Rosa Luxemburg – noen sosialistiske stridsspørsmål

Rosa Luxemburg. Kilde: Wikimedia Commons.

Rosa Luxemburgs liv og politiske tanker vekkes til live i en ny bok av Mímir Kristjánsson og Ellen Engelstad. Flere av de politiske kampene Luxemburg sto i, kan tjene som utgangspunkt for refleksjoner blant sosialister og revolusjonære også i vår tid.

Ivar Espås Vangen
Om Ivar Espås Vangen (53 artikler)
Ivar Espås Vangen er lektor i historie og medlem av Rødts internasjonale utvalg.

I år er det nøyaktig 100 år sia den polsk-jødiske revolusjonære Rosa Luxemburg brutalt blei drept av høyreekstreme frikorps. Det groteske drapet gjorde henne umiddelbart til en martyr for den revolusjonære arbeiderbevegelsen. Spesielt gjorde det inntrykk at drapet blei utført på direkte ordre fra en sosialdemokratisk regjering utgått av partiet Rosa sjøl hadde vært medlem av i flere år.

Engelstad og Kristjánsson har med boka, Rosa Luxemburg – en biografi, prestert en god og kortfattet presentasjon av Luxemburgs liv og idéer. Alt fra hennes videreutvikling av Marx’ kapitalanalyse til hennes kritikk av den russiske revolusjons autoritære sider, vies plass på de knapt 100 sidene boka utgjør. Som en svært kortfattet og spennende innføring i Luxemburgs liv og ideologi er denne boka helt prima. Er du nysgjerrig på Rosa Luxemburg, en av sosialismens største og mest interessante karakterer? Les den!

Sjøl savner jeg noen ting i boka. Enkelte av de politiske spørsmåla som både i ettertiden og samtiden har vært kontroversielle, er i boka behandlet svært kortfattet. Det er forståelig at formålet er å skrive kort, men etter det jeg kan se ville boka blitt enda bedre om enkelte tema blei tatt grundigere for seg, slik at vi som driver med politikk i 2019 kunne satt datidas diskusjoner i nåtidas lys.

I denne teksten skal jeg prøve å belyse deler av Luxemburgs politiske tanker slik de er redegjort for i boka, for så å attribuere dem til dagens politiske virkelighet.

LES OGSÅ om Rosa Luxemburg: Drapet på Spartakus

Det nasjonale spørsmål
Noe av det Rosa Luxemburg er kjent for i arbeiderbevegelsen, er hennes sterke internasjonalisme. Både norsk, polsk og annen nasjonal uavhengighetskamp så hun på som digresjoner fra arbeiderbevegelsens kamp for sosialismen.

Dette har blant annet gjort henne til et ikon i mange trotskistiske bevegelser, som har framholdt henne som et internasjonalistisk alternativ til den mer «nasjonalt» orienterte sosialismen som etter hvert dominerte i både de sosialdemokratiske og de kommunistiske partiene i Europa i etterkrigstida. Engelstad og Kristjánsson skriver:[1]

«Hvorfor, spurte hun, skulle den polske arbeiderklassen kjempe for et fritt og uavhengig, men kapitalistisk Polen? Og hvordan i alle dager skulle den klare å seire i denne kampen, både mot tre mektige keiserriker (Russland, Tyskland og Østerrike-Ungarn) og sitt eget nasjonale borgerskap, som var mot uavhengighet fordi de tjente godt på unionen med Russland? Om den polske arbeiderklassen kunne lykkes med dette, kunne den likeså godt kjempe for en sosialistisk revolusjon over hele kontinentet, mente Luxemburg.»

I boka kommer det fram at sjøl ikke Marx og Engels i sin tid hadde noen konsistent linje i det nasjonale spørsmålet. De kunne støtte eller motsette seg nasjonale kamper i forskjellige land basert på hva de mente var hensiktsmessig for kampen for sosialismen.

Dette har vært en vanskelig nøtt for sosialistiske bevegelser i ettertid. Er det riktig å forsvare en nasjon som ønsker å frigjøre seg fra en større stat? Er det riktig å forsvare ens egen borgerlige stat mot angrep, sjøl om det betyr at arbeiderklassen må alliere seg med borgerskapet for å forsvare en kapitalistisk stat? Finnes det allmenngyldige prinsipper her, eller må man se det an fra situasjon til situasjon?

Dette splitter venstrekreftene også i dag. Er det riktig å forsvare norsk nasjonal sjølråderett overfor EU for eksempel? Har det noe å si om det er norske eller utenlandske kapitalister som eier produksjonsmidlene i Norge, eller er en kapitalist uansett en kapitalist?

Disse spørsmålene får også konsekvenser for åssen vi ser på internasjonale spørsmål. Er det for eksempel bra at USA har mellom 2000 og 5000 soldater stående i Nord-Syria gjennom sin allianse med de progressive kurdiske sjølstyremyndighetene? Eller er dette tvert imot en dårlig ting, fordi det representerer en imperialistisk overtramp på den borgerlige syriske statens sjølråderett? Og er det en prinsipiell og viktig forskjell mellom Russlands forsvar av den syriske staten, og USAs intervensjon for å undergrave denne staten gjennom støtte til terrorisme og kurdiske bestrebelser på sjølstyre?

Hvilken linje er den riktige for et sosialistisk parti i slike spørsmål? Skal man forsvare den syriske nasjonalstaten mot imperialistiske overgrep? Bør Russlands innblanding på statens side fordømmes? Hvor mye bør man støtte progressive kamper mot den syriske nasjonalstaten når denne kjemper en eksistensiell kamp mot imperialisme?

Det er mange vanskelige avveininger som må tas på det nasjonale spørsmålet. Vi kunne også spurt om Rødt og SVs kamp mot arbeidsinnvandring fra EØS-området, og hvorvidt dette var en borgerlig-nasjonal-kamp hvor man legger skiller mellom arbeidere fra forskjellige nasjoner. Også her på Radikal Portal har dette vært tema for diskusjon.[2]

Poenget her er å vise at det nasjonale spørsmålet fortsatt er et stridsspørsmål i arbeiderbevegelsen i dag, 100 år etter Luxemburgs tid. Linjekampene som sto ved begynnelsen av 1900-tallet fortsetter også i vår tid, gjennom andre former.

LES OGSÅ: Hva sosialister bør mene om arbeidsinnvandring, sosial dumping og EØS

Luxemburg, Lenin og den russiske revolusjon
Luxemburgs uenigheter med Lenin, og seinere venstrekritikk av den russiske revolusjon er behørig omtalt i boka. Det er bra. Den moderne venstresida må aldri glemme at Luxemburgs kritikk av Oktoberrevolusjonen i Russland var av uendelig mer demokratisk art, enn den det koloniale borgerskapet i flere vestlige land klarte å diske opp med. Kritikken er like klar i dag:[3]

«Uten alminnelige valg, uinnskrenket trykke- og møtefrihet og fri meningsbrytning, dør livet i enhver offentlig institusjon bort, det blir et skinnliv der byråkratiet til slutt er det eneste aktive element.»

Eller enda enklere: «Frihet bare for regjeringens tilhengere, bare for medlemmene av ett parti – selv om det er aldri så mange av dem – er ingen frihet. Frihet er alltid frihet for den som tenker annerledes.»[4]

Noe av kritikken kan vi gå litt mer inn i. Engelstad og Kristjànsson skriver at Luxemburg var kritisk til at Lenin og bolsjevikene stykket opp storgodsene i Russland og delte ut jorda til bøndene som privat eiendom.[5] Begrunnelsen var at hun fryktet bøndene dermed skulle representere en eiendomsbesittende borgerlig klasse som ville underminere revolusjonen på sikt. Og som Luxemburg-biografen Fredrik Hetman skriver, så var det også dette som skjedde: under Stalins kollektiviseringskampanjer et tiår seinere, var det nettopp denne kampen som blei tatt.[6]

Var dette en riktig linje? Er det riktig at privateiende bønder representerer slik en trussel mot sosialismen? Var kollektiviseringa riktig? Er det ikke mulig med privat småproduksjon, i det minste i en fase under sosialismen? Dette er jo et viktig spørsmål også for oss i dag. Er all privat eiendom noe som bør sosialiseres, eller dreier det seg om kommandohøydene i økonomien gjennom de viktigste produksjonsmidlene?

Eller hva med Luxemburgs kritikk av bolsjevikenes politikk for å gi sjølbestemmelsesrett til de nasjonale gruppene i Russland? Var dette virkelig så gærent? Skulle sosialismens vinninger baseres på de imperialistiske vinningene til det russiske keiserriket, uten at nasjonene som hadde blitt undertvunget skulle ha noe å si?

Det er bra at Luxemburgs demokratiske kritikk av Oktoberrevolusjonen løftes fram. Men vi må ikke gå i motsatt felle; å overse punktene hvor Luxemburg kanskje tok feil, sett med dagens øyne.

LES OGSÅ Rosa Luxemburgs tekst: Den russiske revolusjonen

Spontanitet, masseparti eller kaderparti
Et annet moment i Luxemburgs tanker som kommer fram i boka, er hennes tro på revolusjonær masseaksjon og massenes spontanitet. Dette blir satt opp mot både de sosialdemokratiske partienes reformistiske parlamentarisme, men også mot «Lenins partiteorier, som forlot ideen om masseaksjon til fordel for et stramt organisert eliteparti bygget opp av en liten gruppe revolusjonære kadere».[7]

Her vil jeg argumentere for at Luxemburg, og også Marx og Engels, står Lenin mye nærmere enn mange tror. Engels skrev for eksempel dette i 1889:[8]

«For at proletariatet skal være sterkt nok til å seire på avgjørelsens dag, er det nødvendig – og det har Marx og jeg forfektet siden 1847 – at det danner et særlig parti, atskilt fra alle andre og i motsetningsforhold til dem, et selvbevisst klasseparti.»

Nødvendigheten av å at arbeiderklassen må organiseres i et politisk parti, er altså ikke noe som oppstår med Lenin.

Forfatternes beskrivelse av Lenins partiteori er i beste fall en karikatur. Det er riktig at bolsjevikpartiene i de første årene etter Hva må gjøres? utkom i 1902 var tallmessig lite. I 1905 hadde partiet bare 8400 medlemmer.[9] Men skyldes dette partimodellen, eller skyldtes det at Russland var et beinhardt diktatur hvor det var direkte livsfarlig å være organisert sosialist?

Faktum er at bolsjevikpartiet aldri var noen elite. Så tidlig som i 1903 skreiv Lenin følgende: «For ikke bare i ord å bli et masseparti, må vi trekke stadig bredere masser med i å ta del i alle partianliggender».[10] Så fort revolusjonen var i gang gikk det fort: like etter februarrevolusjonen hadde partiet 24 000 medlemmer. Etter den sjette partikongress fem måneder seinere, hadde tallet vokst til 240 000, og ved oktoberrevolusjonen 350 000 medlemmer.[11]

Er dette et «et stramt organisert eliteparti bygget opp av en liten gruppe revolusjonære kadere»? Var det italienske kommunistpartiet, som i 1976 fikk 38 % av stemmene i parlamentsvalget og på det meste hadde over to millioner medlemmer, verdig betegnelsen? Og er det riktig at noen av disse partiene, bolsjevikene spesielt, «forlot ideen om masseaksjon»?

Sjølsagt ikke! Dette er en karikatur av Lenins partiteori, og tilslører hva uenigheten faktisk bestod i.

Den reelle politiske motsetninga mellom Luxemburgs og Lenins «linje» er spørsmålet om spontanitet og ledelse. Engelstad og Kristjánsson skriver rett nok at Rosa ikke var fremmed for betydninga av politisk lederskap,[12] men framholder at Luxemburg la stor vekt på at spontane handlinger fra de breie massene burde legge klare føringer for de revolusjonæres handlinger.

Det er riktig at Lenin mente det var nødvendig med et revolusjonært og bevisst parti som kunne tilføre arbeiderklassen politisk ledelse og sosialistisk bevissthet. Men at dette betyr at han hadde «forlatt» ideen om masseaksjonen, er ikke riktig. Derimot mente Lenin at det var nødvendig med et revolusjonært parti som kunne gi spontane masseaksjoner og opprør en retning.

Det bør være klart for enhver at sosialistisk bevissthet ikke vokser ut av ingenting, og at det er nødvendig med målretta studiearbeid og skolering for at folk skal lære slikt. Det veit vi alle som driver med sosialistisk politikk også i 2019. Et målretta sosialistisk parti var, slik Lenin så det, nødvendig for å motarbeide borgerlig ideologi i arbeiderklassen, og til å forhindre at klassekampen blei begrensa til reint økonomiske kamper.

Dette skulle ikke bety at det revolusjonære partiet var en «liten gruppe» som sto utenfor arbeiderklassen og styrte den som en elite. Heller var idéen at partiet skulle være klassens redskap og verktøy, dens våpen mot et organisert og klassebevisst borgerskap.

Det er dette uenigheten besto i. Kan hende er det riktig som mange sier at Lenin overvurderte organisasjonen, og at Luxemburg overvurderte spontanismen. Sikkert er det uansett at det ikke kan oppsummeres som at Luxemburg var «for masseaksjon», mens Lenin og hans etterfølgere var «mot» dette.

Reform og revolusjon – stadig et brennende spørsmål
Engelstad og Kristjánsson skriver svært godt om Luxemburgs syn på reform og revolusjon. Dette er kanskje også noe av det viktigste vi kan ha med oss av Luxemburgs syn i dag. I en tid hvor Rødt jobber med å revidere sitt prinsipprogram, er det viktig å avvise den vulgære reformismen til sosialdemokratiet, men samtidig også styre unna meningsløs «venstre»-sekterisme som motsetter seg reformer overhodet.

Luxemburgs syn beskrives i boka som et tilsvar til tankene Eduard Bernstein framsatte mot slutten av 1800-tallet for det tyske sosialdemokratiske partiet, SPD. Forfatterne oppsummerer:[13]

«For Bernstein var poenget med reformer ene og alene å forbedre situasjonen til folk her og nå, å oppnå «en rettferdig, rettferdigere og enda mer rettferdig» omfordeling. Luxemburg mente på sin side at saken ikke bare dreide seg om omfordeling, men også om makt, og ville at reformer skulle peke videre mot sosialismen og gjøre arbeiderne i stand til selv å ta makta i samfunnet. Spørsmålet var ikke reform eller revolusjon, men hva slags reform: reform for å tøyle kapitalismen eller reform for å bane vei for sosialisme?»

Kanskje enda viktigere var vektlegginga av at reformismen hadde et potensielt grunnlag for parlamentariske elementer i arbeiderbevegelsen. Luxemburg sa sjøl: «Det er helt naturlig at folk som løper etter umiddelbare ‘praktiske’ resultater vil ønske å fri seg selv fra disse begrensningene og gjøre praksisen sin uavhengig av vår ‘teori’».[14] Dette lyder velkjent for oss som har hørt mer enn nok høyresosialdemokrater snakke om «pragmatisme», «realisme» eller andre intetsigende buzzord som skal rettferdiggjøre deres egen retningsløse reformisme og ødeleggende kompromisser med høyrekreftene.

Det er viktig at sosialister i 2019 tar lærdom av diskusjonene Luxemburg sto i for 100 år siden. Luxemburgs insistering på sammenhengen mellom reform og revolusjon må forstås som en oppfordring til sosialistiske partier om å se reformer i en større sammenheng. Reformer skal berede grunnen og bringe oss nærmere til sosialismen – ikke bare være «gode kompromisser» eller gjøre ting «litt bedre». Sosialismen er målet, og reformene er middelet. Mister man sammenhengen mellom disse, famler man til slutt i blinde.

Konklusjon
Det er utrolig flott med et nytt verk om Rosa Luxemburg på norsk. I vår tid hvor folk etter sigende knapt leser politisk litteratur lenger, er det sikkert også en fordel at boka er kort. Den er informativ, lettlest og bringer opp de mest vesentlige sider ved Luxemburgs liv og ideer.

Luxemburg levde i en tid hvor den internasjonale arbeiderbevegelsen var i framgang, og hvor diskusjonene om viktige kjernespørsmål gikk høyt og lavt. Vi lever derimot i en tid hvor arbeiderbevegelsen jamt over fører en defensiv kamp, og hvor ideologiske debatter altfor ofte blir tema for et fåtall spesielt interesserte. Dette til tross for at spørsmålene i dag er minst like brennbare, og skaper like mye splittelse i 2019 som på Luxemburgs tid.

Jeg håper at biografien bidrar til at mange leser og diskuterer noen av disse kjernespørsmålene i lys av vår egen tid. Luxemburg og hennes tanker har tålt tidens tann bedre enn mye annet der ute. Denne bokutgivelsen gir en gylden mulighet til å revitalisere debatten i den norske sosialistiske bevegelsen i 2019.

Ellen Engelstad og Mímir Kristjánsson: Rosa Luxemburg – en biografi, Manifest forlag, 2019

Noter:

[1] Engelstad og Kristjánsson, Rosa Luxemburg – en biografi, 2019: 21

[2] http://radikalportal.no/2014/12/18/hva-bor-sosialister-mene-og-ikke-mene-om-arbeidsinnvandring/

[3] Engelstad og Kristjànsson: 71

[4] Ibid: 74

[5] Ibid: 70

[6] Hetman F., Rosa L. – Rosa Luxemburg og hennes tid, 1979; Aschehoug: 167

[7] Engelstad og Kristjánsson: 43

[8] Sitert fra Hans I. Kleven, Vår Partiteori, Ny Dag, 1975: 27

[9] Ibid: 66

[10] Ibid: 67

[11] ibid

[12] Engelstad og Kristjànsson: 42

[13] Ibid: 33

[14] ibid

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.