Norske og internasjonale medier har brukt de siste dager på å idiotforklare britiske velgere, men spørsmålet om britisk medlemskap i EU handler i bunn og grunn om i hvor stor grad vanlige folk skal få mulighet til å delta i styringen av egen fremtid.
LES OGSÅ: Uttalelsen til det nye Lexit-nettverket
Den urbane middelklassen ville bli
På kort sikt er det åpenbart at aksjer og pund og BNP andre mye brukte indikatorer på nasjoners suksess vil falle som en stein (selv om aksjekursene i Frankrike og Tyskland, med store handelsoverskudd til Storbritannia og dermed frykt for å miste tilgangen til et marked av 64 millioner mennesker, foreløpig har falt mer). Men samtidig åpnes det et rom for endring av et system som har skapt enorm ulikhet og stadig mer fattigdom (20% av briter lever under Oxfams fattigdomsgrense), et stadig mer usikkert arbeidsliv, en svært begrenset velferdsstat, og en situasjon hvor vanlige mennesker etter blairistene og New Labours skolereformer ikke lengre har råd til å la sine barn ta høyere utdanning.
Og tallene lyger ikke. Mens norsk og internasjonal presse har vært mest opptatt av at de unge med utrygge skjebner ønsker å forbli i unionen, mens de gamle med sikre pensjoner vil ut – noe som uansett er absurd all den tid bare 27% av de unge mellom 18 og 24 stemte for å bli, mot 32% av de over 65 – som man fort ser ved å ta hensyn til hjemmesitterne – så er den viktigste sammenhengen denne: De som har gode og trygge middelklasseyrker i og rundt London har ønsket å bli. De som er arbeidsledige eller har dårlig betalte serviceyrker i tidligere industriområder har ønsket seg ut. Det er en svært viktig og underkommunisert sammenheng mellom avgitt stemme og hvorvidt du har tjent eller tapt på de siste tiårenes økonomiske utvikling i landet. En utvikling som har fulgt samme retning uavhengig av om Labour eller Tory har sittet med regjeringsmakten. Er det rart desperate englendere og walisere – i et stemmerettssystem hvor kollaps av etablerte partier av typen greske Pasok er tilnærmet umulig – nå i det minste ønsket å bruke denne anledning til å si at de krever endring?
LES OGSÅ: Brexit: Et sosialt opprør mot finanskapitalens kupp av EU
De knuste eggenes opprør
Fallet i levestandard og fraværet av muligheter til å skape seg en trygg fremtid for den britiske arbeiderklassen er høyst reell. Og resultatet ble som det ble nettopp fordi virkelighetsfjerne eliter, om det nå er i Brussel eller London eller Berlin – eller i norske kommentaravdelinger — enten har ignorert advarslene eller tenkt at en må godta noe «colatoral damage». En må knuse egg for å lage omelett sies det jo, og når omeletten består i et evig fredelig Europa hvor middelklassen kan dra på helgeturer til Praha og kapitalistene kan grafse til seg en stadig større del av kaken – så var det kanskje verdt konstant høy ledighet og stadig dårligere betalte jobber for de andre, de som står på andre siden av skranken og selger oss billetten til Praha.
Det er disse eggene som nå har gjort opprør. Og vi har sett mange tegn tidligere også, danskene har to ganger stemt Brussel imot, irene har gjort det, grekerne gjorde det i fjor, og franskmenn og nederlendere sørget for å gravlegge all prestisjen som var investert i en felleseuropeisk grunnlov – bare for å se at den konkrete politikken de stemte mot likevel ble implementert. Tegnene har hele tiden vært der, men de europeiske lederne har likevel valgt å drive stadig fremover med sitt prosjekt. Et prosjekt som det nå bør være helt åpenbart at er i ferd med å miste all folkelig legitimitet.
LES OGSÅ: Fra Storbritannia til Little England? Brexit og dens betydning for venstresida
Reell rasisme – legitim desperasjon
Men selv om den europeiske eliten selv i stor grad er hovedansvarlig for å skape denne situasjonen, og den desperasjonen som næret britenes brexit er høyst reell, så er det også et faktum at desperasjonen til nå i alt for stor grad er kanalisert inn i frykt og hat mot de som har enda mindre. Men det gjør ikke årsakene til desperasjonen noe mindre legitim slik mange av våre journalister og kommentatorer og politikere her hjemme forsøker å gi inntrykk av.
Tvert imot er det i denne situasjonen ekstremt viktig for fremtiden både i Storbritannia og resten av Europa at venstresiden våkner og tilbyr nye løsninger og ikke overlater hele banen til høyreekstremismen. I stedet for å la seg skremme av å bli satt i bås med Marine Le Pen og Nigel Farage er en nødt til å ta innover seg denne desperasjonen – og komme med troverdige svar.
Arbeiderklassens partier svikter
Det er dessverre det stikk motsatte av hva eksempelvis Francois Hollande bruker sin stadig mindre populære regjering til i Frankrike, hvor forsøkene på å bare gjøre det enda litt mer usikkert for vanlige folk plutselig skal lokke investeringer og arbeidsplasser tilbake. Til tross for at det er akkurat samme oppskrift som er brukt i land etter land etter land – og som nettopp har skapt denne desperasjonen og dette sinnet mot de etablerte partiene. Samme Hollande som ble valgt for å bryte med dogmatismen innenfor eurogruppen og stake ut en ny kurs for et europeisk venstre. En samtale med jernkanslerinnen og sentralbanksjefen, og pipen fikk en annen lyd. Kanskje innså Hollande at det han hadde lovet var umulig innenfor de eksisterende traktater. Kanskje hadde han visst det hele tiden. Uansett ble resultatet at han bare satt igjen med ett valg – det valget som Thatcher så famøst erklærte at det ikke fantes alternativer til. Og slik skrev han seg inn i historien som et enestående eksempel – men likevel bare en i rekken av ledere fra arbeiderklassens massepartier som likevel sviktet.
Selv de mer radikale kreftene i Syriza forstod etter hvert at deres program var uforenlig med det felleseuropeiske prosjekt – og uten mot til å ta det valget britene tok valgte selv de den veien de hadde vunnet valg på å slakte. De sterkeste kreftene innenfor EU sørget for å klargjøre at det var den eneste muligheten.
Nye muligheter – på godt og vondt
Slike kapitulasjoner kan vi også komme til å få se i Storbritannia. Men med brexit har i det minste britiske velgere gitt seg selv muligheten til å velge en regjering som kan tilby en annen retning. Det kan gå riktig ille med rasisme og fremmedfrykt og rasering av det som er igjen av offentlig velferd. Men med et (riktignok vaklende) Corbyn-ledet Labour kan det også for eksempel bety strenge reguleringer eller til og med forbud mot den utleievirksomhet som presser lønn og arbeidsforhold i stadig flere bransjer. Det vil ikke være mulig i EØS-tilknyttede Norge. Selv om vi hadde forbud så sent som i 1999.
Britiske velgere har i alle tilfeller tatt makten tilbake. Det er lite idiotisk i det.
