Brexit: Dagen arbeiderklassen slo tilbake

Illustrasjonsoto: Montecruz Foto

Det var de som har mistet aller mest som sikret brexit. At venstresida ikke ledet deres kamp er et tegn på ideologisk krise, men valgresultatet gir en unik mulighet til nyorientering.

Joakim Møllersen
Om Joakim Møllersen (149 artikler)
Joakim Møllersen er redaktør for Radikal Portal og styremedlem i Attac.

Kampen om hvorfor britene for tre uker siden stemte seg ut av EU har rast for fullt etter det overraskende valgresultatet. Rasisme, arbeidsløshet, økonomisk stagnasjon, politikerforakt, innvandring, selvråderett, dumskap, en arbeiderklasse som ikke skjønner sitt eget beste, industridød, liberalisering, for dårlig forklaringsevne hos David Cameron & co., en for lite entusiastisk Jeremy Corbyn, Margaret Thatcher, Tony Blair, flertallstyranni, for mye demokrati, for lite demokrati, gamlinger og så videre.

Noen av disse forklaringene har noe for seg mens andre er redselsfullt dumme.

LES OGSÅ: Brexit — arbeiderklassens hevn

Et ‘leave’ med rasisme
Dessverre har mye av debatten etter avstemningen dreid seg om enkeltsaksforklaringer på svært kompliserte spørsmål og en dragkamp om hvorvidt visse faktorer enten spilte en (hoved)rolle eller ikke gjorde det. Utgangspunktet blir dårlig for en analyse av hva som har skjedd og hvor vi står, men enda verre om man skal stake ut en vei framover.

Skepsisen til Brexit fra venstresida har i hovedsak kommet som et resultat av at kampanjene for utmeldelse har vært drevet fra høyre, delvis ytre høyre. Dette gjør at det finnes en legitim frykt for at det er disse kreftene som vil dominere retningen landet tar etter at det går ut av unionen. Meningsmålinger viser at etter selvråderett var innvandringsskepsis den viktigste saken for de som ville ut. Som vi selv har erfart i Norge varer sjelden innvandringsdebatter lenge uten at fremmedfrykten kommer til overflaten.

Så har også tilfellet vært i Storbritannia hvor UKIP har ledet an med skremmebilder av syriske flyktninger. Det kulminerte da en nazist tok livet av Labour-politikeren Jo Cox, som gjorde valgkamp for ‘stay’. Etter valgresultatet ble klart har det vært en bølge av angrep og hendelser mot innvandrere og ikke-hvite, ofte med spesifikk referanse til valgresultatet.

‘Leave’ handlet naturligvis ikke bare om rasisme, men man kan ikke benekte at det har vært en betydelig del og venstresida plikter å ta dette seriøst. Hvis ikke er det ingen som gjør det og konsekvensene kan bli katastrofale.

LES OGSÅ: Lanseringsuttalelsen fra Lexit-nettverket — et paneuropeisk euroskeptisk venstreprosjekt

Krigen mot arbeiderklassen
Det er den britiske arbeiderklassen som har har påført EU sitt største nederlag hittil. Mer spesifikt den hvite arbeiderklassen. Folk av asiatisk og afrikansk (karibisk) opphav med britisk statsborgerskap stemte i overveldende grad ‘stay’ på tross av at også disse for det meste er av arbeiderklassebakgrunn. Dette gjør at klasseforklaringen blir mer kompleks.

Siden Margaret Thatcher tok over i 1979 har Storbritannia opplevd en voldsom vekst i økonomisk ulikhet og arbeidsløsheten har vært på et stabilt høyt nivå. Samtidig med dette startet et frontalangrep på landets velferdsordninger og fagbevegelsen. Industriarbeidere mista jobbene og hadde ikke lengre det samme sikkerhetsnettet som før. Thatcher har med stolthet fortalt at henne største bragd var New Labour – altså at det sosialdemokratiske partiet gjorde en kraftig høyresving i kjølvannet av hennes regjeringsår i stedet for å forsøke å gjøre bot på skaden hun hadde forårsaket landet og deres kjernevelgere. En av hovedårsakene til dette var fagforeningsknusinga til de konservative regjeringene – kombinert med høyere arbeidsløshet – som gjorde at arbeiderbevegelsen mista makt, også innad i Labour. Thatcher kalte de organiserte arbeiderne «The enemy within» og mente disse var verre enn de ytre fiendene som hun sendte bomber, granater og slagskip mot.

Midt under Thatchers regjeringstid ble EUs «fire friheter» etablert som grunnpillarene til unionens videre virke. At kapital, varer, tjenester og arbeidskraft skal bevege seg innenfor EU uten hindringer har etter dette vært premissene for all annen politikk.

LES OGSÅ om Thatchers politiske arv: Ding dong — ett år etter

Et arbeiderparti kun i navnet
Thatchers styre tok slutt i 1990, men De konservative holdt makta fram til 1997. Deretter fulgte 13 år med et arbeiderpartistyre som gjorde lite for å leve opp til eget navn, egen historie og tradisjonen til den arbeiderbevegelsen som i sin tid hadde vært grunnfjellet i partidannelsen. Det var i Tony Blairs tid ved makta østutvidelsen i EU gjorde seg gjeldende og den nye arbeidsinnvandringen tiltok. Den vedvarende fattigdommen skapt av Thatcher ble akseptert av Blair samtidig som forsmådde arbeidere så ytterligere en unnskyldning for å sette deres vilkår under press iverksatt i form av at arbeidere fra andre land ble ansatt for luselønn.

Blair og hans etterkommer, Gordon Brown, var mer trofast overfor de markedsliberalistiske «frihetene» til EU enn det Tories var. I kjølvannet av dette vokste det fremmefiendtlige UKIP. Mens Labour gjorde vondt verre for arbeiderklassen, samtidig som de verken hadde alternativ eller forklaring, dukket det opp et parti på ytre høyre som spilte på fremmedfrykt. UKIP ga i det minste noen å skylde på og en løsning. Ingen av disse to er spesielt troverdige, men det er forutsigbart at noen av de som har lidd mest vil gå i den retningen så lenge De konservative insisterer på knallhard kuttpolitikk og Labour bare har en mildere versjon av ondet å tilby.

Nå er det ikke slik at arbeiderklassen har flokket til UKIP. De ligger rundt 15 prosent i en periode hvor de har fått debatten servert på sølvfat og vunnet en gedigen seier. Denne oppslutning sier noe om at ‘leave’ har et rasistisk element ved seg, men samtidig at det ikke bør overdrives.

For den ikke-hvite arbeiderklassen har faktisk forholdene for svært mange forbedret seg. En av grunnene er den offentlige diskrimineringen som førte til opptøyene i Brixton har minket. Disse opptøyene startet som en følge av det mange følte var en mangelfull etterforskning av en brann hvor flere unge svarte døde. Noe de mente var et rasistisk angrep ble avfeid som en ordinær brannulykke. Dette tar oss til en annen viktig årsak til at disse gruppene stemte for å bli: Minnet og vissheten om at landet har en lang og stygg historie med rasistiske angrep og blind gatevold mot minoriteter har gjort at de som ville stått på mottakerenden av slike overgrep stemte ‘remain’ av legitim frykt. For det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor det har vært umulig for mange å overse at nazister har delt ut Boris Johnsons løpesedler for å forlate EU, samtidig som at kreftene ytterst til høyre har sett på både valgkampen og seieren som en klarsignal for sine motbydelige angrep.

LES OGSÅ om det norske Arbeiderpartiets høyrevridning: Jens Stoltenberg,  en historisk dårlig Ap-leder

Vi trenger ei venstreside lik seg selv
Den nyliberalistiske politikken ledet oss inn i finanskrisa. Den samme politikken førte før krisa til en stadig øking i sosial ulikhet i hele Europa. Etter krisa har den ført til massearbeidsløshet, sosial dumping, at de som har minst må betale for de aller rikeste som brakte oss uføret. Denne har blitt kombinert med bombing av fjerntliggende land, med en grufull flyktningpolitikk, med diskriminerende politikk mot romfolk, en politikk og retorikk som framstiller søreuropeere som late snyltere mens de tvinges til å legge ned sykehus og akutthelsetjenester, samtidig som den økte arbeidsinnvandringen hele veien har blitt brukt som et instrument for å knuse fagbevegelsen og presse ned arbeidsvilkårene. Dette kombinert med en venstreside ute av stand til å kommunisere med arbeiderklassen man selv en gang vokste ut av og var en del av, uten evne til å gi gode og troverdige løsninger, har gitt grobunn for den økende rasismen.

Jeg mener ikke å si at det er venstresida som har skylda for rasismens framvekst, men at den i en form som ligger nærmere dens opprinnelige idealer er eneste troverdige motgift i dagens situasjon. Fra omtrent midten av 1970-tallet har det europeiske sosialdemokratiet gradvis beveget seg i en retning hvor man knapt kan skille deres økonomiske politikk fra høyresidas. Dette har også smittet over på andre venstrepartier som har verdispørsmål i sin kjerne i stedet for å la disse vokse ut av det som er venstresidas opphav og bør være dens utgangspunkt, arbeidsfolk som har kjempet for bedre kår.

LES OGSÅ: Veien videre for venstresida

Et antirasistisk ‘leave’
Det er vanskelig å se hvordan det skulle gagne antirasismen på sikt at venstresida gjør nok et knefall for liberalistisk politikk og aksepterer de politiske og økonomiske premissene som har bragt oss den situasjonen vi er i nå.

At venstresida havnet i bakgrunnen av ‘leave’-kampanjen er ikke et argument for at Storbritannia burde blitt. Det er heller et argument for at venstresida bør se seg selv i speilet og spørre hva den egentlig holder på med. Ingen kan være i tvil om at Brexit representerer et en antielitistisk protest.

EU representerer en antidemokratisk kraft som har hatt som uttalt politikk etter krisa at vanlige folk må jobbe mer for mindre, ha mer utrygge jobber, dårligere velferdstjenester, samtidig som det har blitt gjennomført ved å sette folk fra forskjellige land opp mot hverandre. Dette for at overskuddene til de som har mest skal øke og slik gi oss en fin økonomisk statistikk arbeiderklassen kan bli slått i hodet med hvis de klager over sin misere. Dette er selve oppskriften på å legge forholdene til rette for fascistiske bevegelser. Å gi kampen mot EU fra seg til ytre høyre er den fineste gaven de kunne fått.

EU og euroen ikke kan overleve i sine nåværende former og EU sentralt og de dominerende landene viser ikke noen tegn til at de vil godta forandringene som trengs for å redde prosjektet. En endring fra innsida er håpløst innenfor rimelige tidsrammer da hele systemet er rigget for det stikk motsatte av hva venstresida står for.

Dogmene må forkastes – Storbritannia er håpet
I stedet for å grave seg ned bør venstresida se på dette som den største muligheten man har fått etter finanskrisa brøyt ut. I land hvor venstresida har slått seg opp har vi sett en dogmatisk holdning hvor EU og euroen har fungert en hellig ku. I Hellas gikk Syriza til valg på de selvmotsigende løftene om å bli i EU og euroen samtidig som de skulle bryte med den drepende kuttpolitikken landet ble påtvunget av Den europeiske sentralbanken, EU-kommisjonen og IMF. Ingen fagfolk kunne finne plausible forklaringer på hvordan årelatingen av grekerne skulle hjelpe dem og selv IMF, notorisk for sin nyliberalistiske økonomiske agenda som har skjøvet flere land utenfor stupet, sendte ut rapport etter rapport som viste galskapen i politikken til troikaen og de har gjentatte ganger truet med trekke seg. Til og med i en slik situasjon var det aldri aktuelt for Syriza så mye som å antyde at fellesvalutaen kunne stå på spill.

Dessverre var resultatet forutsigbart. Kostas Lapvitsas, økonomiprofessor og parlamentsmedlem for Syriza januar-semptember 2015, forutså dette om sitt eget parti i boka Crisis and Austerity inn the Eurozone, skrevet like før han ble valgt. Der beskriver han den blinde troen på EU som regjererer blant partitoppene. Han spår at det vil ende med Syriza, mot hans vilje, aksepterer kuttpolitikk for å beholde euroen. Selv med 61 prosent av landets befolkning i ryggen for å forkaste denne slo Lapavitsas’ dystre profeti an.

I Spania gikk Pablo Iglesias fra å være EU-motstander som talkshowvert til å avfeie spørsmålet fullstendig da han ble partileder for Podemos. De fleste unntakene finner man i Norden.

Storbritannia er i en ganske unik nyorientering og kan bli et eksempel til etterfølgelse. Et høyrevridd sosialdemokrati hadde ledet partiet og landet før grasrotopprøret sikret sosialisten Jeremy Corbyn ledervervet. Corbyn har vært EU-motstander hele livet og det opphørte neppe selv om han ledet partiet for å bli værende. De var lite entusiasme å spore hos den ellers så engasjerte politikeren, noe som vitner om at det var et kompromiss med den øvrige ledelsen i partiet og store deler av velgerbasen som faktisk også er grunnleggende EU-vennlige.

Gjentatte kuppforsøk mot lederen, som først og fremst har lagt på bordet en modernisert versjon av den sosialdemokratiske politikken som ga Storbritannia og Vest-Europa den største veksten i levestandard i moderne historie, har vist de sanne fargene til dresskledte partipamper. Når deres fremste håp var å forhindre partilederen å stille til gjenvalg sier det også sitt om deres forakt for medlemsmassen og grasrota. Folk som foretrekker å rive eget parti i filler og dermed legge til rette for et forlenget konservativt styre, godt mulig i samarbeid med UKIP, framfor å se en leder som representerer partiets medlemsmasse og dets idealer bør pakke slipsene sine og skrive seg inn i en annen partibok.

Grasrota som løftet Corbyn opp og fram føler seg hørt når han sier at han slettes ikke har opplevd stress, på tross av en absurd hetskampanje. Stresset er det de som ikke har jobb, de ikke kan betale husleia som føler, forteller den jordnære veteranen.

Arbeiderklassen går foran igjen
Attacs leder, Petter Slaatrem Titland, sa til Klassekampen at kampanjen for å forlate EU hadde blitt kuppet av høyresida i Storbritannia (for ordens skyld: jeg er 2. nestleder i Attac, men uttaler meg på egne vegne). Den breie venstresida var aldri på banen og kunne således aldri bli kuppet. Dette er et resultat av at man var så fjernt fra vanlige folks liv og bekymringer at man valgte å støtte en usolidarisk, udemokratisk og arbeiderfiendtlig institusjon.

Nå ligger imidlertid mye til rette for at arbeiderklassen på ny kan ta styringa over sitt eget parti. Venstresida er i essens arbeiderbevegelsen og da holder det ikke å tale arbeiderklassens sak. Perioden jeg har beskrevet over – da venstresida har lignet minst på seg selv – er den perioden hvor arbeidere har stått lengst unna ledelse og avgjørelser. Arbeiderklassen må ha reell makt og har tatt store steg i å tilegne seg denne i Storbritannia gjennom valget av sin egen leder i sitt eget parti, samt å slå tilbake mot sentralmakta i Brussel. EU er et brennende bygg det gjelder å komme seg ut av. Brannslukkinga venstresida har drevet med fra innsida er og har vært forgjeves. I stedet for å advare mot hva som venter utenfor bør man lede evakueringen og planlegge hva som skal skje etterpå.

Over en pils kommenterte en kompis av meg Brexit på en fortreffelig måte: «Nok en gang ser vi at det er arbeiderklassen som går foran når det kommer til de store spørsmålene». Så er det opp til resten av venstresida å følge etter…

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.