Sikkerhetspolitiske veivalg – USA-troskap i strid med egne interesser

Foto: Chuck Kennedy

Folk fra Høyre, forsvaret, ytre venstre og fredsbevegelsen kritiserer Norges sikkerhetspolitikk og er nå samlet mellom to permer.

Magnus Dahler Norling
Om Magnus Dahler Norling (2 artikler)
Magnus Dahler Norling er antikrigsaktivist og medlem i Rødt.

Boken “Sikkerhetspolitiske veivalg, Skjebnesfellesskap med USA og NATO?” er en samling av artikler om Norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk som er utgitt for å bidra til en bredere debatt rundt et tema som har vært diskutert for lite i norsk offentlighet. Sikkerhetspolitikken er også et felt hvor folkeopinionen har hatt svært liten innvirkning. I de siste tiårene har det skjedd store omveltninger i verdenssituasjonen som gjør at man må tenke nytt rundt mange spørsmål, og omveltningene i verden kommer ikke til å stoppe. Boken ble gitt ut våren 2016 rundt samme tid som regjeringens la frem sin langtidsplan for forsvaret.

LES OGSÅ: Nato og norsk sikkerhetspolitikk – må vi tenke nytt?

Angriper for å bli forsvart
Felles for artiklene i boken er at de er mer eller mindre kritiske til det som kan sees på som Stortings-konsensusen i norsk utenrikspolitikk. Denne kan formuleres omtrent som følgende: Norge er avhengige av NATO for å kunne ha et reellt forsvar av landet, og derfor må Norge være veldig aktive i NATOs utenlandsoppdrag nå for å bygge godvilje i tilfelle vi trenger hjelp senere. Dette er også hovedbegrunnelsen for norsk deltakelse i NATO-operasjoner i utlandet i regjeringens nye langtidsmelding.

Riktignok har mange mistenkt at dette har vært hovedbegrunnelsen for deltakelse i slike operasjoner lenge, noe som også granskningsrapporten om Norges deltakelse i ISAF-styrkene i Afghanistan gir en grunn til å tro: det eneste av hovedmålene med denne deltakelsen som ble oppfylt var å vise støtte til USA og NATO. Om de som i forskjellige ledd støttet utenlandsoppdragene trodde på de mer idealistiske målene er vanskelig å si, men i ettertid er det er naturlig å forholde seg til de faktiske konsekvensene. Boken er lærerik og bidrar med interessante perspektiver selv om man har fulgt med på denne type spørsmål før.

LES OGSÅ: Stopp den jævla kriginga – så enkel er løsninga på flyktningkatastrofen

Dogmer eller analyse?
Eystein Klevens (bakgrunn fra Finanstilsynet, og Forsvarets Høgskole) kapittel tar for seg mange forskjellige sider ved sikkerhetspolitikk som også blir diskutert av andre forfattere i senere kapitler. Dette fungerer derfor godt som et åpningskapittel. Kleven mener at selv om man ser bort fra mange av de (rettmessige) moralske argumentene mot å delta i NATO-operasjoner som i Afghanistan og Libya, så er det fortsatt mange grunner til at Norge av ren egeninteresse bør legge om til en annen forsvars- og utenrikspolitikk. Han ønsker derfor å prøve de sikkerhetspolitiske strategiene mot de betingelsene de virker innenfor. Er det styrt av dogmer og myter eller av en historisk aktuell analyse?

Dette er også noe Jacob Børresen (tidligere flaggkommandør med karriære i sjøforsvaret) ønsker å gjøre. Børresen mener at omleggingen av forsvaret til en intervensjonsstyrke er farlig fordi man er avhengige av at forsvaret har en viss “holdetid” før allierte kan ankomme. De første allierte styrkene som vil kunne komme er flyvåpen, mens bakkestyrker tar mye lenger tid og innebærer en større risiko for allierte nasjoner. Derfor er Norge mer avhengige av å ha en fungerende hær, og et luftvåpen som kan fungere sammen med denne, heller enn å ha et innsats-luftvåpen som ikke kan fungere som forsvar alene. Omleggingen er derfor svært vanskelig å forsvare fra et fagmilitært standpunkt.

LES OGSÅ: Norge inn i Syria-krigen i blinde

Å krige setter oss i fare
Å finne ut hvordan Norge best kan forsvare seg ved en krig er viktig. Men bidragene fra Tuva Grimsgaard og Fredrik Heldal (Norges Fredsråd), og Ingeborg Breines (Bakgrunn fra UNESCO og International Peace Bureau) og Ingrid Eide (Bakgrunn fra UNESCO, PRIO og tidligere direktør for FN’s utviklingsprogram) beskriver også noe som er helt sentralt, nemlig hvorfor man alltid skal sette freden først i internasjonal politikk. Norges deltakelse i utenlandsoperasjoner i regi av NATO ødelegger for at Norge kan ha en freddsskapende rolle i internasjonalt diplomati, noe som igjen kan bli direkte skadelig for oss. Sikkerhetspolitikken bør dreie seg om menneskelig sikkerhet og miljøsikkerhet, ikke om krigsretorikk.

Redaktøren av boken har klart å få med mange medforfattere fra et bredt spekter av norsk samfunnsliv. På grunn av dette finnes det naturligvis motsigende syn på flere temaer blant de forskjellige forfatterene, for eksempel er ikke alle enige om Norge bør ut av NATO. Det er også uenighet om hvor mange ressurser som bør brukes på militæret. Og Helge Lurås (Senter for internasjonal og strategisk analyse) mener at en av de største sikkerhetspolitiske utfordringene for Norge fremover er ikke-vestlig innvandring, noe ingen av de andre forfatterne trekker spesielt frem som en sikkerhetspolitisk utfordring. Det kan likevel hentes ut noen fellestrekk som de fleste synes å være mer eller mindre enige om. Dette er at omleggingen av forsvaret til å bli en innsatsstyrke i motsetning til å være et territorialforsvar ikke er hensiktsmessig hvis målet er å kunne forsvare Norge, og at som et lite land bør Norge satse på avspenning heller enn avskrekking i sitt diplomati, spesielt overfor Russland.

Vårt forhold til Russland
Mette Kongshem (bakgrunn som politiker i Høyre, har jobbet over 30 år i utenriksdepartementet og har vært ambassadør for Norge i flere land og OSSE) er den av bidragsyterne som kanskje går mest detaljert inn i en beskrivelse av Russlands historie som bakgrunn for den nåværende politiske situasjonen i landet. Hun kommer med en grundig analyse av hvorfor det er uklokt for Norge å kjøre en for konfrontativ utenrikspolitisk linje overfor Russland. Et sentralt poeng som trekkes frem av flere forfattere er at det er svært lite sannsynlig at det vil bryte ut en konflikt mellom Norge og Russland av årsaker som kun involverer disse to landene, men at en eventuell konflikt mellom Russland og USA fort vil kunne spre seg til nordområdene og Nord-Norge. Det er derfor viktig for Norge å satse på konfliktdemping i internasjonale relasjoner.

Kapitlet til Ola Tellesbø (advokat og folkerettsekspert) og delvis kapitlene til Grimsgaard og Heldal, og Breines og Eide handler om betydningen av folkeretten i internasjonal lov og konflikthåndtering. Det blir gitt en god gjennomgang av utviklingen av folkerettens posisjon i internasjonal rettspraksis og hvordan Norge bidrar til å underminere denne. Diskusjoner rundt folkerett kan likevel ofte bli veldig tekniske, og siden folkeretten er så viktig som den er savner jeg en enda tydeligere begrunnelse av hvordan folkeretten begrenser faren for stor-krig, hvorfor folkeretten er så viktig for norsk sikkerhet og hvorfor prinsipper som Responsability to Protect nesten alltid vil bli misbrukt og vil føre til en svekking av aggresjonsforbudet (Tellesbø, og Breines og Eide kommer noe inn på dette). Dette kan være opplagt for de som kan mye om det, men ikke alltid lett å forklare til utenforstående.

Å dø foran kamera
Noe som Ola Tunander (forsker ved PRIO) og flere andre peker på er at USAs eventuelle vilje til å gripe inn i en konflikt i nordområdene er helt og holdent avhengig av USAs egne sikkerhetspolitiske interesser, og er fullstendig uavhengig av hvor mange NATO-operasjoner Norge har deltatt i. Her er Børresen mindre sikker på om våre allierte nødvendigvis vil gripe inn for å forsvare nordområdene, og sier, satt litt på spissen, at “oppgaven til hæren i Finnmark er å dø foran kameraene til CNN” for å kunne skape sympati nok til å medføre en reaksjon fra allierte stater. Tunander mener derimot at USA alltid vil gripe inn militært i nordområdene ved en eventuell konflikt med Russland av rene geopolitiske årsaker som bunner ut i Russlands atomvåpenbaser på Kola-halvøya. Han mener derfor at amerikansk nærvær i nordområdene kan virke destabiliserende. Børresen på en annen side mener at det at amerikanerne og britene kan bruke norsk etteretning fra Finnmark virker avspennende fordi det kunne skapt farligere situasjoner om disse skulle drevet sin egen etteretningsvirksomhet i disse områdene. Dette er en diskusjon det hadde vært interessant å se ført videre.

Tunander er også den eneste som prøver å gi en slags forklaring på hvorfor norske politikere følger et såpass ensidig og uavhengig spor i utenrikspolitikken. Han mener at det i stor grad kan forklares med at amerikanske utenrikspolitikere er langt mer erfarne enn sine norske kolleger og at de alltid vet hva de skal si for å virke sympatiske fra norske øyne. I tillegg har amerikanske og britiske sikkerhetspolitiske teoretikere hegemoni over universitetsfagene. Jeg lurer på om det ikke er så enkelt at ensporetheten kan forklares med naivitet. Jeg skulle gjerne sett en mer nøye diskusjon om hva slags egeninteresse norske politikere kan ha av å føre den politikken de gjør, eller hvilken invirkning næringsinteresser har på beslutningene.

De forskjellige kapittelforfatterne trekker også frem mange andre viktige spørsmål som det ikke blir plass til å kommentere her. For eksempel diskuteres betydningen av at en stor andel av sjøtransporten mellom Asia og Europa om noen år vil gå nord for Russland og derfor komme gjennom norsk territorialfarvann. Det blir også gitt betraktninger av hva som er USAs geopolitiske strategi på lengre sikt og hva det vil innebære for Norge, og hvorfor det er farlig å være et randsoneland hvis det bryter ut atomkrig. Ivar Gammelmo og Roy Pedersen (LO i Oslo) skriver om fagbevegelsens perspektiver på utenriks- og sikkerhetspolitikk, og Stein Ørnhøi (tidligere leder av Nei til EU) skriver om hvorfor Norge må legge folkesuvereniteten som grunnlag for sin utenrikspolitikk. Boken er vel verdt å lese hvis man er interessert i sikkerhetspolitiske spørsmål (og hvis man ikke er interessert i dem kan de fort bli mer relevante enn man kanskje skulle ønske).

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned