Revolusjonære dilemmaer del 3: Reform eller revolusjon

Arbeiderpartiets leder, Jonas Gahr Støre (inntekt 1,5 mill., formue 57 mill.), skrev i forbindelse med utgivelsen av Kapitalen i det 21. århundre at å utjevne raskt voksende forskjeller er nå en av verdens store politiske utfordringer.

Et fornuftig budskap Støre (inntekt 1,5 mill., formue 57 mill.) har gjentatt ved en rekke senere anledninger.Problematisk blir det først når dette standpunktet skal omformes til politikk. I Arbeiderpartiets forslag til skattereform som kom høsten 2015, oppsummerer den første setningen resten av tonen i dokumentet svært presist: ”Det er mange faktorer som avgjør om Norge er et attraktivt land å investere i.”

Det står ikke et ord om ulikhet, økonomiske forskjeller eller fattigdom i hele dokumentet. Das Nichts nichtet, som Heidegger sier.Er det noe som er tilstedeværende i Arbeiderpartiets dokument er det fraværet av tiltak mot ulikhet.

∙ LES OGSÅ:  Revolusjonære dilemmaer del 2: Noen ganger er det politikk, ikke etikk som er svaret

Venstresiden i AP lever på luft og kjærlighet

Konkret foreslår AP å sette ned selskapsskatten og kompensere dette tapet med økt skatt på eierskap. Forslaget inneholder verken nasjonal eiendomsskatt eller gjeninnføring av arveavgift.

Arv er som kjent en inntekt som så godt som alle mener er fullstendig ufortjent, allikevel vil Arbeiderpartiet, med Jonas, å-utjevne-raskt-voksende-forskjeller-er nå-en-av-verdens-store politiske-utfordringer, Gahr Støre (inntekt 1,5 mill., formue 57 mill.) i spissen, ikke gjeninnføre arveavgiften. Det sies at man ikke kan leve på luft og kjærlighet, men den såkalte venstresiden i Arbeiderpartiet skal ha anerkjennelse for å komme temmelig nærme.

Et par kronikker i året og de biter tennene sammen, holder linja og fester lit til at Arbeiderpartiet en gang i fremtiden skal lede an i kampen mot ulikhetssamfunnet. Bare ikke i morgen. Eller i overimorgen.

∙ LES OGSÅ: Postsovjetisk stresssyndrom-hvorsan drømme om en bedre verdenuten å få mareritt om GULag

Økonomisk ulikhet som demokratisk problem

Samfunnsøkonomen Thomas Pikettys største prestasjon i Kapitalen er at han demonstrerer at det ligger en strukturell tendens i kapitalismen i retning av økende ulikhet, eller klasseforskjeller som det het i gamledager, fordi avkastningen på kapital i regelen vil være høyere enn veksten i økonomien som sådan.

Dette fører til at store formuer vokser mer enn økonomien som sådan (forutsatt at de rike ikke bruker all avkastningen på privat konsum), som igjen vil forsterke de relative forskjellene mellom de rike og resten.

Default option er at forskjellene øker. Det holder med andre ord ikke å identifisere hvilke faktorer som gjør Norge til et attraktivt land å investere i dersom man skal skape et noenlunde egalitært samfunn, for som Støre (inntekt 1,5 mill., formue 57 mill.) selv skriver: ”Rikdom drypper ikke nedover”.

På individnivå er ikke den økte ulikheten problematisk utelukkende fordi de rike får råd til flere Teslaer og kokosboller enn resten.

Det er et minst like stort problem at pengene kan veksles inn i politisk makt. Økt ulikhet betyr derfor gradvis mindre og mindre demokrati, fordi noen få personer kan kjøpe seg stadig mer politisk innflytelse.

Så hvordan kan folk som kaller seg sosialdemokrater møte demokratiets forvitring med så sparsomme virkemidler.

Reformismens gradvise kollaps

Reformismes strategi med gradvise steg i retning av sosialismen skapte sosialdemokratiet som selvstendig politisk alternativ for drøyt hundre år siden. Den gang forstod sosialdemokratene det samme som kommunister og anarkister: Riktig stas blir det ikke her i verden før arbeiderne tar kontroll over produksjonsmidlene.

Det var strategien det var uenighet om. Problemet med ett-skritt-om-gangen strategien var at all ventingen gjorde at sosialdemokratene til slutt mistet målet av synet, og vips så var ikke kapitalismen så ille allikevel. Slik endte reformistene opp med å forsvare en form for klassekompromiss i stedet.

Denne utviklingen kunne foregripes allerede med Eduard Bernsteins utsagn ”det endelig mål, hva det enn måtte være er ingenting, bevegelsen er alt”. Dette etterlot sosialdemokratene uten konkrete mål og reduserte prosjektet til å holde seg unna politiske ytterpunkter, hva nå enn de måtte være.

Samtidens beste sosialdemokratiske tenkere ser dessverre ut til å gjenta feilen til Bernstein. Piketty skriver at ikke all form for økonomisk ulikhet er problematisk og angir ikke noe nivå for hvor mye ulikhet som eventuelt er akseptabelt.

I stedet fokuserer han på virkemidlene som skal brukes for å nå et mål vi ikke får vite hva er. Anthony B. Atkinson skriver i Ulikhet, Hva kan gjøres at han med overlegg bare sier noe om retningen på bevegelsen uten å angi et endelig mål for hvor høy ulikhet han kan tolerere.

Dette på tross av at han i samme bok understreker hvor viktig det er med eksplisitte mål. Og selvfølgelig er det viktig med eksplisitte mål, hvordan skal du ellers kunne vurdere om virkemidlene du tar i bruk er egnet eller ikke?

Piketty og Atkinson står i fare for å begå den samme feilen som Rosa Luxemburg kritiserte Eduard Bernstein for i Reform eller revolusjon:

–På den måten går Bernstein helt logisk hele veien fra A til Å. Han begynte med å gi opp det endelige mål for bevegelsens skyld. Men fordi det i virkeligheten ikke kan være noen sosialdemokratisk bevegelse uten det endelige sosialistiske målet, må han nødvendigvis ende med å gi opp selve bevegelsen.

Tvetydigheten i det sosialdemokratiske handlingsrommet

Sosialdemokratiets teoretiske problemer manifesterer seg også i politikken til norske sosialdemokrater. Denne politikken karakteriseres av å iscenesette et handlingsrom som forsvinner idet man tar det i bruk. La oss bruke EØS-avtalen som eksempel.

EØS-avtalen ville vært fullstendig udemokratisk hvis det ikke var for vetoretten. Dersom Norges lover ble vedtatt uten deltakelse fra Stortinget, ville et allerede begrenset demokrati ha blitt ytterligere redusert. Vetoretten er derfor helt essensiell dersom man vil forsvare EØS-avtalen og på samme tid foretrekker representativt demokrati fremfor diktatur.

Når det kommer til bruken av vetoretten derimot, snur sosialdemokratene argumentasjonen på hodet. Da argumenteres det for at bruk av vetoretten truer EØS-avtalen, fordi man frykter at EU ikke vil la Norge følge kun de delene av avtalen som er i Norges interesser. Logikken er altså at den retten som gir hele avtalen et demokratisk skinn ikke skal brukes, fordi det setter den samme avtalen i fare!

I rettferdighetens navn bør det nevnes at den ellers så døsige venstresiden i Arbeiderpartiet har vært virkelig obsternasige mot ledelsen en gang i moderne tid: Da de vedtok veto mot EUs tredje postdirektiv. Den gang kunne heldigvis ledelsen i Arbeiderpartiet stole på høyresiden som gjorde direktivet gjeldende fra og med i år.

Dobbeltkommunikasjon om ulikhet

Den samme tvetydigheten i det sosialdemokratiske handlingsrommet gjør seg gjeldende i spørsmålet om ulikhet. Eksistensberettigelsen til sosialdemokratiet som selvstendig alternativ, plassert et sted i mellom en eller annen form for liberalisme og mer radikale alternativer, er at de postulerer et politisk handlingsrom hvor økende klasseforskjeller kan motvirkes ved hjelp av blant annet skattlegging.

Kapitalismen skal gis et menneskelig ansikt ved at sosialdemokratene tøyler dens negative utslag, samtidig som man skal nyte godt av kapitalismens kreative destruksjon og antattes skapende dynamikk. For å parafrasere Rosa Luxemburg; de tror at distribusjon av goder er uavhengig av produksjonen av dem. Når det kommer til virkemiddelbruken viser imidlertid dobbeltheten seg igjen.

Som APs forslag til skattereform illustrerer, legges premisset for Arbeiderpartiets virkemiddelbruk av internasjonal kapital:

«De siste årene har kapitalmobiliteten blitt stadig høyere, og selskapsskatteratene i landene rundt oss har blitt kraftig redusert. Dette setter den norske selskapsskatten under press.»

Ergo kan ikke alle virkemidlene som det reklameres for tas i bruk allikevel, fordi da mister Norge konkurransekraft.

Klassekompromisset forvandler klassefellesskap til nasjonalitetsfellesskap

Problemet med klassekompromisser er at grupper med i utgangspunktet ulike interesser skal samarbeide om å oppnå mål som skal komme begge parter til gode. Det vil si at norske arbeidere og norske kapitalister skal samarbeide om å gjøre Norge mer konkurransedyktig enn andre land. Dersom de lykkes vil kapitalistene få høyere avkastning på sin kapital og arbeiderne få høyere reallønninger, gitt at styrkeforholdet mellom dem ikke forrykkes i vesentlig grad.

Dette skaper et perverst interessefellesskap, der norske kapitalisters interesser blir viktigere for norske arbeidere enn interessene til arbeidere i andre land.  Et interessefellesskap basert på klasse endres til et interessefellesskap basert på nasjonalitet slik at spørsmålet om alle arbeideres betingelser erstattes av spørsmål om norsk konkurransedyktighet.

Når norske kapitalisters ve og vel er utslagsgivende for hvordan resten av innbyggerne i landet har det, medfører det at skatte- og næringslivspolitikken må utformes på en måte som gjør det attraktivt å investere i Norge. For som vi vet, storkapitalen er allerede internasjonal. Og nettopp kapitalens internasjonale karakter i kombinasjon med klassekompromisset bryter ned internasjonalismen mellom arbeiderne, gitt at politikken er sosialdemokratisk.

Det vil også si at når andre nasjoner tar grep i sin skattelovgivning for å bedre sin konkurransedyktighet, med støtte fra sine arbeidere, så må Norge på et eller annet tidspunkt følge etter. Så fort denne karusellen får litt fart, ender man opp med et kappløp mot bunnen av skattesatsene.

Poenget her er ikke å uttrykke en total resignasjon på vegne av nasjonal politikk. Når det gjelder arveavgiften mener eksempelvis undertegnede at det hadde vært bedre å kreve inn en skyhøy arveavgift og kaste pengene i do enn å ikke kreve den inn overhodet. Det er også fullt mulig å innføre nasjonal eiendomsskatt uten at norske kapitalister går konk.

På kort sikt finnes det en rekke grep som kan stagge den tendensen Piketty identifiserer. Og jo verre det er å drive forretninger i andre land på grunn av korrupsjon, indre spenninger, eller hva nå enn, jo større idiosynkrasier (eksempelvis høy skatt) kan Norge tillate seg uten å bli utkonkurrert.

Det er imidlertid naivt å tro at det rammeverket man operer innenfor ikke vil være avgjørende for utviklingen på lengre sikt. Hvis båten din tar inn 50 liter vann i sekundet, er det ikke tilstrekkelig å tømme ut 10.

Du utsetter uansett bare tidspunktet for når skipet går ned. For å unngå at skipet går ned må blikket løftes til rammeverket, og det er internasjonalt

Internasjonal skatt på kapital

Denne erkjennelsen er bakgrunnen for Pikettys eget forslag om en internasjonal, progressiv skatt på kapital.Dessverre ser vi imidlertid den samme sosialdemokratiske dobbeltheten også hos Piketty når han avviser sitt eget forslag som utopisk i samme åndedrag som forslaget lanseres.

Pikettys utopisme forklares imidlertid langt bedre av Slavoj Žižek i foredraget Towards a Materialist Theory and Subjectivity (delen om Piketty begynner fra ca: 52:50):

–Dette er Pikettys utopi: At vi kan beholde dagens kapitalisme, som skal fortsette å fungere omtrentlig på samme måte. Også plutselig, når du har tjent dine milliarder: Her kommer jeg, skatten, gi meg 80 prosent. Jeg tror ikke det er mulig. Jeg mener, forestill deg en regjering som gjør dette, noe Piketty for øvrig er klar over at må gjøres globalt, fordi hvis du gjør det i et land så flytter kapitalen seg bare til det neste. Dette er et annet aspekt ved hans utopisme. Min påstand er at hvis du kan forestille deg en verdensorganisasjon som effektivt kan iverksette de tiltakene Piketty foreslår, da er problemene allerede løst. Da har du allerede en total politisk reorganisering. Du har en global makt som kan kontrollere kapitalen effektivt. Da har vi allerede vunnet. I den forstand jukser han. Det virkelige problemet er å skape de betingelsene som gjør at hans påståtte moderate tiltak kan virkeliggjøres. Igjen, jeg er ikke imot Piketty. La oss skattlegge dem 80 prosent, fabelaktig. Men min påstand er at dette raskt vil lede til ytterligere forandringer.

Hvis løsningen er å gå grundigere til verks enn Piketty, hva er da alternativet?

∙ LES OGSÅ:  Arbeiderpartiets farlige flørt med de blå blå

12 steg på veien til revolusjon

Revolusjon har lenge vært et nærmest anakronistisk begrep. Den marxistiske tenkeren Fredric Jameson har uttalt at det er lettere å se for seg verdens undergang enn kapitalismens slutt.

Etter finanskrisen i 2008 har det imidlertid på ny blitt mulig å rette søkelyset mot det økonomiske rammeverket som dag-til-dag politikken utføres innenfor, og stille spørsmålet om dette rammeverket burde byttes ut med noe annet. Med grekernes nei til ytterligerliger sparetiltak i juli 2015 ble det også mulig å forestille seg, om enn usannsynlig, et hendelsesforløp som ledet til noe som ville ligne en revolusjon i et europeisk land.

Dersom grekerne hadde forfulgt en kompromissløs linje ovenfor EU kunne forløpet sett omtrent slik ut:

1. Syriza søker flertall med KKE i stedet for Anel og har dermed flertall i parlamentet og i folket for ikke å godta EUs tiltakspakke.
2. Den europeiske sentralbanken nekter å utbetale nye kriselån til Hellas.
3. Hellas skifter valuta fra euro til drakmer for å få kontroll over egen pengepolitikk.
4. EU insiterer på at de greske lånene inngått i euro skal betales i euro.
5. Hellas nekter å betale lånene med mindre de konverteres til drakmer.
6. EU innfører handelssanksjoner mot Hellas.
7. Enorm inflasjon i Hellas, spesielt på utenlandske varer.
8. Grekerne opplever mangel på stadige flere importmatvarer og medisiner.
9. Den greske regjeringen innfører rasjonering på en rekke varer og begynner å ekspropriere matjord og energiproduksjon i forsøk på å sikre distribusjon til de som trenger det mest.
10. Regjeringen støtter etter beste evne opp under de grasrottiltakene som har oppstått under krisen, som eksempelvis solidaritetsklinikkene.
11. Regjeringen legger planer for hvordan Hellas raskest mulig kan bli selvforsynte på mat og energi.
12. Osv.

Selv om dette hendelsesforløpet ikke var særlig sannsynlig var det mulig å forestille seg at et eller annet i den duren skulle skje. Dersom det hadde blitt gjennomført hadde store deler av den greske økonomien blitt omformet til en statssosialistisk planøkonomi.

Med gode planer er det grunn til å tro at denne økonomien ville prestert langt bedre enn dagens alternativ på enkelte områder. Eksempelvis ville arbeidsledigheten trolig vært mye lavere.

I motsetning til det nyrevolusjonerte Cuba er det imidlertid lite trolig at Hellas kunne ha basert seg på støtte fra en stormakt som datidens Sovjet, og enda mindre sannsynlig at Hellas kunne produsert egne medisiner og industrivarer på nivå med det som konsumeres av størsteparten av befolkningen i verdens industriland.

Følgelig ville Hellas blitt sendt mange titalls år tilbake i utvikling på kort tid, samtidig som svartebørsen i landet ville blitt enorm. Alternativet til sosialdemokratiet er derfor ikke kompromissløs, revolusjonær sosialisme fra nasjonale regjeringer.

∙ LES OGSÅ:  Oslo trenger eiendomsskatten.

Hinsides reform versus revolusjon?

Som allerede nevnt er ikke denne teksten ment som en fullstendig resignasjon på politikkens vegne. Selv innenfor et dysfunksjonelt rammeverket kan ting være bedre eller dårligere. Men skal det bli ordentlig vei i vellinga er det selve rammeverket som må forandres. Rammeverket er, enten man liker det eller ikke, internasjonalt.