Jens Stoltenberg, en historisk dårlig Ap-leder

Foto: Håkan Dahlstrøm

Elendige valgresultater, privatisering, new public management og snikinnføring av høyrepolitikk. Jens Stoltenbergs har vært en dårlig Ap-leder.

Joakim Møllersen
Om Joakim Møllersen (150 artikler)
Joakim Møllersen er redaktør for Radikal Portal og styremedlem i Attac.

En æra over i norsk politikk. Jens Stoltenberg, Norges statsminister 2000-2001 og 2005-2013 gir seg for å bli generalsekretær i NATO. Den avtroppende Ap-lederen har vært en prominent figur så lenge han har vært en del av norsk partipolitikk. AUF-leder 1985-1989 og kun fire år etter ble han nærings- og energiminister under Gro Harlem Brundtland. Han steg i gradene og ble finansminister under den korte perioden Thorbjørn Jagland var sjef her til lands.

Elendige valgresultater
36,9 prosent av stemmene forble en fjern drøm for Jagland, og da den første Bondevikregjeringen rullet inn årene i 2000, var det duket for Stoltenberg. Det drøye året han satt ved roret resulterte i det dårligste valget for Ap siden 1924, med bare 24,3 prosents oppslutning. Det tok seg opp i 2005, og en genierklært Stoltenberg gjorde sitt beste valg i 2007 med 35,4 prosent. Det var kun 0,4 prosentpoeng bedre enn den utskjelte Jaglands valg i 1997. Den påtroppende sjefen for verdens mektigste militærallianse takket for seg med nederlag og 30,8 prosent av stemmene i 2013. Hvis man ser bort i fra hans egen fadese i 2001, er også 2013 det verste valgresultatet siden 1924.

Tvungent samarbeid med fagbevegelsen
Det elendige valget i 2001 blir i stor grad tilskrevet Stoltenbergs avstandtagen til fagbevegelsen. På tross av at Ap mistet nesten én tredjedel av stemmene under Stoltenbergs første valg som statsministerkandidat, var det liten tvil om at han skulle fortsette som frontfigur, og året etter fikk han tittelen som Aps leder.

Med LOs organisasjon – med nesten 900.000 medlemmer – i ryggen gikk det langt bedre ved neste valg. Stoltenberg forsto at det var smartere å spille på lag med arbeiderbevegelsen enn å ha denne som en gigantisk motstander. Dette la også grunnlaget for reversering av angrepene på arbeidsmiljøloven Bondeviks andre regjering hadde gjennomført.

Det er viktig å ha i bakhodet at Stoltenbergs moderasjon av egen politikk og samarbeid med fagbevegelsen slettes ikke var noe han selv ønsket. Det var de harde realitetene som tvang ham til å inngå et politisk kompromiss med det som har vært den viktigste kraften for å innføre og holde på et regelverk som gir norske arbeidere et viktig vern på arbeidsplassene. Et SV på 8,8 prosent presset også regjeringen mot venstre.

Mer makt til privat kapital
I løpet av den korte levetiden den første regjeringen til Stoltenberg, rakk han å gjennomføre mye politikk som førte Arbeiderpartiet bort fra det de tradisjonelt sett har vært. Delprivatiseringen av Statoil var katastrofale for statsfinansene. I tillegg fikk Norge et statskontrollert oljeselskap som har blitt mest opptatt av å legge negativt press på arbeidernes vilkår, samt å lete etter nye investeringsmuligheter i korrupte diktaturer og menneskerettighetsverstinger som Aserbajdsjan og Angola.

Jens Stoltenberg introduserte Norge for new public management (NPM), et utskjelt styringssystem for offentlig sektor og Margeret Thatchers hjertebarn, med et brak under helsereformen av 2001. Høyre og Frp stemte for, og sistnevntes helsepolitiske talsmann Jon Alvheim, mente det var en blåkopi av hans partis politikk.

Kjernen i NPM er at offentlige institusjoner skal drives etter utdaterte modeller for bedriftsstyring. Dette innebærer en sentralisering av makt, ofte i hendene til folk som ikke har utdanning eller erfaring i feltet de skal styre. Samtidig forvitrer ansvaret, og det outsources ofte til private. Den faglige kompetansen til de ansatte blir mistrodd. Dette ser en ved at de ikke får tillit til å ta de beslutningene de er kvalifiserte til. De skal heller følge skjema lagt opp av økonomi- og administrasjonsutdannede ledere, samt politikere. Dette igjen har ført til et idiotisk stoppeklokkeregime, et skjemavelde og et byråkrati uten like, i tillegg til at de ansatte må bruke verdifull tid på å skrive rapporter, som ingen leser, om hva de har gjort på jobb.

Vi finner dette igjen i politi, skole, NAV, eldreomsorg, kommuner og ikke minst i helsevesenet. Protestene mot denne politikken er mange, uten at de fleste aksjonistene ser ut til å innse at det er system i galskapen. Helsetjenesteaksjonen, den pågående konflikten mellom lærerne og Kommunenes Sentralforbund (KS), de tilsynelatende evigvarende protestene mot NAV, demonstrasjoner mot nedlegging av lokalsykehus, og så videre. Helsereformen og dens like er ekstremt upopulær høyrepolitikk gjennomført av og tviholdt på av en sosialdemokratisk statsminister.

Fra Keynes til nyliberalisme
Da verden gikk ut i økonomisk krise høsten 2008, ble også Norge berørt. Heldigvis hadde vi mer enn nok penger til overs, slik at vi kunne øke bevilgningene over noen statsbudsjett. Staten skapte etterspørsel og kompenserte for svekket oljepris og generelt svak kjøpekraft fra internasjonale handelspartnere. Slik kom Norge seg gjennom krisa med god gammeldags motkonjunkturpolitikk etter den engelske økonomen John Maynard Keynes’ oppskrift.

Man skulle så tro at statlig stimulering i nedgangstider for å holde økonomiens hjul i gang, var noe den selverklærte keynesianer ville anbefale andre, men den gang ei. Til Klassekampen uttalte Stoltenberg at motkonjunkturpolitikk var umulig for land som Hellas siden de var så tungt forgjeldet. Om han ikke husker Keynes eller bare videreforteller budskapet på feil måte for å tilpasse det sin egen virkelighetsoppfatning, er vanskelig å vite. Han endte i alle fall opp med konklusjonen om at kun de som hadde spart seg opp eller hadde tilgang på billige lån, kunne bruke Norges suksessoppskrift på å komme seg ut av krisa. Alternativet er det vi har sett i land som Hellas, Irland og Spania: at regjeringene via skattebetalerne redder mislykkede banker, at landene ruineres, velferdsstatene legges i grus og tømmes for arbeidskraft og mennesker, at man legger grobunn for fascisme, at arbeidsledigheten skyter til værs og at levestandarden synker år etter år.

Dette var den umenneskelige nyliberalistiske politikken EU, IMF, Den europeiske sentralbanken og den rødgrønne regjeringen støttet. Ikke bare i ord, men også gjennom øremerkede midler til kriselån via IMF. Vi kan med andre ord prise oss lykkelig for at vi hadde oljepenger på bok.

En krigersk statsminister
Da den rødgrønne regjeringa så dagens lys i 2005 skulle man ganske kjapt avslutte det beskjedne norske bidraget i den folkerettsstridige krigen i Irak. Fadesen av en okkupasjon i Afghanistan var det imidlertid aldri aktuelt å fase ut fra norsk hold. Men når det virkelig gjaldt, var ikke Stoltenberg bare til å stole på, han gikk i front for den folkerettstridige bombingen av Libya.

Via SMS og uten diskusjon eller Stortingets godkjennelse, ble det bestemt at Norge skulle bombe en statsleder fra makta og operere som luftvåpenet til væpnede opprørere i landet. Tross Muammar Gaddafis åpenbare feil og mangler, var han leder for Afrikas kanskje mest velfungerende velferdsstat. Libya er nå et kaos av borgerkrig, etniske konflikter, stadige kuppforsøk og et hjem for islamistiske terrorister. Krigstilstanden spredte seg også til Mali. Om ikke annet, fikk i alle fall Statoil åpnet filial i et nytt land.

Den store lederen
Å oppsummere Stoltenbergs regjeringsperioder uten å nevne det fascistiske massemordet på Utøya og utenfor regjeringskvartalet, ville vært rart. For etter tragedien, på tross av den enorme personlige påkjennelsen, sto han fram som hele landets leder. En samlende figur som appellerte til det beste i enhver av oss, på tross av at samfunnet vårt ble angrepet på verst tenkelige måte.

Og det er selvfølgelig heller ikke rettferdig kun å fokusere på det negative. Reverseringen av Bondeviks andre regjerings ødeleggende arbeidslivsregler har blitt fulgt opp. Før de gikk av, lovfestet regjeringa retten til en stilling tilsvarende den prosenten den ansatte faktisk har jobbet det siste året. Og siden vi har vært inne på krisa er Norge det eneste landet i Europa som har holdt arbeidsledigheten lav, opprettholdt velferdsstaten og samtidig vedlikeholdt arbeidernes rettigheter.

Tynn suppe fra venstresida
Men dessverre er dette tynn suppe, levert av det som skulle være den mest radikale regjeringen i Norge noensinne, den mest venstrevridde i Europa. Det var det velgerne ga uttrykk for da de rødgrønne tapte valget i fjor. Det var derfor Erna Solberg kunne vinne valgkampen gjennom å si nesten ingenting annet enn at det skulle bli forandring. For det var det motsatte av hva statsministeren sa – han hadde blitt fornøyd med å administrere landet som det var, og framsto som blottet for visjoner.

Regjeringsperioden, og spesielt de siste fire årene, står som en stor mulighet som man aldri hadde mot til å gripe. Folk var rasende på enorme lederlønninger i statlige foretak, det var en massiv motstand mot barnefattigdom, man har akseptert og ønsket mer av bemanningsbyråenes sosiale dumping og direkte helsefarlige praksis. Arbeidslivsfokuset var nesten fraværende i den siste valgkampen, men det er der vi ser de mest alvorlige angrepene på den norske velferdsstaten fra den nye regjeringa. Vi så økt markedstenkning og privatisering (anbud) i offentlig sektor og flere private barnehager. Med unntak av vernet av Lofoten, Vesterålen og Senja har miljøpolitikken for det meste blitt fremmet av fint prat om internasjonale avtaler og en månelanding som aldri fant sted.

Det høres kanskje ikke ut som en koalisjonsregjering mellom sosialdemokratiet, sosialister og et bondeparti. Og det er ut fra det jeg mener Jens Stoltenbergs virke i hovedsak må bedømmes. Kort oppsummert har han vært den viktigste bidragsyteren de siste 20 årene for å dra venstresida og det politiske sentrum i Norge mot høyre. Ap har blitt et parti hvis ideologi er vanskelig å skille fra Høyres. Samarbeidet med fagbevegelsen, og derav arbeidslivspolitikken, er blant de få ting som virkelig skiller dem, men på dette området måtte Stoltenberg bite i det sure eplet da han skjønte at en valgseier ville vært umulig uten de organiserte arbeiderne i ryggen.

I sin periode som Arbeiderpartiets frontfigur har Jens Stoltenberg oppnådd elendige valgresultater, og han har innført høyrepolitikk over en lav sko. Den ideologiske krisa og mangelen på identitet i partiet har blitt videreført, og alt dette i en periode hvor forutsetningene har vært perfekte for å gjøre det motsatte. Konklusjonen kan ikke bli noe annet enn at han har vært en historisk dårlig Ap-leder.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.