Marx er jo først og fremst kjent for to teser. Først for hans kritikk av datidens idealisme. Som mente verdens utvikling var et produkt av ideer, den rene fornuft og rene ånd. Selv definerte han seg som materialist. Marx hadde forstått at når vi kommer til verden så er det en verden som allerede er strukturert og funksjonell. Og det er møtet med andre mennesker og institusjoner, hvor makt og avmakt rår, som forårsaker våre tanker, følelser, fantasier, etc. Marx mente at ideer ikke i seg selv forandret på stort. Det som forandret verden var arbeid. Og for å bli kvitt den utsugende kapitalismen var arbeiderklassen og deres praktiske klassekamp middelet. Dette siste var hans andre viktige tese. Som kom senere som en forlengelse av hans materialistiske syn på verden.
LES OGSÅ av Ola Arve Solstad: Ytringsfrihet og klasse
Det stopper med ordet
Forstå meg rett. Å artikulere ideer som best mulig avdekker den virkelige virkeligheten er viktig. Ikke minst Marx selv sin produksjon av ideer viser jo akkurat det. Men skal verden forandres må motstanden mot kapitalismen bli uttrykt i mange og langvarige praksisformer som virkelig utfordrer det kapitalistiske systemet. Som okkupasjon av banker, demonstrasjoner mot urettferdige klassedommer innen rettsvesenet. Alle typer streiker og sit-downs for en lønn å leve av, mot skoler med målsettinger som i bedriften. For å nevne noe. Jeg kom for vel ett år tilbake fra Bolivia, hvor, under presidenten Evo Morales sin tid ved makten, det ble utviklet flere titalls slike praksisformer som fagforeninger og sosiale bevegelser benyttet seg av. For der var demokratiet et deltakende demokrati. Her ble ingen politiske avgjørelser tatt uten at man var kommet til enighet med de sosiale bevegelsene.
I land som Norge er det så godt som ingen slik praktisk handling som motstand mot kapitalismen. Venstresiden her synes å ha blitt en ensidig prate- og skriveklubb. Rigtignok en flink sådan. Det er alltid godt utviklede kritiske, men også godt utviklede løsningsorienterte, meninger i dens presse. Men så stopper det der. Og ingenting forandres der ute, hvor ulikskapen økonomisk som sosialt øker, med økende urettferdigheter og diskrimineringer.
LES OGSÅ: En marxistisk antirasisme
En antikapitalistisk praksis
Kan man overvinne det kapitalistiske systemet bare med ord? Marx trodde ikke det. Via parlamentarisk politikk kan man lage lover som framstår som universelle rettigheter, men som i realiteten bare er formelle. Slike ting som full ytringsfrihet, retten til en rettferdig rettergang, til en lønn å leve anstendig av, osv., er i realiteten knapphetsgoder som bare et fåtall har tilgang til. Og desto mindre ressurser du har desto lengre er du (vi ) fra tilgangen til dem. Jussifiseringen mere lurer oss en den avklarer. Det er bare innpakningspapiret i disse nå også som oftest konstitusjonelle gavene som glitrer, innholdet er ganske verdiløst. Skal de bli virkelig virkelighet må man slåss for dem via praktiske handlinger. Som urfolk i Bolivia gjorde.
Og når man først snakker om praksis. Nå må vel venstresiden i vesten endelig også, og igjen via praktiske handlinger, ikke bare ord, begynne å utforme mulige alternativer til den kapitalistiske nyliberalismen. Ikke nødvendigvis en sosialisme som er lik overalt i verden, men som bygger på arbeiderklassen sin historiske kamp og venstresidens historiske ideer — og her inkluderer jeg også flere anarkistiske teorier. Men igjen vil det være den praktiske utformingen som vil bestemme hvilke alternativer som best tjener målet om et samfunn med mest mulig økonomisk, juridisk og sosial likhet.
LES OGSÅ: Hvorfor bry seg med å lese Marx?
Dialektikken mellom teori og empiri
Det må jo være mulig for folk på venstresiden å bygge opp alternative bedrifter hvor arbeidermakten er det styrende prinsipp. Og for venstresidens progressive jurister å bygge opp et alternativt rettssystem som forsvarer også de fattige sine rettigheter, som man prøvde i Bolivia. Eller et skolealternativ hvor klasseperspektivet og byggingen av solidariske innbyggere er viktigere enn å konkurranseutsette ungdommen, og gjøre den nervøs og depressiv, og voksne kynikere som tråkker på alt og alle for å nå “toppen” For å nevne noe. Det er ut fra slike handlinger av motstand mot, og alternative praktiske løsninger på, utbyttingen og urettferdighetene innen kapitalismen at det har oppstått sosiale bevegelser. Enten det er for å få til en mer solidarisk boligpolitikk, eller, av nyere opprinnelse, kampen mot IT-bransjens datainnsamling av våre tanker.
Slike praktiske handlinger av motstand og alternativer vil så måtte evalueres etter hvert for å se hva som fungerer best. Her vil teori og empiri utvikles sammen. Man har en hypotese, en teori om hva som vil fungere. Denne vil så, etter som de praktiskeresultatene viser seg, empirisk undersøkes om de virkelig holder, eller må forkastes. Ut fra praktiske resultater forkastes eller bekreftes så teorien. I et slikt dialektisk forhold mellom teori og empiri dukker det derfor alltid opp nye, og bedre, teorier. Som igjen må evalueres empirisk. Dialektikken erstatter metafysikken. Marx igjen. Og arbeiderklassen og klassene rundt den kan godt utføre slikt empirisk arbeid. De har nok livserfaring til det. Det er ikke bare sosiologer som kan det, som sosiologen Pierre Bourdieu, i hvertfall i deler av sin profesjonelle karriere, mente.
Piss i suppa
Avslutningsvis. Det ble langt, og noe løst i kantene dette, føler jeg. Tankene mine har oppstått i et møte mellom mine opplevelser i Sør-Amerika og deler av Sentral-Amerika av hvordan man der bygget opp den den såkalte sosialismen for det 21. århundre, på den ene siden, og møtet (igjen) med norsk venstreside. Via forskjellige former for statskupp har nå høyresiden i disse utviklingslandene tatt tilbake makten, men allikevel er det mye venstresiden i Norge kan lære av progressive bevegelser sitt arbeid der. Venstresiden her hjemme synes lukket inne i et spill av ren teori, mest utviklet av øvre middelklasse, om man leser aviser som Klassekampen. I stedet oppstår sosiale bevegelser ut fra den materielle nødvendighet til de lavere klassene til å forbedre hele sin livskvalitet. Og det er noe allment. Det gjelder derfor også for Norge, hvor ulikskapen mellom klassene øker svært hurtig, ifølge Oxfam.
Å gå ut i den praktiske klassekampen betyr at å være en venstreside koster noe. Man vil møte både politiets og dommernes køller, man kan miste jobben, man kan bli kastet i fengsel, osv. Men det å delta i klassekampen er da heller ikke noe teselskap. Det kan det ikke fortsette å være i Norge heller, om man virkelig vil få kastet det nyliberale kapitalistiske systemet på skraphaugen. Kan ikke noen fryktløse ungdommer fra SV og Rødt ta seg inn i spisesalen på Grand Hotel, hvor Nicolai Tangen holder “møte” med sine venner, med nyeste innsidesladder om hvor det er riktig å investere, og pisse i suppene deres? Så er vi igang.
