Ding dong – ett år etter

Thatcher var en antidemokratisk elitist med blod på hendene. At hun blir hyllet i dag sier mye om hva høyresida står for.

Joakim Møllersen
About Joakim Møllersen (153 Articles)
Joakim Møllersen er redaktør for Radikal Portal og styremedlem i Attac.

Det er i dag ett år siden folk i Storbritannia strømmet ut i gatene, jublende over at deres folkevalgte statsminister gjennom 11 år, Margaret Thatcher, hadde trukket sitt siste åndedrag. Ingen annen vestlig leder har fått en slik avskjed, men så var også Thatchers styre noe helt spesielt. Hun var en antidemokratisk leder med blod på hendene som mest av alt fryktet at vanlige arbeidsfolk skulle få politisk innflytelse. Hennes hensynsløshet og totale mangel på sympati for de svake som ble rammet av den konservative og nyliberalistiske agendaen gjorde at hun har blitt symbolet på en umenneskelig politikk som dessverre har blitt populær blant politiske eliter i Vesten.

Den indre fienden
Da jernkvinnen kom til makta i 1979 var det med gruvestreiken i 1974 i bakhodet, som tvang regjeringa hun selv var en del av til å bukke under. Kullet hadde vært en av de viktigste drivkreftene i økonomien siden den industrielle revolusjon. Gruvearbeiderne grov opp det som fyrte kraftverkene som ga nesten all strøm til britiske hussatander og bedrifter. Derfor hadde de også større streikemakt enn andre i den britiske arbeiderklassen. Thatcher ga klar beskjed på forhånd om at hun ikke så på de streikende med blide øyne, men få hadde forestilt seg konfrontasjonene som skulle komme.

Vi måtte kjempe mot den ytre fienden ved Falklandsøyene. Vi må alltid være bevisst den indre fienden, som er vanskeligere å bekjempe og en større fare mot friheten.

Ordene var Thatchers egne om fagbevegelsen og falt under den lengste streiken i britisk historie, gruveaksjonen 1984-1985. Den varte i over et år og kom som et tilsvar til regjeringens plan om å stenge 20 kullgruver og slik kaste over 20.000 mennesker ut i arbeidsløshet. I ettertid har det kommet fram at regjeringen var nær ved å knekke, men det var gruvearbeiderne som måtte innse nederlaget og de 20.000 arbeidsplassene var bare starten på oppsigelsene. Lokalsamfunn ble lagt i ruiner og familieøkonomier knust. I kombinasjon med en nedbygging av velferdsstaten ble resultatet en rekke tidligere gruvesamfunn dominert av arbeidsledighet, fattigdom, alkohol- og narkotikamisbruk.

Den offisielle forklaringen for de massive nedleggelsene var effektivitetshensyn. Det var riktignok ikke annet enn en dårlig unnskyldning. For å bøte på lavere kullproduksjon startet Thatchers regjering atom- og gasskraftverk som produserte strøm for en langt høyere pris. For Thatcher handlet ikke striden om effektivitet, men om å knuse fagforeningene. De 13,5 millioner britene som betalte kontigent for å ha en organisasjon som representerte deres interesser på arbeidsplassen var hennes “indre fiende” og en “fare for friheten” hennes til å utøve makt uten motstand.

Antidemokratisk kamp
For det var ikke bare Thatchers regjering som førte krig mot de streikende arbeiderne, det var nesten hele det britiske etablissementet. Media, ledet an av konservative Daily Mirror og Channel 4, kjørte en massiv løgnkampanje mot gruvearbeidernes fagforening, NUM, hvor det i sak etter sak, måned etter måned, kom falske anklager om bedrageri og pengestøtte fra Muammar Gaddafi, i tillegg til karakterdrap av verste sort på NUMs ledelse. I ettertid har det kommet fram at media hadde et bredt samarbeid med britisk etterretning (les The Enemy Within av Seamus Milne). Rettssystemet var ikke dårligere og det ble kjørt en rekke saker mot NUM og dens ledelse. De ble frifunnet gang på gang, men de økonomiske kostnadene ved disse prosessene gjorde at de økonomiske problemene de hadde blitt påført etter 19 måneders streik vedvarte. Rettssakene tok ikke slutt før utpå 1990-tallet.

Thatcher vant kampen mot sin erklærte hovedfiende; antallet fagorganiserte i Storbritannia gikk ned fra 13,5 millioner i 1979 til under 10 millioner ved Thatchers avgang i 1990. Lokalsamfunnene fikk liten eller ingen kompensasjon da de statlige gruvene ble nedlagt og kombinert med en dramatisk nedbygging av velferdsstaten kan man se de menneskelige konsekvensene av statistikken: Lønnsinntektene etter skatt var i 1979 fem ganger høyere for de ti prosentene på toppen enn de ti prosentene på bunnen. Da den konservative regjeringsperioden var over i 1997 hadde dette forholdet nådd 10 til 1. Antallet pensjonister i fattigdom økte fra 13 % til 43 % i samme periode. Barnefattigdomen ble mer enn fordoblet.

Fagforeningsknusingen må sees på som antidemokratisk elitisme. En av de få kanaler hvor arbeidere har mulighet for å yte politisk innflytelse var altså det jernkvinnen så på som sin erkefiende. Det eneste som i realiteten gir arbeiderne medbestemmelse over sin egen arbeidshverdag i strid med bedriftseieren, stalige eller private, hvis makt ikke er demokratisk fundert, er fagforeningene.

Nyliberal katastrofeoppskrift
Blant hennes tilhengere blir det hevdet at hun “reddet Storbritannia” og landets økonomi med sine nyliberale reformer dominert av skattelette for de rikeste, new public management, privatisering og inflasjonsstyring. Med statistikken nevnt over i tankene vet vi at det ikke gjaldt økonomien til de som hadde minst. Sannheten er at det heller ikke gjaldt økonomien til landet som helhet. Den britiske vekstraten på 1980-tallet var svakere enn på 1960-tallet og til og med lavere enn på 1970-tallet som ble dominert av to oljekriser og stagflasjon. Hennes økonomiske politikk har blitt ført videre av både konservative og sosialdemokratiske regjeringer og 10 Downing Street leder nå et av de mest ulike landene i hele Europa. Da var det kanskje heller ikke tilfeldig at svaret på hva som var hennes største politiske bragd var kort og konsist: “New Labour” (navnet på den nye politiske linjen til det britiske arbeiderpartiet).

I tillegg til de store konsekvensene politikken hennes fikk for de som er lavest på den sosiale rangstigen angår hennes økonomiske reformer oss alle den dag i dag. Det var Thatcher som sto for eksplosjonen av finansielle dereguleringer som sakte, men sikkert ledet oss til den økonomiske hengemyra av en krise vi ennå ikke har kommet oss ut av. Som mye hennes politikk ble også denne beundret og imitert i Vesten.

Drap og medvirkning til drap
Men Thatcher misere spredte hun også utenfor sine landegrenser. En av grunnene til at hun sikret seg gjenvalg i 1983 var at det argentinske militærdiktaturet, som et siste forsøk på å gjenvinne popullaritet og holde seg ved makta, angrep Falklandsøyene/Malvinene året før. Argentinas militære hadde i realiteten aldri en sjanse. En britisk atomubåt sank en argentinsk krysser langt utenfor det Thatchers regjering selv anså som krigssonen og drepte 323 mennesker. Dette var Thatchers egen avgjørelse og hun har i ettertid skrytt av hendelsen som ikke kan kalles annet enn en krigsforbrytelse.

Vis meg dine venner og jeg skal si deg hvem du, heter et gammelt ordtak. I 1965 kom militærdiktatoren Suharto til makta i Indonesia etter et militærkupp støttet av britisk og amerikansk etterretning. Umiddelbart etter kuppet startet en utrenskingskampanje av mange kalt et folkemord, hvor omlag én million påståtte kommunister ble drept. Regimet fikk støtte av Vesten og IMF til å bygge økonomien og opprettholde diktaturet. Da Nederland ti år seinere forlot kolonien Øst-Timor okkuperte straks Indonesia sitt naboland. Den vesle staten fikk sin frihet i 1999. Før den tid hadde det vestligstøttede Indonesia slaktet ned én tredjedel av landets befolkning med våpen fra blant annet Thachers Storbritannia.

Les også: Et folkemord å være stolt av

På andre siden av verden satt en annen militærdiktator og nær venn av Margareth Thatcher ved makta. Augusto Pinochet hadde tusenvis av politiske motstanderes liv på samvittigheten og enda flere ble torturert og tvunget i eksil. Thatcher så det likevel som sin oppgave å oppheve våpenblokkaden av Chile. (Ironisk nok var det vennskapet til Thatcher som skulle gi Pinochet noe kjipe siste år av livet da han under besøkt til henne i London ble begjært arrestert grunnet overgrep mot menneskeheten.) Dette samtidig som hun startet en handelsblokkade av Vietnam. Hun mente det var svært viktig at det ikke ble sendt melk til den vietnamesiske befolkningen tross deres kroniske underernæring etter tiår med vestlig okkupasjon og bombing.

Landminer til Pol Pot
I Vietnams naboland, i grenseområdene mellom Kambodsja og Thailand, var det en geriljakrig på gang hvor en av historiens mest utskjelte massemordere nok en gang førte krig mot egen befolkning. Pol Pot hadde blitt hevet ut av presidentstolen og jaget fra makta av nettopp Vietnam. Thatcher var blant de som insisterte på at massemorderen var Kambodsjas legitime leder og derfor skulle representere landet i FN. Hun hadde støtte fra norske regjeringer på det punktet. I motsetning til Kåre Willoch og Gro Harlem Brundtland så den britiske statsministeren det som høyst nødvendig å gi geriljakrigerne til Pol Pot trening, våpen og til og med landminer. Hun løy til sitt eget folk da hun påsto at de ikke hadde noe med ham å gjøre.

Å holde seg inne med drapsmenn var ikke nok for Thatcher. I sin støtte til apartheidregimet i Sør-Afrika klarte hun også å stemple Nelson Mandela som terrorist og kalle det galskap å tro at hans parti, ANC, noensinne ville styre.

Feiring og protester
I tillegg til de spontane feiringene etter Margareth Thatcher ble erklært død så man en rekke andre tegn på at hennes bortgang vakte glede og i alle fall lite sorg i store lag av befolkningen der hennes politikk hadde størst innvirkning. Mange hundre møtte opp for å vise ryggen til hennes begravelse i tillegg til andre demonstrasjoner. En vellykket kampanje ble startet for at gladsangen fra musikalen The Wizard of Oz, Ding Dong The Witch is Dead, skulle inn på britiske hitlister. BBC svarte med sensur.

Regissør Ken Loach foreslo en løsning for organiseringen av begravelsen i den tidligere statsministerens ånd, men det førte aldri til videre diskusjon.

Hvordan bør vi ære henne? La oss privatisere begravelsen hennes. Sett den ut på anbud og aksepter det billigste budet. Det ville hun selv ha ønsket.

Selv vil jeg aldri feire noens død, men det blir moralisme fra priviligerte å fordømme slike reaksjoner fra mennesker som har fått livene sine lagt i ruin, fått familiemedlemmer drept, sett sine byer og lokalsamfunn knust på grunn av den hjerteløse politikken hennes.

 Høyresidas hyllest
I dag kritiseres fremdeles tidligere medlemmer av et forlengst nedlagt, marginalt politisk parti for sin støtte til Pol Pot. Surmulende over at deres faneforslag ikke vant fram bruker Unge Høyre kvinnedagen til idoliserende filmframvisning av sin store helt som ga dødbringende støtte lenge etter at Pål Steigan hadde innsett tabben av å besøke den beryktede massemorderen.

Mens klappjakten på venstresidesympatier med autoritære tendenser fortsetter er det ingen som setter spørsmålstegn ved at vi har en finansminister som nevner en antidemokrat med blod på hendene som én to mennesker hun beundrer (den andre var Ronald Reagen, men den historien må spares til en annen gang).

Margereth Thatcher er en av vår tids mest innflytelsesrike politikere. Hun satte en standard som i stor grad har blitt fulgt opp av folk fra egen og andre politiske bevegelser. At hun den dag i dag blir hyllet sier dessverre mye om høyresidas manglende respekt for demokrati, sosiale bevegelser, arbeiderklassen og folk som er så uheldig å leve under en morderisk diktator i et land langt borte som vi eller våre venner har økonomiske interesser i.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

Leave a comment

Your email address will not be published.


*