Afrika. Det menneskelige behovet for en slik medisin er altså skrikende. Likevel valgte selskapet å avslutte produksjonen til tross for protester fra blant annet hjelpeorganisasjoner. Grunnen var selvsagt at de som rammes av denne sjukdommen har minimal kjøpekraft. Markedet for en slik medisin var altså for lite selv om behovet er stort. Rett før produksjonen skulle nedlegges, kom det imidlertid et gjennombrudd som gjorde at produksjonen ble videreført. Det viste seg nemlig at en bivirkning av medisinen var at den også hemmet vekst av ansiktshår hos kvinner.

Med aggressiv markedsføring som påfører kvinner dårlig selvbilde for å ha et naturlig utseende, skapes det et stort marked gjennom at kvinner i industrialiserte land vil være villige til å bruke en vesentlig prosent av sine inntekter på denne typen “skjønnhetsprodukter”.  Virkninga av en slik markedsføring, som for å være bedriftsøkonomisk mest mulig lønnsom skal gi kvinner mest mulig dårlig selvbilde og selvtillit, vil være en netto forverring av folks livskvalitet, mens den markedsmessig ulønnsomme medisinen det opprinnelig ble forsket på altså kunne reddet tusenvis av småbarn.

Sosialisme må bety umiddelbar slutt på det årlige massedrapet på uskyldige småbarn som kapitalistismens prinsipp om at investeringer skal styres av bedriftsøkonomisk lønnsomhet medfører. Samfunnets overskuddsverdier som skal brukes til investeringer, kapitalen, må kanaliseres dit hvor investeringene kan gjøre mest nytte for flest mennesker først. Samfunnets behov for mat og medisiner til fattigfolk uten kjøpekraft, til en balansert geografisk utvikling hvor etablert bebyggelse fortsatt kan være i bruk, og samfunnets behov for å skape arbeidsplasser nær der folk bor for å unngå unødvendig tids- og energibruk og forurensning knytta til transport, må diktere hvor investeringene skal gå. Disse hensynene vil bare i helt begrensa grad sammenfalle med ønsket fra private kapitalister om maksimalisert profitt på investeringene. Derfor er det ikke et alternativ fortsatt å tillate at private kapitalister får ta størstedelen av investeringsbeslutningene.

For å løse de overordna samfunnsbehovene må storparten av alle typer virksomhet som genererer finansielt overskudd overføres til offentlig eierskap, slik at overskuddet kan kanaliseres dit investeringsbehovet er størst. Hva det til enhver tid er størst behov for, vil det alltid være noe strid om, og derfor er det avgjørende at det er demokratisk valgte organer som tar de overordna investeringsbeslutningene. Noen vil alltid være uenige i beslutningenes som fattes, og noen ganger kan også demokratisk valgte organer ta investeringsbeslutninger som i etterkant vil framstå som feil. At demokratisk valgte organer skulle kunne ta en så samfunnsmessig irrasjonell beslutning som den bedriftsøkonomisk helt rasjonelle beslutninga om å dreie utviklinga av en livsfremmende medisin mot sovesyke over i et medikament som reduserer naturlig ansiktshår hos kvinner, kan vi nok imidlertid trygt se bort fra.

Samarbeid framfor konkurranse

Et annet av kapitalismens perverse prinsipper, er at kapitalister forutsettes å gjøre alt som står i deres makt for å berike seg selv mest mulig, og forutsettes å ha en menneskerett til å gjøre akkurat som de vil med kapitalen sin, bortsett fra en ting som er absolutt forbudt under trussel om fengselsstraff; å samarbeide med andre for å få en mer effektiv ressursallokering. Om to selskaper, som begge driver entreprenørvirksomhet innen veibygging, bestemmer seg for å dele markedet mellom seg, slik at ikke begge alltid må bruke store ressurser på å analysere grunnforhold, er det strengt forbudt. For det bryter mot kapitalismens hellige prinsipp om fri konkurranse. Men den frie konkurransen er altså såpass økonomisk irrasjonell at den trenger statens lovregulering som krykke for å holde det gående.

Og selvsagt er det slik at produksjonen forutsettes å skulle foregå gjennom privatkapitalistiske, profittmotiverte foretak. Dermed vil en situasjon hvor det bare fins en tilbyder på markedet ikke bare spare tilbyderen for kostnader, det vil også gi grunnlag for at selskapet kan sette urimelig høye priser og ta urimelig høy fortjeneste på bekostning av kunden, her fellesskapet. At den frie kapitalistiske konkurransen er helt avhengig av lovregulering og aktiv straffeforfølgelse for å overleve, viser imidlertid hvor overlegent mye mer rasjonelt samarbeid er som økonomisk styringsprinsipp, sammenlignet med konkurranse.

På systemnivå kan dette observeres ved å sammenligne helsekostnadene i USA med Canada og vesteuropeiske land som fortsatt har et hovedsaklig offentlig finansiert og drevet helsevesen. USAs helsevesen gir vesentlig dårligere dekning for en betydelig del av befolkninga, men legger likevel beslag på nesten dobbelt så stor andel av BNP som det helsevesenet gjør i vesteuropeiske velferdsstater med ellers sammenlignbare kostnadsnivåer. En vesentlig del av forklaringa ligger i de enorme kostnadene til markedsføring som de konkurrerende helseforsikringsforetakene må bruke for å vinne kampen om kundene.

Sosialisme må bety at ressurssløsende konkurranse mellom ulike tilbydere i stor grad rasjonaliseres bort. Det har ingen hensikt å ha ulike private kontraktører som konkurrerer om å utføre veibyggingsoppdrag for staten. Det er langt mer rasjonelt at staten gjør dette arbeidet selv. Vi må også spørre oss om vi har noen glede av at det fins et utall ulike telefonoperatører som slåss om å narre oss til å tro at deres produkt er vesentlig billigere enn konkurrentene, og som bruker masse ressurser på markedsføring i denne kampen. En felles nasjonal teleoperatør kan drive vesentlig mer kostnadseffektivt ved å unngå alle kostnadene ved markedsføring, og et tellerskritt lyder uansett helt likt, uavhengig av hvilket selskap som leverer det.

Produktet er, eller bør være, nøyaktig det samme, uavhengig av hvem som utfører tjenesten når vi snakker om veibygging og teletjenester, hjerteoperasjoner eller boliglån. For slike oppgaver vil det være mye arbeid og ressurser å tjene på å samordne alle virksomheter i offentlig regi. Den samme gevinsten vil ikke være til stede for virksomheter hvor smak og behag kan variere. Det finns neppe noen gevinst i at det offentlige overtar privateide restauranter, frisørsalonger eller klesprodusenter, og direkte problematisk om det offentlige skulle overta alle aviser og andre medier. På den andre siden fører kapitalistisk eierskap og konkurranse i dag også til en tilsvarende ensretting og forflating av tilbudet i slike virksomheter som det man kunne sett for seg med en offentlig overtakelse. Den beste eierskapsformen for å stimulere variasjon og kreativitet i en restaurant eller et avishus, er en virksomhet drevet av alle som jobber der i fellesskap. Et sosialistisk samfunn bør derfor legge til rette for slike virksomheter blant annet ved å sørge for muligheter for å leie lokaler av det offentlige til rimelige priser.

Prinsippet om samarbeid framfor konkurranse må også gjøres gjeldende for forholdet mellom land. Kapitalismens ide om å utnytte alle lands naturgitte komparative fortrinn gjennom handel, er grunnleggende sett et godt prinsipp. Problemet er at den frie konkurransen på ingen måte virkeliggjør dette prinsippet.  Det som skjer i dag er i stedet at de kapitalistiske statene opptrer som griske gribber på vegne av storselskaper fra hvert sitt land for å sikre disse en størst mulig bit av lukrative markeder. De mest økonomisk utvikla og rikeste landene er alltid de som vinner fram i størst grad. Land som mangler ressurser til å hevde seg helt øverst i produksjonen av bestemte varer, kan nesten falle helt ut av verdenshandelen, med mindre landet innehar bestemte verdifulle naturressurser. Det betyr at de ressursene landet og dets innbyggere har, ikke blir utnytta.

I en sosialistisk verden bør handelen mellom land organiseres slik at alle land, også de fattigste og minst utviklede landene, blir tildelt markedsandeler for bestemte produkter. Det må bety begrensninger på hvor mye andre land kan produsere av disse produktene, og på kort sikt kan det bety at de gjennomsnittlige produksjonskostnadene vil øke. Men samtidig vil alle land da få interesse av å hjelpe de fattigste landene med tilgang til den mest moderne teknologien, slik at produksjonskostnadene og prisene for forbrukerne kan komme ned. Effekten av noe økte priser på enkelte forbruksvarer vil dermed bli kortvarig. Effekten av opphevelse av den knallharde konkurransen mellom land, som i dag fører til et race mot bunnen når det gjelder lønns- og arbeidsvilkår og vilkår for fagforeninger, vil derimot bli varig og tjene arbeidsfolk i dagens rike og industrialiserte land like mye som i fattige land. En stabilisering av fordeling av ulike typer økonomisk aktivitet rundt om i verden, vil samtidig redusere behovet for storstilt migrasjon mellom og innad i land, og dermed hindre både pressproblemer i vekstområder og avfolking og utarming av distrikter.

Sosialisme er livet

Det å avskaffe kapitalismen og innføre et sosialistisk system hvor fellesskapet eier og kontrollerer størstedelen av ressursene og produksjonen, hvor beslutninger om hvor investeringer skal gå tas i demokratiske organer og hvor landene i verden samarbeider om utvikling til alles beste, er en kamp for å redde millioner av menneskeliv som i dag går tapt hvert år. Men det handler også om å skape et bedre liv for oss som kan håpe på å overleve også under kapitalismen. Når det fins arbeid i nærmiljøet, en bolig å bo i og en god pensjon når alderdommen kommer, fører det til trygge enkeltmennesker som har mer kreativitet å gi tilbake til verden.

Når bortkasta arbeid knytta til dobbeltplanlegging, kontrollregimer, markedsføring og produksjon av varer som ikke dekker noen reelle menneskelige behov fjernes, samtidig som arbeidsbesparende teknologi spres til alle land og regioner av verden, og det gjenstående nødvendige arbeidet deles på alle arbeidsføre, blir det ikke så mye på hver. Sekstimers normalarbeidsdag blir en helt realistisk reform allerede på veldig kort sikt. Kanskje kan også 20 timers normalarbeidsuke bli en realistisk visjon ganske snart. Kortere arbeidstid og mindre reisetid til jobben gir mer tid til samvær i familie og med venner, og mer tid til fysisk utfoldelse og utviklende og meningsskapende fritidsaktiviteter. Sosialisme vil være et samfunn med friskere og lykkeligere mennesker, på landsbygda i Sentral-Afrika, men også på Finnmarksvidda, på Karmøy og på Holmlia.

Bare et lite mindretall av verdens befolkning tjener på å opprettholde kapitalismen, og for mange er det å få til et annet samfunnssystem et spørsmål om liv eller død. Spørsmålet er ikke hvorfor men hvordan kapitalismen kan avskaffes.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.