Veien videre for venstresida

To hele regjeringsperioder er lenge og regjeringsslitasje nevnes hyppig. Likevel skulle det være mulig å vekke en viss begeistring blant folk i det som synes å være det eneste velstyrte landet på hele kontinentet. Det var det altså ikke for den rødgrønne koalisjonen og vi må nå belage oss på fire år med Erna Solberg som sjef.

Regjeringstida

I løpet av tida i regjering skulle man tro at venstresida hadde en del å vise til, men her ligger nok hovedsaken til valgnederlaget. Det er ingen tvil om at Norge har gått bra i denne perioden og få har lidt stor nød eller fått nevneverdig verre kår. Likevel er det mange som sliter med å sette fingeren på hva Stoltenberg & co. egentlig har fått til.

Vel har vi lav arbeidsledighet, økonomien går godt og lønnsutviklingen har vært fordelaktig for de fleste. Ting har skuret og gått som man forventer i det som er verdens beste land å bo i, men hvor har det blitt av ambisjonene? Hvilke store mål har man oppnådd? Hvilke store mål har man egentlig satt seg?

Fra sin opprinnelige rødgrønne farge har regjeringen blitt stadig gråere. Visjonene forsvant på veien mens man gikk, og man har blitt fornøyd med å administrere det man har i stedet for å strekke seg mot nye høyder. Arbeiderpartiet er de som i størst grad har fått gjennomslag for politikken sin, det partiet som i størst grad er ansvarlige for at samfunnet vårt ser ut som det gjør i dag og dermed er mest ansvarlige for at regjeringen i hovedsak har vist seg som administratorer for eksisterende ordninger. Det er også de som har fått de beste valgresultatene i regjeringskoalisjonen etter at den ble et faktum i 2005. Resultatet er imidlertid det dårligste for Ap siden 1924, med unntak av i 2001 etter fire år med sosialdemokratisk privatiseringsiver. Men at et sosialistparti som SV skal si seg fornøyd med administrering, kan ikke annet enn å legge grunnlaget for en nedgang i oppslutning, akkurat slik vi har sett.

SV kan slå seg på brystet for å ha skaffet barnehageplass til nesten alle, men deres lovte kamp mot fattigdom hadde de aldri noen god plan for og resultatet ble deretter. De åtte årene kan oppsummeres som en periode av kompromisser, hvor de halvtriumfene man fikk, var lite synlige for de som ikke sto partiet nært.

Tapte muligheter

Faktum er at regjeringen fikk servert en rekke saker på gullfat som var vinnersaker, og som kunne hjulpet dem å understreke forskjellene mellom de to blokkene i norsk politikk. Lederlønninger var en av dem. Sykehusreformen en annen. Kampen mot fattigdom, og spesielt for å hjelpe barn som havner i en slik tragedie en tredje. Bekjemping av sosial dumping er en fjerde.

Lederlønningene var høyt på medienes agenda med spesielt fokus på tilstandene i statseide bedrifter. Næringsminister Trond Giske kjeftet og truet litt, men gjorde absolutt ingenting. Det var en ypperlig mulighet til å få til synlig og konkret mot noe de fleste i Norge ser som et problem.

Ansatte ved norske sykehus har klaget over tellemani, mindre tillit til de ansatte, mer byråkrati og mindre tid til pasienter. Dette skyldes sykehusreformen av 2001 som i stor grad følger Margareth Thatchers hjertebarn, det utskjelte new public management. Sykehusreformen ble innført i samarbeid med høyresida, og det er ikke så rart all den tid et av de viktigste trekkene er at man skal drive sykehusene som profittmaksimerende bedrifter. Her må Arbeiderpartiet ta hovedskylda, både for innføringen og for å ha tviholdt på ineffektive modellen. I stedet for å protestere, har LO sittet på gjerdet mens klagene har strømmet inn fra ansatte, pasienter og pårørende.

Det sier seg selv at fattigdom ikke er spesielt populært og med SV i regjering trodde mange at nå skulle det endelig skje noe. Likevel var man ikke villig til å ta de ikke alt for store kostnadene for at de fattige – de husholdningene med under 196.000 i årsinntekt – skulle få litt mer.

Når man sier sosial dumping er det mange som tenker på polske bygningsarbeidere. Det er sant i mange tilfeller, men det gjelder veldig mange andre. Spesielt folk i midlertidige arbeidskontrakter. Dette ble synliggjort under sykehjemsskandalene, og da det kom fram at Adecco i årevis hadde underbetalt vikarlærere. Sakene gjorde at flere selskaper fikk dårlig PR og kanskje mistet noen kontrakter. I tillegg ble kommunene og privatiseringsreformene deres satt i et dårlig lys. Adecco & co. slapp unna med å etterbetale overtid i noen tilfeller og måtte ellers ikke gjøre opp for seg i særlig grad. Det kom altså ingen straffereaksjoner etter underbetaling og noe som ligner slavedrift (80 timer i uka uten overtidsbetaling, 20 dagers jobbing uten fridager, 21,5 timers arbeidsdager og tvunget overnatting i kjelleren på arbeisplassen). Ingenting ble gjort fra regjeringshold etter skandalene, men gjennom å innføre det såkalte vikarbyrådirektivet i norsk lov, lot man EU bestemme at midlertidige ansettelser via agenter skulle normaliseres i norsk arbeidsliv.

Valgkampen

Det var i seineste laget å framstå som friske og fremadstormende under årets valgkamp. Likevel var det mye man kunne gjort bedre også når det gikk mot slutten.

Det framstår for meg som et stort mysterium at arbeidslivspolitikk ikke sto høyere oppe på agendaen til samtlige partier på venstresida. Selv med et tamt program er det veldig store forskjeller mellom hva Arbeiderpartiet mener om saken og de borgerlige. Det er en sak jeg er fullstendig overbevist om at man har en stor del av befolkningen med seg på. Arbeidslivet er noe av det som gjør Norge til et veldig bra land å bo i, og høyresida er ganske klar på at maktforholdene på det feltet vil bli skiftet i favør arbeidsgiverne ved et regjeringsskifte. Det kan bety mer overtid, mindre overtidsbetaling, flere deltidsansettelser, færre fulltidskontrakter, mindre hviletid for turnusarbeidere, mer helgejobbing og mindre ferie. Det er ikke mange som stiller seg bak noe slikt.

Les også: Lovlig turnus, en saga blått?

Den økonomiske politikken har også vært fraværende i valgkampen. Vi har hatt den samme gamle debatten om høyere eller lavere skattenivå, men ikke gått særlig lengre. Mer privatisering, svakere arbeiderrettigheter, mindre offentlig sektor og stimulering av etterspørselsiden ved lavkonjunktur har nå blitt prøvd i Europa i fem år etter finanskrisa var et faktum. Resultatet er mer arbeidsledighet, større forskjeller, mindre vekst og dårligere velferdstjenester til folket. Det er ikke mye nytt ved Høyres politikk. Den har blitt prøvd og den har feilet i land etter land.

Høyresida

Det kan jo kanskje tenkes at det ikke er venstresida som har gjort det så dårlig, men derimot at høyresida har vært helt geniale i valgkampen. Men det har de aldeles ikke.

Valgkampstrategien har gått ut på å si så lite som over hodet mulig. De har poengtert at de slettes ikke er så forskjellige fra den sittende koalisjonen samtidig som den forgjettede forandringen naturligvis skal komme med det rette mandatet.

De få sakene de har flagget har ofte endt i fadese. Det har kommet fram at formueskatten er akkurat det man skulle tro det var; en skattlegging av de aller rikeste i landet. Likevel skal den fjernes eller reduseres. Solbergs tidligere løfter om at de skulle finne en alternativ skatt før valget slik at de rikeste i landet fremdeles må bidra til felleskassa, ble brutt. Høyres løfte om at privatskoler ikke skal kunne ta ut utbytte har også blitt tilbakevist og latterliggjort.

Les også: Tåler Leder-Erna press?

Det er dermed vanskelig å tolke valgresultatet som en plutselig hunger for høyrepolitikk. Sannheten er vel snarere at mange ikke lenger ser hvorfor de skal stemme rødgrønt. De beste argumentene har vært hvor ille det kommer til å bli under en borgerlig regjering, samtidig som de selv har gått i samme retning ved å forsvare massiv subsidiering av private barnehager og en markedstenkning i sykehussektoren.

Veien videre

De fire sakene jeg nevnte over – sykehusreform, akselererende lederlønninger, fattigdom og sosial dumping – er i tillegg til å være populære også saker som burde ligge enhver person med venstresidesympatier hjertet nært.

Helse er en av velferdsstatens grunnpilarer og en mer demokratisk styring av denne sektoren, hvor de som jobber der blir hørt i stedet for at økonomer og BI-utdannede som knapt har satt sine bein på et sykehus skal bestemme, er ikke en vanskelig sak å selge. Ei heller at markedstekning og rapportskriving halve arbeidsdagen er noe en burde se mindre av på landets sykehus. Mindre forskjeller trenger ikke videre forklaring verken i den ene eller andre enden av skalaen og bedre arbeidsvilkår for de svakest burde også vekke sympati hos de fleste.

I tillegg mener jeg at venstresida må reformere sin økonomiske politikk. Siden 1970-tallet har økonomi i stor grad blitt betraktet som uinteressant. Resultatet er at det som legger til rette for resten av politikken er blitt en redusert til en modifisert versjon av hva høyresiden vil ha. Jeg lider ikke av vrangforestillingen at en omlegging av den økonomiske politikken vil trekke massene til venstre, men skal man være noe annet enn en snill versjon av høyresida er det høyst nødvendig å utfordre de nyliberale dogmene som ligger til grunn for hvordan store deler av dagens økonomi styres.

Les også: Olja redder oss fra krisa

Summen av en sterkere og mer offensiv arbeidslivs-, sosial, og omfordelingspolitikk samt et alternativ økonomisk politikk er at venstresida blir mer venstreside, at forskjellene blir tydeligere og at folk vil forstå hvorfor det er viktig å stemme på den ene sida over den andre. Erfaringene fra Europa viser at sosialdemokrater glidende på vei inn mot sentrum ikke har særlig appell. Være seg svensker som kutter trygdeordninger, tyskere som svekker arbeidsvern, briter som privatiserer eller spanjoler som underlegger seg IMF og EUs anbefalinger om kutt. Og nå har vi altså lært her hjemme at det ikke er spesielt populært med venstresida som administrasjonspartier heller.

Vi trenger en venstreside med visjoner, med ambisjoner, som arbeidere igjen kan identifisere seg med. Det får vi hvis venstresida tør å stå fast ved sine kjerneverdier i stedet for å tasse inn mot sentrum hver gang de møter motstand.