Revolusjonære dilemmaer del 2: Noen ganger er det politikk, ikke etikk som er svaret

Illustrasjon: Håvard Bakka Lindberg og Aurora Hegre

Noen ganger står man ovenfor problemer som ikke løses ved at enkeltindivider kjøper kilovis med fair trade-kaffe, kildesorterer alle drikkekartongene sine eller gir penger til veldedighet. Noen ganger er det politikk, ikke etikk som er svaret.

Morten Johansen
Om Morten Johansen (29 artikler)
Morten Johansen er lønnsarbeider.

I møte med verdens elendighet kan det være fristende for noen og enhver å tenke at vi selv har et ansvar for å bli bedre mennesker. En standhaftig forkjemper for enkeltmenneskenes ansvar i møte med alt fra ekstrem fattigdom til trangbodde høner, er den verdenskjente filosofen Peter Singer. Singer ga i år ut boken The Most Good You Can Do: How Effective Altruism Is Changing the Ideas About Living Ethically.

Boken er beregnet på et publikum som først synes en problemstilling blir interessant når det er mulig å regne på den, altså det samme publikumet som er mer interessert i skismøring enn langrenn. Tidligere har Singer skrevet om hvorfor hver og en av oss bør gi en stor del av våre egne midler til verdens fattige. Denne gangen er temaet hvordan vi bør gi disse midlene. Det korte svaret er at pengene bør gå til de tiltakene som har størst mulig effekt. Singer holder seg til klassiske utilitarisme, selv om det denne gang blir døpt om til effektiv altruisme.

LES OGSÅ: Postsovjetisk stressyndrom – hvordan drømme om en bedre verden uten å få mareritt om GULag

Megaloman i etikken, resignert i politikken
Singer har i sine tidligere bøker vist en enorm tiltro til enkeltindividers moralske potensial. Dette blir først problematisk når det nå kombineres med en fullstendig resignasjon på vegne av folkets politiske potensial. For Singer er det umulig å se for seg at strukturelle endringer kan bidra til å fjerne verdens ekstreme fattigdom, hvis man med dette forstår å utfordre kapitalismen på en eller annen måte. Med Singers egne ord:

– Lik det eller ikke, men i all overskuelig fremtid vil vi ha en eller annen form for kapitalisme, og med den, markeder for aksjer, obligasjoner og varer.

Samma hvordan du tjener pengene dine så lenge du gir dem bort
En politisk innfallsvinkel til fattigdomsproblematikken ville være å oppfordre folk til å organisere seg politisk for å få til strukturelle endringer. Singer derimot velger en helt annen strategi. Hans anbefaling er heller at en stor andel av oss bør jobbe innenfor systemet og få oss så godt betalte stillinger som mulig. Slik kan vi donere større summer til veldedighet. Det spiller ingen rolle hva som er opphavet til lønnen din, for som Singer sier:

– Det at du takker nei til å jobbe i en bank, som gjennom sin kapitalinnhenting bidrar til å finansiere en gruve som forurenser en elv mange fattige innbyggere er avhengig av, forhindrer ikke at forurensningen skjer. Det vil imidlertid forhindre deg fra å kunne donere så mye som mulig til gode formål, inkludert til veldedige organisasjoner som hjelper de svake slik at de blir bedre i stand til å motstå gruveselskapenes plyndringer.

Dette er ikke ment på kødd fra Singers side, men skrevet i fullt alvor. Følger vi denne tankegangen til sin logiske konklusjon kan du gjøre hva som helst for penger, så lenge etterspørselen etter det du tilbyr er konstant og noen andre uansett ville tatt oppdraget. Forutsetningen er at du gir bort en større andel av det du tjener enn det en annen person ville gjort. Du skal med andre ord donere pengene du har tjent på å lage problemer til tiltak som kan løse de samme eller andre problemer. Et skarpere skille mellom arbeid og fritid skal man lete lenge etter.

LES OGSÅ: Å tenke med Marx i nyliberalismens skumringstime

Alle verdens problemer er individuelle problemer
Singer er ikke alene om å vektlegge enkeltindividets innsats i møte med verdens elendighet. Buddhisten Allan Watts presterte i sin tid å formulere slagordet Stop trying to change the world. Med dette tar han et sted lenger enn Singer ved å hevde at problemer bare eksisterer som et resultat av enkeltindividenes innstilling. Verden og samfunnet tas som gitte fakta, og så er det opp til hver enkelt hvordan man forholder seg til dette. Metaforisk sagt; du kan ikke gjøre noe med om det regner eller ikke, men det er opp til deg å ta med paraply. Stoikerne, kognitiv terapi osv. går også ut fra antagelsen om at individet kan ta grep som individ, men at det som finnes utenfor individet er mer eller mindre gitt.

Den politiske slagsiden her er at enhver ideologi som vektlegger individets egen innsats til å forbedre egne (og eventuelt andres) livsbetingelser samtidig begrenser politikkens virkefelt. Singer avviser eksempelvis implisitt helt vanlig omfordelingspolitikk når han hevder at det ikke er problematisk i seg selv at de rike blir rikere, selv om de fattige forblir fattige, fordi da får de rike mulighet til å gi bort en større andel av formuen sin! Her er det verdt å legge til at Singers hovedinnvending mot Marx var at Marx angivelig hadde for stor tiltro til menneskets natur. Allikevel har Singer tilsynelatende klokkertro på menneskenaturen til verdens milliardærer.

Kan virkelig alle problemer løses av individer alene?
Hvis individets handlinger er løsningen på verdens problemer, er en fristende (om enn ikke logisk holdbar) konklusjon at individuell umoral er årsaken til disse problemene. Grådighet som forklaringsmodell på finanskrisen er et slikt eksempel. Filosofen Slavoj Žižek tok opp denne tematikken i boken First as Tragedy, then as Farse:

– I løpet av de siste månedene har offentlig personer, fra paven og nedover, bombardert oss med oppfordringer om å kjempe mot grådighets- og forbrukerkulturen. Denne motbydelige og billige moraliseringen er en ideologisk operasjon så godt som noen: ekspansjonstrangen som er innebygd i systemet, oversettes til et spørsmål om individuelle synder og personlig-psykologiske tilbøyeligheter.

Kommer sosial endring av at kapitalistene er snille?
Žižek reformulerer her et klassisk, marxistisk poeng fra første bind av Kapitalen. Det er ikke hver enkelt kapitalists moralske sinnelag som styrer samfunnets utvikling. Snarere er det incentivstrukturene i kapitalismen som gjør at de mest konkurransedyktige kapitalistene overlever og de mindre konkurransedyktige dør ut. Det spiller ingen rolle om en enkelt kapitalist bestemmer seg for å være ”snill” så lenge denne ”snillheten” ikke kan omsettes i økt inntjening. Over tid vil uansett de kapitalistene som tjener mest ekspandere mest, og med det få størst påvirkning på hvordan verden utvikler seg. ”Snillhet” får først virkelige konsekvenser når det manifesterer seg i lovverk og reguleringer drevet frem av et politisk kollektiv. Først da tvinges kapitalistene som gruppe til å opptre annerledes. Arbeidstidsreduksjonene som har skjedd fra slutten av 1800-tallet og frem til 80-tallet, som nå ser ut til å ha stoppet opp, skyldes ikke at hver enkelt kapitalist har kommet frem til at det er en god ide med mer ferie og fritid (selv om det også fantes kapitalister som mente dette). Snarere har arbeidstidsreduksjonene blitt tvunget frem gjennom arbeidernes organisering i fagforeninger og partier.

LES OGSÅ: Liberalisme i lys av antikkens politiske ideal

Forskjellen på individuelle og politiske problemer
For å unngå å gjøre samme feil som Singer, der man ender opp med å vedlikeholde årsaken til symptomene man forsøker å lindre, er det behov for å trekke opp et skille mellom individuelle og politiske problemer. En slags parallell kan være skillet i økonomien mellom mikro- og makroøkonomi. Det trengs et skille mellom mikrorettferdighet og makrorettferdighet. Individuelle problemer er problemet som angår individet som individ. Flere individer kan lide av samme problem, men hvis problemet løses for en person løses det ikke nødvendigvis for andre personer med samme problem. Politiske problemer derimot skyldes ikke at det feiler individet et eller annet. Snarere er det noe utenfor individet som må endres. Selv om også slike problemer til syvende og sist får konsekvenser for enkeltmennesker, angår disse problemene folket som et kollektiv. En løsning på et kollektivt, det vil si politisk problem, innebærer at problemet løses for alle involverte.

To perspektiver som begge stemmer overens med samme virkelighet
Vanskeligheten med å skille mellom politiske og individuelle problemer skyldes at et og samme problem kan fremstå både som det ene og det andre. Hare-/and-tegningen gjort kjent av Ludvig Wittgenstein i Filosofiske undersøkelser illustrerer at det samme fenomenet kan sees på to forskjellige måter, og begge stemmer overens med virkeligheten.

 Screenshot RED

To perspektiver på arbeidsledighet
Den økende arbeidsledigheten i Norge kan tjene som et mer konkret og dagsaktuelt eksempel. For hver enkelt arbeidstaker som mister jobben fremstår dette i første omgang som et individuelt problem. Det er den enkelte arbeidstaker som må søke jobber, gå på NAV, ”komme seg opp om morran” osv. Dersom problemet løses for et bestemt enkeltindivid flyttes imidlertid bare problemet over til neste arbeidstaker. Selv om en person er god til å stå opp tidlig, sende inn meldeskjemaene sine til NAV, skrive søknader, freshe opp CV’en og til slutt ender opp med å bli ansatt et eller annet sted, får ikke dette konsekvenser for arbeidsledighetsprosenten i Norge. Arbeidsledigheten forblir 4,3 prosent samme hvor tidlig de arbeidsløse står opp. I Singers versjon hadde løsningen trolig vært at de i arbeid begynte å gi penger til de arbeidsløse (gitt at det ikke var noen som trengte donasjonene mer), noe som åpenbart ikke løser årsaken til problemet.

Skal man løse problemet med økende arbeidsledighet må problemstillingen angripes som et politisk problem. Det vil si å spørre seg hvilke tiltak som kan gjennomføres for å øke etterspørselen etter arbeidskraft, slik at flere av de ledige som søker på jobb blir ansatt.

Fra etikk til politikk
Avslutningsvis er det viktig å presisere at dette ikke er ment som en mistenkeliggjøring av motivene til Singer eller andre veldedighetsfantaster. Snarere er poenget at Singers strategi er går utover sitt eget gyldighetsområde når den anvendes på store, kollektive problemer. I møte med kapitalismens incentivstrukturer er det ikke nok med individuell etikk, da trengs det kollektiv politikk.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.