Dagbladets kommentator Marie Simonsen, har skrevet et lengre forsvar for Hillary Clintons kandidatur som amerikansk presidentkandidat. Hovedargumentet ser ut til å være, i motsetning til det som ofte hevdes her til lands, at det ikke er et valg mellom to onder, pest eller kolera, men tvert imot et ganske enkelt valg mellom en «moderat» om ikke også «progressiv» kandidat, og en «kunnskapsløs og klåfingra narsissist» på den andre siden. Denne romantiseringen av Hillary Clinton som har begynt å bre om seg, er tidvis like destruktiv og tilslørende for en virkelighetsnær tilnærming til amerikansk politikk, som det hodeløse fokuset på Trumps eskapader er.
LES OGSÅ: En feministhyllest i tre akter: Berta Cácares, Hillary Clinton og Berta Zúñiga
Clinton og kolera er å fortrekke
Joda – jeg kan medgi at Hillary er å foretrekke framfor Trump. Forskjellen på min begrunnelse for dette, og Simonsens, skyldes faktisk at kolera er å foretrekke framfor pest. Det er det vel temmelig bred enighet om dersom man spør fagfolk. Det er nesten noe tragikomisk når Simonsen betegner Hillary Clinton som «moderat». På hvilken måte fortjener Clinton denne betegnelsen? Hvordan er man «moderat» med en videreføring av grunnlinja i Georg W. Bush’ og Obamas politikk?
Ikke bare er Clinton «moderat», mener Simonsen. Hun har visst også den mest «progressive plattformen noensinne». Hva som menes med dette, sier Simonsen lite om. Derimot understreker hun at det er et positivt tegn at flere nykonservative hauker fra Bush- og Reagan-administrasjonene har flokka seg om Hillary. Disse har tross alt «aldri støttet en Demokrat» noensinne. Skyldes det kun Trump, eller kan det ha noe å gjøre med at Hillary i de fleste henseender er det som for få år sida ville gått for å være en standard republikansk kandidat, godt planta blant haukene?
LES OGSÅ: Epostlekkasjer viser at det Demokratiske partiet motarbeidet Bernie Sanders
Ingen motgift
At Donald Trump er en slags «gift» for Amerika, bør de fleste være enig i. I det minste er han et symptom på hvordan systemet har råtna på rot. Det som derimot er en direkte hårreisende påstand, er at Hillary angivelig representerer «motgiften» mot dette.
På hvilken måte? Donald Trump er et ektefødt barn av status quo i USA. Et system med vedvarende arbeidsløshet, null politisk påvirkningsmulighet for vanlige folk, hele byer som forfaller, et militærindustrielt kompleks som løper løpsk, og en politisk elite som alltid velger å løpe Wall Streets ærend, framfor å slutte opp om folkemeninga, om de står overfor et valg. Hvordan er Hillary Clinton, selve symbolet på nettopp disse tendensene, en «motgift»? Om noe, så vil en valgseier til Hillary, i likhet med en valgseier til Trump, bare være mer vann på mølla til prosessene som har ført fram til dette triste veiskillet.
Kort fortalt – amerikanerne står overfor et fælt valg uansett. Ingen av kandidatene sitter med noen form for løsninger på problemene USA står overfor. Det er et valg mellom pest og kolera, og selv om sistnevnte kan være å foretrekke, gjør man seg en bjørnetjeneste om man innbiller seg at det vil være en motgift eller vaksinasjon mot førstnevnte.
Teksten ble først sendt til Dagbladet, men ble refusert.
Ikke ofte jeg er enig med et medlem av partiet Rødt, men her må jeg gi min støtte.
Selv om han antagelig er en mannsjåvinistisk, megaloman, ville jeg gitt Trump en sjanse (4 år på prøve). Hvis det ikke i det hele tatt fungerer er det jo alltids mulig å velge på nytt i 2020.
At artikkelen ble refusert av Dagbladet overrasker meg ikke.
At stadig flere lesere refuserer Dagbladets bønn om penger er i det minste en trøst.
Dagbladet og Marie Simonsen er seg selv lik – mot kirka men for kvinnelige prester. Mot julegudstjeneste men for inkluderende gudstjeneste. Og – mot amerikansk imperialisme men for en kvinnelig amerikansk imperialistisk president.
Dersom man har fått nok av amerikansk imperialisme og verdenspolitirollen USA har; samt at USA drar Norge med i kriger utenlands som ikke har noe med oss i Norge å gjøre ER faktisk Trump å foretrekke. Selv en venstreorientert bør vel være enig om at en isolasjonistisk konservativ president er å foretrekke fremfor en progressiv imperialist? Jeg mener for verdensfreden?
Det eneste fornuftige med Simonsens panegyriske hyllest av den høyreekstreme(Clinton tilhører demokratenes ytterste høyrefløy)er når hun faktisk viser at hun VET hvilke forbrytelser hun har gjort seg skyldig i:
«Utfordringen for Hillary Clinton er at hun i løpet av over 30 år i toppolitikken har skiftet standpunkt og har tatt feil. Hun har etter alt å dømme vært pådriver i blant annet angrepet på Libya, som også en rødgrønn regjering her hjemme støttet. Hun er en svoren venn av Israel, i likhet med alle i Det hvite hus. Hun støtter nå en mer offensiv linje i Syria, dels i motsetning til Obamas politikk, men i hovedsak må man bruke spett for å skille fredsprisvinneren Obama og hauken Hillary som var hans utenriksminister i fire år. Det forteller nettopp om alvoret i jobben hun søker. Avgjørelsene som tas har enorme konsekvenser. Det vet hun bedre enn noen.»
Ja, pytt, pytt, bombingen av Nord-Afrikas mest velstående og velfungerende land med det resulatat at det ble helvete på jord; et anarki, et Somalia ved Middelhavet var bare en liten «tabbe» og siden kjempesnille Jens og Jonas var med på det gjorde det ikke s mye. Spørs om familiene til de 80 000 libyerne mener det samme? Og Hillary har heller ALDRI beklaget denne krigsforbrytelsen. HC er en krigsforbryter med 80 000 liv på samvittigheten. Hvor mange krigsforbrytelser har Trump gjort seg skyldig i, Simonsen.
Og i kretsen rundt Simonsens store helt snakkes det til og med høyt om krig mot RUSSLAND noe som i praksis betyr verdenskrig med de mest uhyrlige konsekvenser for Norge. Og det på vegne av jihadopprørere i Aleppo. Har Dagbladet blitt et talerør for amerikansk imperialisme og ødeleggelse av stater for profittens og det militær-industrielle kompleksets skyld? Har omfavnelsen av amerikansk imperialisme blitt politisk korrekt?