Nå som Bernie Sanders har gitt sin tilslutning til Hillary Clinton som Demokratenes presidentkandidat, har vi en mulighet til å vurdere hva hans egen kampanje har utrettet. Noe som var klart allerede august i fjor, var at den eneste måten kampanjen hans ville være i stand til å bli synlig var om han gjennomførte den under paraplyen til det Demokratiske partiet (DP). Likevel var forutsetningen for å gjøre dette å gå med på, dersom han ikke skulle vinne, å gi sin støtte til den som vant.
LES OGSÅ: Epost-lekkasjer viser at det Demokratiske partiet motarbeidet Bernie Sanders
Et ambivalent prosjekt
Hele prosjektet hadde dermed en viss ambivalens helt fra starten. Til gjengjeld for tilgang til privateide medier, og dermed et publikum på flere titalls millioner, var Sanders forpliktet til å begrense budskapet sitt på visse måter. Hovedbegrensingene – knyttet mest umiddelbart til den utenrikspolitiske sfæren – var klar fra begynnelsen.
På dette nivået ga kampanjen liten grunn til å bli overrasket. At Sanders sviktet under tv-debattene i å kritisere Clintons initiativer mot Honduras og Libya, og hennes støtte til regimeendring i Syria og Ukraina (for ikke å snakke om det generelt imperialistiske oxymoron om «krig mot terror»), var skuffende, men forutsigbart.
Det som derimot overrasket var den enorme entusiasmen Sanders skapte, spesielt blant unge mennesker, med hans ubønnhørlige fordømmelse av økonomiske forskjeller og «milliardærklassen». Å trekke folkemengder på titalls tusen, motta millioner av små donasjoner, og finne et stort reservoar av støtte i sektorer som ikke nås av organisasjoner på venstresiden var faktisk en bragd – og en hvis betydning ikke trenger å forsvinne kun fordi Sanders selv har gitt opp sin utfordring.
LES OGSÅ: Bernie Sanderes sin klassekamp — ein sosialisme for fattige amerikanarar
Ville ikke føre negativ kampanje
Sanders vilje til å støtte Clinton ble signalisert ikke bare ved å unngå skarp kritikk av hennes utenrikspolitikk, men også, under dekke av å ikke føre en «negativ» kampanje, ved hans manglende krav om offentliggjøring av tekstene til hennes taler for investeringsbanken Goldman-Sachs. Det er verdt å merke seg at han aldri fremmet spørsmål om bidrag til Clinton Foundation fra Saudi-Arabias regjering, samtidig som hun som utenriksminister administrerte våpensalg til det samme regimet, et brudd på amerikansk lov om å ikke selge våpen til regimer som bryter menneskerettigheter. Han var heller ikke villig til å utfordre hennes bruk av en privat epost-server til å utføre noen av hennes offisielle oppgaver.
Til slutt, i de siste ukene av primærvalget, signaliserte han sin disposisjon til å bøye seg ærbødigst for Clinton – og ikke ta utfordringen videre til landsmøtet – på tross av: (1) hennes antall «forpliktede» kandidater (til forskjell fra «superdelegater» hvis stemme ikke offisielt telles før de avgir dem på landsmøtet) ikke utgjorde en majoritet; (2) millioner av stemmer i enorme Californias primærvalg fortsatt ikke var telt, med grunner til å tro at inkludering av disse ville endret utfallet i Sanders favør (se den 40 minutter lange videoen «Uncounted: the true story of the Californian Primary»); (3) det var andre tilfeller av stemmeundertrykking, inkludert fjerningen av 125.000 registrerte Demokrater fra listene i Brooklyn, New York, og den drastiske reduksjonen av stemmelokaler i fattige områder i Phoenix, Arizona; (4) at lederskapet i DP urettmessig hadde redusert hans synlighet gjennom å arrangere få tv-debatter, på uhensiktsmessige tidspunkt; og (5) alle meningsmålinger som satte de to kandidatene i DP opp mot Donald Trump viste at Sanders ble foretrukket fremfor Trump av en større margin enn Clinton.
LES OGSÅ: Bernie Sanders begynner å bekymre makta
Liten progressiv innflytelse
Sanders forsvarte sin høflige tilbaketrekking med argumenter om at hans forhandlinger med Clinton gjorde det mulig å inkludere progressive forpliktelser i plattformen til DP. Uttalelser om plattform har likevel liten tyngde, og på møtet, selv om Sanders fikk mulighet til å utnevne fem medlemmer av den 15 medlemmer store komiteen som utformet plattformen, ble de fleste av kravene dere (inkludert progressive miljøtiltak, motstand mot Trans Pacific Partnership, og for å fordømme Israels okkupasjon) ble avvist.
Selvsagt var hensikten til lederskapet i DP hele tiden at Sanders skulle «levere» sine støttespillere til kandidaten utpekt på forhånd, Hillary Clinton. Men avtalen Sanders gjorde med DP ble ikke inngått av hans støttespillere. Selv med de begrensningene han ble pålagt til politiske endringer han kunne fremme, underslo retorikken noe av rollen som gjeterhund han ble tillagt av noen av hans radikale kritikere.
Til hans fortjeneste, Sanders la fra starten vekt på at kampanjen hans handlet om mer enn å bare få en person valgt til president; den handlet om en «politisk revolusjon». Dette var slagordet han beholdt gjennom hele kampanjen. Sammen med hans fordømmelse av Wall Street, og hans krav om gratis helsetjeneste og gratis høyere utdannelse, kan ropet om en politisk revolusjon ikke lett forenes med entusiastisk støtte til Clinton. Som Jill Stein fra The Green Party nå sier, du kan ikke gjennomføre en revolusjon innenfra et motrevolusjonært parti. (Se hennes tale etterfølgende Sanders’ kapitulasjon).
Et begrenset kandidatur, en bevegelse av dimensjoner
Sanders ble presset fra venstresiden gjennom hele kampanjen. Organisasjonen The Socialist Alternative lanserte en underskriftskampanje med over 100.000 underskrifter som oppfordret ham til å stille som uavhengig kandidat. Gitt de juridiske hindringene mot å stille lister sent i valgprosessen, ville et slikt forsøk kreve at Sanders gikk sammen med et parti som allerede hadde det nødvendige maskineriet på plass. Etter at Clinton erklærte seier midt i opptellingen av stemmene i California, tok Jill Stein kontakt med Sanders, for å invitere ham til å diskutere hans mulighet til å søke om å bli nominert som presidentkandidat for The Green Party (som holder sitt landsmøte i august, etter Republikanerne og Demokratene). Sanders har ikke svart.
Hvordan – og hvor langt – den «politiske revolusjonen» vil forsette gjenstår å se. Det som allerede har skjedd er en umiddelbar strøm av støtte til The Green Party, inkludert en tilslutning fra en av Sanders tidligere ledende støttespillere, den afroamerikanske intellektuelle Cornel West. Grupper på venstresiden planlegger en rekke sosialistiske aktiviteter, inkludert en «sosialistisk sammenkomst», i Philadelphia i forbindelse med Demokratenes landsmøte (23.-28. juli). Samtidig vil mange av Sanders over 1900 valgte delegater fremme kampanjens radikale krav innenfor kongressen/landsmøtet.
All denne aktiviteten vil bringe deltakerne hinsides det de kunne håpet å oppnå innenfor begrensningene til Sanders’ kandidatur i DP. Og likevel må man anerkjenne at det var den store rekkevidden til det kandidaturet som gjorde det mulig å ta disse stegene for å overskride det.
Må endre vilkårene for debatt
Lederskapet i DP har, typisk nok, fremsatt hovedutfordringen ved valget som å overvinne Donald Trump. Sanders har nå omfavnet denne oppgaven, men mange av hans tidligere dedikerte støttespillere forstår at den virkelige utfordringen er å endre vilkårene for debatten. Det er dette som må gjøres både på kort og lang sikt.
Selv om det kan bli nødvendig å tenke defensivt i det faktiske stemmeøyeblikket (et spørsmål som borgere må vurdere basert på forutsigelige utfall innenfor deres respektive stater), vil slike legitime hensyn om de mest sannsynlige umiddelbare mulighetene være intet mindre enn en parentes innenfor den større prosessen med å bygge en politisk kraft som kan transformere samfunnet.
Oversatt fra engelsk av Kristian Larsen Bredal.
